Den beste av alle mulige murer

Den beste av alle mulige murer

Hvor stor rolle spiller egentlig de fysiske omgivelsene når mennesker skal snakke sammen? Noen ganger skal det ikke mer til enn at noen flytter på et bord eller en stol. Denne fortellingen fra et punkt på muren mellom Israel og Vestbredden viser hva som kan skje når de fysiske omstendighetene endres.

Vinteren 2004 var den prominente palestiske Jerusalem-baserte menneskerettsadvokaten Muhammad Dahla involvert i to store rettssaker. Den ene fant sted i regi av den internasjonale domstolen i Haag, der Dahla var juridisk rådgiver for teamet som påanket den israelske statens rett til å bygge muren på den okkuperte Vestbredden; den andre fant sted i den israelske høyesteretten i Jerusalem, der han apellerte på vegne av flere grunneiere fra landsbyen Beit Sourik – en jordbrukslandsby nordvest for Jerusalem – mot deler av den planlagte muren, som ville skille bøndene fra ca. 120 hektar av åkrene deres.1 

Det andre oppdraget kom som et resultat av det første. Folk fra Beit Sourik hadde sett et intervju med Dahla på Al Jazeera, og ringte ham på mobilen mens han fremdeles var i Haag. Dahla gikk ikke umiddelbart med på å representere dem. Saken støtte mot et velkjent dilemma: var det verdt å jobbe innenfor det israelske rettssystemet for å begrense okkupasjonens verste overtramp, hvis dette samtidig innebar at man var med på å legitimere dem? Men da han kom hjem tok Dahla landsbybøndenes sak. Det hadde seg slik, forklarte han, at han samtidig hadde ”tatt opp illegaliteten ved hele muren i en sak i Haag, og detaljene i den slik muren ble realisert i Jerusalem”.2 I Haag ble saken diskutert på et relativt abstrakt nivå, og rettsprosessen tok stilling til om muren i det hele tatt var lovlig, men i saken i den israelske høyesteretten måtte man gå inn i de fysiske detaljene i planleggingen og implementeringen av bestemte deler av selve konstruksjonen.

I rettsaken om Beit Sourik-muren tok retten for seg prosjektet del for del, og så på detaljer som de prefabrikkerte betongelementene, piggtråden og nettinggjerdene, hvordan landsbyene ligger, bakker og skråninger, veier, vanningssystemer, åkre og frukthager, siktlinjer og rekkevidden til ulike våpen.

I sine saksframlegg brukte begge parter ulike fremstillingsformer: topografiske kart, planer, luft- og satelittbilder, fotografier og videodokumentasjon, og ulike måter å vise disse på. Men dommerne var frustrerte over allikevel ikke å forstå viktige detaljer i saken, og de beordret, på samme måte som en arkitekturprofessor kunne gjort med studentene sine, en ti dagers utsettelse av saken slik at partene kunne komme tilbake med fysiske modeller i målestokk.

Dahlas team var uvante med modellbygging og usikre på hvordan de skulle gå fram, så de fikk hjelp av en gruppe planleggingsaktivister som sørget for å få en modell produsert av et spesialfirma som vanligvis lager terrengmodeller for det militære. Modellbyggeren forklarte fordelen ved denne vekslingen: ”vi har arbeidet for det militære og forstår hvordan de tenker… [Rettssaken] var et krigsspill, der to sider spilte i samme terreng, og begge forsøkte å slå ut den andre.”3 Produksjonen av modellen var den første av en rekke slike omvekslinger. Den ble frest ut av skumplater med høy tetthet, malt for å ”understreke topografien, åkrene og hagene” 4 landsbybøndene fokuserte på, og levert til Dahlas kontor. Den første modellen av muren som noensinne var laget ble dermed ikke bygget av de som reiste muren, men av dens motstandere.

Kart over Beit Sourik-området med de alternative traseene tegnet inn. Foto: Bimkom, 2004

Kart over Beit Sourik-området med de alternative traseene tegnet inn.

