Foto: Are Carlsen
Foto: Are Carlsen

Å bygge for tvilen

– 9/11 memorial museum pavilion

Minneparken på Ground Zero er åpnet for publikum, mens Snøhettas paviljong, det underjordiske museet og flere av prosjektene omkring fremdeles har lenge igjen til ferdigstillelse.

Sett fra byggeplassgjerdet reiser den skimrende paviljongen mange spørsmål – det er ikke bare bygningen som ikke er ferdig. Arkitektur N har snakket med Craig Dykers.

Craig Dykers, Snøhetta. Foto: Are Carlsen

Craig Dykers, Snøhetta.

Foto: Are Carlsen

Det er ti år siden tvillingtårnene falt, og åtte år siden arkitektkonkurransen om minneparken, der det kom inn over 5000 bidrag fra hele verden. New York- arkitekten Michael Arad og landskapsarkitektene Peter Walker and Partners fra California vant konkurransen med utkastet ”Reflecting Absence” og er arkitektene bak selve parken, mens Snøhetta i 2004 fikk oppdraget med å tegne paviljongen som leder ned i det underjordiske Memorial Museum. Paviljongen skal huse et auditorium, et stille sted for refleksjon og ettertanke, og et eget rom for ofrenes familier. Selve museet strekker seg nedover til tvillingtårnenes fundamenter, og skal inneholde fortellingen om stedet og det som skjedde der. Museet er tegnet av New York-firmaet Aedas. Rundt reiser det seg en krans av høyhus tegnet av noen av verdens mest prestisjetunge arkitekter, etter Daniel Libeskinds masterplan. Paviljongen er det enesten som bygges over bakken i selve minneparken, og både den og museet åpner i 2012.

I tillegg til all den internasjonale oppmerksomheten, ga oppdraget Snøhetta anledning og mulighet til å etablere kontor i New York. Etter nesten syv år, og betydelige endringer i Ground Zero-prosjektet, har kontorets øvrige oppdragsmengder vokst, og Snøhetta bygger for tiden både i Ohio og North Carolina, med flere andre prosjekter under projektering. Men med tiårsmarkeringen for 11. september er det ikke til å unngå at fokus er på Manhattan. Paviljongen er del av den offentlige bearbeidelsen av et nasjonalt traume; diskusjonene er ladede og meningene mange. Hva har prosjektet betydd for Snøhetta?

IHA: Dere var jo allerede godt etablert i Oslo da dette prosjektet dukket opp. Hvorfor ble dere interessert i World Trade Center-konkurransen?

CD: Vi var ikke interessert i den. Jeg hadde vel en følelse av at dette måtte New-Yorkerne løse selv, og å komme inn i en sånn situasjon fra utsiden kjentes feil. Men prosjektet dukket opp igjen og igjen, og jeg begynte å tenke at kanskje jeg, som amerikaner, burde gjøre noe. Og ideen om å bygge et museum eller kultursenter på den tomten var virkelig et tegn på mot, fra byens side. Så i tolvte time søkte vi om prekvalifisering.

Konkurranseprosessen innebar to runder med intervjupresentasjoner, og selv om den første innleveringen ble til i siste liten, hadde vi forberedt oss godt til neste runde, og etter intervjuet hadde vi en veldig god følelse. Da vi kom ut av rommet kjentes det virkelig som om vi hadde truffet innertier, og vi tok en kaffe og sa til hverandre: ”We kicked some ass”. Dette vinner vi. Det var en perfekt presentasjon. Og vi fikk prosjektet.

Da de ringte oss, sa komiteens formann til meg på telefonen at ”Vi er veldig begeistret for det dere gjør, det er veldig følsomt, men på dette stedet må en bygning være helt usynlig”. Så det ble oppgaven, en usynlig bygning. Etter mange møter begynte vi jo å skjønne hva de egentlig mente, som var at de ikke ville ha en bygning som overveldet eller overskygget minneparken, de ville ha en bygning som var tilpasset, behagelig, som ikke umiddelbart trengte seg inn i forgrunnen og forstyrret tankene. Og det var nok en av grunnene til at vi vant – mye av det vi har gjort er bygninger som knytter direkte forbindelser til sin situasjon eller til landskapet, ikke bare på tomten, men i en større sammenheng. 

