“Å viske ut var ikke et alternativ”

Det sier Alice Greenwald som var del av en internasjonal ekspertgruppe som bistod AUF i arbeidet på Utøya. Hun ser de norske minnesmerkene i sammenheng med andre internasjonale eksempler på arkitektur og sorgarbeid.

På grunn av Utøyas politiske historie og den politiske motivasjonen bak handlingene, anbefalte ekspertgruppen at ingen bygg skulle rives etter 22. juli. – AUFs jobb ble å beskytte kafébygget og gjøre det til et sted hvor man kan minnes og lære, sier James Young. Foto: Utøya AS.
 

På grunn av Utøyas politiske historie og den politiske motivasjonen bak handlingene, anbefalte ekspertgruppen at ingen bygg skulle rives etter 22. juli. – AUFs jobb ble å beskytte kafébygget og gjøre det til et sted hvor man kan minnes og lære, sier James Young. Foto: Utøya AS.

Due to Utøya’s political history and the political motivation behind the attacks, the group of experts recommended that no buildings on the island should be torn down.

– I senere år har minner og traumer blitt en stor akademisk disiplin i USA, forteller Alice Greenwald. Hun er direktør for 9/11 Memorial & Museum i New York. 

På Utøya var hun en del av en ekspertgruppe som AUF fikk kontakt med via forsker Tor Einar Fagerland ved NTNU, og som bestod av nevnte Greenwald, James Young, Ed Linenthal og Cliff Chanin – alle eksperter på minnearbeid og minnesteder. Å få innspill utenfra var sentralt i arbeidet med å gjenreise Utøya.

Greenwald kunne bruke flere erfaringer hun hadde gjort seg i arbeidet med minnestedet etter 9/11.

– Den store utfordringen ligger i spenningen mellom å minnes og å fornye, og det er uunngåelig når man skal jobbe med traumatiske tap. Samtidig må man balansere de personlige tapene med den nasjonale sorgen. Disse utfordringene var ganske like i New York etter 9/11 og i Norge etter 22. juli.

Steilneset minnested, heksemonument i Vardø, Peter Zumthor. Foto: Jiri Havran
Foto: Jiri Havran

Steilneset minnested, heksemonument i Vardø, Peter Zumthor.

Steilneset, Vardø, Peter Zumthor.

Men en tydelig forskjell var det også: 9/11 var det verste angrepet som noen gang har blitt utført av utenlandske gjerningsmenn på amerikansk jord. I Norge måtte man forholde seg til en grusom handling utført av en av landets egne borgere.

“Du må hele tiden respektere de etterlattes smerte, og samtidig gi objektiv, profesjonell rådgiving.”

– Et sentralt punkt når man arbeider med minnesteder er å hele tiden respektere smerten som de etterlatte føler, samtidig som man gir objektiv, profesjonell rådgiving. Man må være sensitiv, men opptatt av nøyaktig historiefortelling.

– Har man en egen tradisjon for dette i USA?

– Ikke én bestemt tradisjon, men man er nok mer vant til å håndtere slike hendelser. Og det finnes offentlige minnesmerker i USA som har blitt ledende eksempler på hvordan man oppnår en balanse mellom å hylle de døde og instruere de levende. Maya Lins Vietnam Veterans Memorial fra 1982 og Holocaust Memorial Museum fra 1993 er eksempler på det.

James Young er professor i engelske og jødiske studier ved University of Massachusetts, Amherst. Han har blant annet vært jurymedlem for 9/11 Memorial og Denkmal-minnesmerket i Berlin. 

– Min rolle var å sette hendelsene i Norge inn i et komparativt perspektiv. Ikke for å finne ”riktige svar” i arbeider fra andre steder utenlands, men for å vise hvordan hver nasjons prosess er unik og deres egen. Spesielt når det er så lite nasjonal presedens for minnesteder som her. Mitt bidrag inkluderte også å holde alle med selskap mens de jobbet seg gjennom sorgen, og senere den faktiske gjenoppbyggingen og tilbakekomsten til Utøya. 