Himmelen over Manhattan

Ettersom bygningen, og museet den skal lede ned i, ennå ikke er tilgjengelige, er det fasaden som dominerer folks reaksjoner. Paviljongens fasade er en uregelmessig komposisjon av rustfrie stålplater, med varierende overflatebehandling som danner et mønster av striper.

IHA: Ved første øyekast kan det virke som om paviljongen har en slags merkelig nøytralitet, som jeg ikke forbinder med så mange av de andre tingene dere har tegnet?

CD: Jeg tror bygningen er veldig foranderlig. Det er noe av det jeg liker ved den – den har nesten en kamuflert karakter, men samtidig, hvis du kommer tett innpå, er den veldig sterkt tilstede. Når man ser den på fotografiene som er tatt ovenfra ser den så svær ut, men sett fra bakkenivå legger man av og til ikke merke til den en gang. Jo nærmere man kommer, jo mer synlig blir den, og kommer man helt nær, får formen og speilingene plutselig en kjempeeffekt. Da løfter folk hodet, og ser plutselig himmelen. Overgangen fra bygningen og oppover gir deg himmelen, bokstavelig talt. Dette skjer ikke så mange steder i New York. De fleste bygningene her er høye, og himmelen virker langt borte. New York har ellers en veldig fjern himmel, men her kommer himmelen plutselig helt nær.

IHA: Dette må jo også være på grunn av detaljene i stålfasaden?

“Det at vi har klart å skape den tvilen i selve opplevelsen er et viktig aspekt av formgivningen.”

CD: Bygningen har fem ulike paneltyper. Det kan være vanskelig å se, men de er gitt litt forskjellige uttrykk. Noen har ikke mønster i det hele tatt. Stripene gir en svak etterklang av tvillingtårnenes opprinnelige stripede fasader. Men assosiasjonen måtte være subtil: Det er mange mennesker som ser etter det minnet, og mange som ikke vil se det, så vi måtte klare å lage noe som pekte på en mulig forbindelse, men som ikke ville være tydelig hele tiden. Det er mange av de besøkende som har spurt om det er meningen å gjenskape den opprinnelige fasaden, men de stiller det alltid som et spørsmål. De ser det ikke klart, men de aner forbindelsen. Det at vi har klart å skape den tvilen i selve opplevelsen er et viktig aspekt av formgivningen.

IHA: Dette er jo et viktig aspekt ved prosjektet, og detaljene i fasaden ble jo endret flere ganger fra den opprinnelige løsningen med prismer i glass, til dagens stålpaneler. Er dette et kompromiss?

CD: Nei. Vi ville lage det vi kalte en kinetisk overflate, som reagerte direkte på atmosfæren omkring, på solforholdene gjennom året – på de grålyse dagene du har her i New York, til det grønne løvet på trærne om våren og de brune tonene om vinteren – slik at du hele tiden ser lyset endre seg mens du går rundt bygningen. Og det er der fremdeles. Den endelige løsningen oppnår på en måte fremdeles en effekt ved hjelp av prismer, det er bare at de er mikroskopiske; lysspredningen skjer nede i den sandblåste og ripede overflaten på de rustfrie stålplatene.

IHA: Bygningens form understreker effekten...

CD: Ja. Men de fleste har problemer med å beskrive formen. Grunnen til at bygningen har fått en så kompleks form, er at den intense koordineringen som pågikk mellom oss og alle de som var involvert i alt som skulle være under bakken. Til slutt prøvde vi ikke lenger å idealisere formen, men tok i stedet til oss kompleksiteten som en del av prosessen. Dette er jo kontroversielt, fordi det høres ut som om det er en innrømmelse av svakhet – men vi synes det ga oss en sterkere posisjon å kunne forme bygningen langsomt rundt alt det som foregikk nede i bakken. Det er ikke snakk om bare å la bygget bli som det blir. Vi har formet det. Men vi sluttet å kjempe mot kompleksiteten. Så bygningens form er et direkte svar på de mange usedvanlige forholdene under bakken. Jeg synes det er en interessant fortelling, for det gjør bygningen til en fysisk representasjon av den faktiske prosessen, og ikke en perfekt påfunnet ”ting”.

Foto: Are Carlsen
Foto: Are Carlsen
Foto: Are Carlsen
Foto: Are Carlsen

En foranderlig symbolikk

Minnesmerker er ladede steder. New York er et mangfoldig sted, og en del av amerikanernes pågående nasjonsbygging er en ganske aktiv diskusjon rundt nettopp den offentlige symbolikken på steder som dette. Mange monumenter har ikke annet å by på enn en temmelig entydig symbolikk, men på Ground Zero har man unngått det opplagte.

IHA: Jeg er sikker på at det var folk som forventet en eller annen tydelig symbolsk gest.

CD: Ja. Så vi måtte finne en vei som lot ulike mennesker se bygningen på ulike måter.

Mange av de som har kommentert bygget så langt har vært veldig negative til hvordan bygningen forsøker å forholde seg til minnet om fortiden på, selv om det er aldri så subtilt; de synes det står ”i veien” for minneparken. New-Yorkerne ble hardt rammet av det som skjedde 11. september, de er svært følsomme; og de fleste kommentatorene så langt er jo også New-Yorkere, de var her den dagen. Jeg tror bygningen aldri kommer til å unnslippe den kritikken de har å komme med. Den kommer alltid til å bevege seg mellom ting, på samme måte som den var ment å bevege seg mellom fortiden og fremtiden. Det var det som var ideen. Det handler ikke om å lage et minnesmerke over det som hendte, eller å lage en ”krystallkule” for hvordan fremtiden blir. Det dreier seg bare om å være akkurat her, akkurat nå, i dag, og å speile nåtiden. Nåtiden er jo uansett den flyktigste tiden vi har. Både fortiden og fremtiden kan vi se for oss som én blokk, stykker av tid, men nået varer bare et utenkelig kort øyeblikk, og så er det borte.

Alle disse forholdene og kvalitetene betyr at prosjektet alltid kommer til å veksle mellom ulike grupper av mennesker med ulike interesser. Og det tar tid å ta imot noe sånt. Så når støvet har lagt seg etter denne runden med 10-års markeringer, så synes jeg vi ikke skal snakke om det på en stund. Det må få gå litt tid, så særlig New-Yorkerne kan få fordøye dette stedet. Byggingen er jo ikke engang ferdig, tomten har ikke fått modne. Den kommer til å bli veldig tett, det er plantet en masse trær, eiketrær som vokser langsomt, i det som er et enestående åpent byrom på nedre Manhattan. Vi trenger tid for å se hva som egentlig er bygget. Det var den feilen som ble gjort da prosjektet startet; alle ville gjøre alt, og se alt, litt for fort. Det er en New York-greie. Men noe sånt som dette kan du ikke gjøre fort. Ting tar tid. Og folk kommer antakelig til å reagere helt annerledes på dette stedet i årene som kommer.

Utviklingen av programmet

Da Snøhetta fikk oppdraget i 2004, var prosjektet mye større enn det er i dag. Budsjettet var på 320 millioner dollar, og skulle inneholde både the Drawing Center, en kunstinstitusjon som ville fokusere på de kunstneriske reaksjonene på tragedien, og the International Freedom Center, et nytt museum som skulle fokusere på internasjonale frihet- og menneskerettighetsspørsmål. Begge institusjonene ble raskt dratt inn i de politiske diskusjonene om hva minnestedet skulle være. Hovedinnvendingene var at et generelt menneskerettighetsfokus ville virke støtende eller respektløst i forhold til de individene som hadde mistet livet 11. september og deres pårørende, og at internasjonale frihetsspørsmål ikke hadde noe her å gjøre. Her skulle det ikke være offentlige diskusjoner og filmfestivaler – dette var hellig grunn. I 2005 stengte lokale politikere døra for både Drawing Center og IFC.