Denkmal für ermordeten juden europas, Holocaust-minnesmerke i Berlin, Peter Eisenman. Foto: Maik Meid
Foto: Maik Meid

Denkmal für ermordeten juden europas, Holocaust-minnesmerke i Berlin, Peter Eisenman.

Holocaust memorial, Berlin.

Rive vekk alt

Kort tid før Young besøkte Utøya, hadde myndighetene i Newton, Connecticut bestemt seg for å gå en helt annen vei enn det AUF bestemte seg for. Skoleskytingen ved Sandy Hook i desember 2012 skulle ikke markeres med et minnested. I stedet skulle bygget rives, på ettårsdagen for massedrapene. Ingen annen offisiell seremoni skulle avholdes. 

– Her valgte de altså å fjerne det vonde for å klare å gå videre. Det er også en måte å behandle dette på. I Newton var de opptatt av å skille mellom samfunnets minne og de dype personlige minnene til de etterlatte. At samfunnet hadde en måte å minnes Sandy Hook på, ble ikke regnet som så viktig.

Bygget ble dessuten ikke revet på en måte som muliggjorde gjenbruk av elementer. Det ble pulverisert, slik at ingen skulle kunne få tak i restene.

– På grunn av Utøyas politiske historie og den politiske motivasjonen bak handlingene, anbefalte jeg å ikke gjøre det samme der. Om bygninger på øya skulle rives, måtte det i hvert fall begrunnes i en minneprosess og ha en egen funksjon. Men helst burde det bevares.

Under diskusjonene om dette, fortalte den gang avtroppende AUF-leder Eskil Pedersen at et dusin av ofrenes foreldre hadde sagt til ham at dersom kafébygget ble revet, så ville de lenket seg til det og bli revet med det.

– Da var det egentlig avgjort. Jeg sa: Disse foreldrene har allerede gjort dette bygget til noe hellig, og dermed blir det et minnested. AUFs jobb er nå å beskytte det og gjøre det til et sted hvor man kan minnes og lære, forteller Young.

Alle de fire rådgiverne i ekspertgruppa var enige om at bevaringen av kafébygget var et grunnleggende prinsipp. 

– Å viske ut var ikke et alternativ. For å vokse og komme seg videre etter personlige traumer må man anerkjenne og integrere det som har skjedd. Det samme gjelder minnesteder. Når man lager dem, prøver man å lege noe. Det går ikke hvis man prøver å skjule historien, sier Greenwald.

Vietnam Veterans Memorial, Washington DC, Maya Lin. Nede. Foto: Mack Male
Foto: Mack Male

Vietnam Veterans Memorial, Washington DC, Maya Lin. Nede.

Vietnam Veterans Memorial, Washington DC.

Hvem skal minnes?

Hver minnestedsprosess har sin egen rytme og logikk. 

“Hvordan vil denne prosessen minnes tapene og den fryktelige volden som tok livene til ofrene?”

– De lokale og nasjonale myndighetene som rammes av terror og angrep, har ulike behov og ulike samfunn rundt seg. Det kan gjøre at prosessen blir rask, slik den var i Oklahoma City eller for Pentagon etter 9/11, men det kan også gå sakte, slik det gjorde i New York, sier Young.

Framgangsmåten må tolkes ut fra den spesifikke kulturelle og stedlige konteksten prosjektet står i. Derfor er det eneste man kan gjøre i hver situasjon, forklarer Young, å gi nok tid og plass til å svare på noen grunnleggende spørsmål.

– Begynn med hva og hvem som skal minnes. Det er det viktigste å huske på, sier Young.

– Du må også spørre deg: Hva er de estetiske, politiske, religiøse og samfunnsmessige målene? Hvordan vil denne prosessen forholde seg til tapene og den fryktelige volden som tok livene til ofrene? Vil den trøste og bidra til å lege minnet om de tapte, eller vil den skape sinne mot drapsmannen og hans fanatiske ideologi? Kanskje vil den gjøre begge deler?