Plutselig var det ikke lenger noe prosjekt, og, ikke minst, ikke noe budsjett. Snøhetta hadde bemannet sitt New York-kontor med folk fra både Norge og USA som satt klare til å tegne. Nye ideer ble kastet frem, og det underjordiske Memorial Museum var fremdeles aktuelt, selv om det på det tidspunktet skulle ha en egen inngang på vestsiden av tomten.

CD: Til slutt presenterte jeg ideen om å gjøre bygningen vår til inngangen til det underjordiske museet for New York States guvernør. Resultatet var at han ga 80 millioner dollar til prosjektet, av sine frie midler. Å få til det har vært ett av høydepunktene i min karriere. Og det reddet prosjektet.

IHA: New York er et stort sted, fult av steder og prosesser som virker overveldende kompliserte, i hvert fall sett fra Norge. Var det noen av deres erfaringer fra Norge som ga noe verdifullt til den situasjonen?

CD: Vel, generelt sett hadde jo kontoret fått mye større selvtillit. Vi hadde vært gjennom hele prosessen med Alexandriabiblioteket, vi var i ferd med å bygge Operaen, to betydningsfulle prosjekter. Vi ble ikke så lett opphisset av den galskapen som utspant seg rundt oss, vi ble ikke så lett vippet av pinnen. Og vi hadde blitt mer tålmodige.

Men om det er noen spesielt norske erfaringer? Norge har jo generelt en roligere livsstil, og vi har prøvd å bygge opp kontoret i New York med samme stemning som vi har i Oslo. Generelt kan du si at det vi har forsøkt å få med oss er at vi holder en slags balanse i tingene, på samme måte som vi gjør i Norge.

Vi har en følelse for likhet mellom alle som jobber på kontoret, og likestilling, og vi prøver å holde en balanse mellom arbeidstid og privatliv... Men det er jo mange steder i Norge som ikke har noe av det, så om det er spesielt norsk er jeg ikke så sikker på. Interessant nok er det jeg og Elaine som er de norskeste på New York-kontoret, i den forstand at det er vi som har levd lengst i Oslo. Men vi er begge to amerikanere. Og Simon, som også er ”norsk” på den måten, selv om han jo er britisk. Vi har en symbolsk danske, og så hadde vi jo Zenul fra Oslokontoret her en stund, sammen med en del andre nordmenn, men han er fra Malawi...

Fra Oslo til New York – og fra 11. september til 22. juli

Snøhetta forbindes med merkevaren Norge. Men hva betyr den forbindelsen egentlig? 

IHA: Det er mitt inntrykk at det fremdeles er en sterk forbindelse mellom Snøhetta i Oslo og Snøhetta i New York. Dere legger vekt på en slik forbindelse selv, når dere presenterer kontorets arbeid?

CD: Det er et av de store spørsmålene for oss for øyeblikket. Og ettersom kontoret endrer seg må vi enten holde fast ved den forbindelsen, eller legge den bak oss som en del av en naturlig utvikling. Men vi må beskytte mangfoldet og forbindelsene våre. Dette kan være vanskelig, særlig når mediapresset både internasjonalt og i Norge misforstår mangfoldet i Snøhetta, eller overdriver nasjonaliseringen av kontorets identitet.

IHA: Men tror du at den forbindelsen til Norge, om den nå er reell eller ikke, gir dere en fordel her i USA? At folk her assosierer dere med bestemte kvaliteter, et eller annet de gjerne vil ha, som de ellers ikke ville fått?

”Folk i USA ser fremdeles på Norge slik som nordmenn gjerne vil se seg selv, som rolige og konsensusorienterte.”

CD: Selv om prosjektene våre ofte kan være utfordrende, er det mulig folk føler seg mindre truet av oss, fordi Norge assosieres med en del ikke-truende holdninger. Folk her ser fremdeles på Norge slik som nordmenn gjerne vil se seg selv, som rolige og konsensusorienterte. Vi kan kanskje ha fordeler av de stereotypiene. Norge har jo deltatt i en del fredsarbeid og andre konsolideringsutfordringer, og på mange sosiale områder er Norge på den mer liberale siden – det kan være at folk synes det er verdifullt, selv om de ikke er politisk enige. Og ja, vi har jo med oss det. Men det var jo nettopp disse verdikjennetegnene som gjorde det som skjedde i Oslo og på Utøya i juli så spesielt sjokkerende for resten av verden. 

I et bredt perspektiv setter jeg stor pris på Norge, alt Norge har å gi, og alt vi har fått der, men samtidig blir jeg mer og mer ukomfortabel med en voksende fremmedfrykt som ser ut til å bre seg mange steder. Inkludert i Norge. Det er ingen som snakker direkte om hvilken effekt dette har på ønsket om mangfold, selv etter det som skjedde i Norge i sommer. Selv etter alle intensjonene om åpenhet. Det er lettere å fokusere på gjerningsmannen eller ofrene enn på de større forholdene, selv om det naturligvis ikke er noen tvil om at gjerningsmannen er ond og at ofrene skal respekteres.

Akkurat det samme skjedde her i USA etter 11. september: Internt i USA var det vanskelig å ta opp det faktum at det var forhold ute i verden som skapte sterke konfrontasjoner, og som var USAs ansvar, eller som amerikanerne selv kanskje var med på å skape. På samme måte som bomben i Oklahoma noen år før, kan det være en stor utfordring når kilden for disse konfrontasjonene er innenfor ens egne kulturelle rammer. Norge står overfor akkurat den samme utfordringen etter terroristangrepene i juli.

President Bush prøvde å peke på dette etter 11. september, ved å be folk om å ikke la sorg og sinne gå utover uskyldige mennesker som tilfeldigvis var muslimer. Men det var ikke klart nok, og handling fulgte ikke ord i hans tilfelle, så den stemmen druknet i ropene etter hevn og gjengjeldelse. I Norge var statsministeren veldig tydelig. Den norske regjeringen skal ha poeng for det. Men den samme frykten for ”det andre” er der også i Norge, selv om det kanskje ikke kommer så tydelig frem. Og det er et ubehagelig emne for alle.

Større enn Amerika

IHA: På hvilken måte er 11. september større enn Amerika, i dag, ti år senere?

CD: 11. september var, og burde ha fortsatt å være, større enn Amerika. Men sørgelig nok ble hendelsen mindre. Det var så mange interne interesser som forsøkte å presse diskusjonen tilbake til det rent sekteriske, til et spørsmål om ”oss” mot ”dem”. Men slik som verden har endret seg disse siste ti årene, og med alt som har skjedd andre steder, for eksempel i Norge nå i juli, så ser jo folk at dette ikke bare handler om de personlighetene som var involvert i 11. september i USA. Da det skjedde begynte alle å gi amerikanerne skylda for hegemoniet. Men nå ser vi at dette kan skje andre steder i verden, det begrenser seg ikke til Amerika. Det er jo ikke til å komme bort fra at vi har store utfordringer i USA, eller at amerikanerne har store utfordringer andre steder – USA er jo for eksempel fremdeles verdens største finansmarked – men uansett, så ser man jo nå at dette ikke er noe som begrenser seg til enkelte grupper mennesker.

IHA: Kan det tenkes at det er lettere å konfrontere dette sekteriske fokuset, eller de negative utfordringene et multikulturelt samfunn står overfor, her i New York, i og med at det er et så etnisk variert sted?

CD: Det er mulig. Men – og her er det et stort men – det er aspekter ved New York som det ikke er så mange som ser, og som det er kontroversielt å ta opp.