Jonas Dahlbergs skisse for 22.juli-minnesmerke på Sørbråten. Foto: Jonas Dahlberg
Foto: Jonas Dahlberg

Jonas Dahlbergs skisse for 22.juli-minnesmerke på Sørbråten.

22 Memorial, Sørbråten.

Må kunne leve med det

Hegnhuset og Lysningen på Utøya kan karakteriseres som vellykkede steder som brukerne er fornøyde med, og som balanserer mellom det private og det nasjonale. Men å finne et passende minnesmerke til landsiden har bydd på flere utfordringer. Planene for Sørbråten er skrotet, og Statsbygg jobber nå med et forslag som skal oppføres på Utøykaia.

– Utøya og 22. juli er ikke historisk tilstede på Sørbråten, og stedet var ikke involvert i det som skjedde den dagen. Men det var kaia. Og fordi det har den konteksten, så er det ikke sikkert at kaia trenger den monumentaliteten som Sørbråten hadde.

Det sier Jørgen Watne Frydnes, daglig leder på Utøya. Fordi Sørbråten manglet en 22. juli-historie, ble den lettere et løsrevet objekt, mener han.

– Et minnesmerke på Utøykaia kan i stedet være en ramme rundt aktiviteten på stedet. Båten må gå fram og tilbake, og naboer må kunne sjøsette kajakken sin. De skal også kunne leve med det.

Ekspertgruppen som bidro til gjenreisingen av Utøya har brukt erfaringer fra andre prosjekter, blant annet minnestedet etter 9/11 i New York, når de har gitt råd om Utøyas framtid. – I senere år har minner og traumer blitt en stor akademisk disiplin i USA, forteller Alice Greenwald. Foto: Are Carlsen.
Foto: Are Carlsen.

Ekspertgruppen som bidro til gjenreisingen av Utøya har brukt erfaringer fra andre prosjekter, blant annet minnestedet etter 9/11 i New York, når de har gitt råd om Utøyas framtid. – I senere år har minner og traumer blitt en stor akademisk disiplin i USA, forteller Alice Greenwald.

In recent years, the study of memory and trauma has emerged as a major academic discipline in the US, says Alice Greenwald.

English Summary
Erasure was not an option

Article by Solveig Nygaard Langvad

When AUF (Labour Youth) were planning how to rebuild Utøya island, they received help from a group of experts on memory studies and memorials. Among them were Alice Greenwald, director of the 9/11 Memorial Museum in New York and James Young, professor of English and Judaic studies at University of Massachusetts, Amherst.

– Like the memorial processes for other unprecedented events, this one had its own rhythm and logic, dependent on the specific experiences of Labour Youth and their summer camps over the years, says James Young.

The expert group was unanimous in its recommendation to not demolish the café building. Their experience with other memorials informed their view on Utøya’s future.

– Erasure was not an option. Personal and psychological renewal after trauma demands that we acknowledge and integrate what has happened, so that we can grow beyond it. The same is true of memorialization at sites of atrocity, says Alice Greenwald.

How does one create a memorial? James Young believes certain questions must be answered in the process.

– Briefly put, the organizers of memorial projects like this need to ask themselves: What and whom are being remembered in this memorial process? To what aesthetic, political, religious, and civic ends? How will this process remember the lives lost and the terrible violence that took these lives? Will it console and help mend the memory of lost loved ones, will it provoke anger at the killer and his fanatical ideology, will it do both, or neither?

“Å viske ut var ikke et alternativ”
Solveig Nygaard Langvad
Solveig Nygaard Langvad er journalist og språkviter, og redaksjonell medarbeider i Arkitektur N.
“Å viske ut var ikke et alternativ”
Publisert på nett 05. april 2019. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 2017. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.