For eksempel var mange av de som først kom til stedet den 11. september, de såkalte first responders, irske katolikker. Historisk sett har mange av byens brannmenn og politimenn irsk bakgrunn. Jeg har akkurat vært i Irland og blitt minnet om den unike måten katolisismen uttrykker seg på der, men også generelt sett – katolisismen som religion er svært orientert mot det hellige. Religionen domineres av et hierarki av hellige saker. Jeg sier ikke at det er negativt, men dette former folks oppfatning av et sted som Ground Zero. Det ble veldig raskt et ”hellig sted”. Det er en terminologi som kommer rett ut av katolisismen. Det ble raskt ”hellig grunn”, kanskje på samme måte som den amerikanske urbefolkningens begreper om hellig grunn. Det er ikke tvil om at stedet har en enorm verdi, men hellighetsverdien hører mer hjemme i en religiøs sammenheng.

”Det er så enkelt å snakke om åpenhet og mangfold, så lenge alle rundt deg er lik deg selv.”

Stedet ble noe du ikke kunne røre, som det var vanskelig å snakke om, og som du ikke kunne utfordre eller endre på. Og jeg tror det har gjort det vanskelig å ta opp en del av disse tingene i New York. Og dette snakkes det omtrent ikke om, men det er en del av livet her, uansett hvilken religion du tilhører.

Det er så enkelt å snakke om åpenhet og mangfold, så lenge alle rundt deg er lik deg selv. Vi fikk en slik utfordring her i New York, med det som ble kalt ”Ground Zero-moskeen”, som aldri var noen moské, men et kultursenter med et bønnerom. Initiativtagerne til det prosjektet var inne på noe helt annet enn minoritetene av fundamentalistiske muslimer, som også har prøvd å opprette kultursentre, men med en åpenlys anti-mangfold agenda. Men dette senteret dreide seg, som det eneste, om å bringe folk sammen. Vi fikk plutselig en situasjon der det var en masse snakk om åpenhet, men da denne ene institusjonen gikk ut med et veldig klart forslag, slo allmennheten det umiddelbart rett i bakken. Så det er vanskeligere å gjøre noe enn det er å snakke om det. Det er jo en lekse alle kan ha godt av å lære. Og det er den samme utfordringen Norge står overfor akkurat nå.

Foto: Are Carlsen
Foto: Are Carlsen

Stillstand eller endring

IHA: Dette henger jo også sammen med diskusjonen om arkitektur: skal man bevare, eller skal man akseptere endring, eller til og med ønske den velkommen? Arkitektur er jo på en måte noe statisk, den får sin dynamikk og fleksibilitet fra hvordan folk tenker om den, beveger seg gjennom den eller bruker den over tid. Men selv om paviljongen deres er en bevegelig kontrast, står minneparken på Ground Zero frem som et veldig statisk bilde.

CD: Parken er ment å være frossen, på en måte, det er jo ikke paviljongen.

IHA: Men man kan se det som to motsatte instinkter, eller mulige ytterpunkter, mellom stasis og det frosne minnesmerket på den ene siden, og en dynamisk og helende prosess på den andre. Det er interessant å se hvordan arkitekturen deltar i det. For det står veldig tydelig frem, selv i de tidligste perspektivene av prosjektet, at minneparken og bygningen deres drar i to motsatt retninger.

CD: Det er jeg enig i. Det var meningen at vårt prosjekt skulle endre hvordan man oppfattet tiden på stedet, mens minneparken skulle holde tiden fast for deg.

IHA: Selv vannet som faller i parken er brukt veldig endimensjonalt. Det er der, det beveger seg...

CD: Vannet er materielt til stede.

IHA: Ja, det er en materialisering av at tiden går, men det gjør ingenting, det endrer ingenting på tomten. Man kunne si at det mest helende er trærne som vokser. De kommer til å endre seg veldig, i et 10-15 års perspektiv.

CD: Vi kunne ha interagert mer med tiden i bygningen vår – valget av rustfritt stål, for eksempel, trekker jo egentlig andre veien. Rustfritt stål er et av de materialene som prøver å ignorere tiden. Så du har et godt poeng.

Grunnen til at vi valgte stål var, som jeg sa, for å kunne behandle overflaten slik at du kunne fange lyset på mange, flyktige måter. Og selv de minste mengder lys i omgivelsene endrer denne fasaden, selv på en gråværsdag med jevnt lys kan det virkelig tenne flatene. Andre ganger har den et mykere, bevegelig uttrykk. Men hver gang du møter bygningen ser du noe nytt. Det er der dynamikken kommer inn. Vi ville at den skulle være... Vi brukte ordet ”kinetisk”. Det er nesten det samme som dynamisk. Men man trenger stabiliteten også, vi trenger begge sidene. Vi trenger hele spekteret i mellom, det som forbinder ren orden og rent kaos.

IHA: Kanskje særlig i byen? Og kanskje særlig i en by som New York?

CD: Ja.

Landskapet i storbyen

Fjellet i Snøhettas navn og logo, til og med ø’en i navnet, landskapsfokuset som understrekes gang på gang i journalistenes valg av metaforer – fra ”isbreen” i Bjørvika til ”solskiven” i Alexandria – alle assosiasjoner legger til rette for at kontorets arbeid skal oppfattes som en form for naturuttrykk, noe som i norsk sammenheng gir en arkitekturen en umiddlebar legitimitet. Men sitter landskapsmetaforene like løst i en urban sammenheng?

IHA: Du snakket om landskapet, om himmelen over nedre Manhattan, som mange tenker på som innbegrepet av det menneskeskapte, tette bymiljøet. Men ser dere etter landskaper der også?

CD: Helt klart. Og dette er jo faktisk ett av de stedene i byen der man kjenner bakkeplanets horisontalitet veldig sterkt. Det var en del av det opprinnelige prosjektet for minneparken, og en av de tingene vi kunne arbeide med.

Men det er jo en kunstig horisontalitet, den er blitt til som et resultat av de katastrofale hendelsene her. Andre steder på nedre Manhattan kan man fremdeles ane sporene av det opprinnelige bakkelandskapet. Men vi brukte situasjonen til å lage en kunstig ikke-horisontal bygning.

“Det er mange som tror at vi prøver å være snille med landskapet, at vi alltid prøver å få formen til å bli ett med det urørte landskapet, men det er ikke det det dreier seg om i det hele tatt.”

Det er mange som tror at vi prøver å være snille med landskapet, at vi alltid prøver å få formen til å bli ett med det urørte landskapet, men det er ikke det det dreier seg om i det hele tatt. Vi prøver bare å få til en dialog med landskapet. Hvilket som helst landskap. Selv en kunstig situasjon midt i byen. Denne dialogen mangler i dagens arkitekturdiskusjon. Vi er ikke bare en slags landskapsvenner, dialogen kan bli ganske brutal eller tøff mange ganger, men vi vil ha frem en diskusjon.

Diskusjonen er ikke over

Virkeligheten i New York er intens, samtidig som menneskenes tette samliv også skaper distanse, her som andre steder. Men det er viktig at man kjenner på Ground Zero med kroppen, sier Dykers.

IHA: Det er åpenbart at det som skjer i parken og paviljongen, arkitektonisk sett, er noe helt annet enn det som foregår på tomtene omkring, i høyhusene, som har et svært konvensjonelt forhold til bakken de står på. Det var en anledning til å binde sammen hele situasjonen på Ground Zero, som ser ut til å ha gått helt tapt. I New York har man jo virkelig anledning til å jobbe med snittet, men det blir det jo ikke noe av hvis du tenker på bygningen som en ekstrudering av fotavtrykket.

CD: Vel, Libeskinds idé for områdeplanen var å lage en spiral av bygg rundt tomten, opp mot Freedom Tower, og det er jo en idé som virker i snittet. Men flere av de prosjektene går det ikke så raskt fremover med, så jeg tror det kommer til å ta lang tid før vi vet hva det blir. Men ja, flere av tårnene kan oppfattes som konvensjonelle.

Men det er viktig at man ser dette stedet i byen, inkludert bygningen vår, i virkeligheten, ikke på bilder. Det er så mye som ikke kommer frem på bildene, og til og med det man får tilgang til og kan gå rundt i for øyeblikket, er jo ikke så mye. Man kommer jo ikke inn i paviljongen, og man kan bare oppleve to og en halv fasade... Men uansett så aner man noen kvaliteter ved å se det i øyehøyde, som er helt vesentlige for opplevelsen. Vi har tegnet bygget i øyehøyde.

Den arkitektoniske utfordringen har vært å lage noe som både kunne koordineres med alt som rent funksjonelt sett skulle inn omkring det, og som samtidig fremsto som noe naturlig på et ellers så traumatisk sted. Folk er jo traumatiserte når de kommer dit. Og slik kommer det til å være en lang stund fremover. Så folk må få trøst, men samtidig skal stedet utfordre. Det er det vi har forsøkt å gjøre i paviljongen, med vekslingene i form og overflater, og spillet mellom nærvær og ubestemmelighet. Dette kommer ikke til å komme frem på bildene på en god stund, men når man er der på stedet, og ser det, så er det allerede i gang.

Foto: Are Carlsen
Foto: Are Carlsen
Fakta

PROSJEKTOPPLYSNINGER

  • Prosjektets navn: National September 11 Memorial & Museum at the World Trade Center 
  • Adresse: West Street/Greenwich Street, New York 
  • Ferdigstilles: september 2012
  • Byggherre: National September 11 Memorial & Museum at the World Trade Center
  • Arkitekt: Snøhetta AS (paviljongen); Michael Arad & Peter Walker & Partners (parken), Aedas (det underjordiske museet) 
  • Areal: 13 000 kvm 
  • Kostnader eks. mva: 86 millioner USD 
  • Foto: Are Carlsen 

Oversatt fra engelsk av Ingerid Helsing Almaas.

English Summary
Building Doubt
– An interview with Craig Dykers

By Ingerid Helsing Almaas

The memorial park at Ground Zero in New York has opened. Though it will still be a year before the underground museum and Snøhetta’s entrance pavilion opens, the 10th anniversary of the 9/11 attacks has given a pause for reflection, and for questions. Arkitektur N spoke with Craig Dykers, senior partner and director of Snøhetta.

In this interview, Dykers tells the story of the commission. Snøhetta‘s New York office now has several other projects on site in the US, but is still best known for Ground Zero, having produced the only above ground structure in the park. Dykers considers the clients’ original request for “an invisible building”. –They didn’t really want a building that pushed into the foreground of your thinking, says Dykers.

The Ground Zero sites is not only has a unique history, it is also one of the few open, horizontal stretches in Lower Manhattan. It was important for Snøhetta to deal with that. –People often think our work is about being gentle or kind to the landscape, says Dykers. –But that’s not really what it’s about at all. We’re simply about having a dialogue with the landscape, even an artificial context in the middle of the city.

Surrounded by the obvious pitfalls of sentimental symbolism, Snøhetta’s pavilion tries to allow for a whole scenario of different associations by a deliberate material ambiguity. The subtly patterned facade bears a reminiscence of the original twin towers, while also reflecting the changing light of the sky above New York. –The creation of doubt in the experience is an attribute that is engaging in the design, says Dykers. In a world where firm lines are often drawn between people, this seems an appropriate response.

Foto: Tommy Ellingsen
Ingerid Helsing Almaas
Ingerid Helsing Almaas er arkitekt MNAL og var redaktør for Arkitektur N 2004-2017.
Å bygge for tvilen
Publisert på nett 12. november 2019. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 7 – 2011. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.