A map of the Beit Sourik area with the alternative walls drawn on it. 

Foto: Bimkom, 2004

Helgen før rettssaken skulle ta til igjen, hadde Dahla et møte med Freds- og Sikkerhetsrådet, en gruppe pensjonerte israelske sikkerhetsoffiserer. Et par uker senere fikk denne gruppen status som amici curiae – ”rettens venner” – en betegnelse på utvalgte frivillige som hjelper retten med ekspertinformasjon.5 De forsøkte å hjelpe Dahla å forstå noen av de ”praktiske sikkerhetskravene” som bestemte murens utforming, slik at han skulle kunne argumentere for et alternativ til den muren staten hadde planlagt. ”Det var som et militærseminar”, forteller Dahla. ”Jeg fikk et lynkurs i militær- og sikkerhetsterminologi, og lærte uttrykk som ”kontrollerende høyde”, som betyr et høytliggende sted som kan være en trussel, ”ballistiske våpen” i motsetning til ”flatbanevåpen” … Det var svært komplisert, men til slutt følte jeg at jeg kunne blitt general i den palestiske hæren!”6

Mens de instruerte Dahla, tegnet disse tidligere offiserene ulike linjer på modellen. Den røde linjen representerte den muren de israelske sikkerhetsfirmaene allerede var i gang med å bygge. Med blått tegnet de en annen linje, en mur som ville være mindre invaderende enn den røde, men allikevel en mur – de kalte den ”det minste onde”, som lot en større andel av åkrene bli igjen på palestinske hender. Dahla, som enten ikke syntes at offiserene hadde minimalisert den israelske statens inngrep i landsbybøndendes områder tilstrekkelig, eller bare ikke ville akseptere de tidligere generalenes løsning, tegnet enda en blå linje, som gikk nærmere den grønne linjen: grenselinjen fra 1967. I vår samtale la Dahla vekt på at hans linje ikke måtte oppfattes som et faktisk forslag til en annen mur, men som et taktisk grep: ”Vi tegnet enda en linje for å vise retten at selv innenfor hærens sikkerhetskonsept var det mulighet for en ”mindre drastisk middelvei” – en annen mulig trasé som ville være mindre ødeleggende for landsbybøndene … og som dermed betød at retten måtte finne at statens røde linje var ulovlig.”

Modellen av landskapet rundt Beit Sourik, med ulike traseer for muren tegnet inn, står på kontoret til advokat Muhammad Dahla.  Foto: Eyal Weizman, 2008

Modellen av landskapet rundt Beit Sourik, med ulike traseer for muren tegnet inn, står på kontoret til advokat Muhammad Dahla. 

A topographical model of the Beit Sourik area with different possible walls drawn on it, in the office of Muhammad Dahla. 

Foto: Eyal Weizman, 2008

Da retten kom sammen igjen ti dager senere, fikk Dahla modellen bragt inn i rettslokalet. Høyesterettsbygningen i Jerusalem sto ferdig på 1990-tallet, og har høstet mange nasjonale og internasjonale lovord, fra de som setter pris på en mer overdreven postmodernisme, for den rikelige bruken av bibelske, mystiske og lokale referanser i arkitekturen. Det er en velutstyrt bygning, men den er ikke utformet for å vise arkitekturmodeller, kanskje fordi høyesteretts rolle vanligvis ikke er å forholde seg til bevisførsel.

Dahla husker at betjentene som kom bærende med modellen ”gikk rundt og rundt uten å finne noe sted å sette den”. Noen kom på å hente inn et bord fra kafeteriaen, som ble satt foran dommerbenken. Men ifølge Dahla var bordet for lavt og dommerbenken for høy, så dommerne kunne ikke se modellen fra der de satt, og måtte komme ned for å se den ordentlig. Dommerne ba også advokatene fra begge sider om å komme ned, så både anklagere, forsvarere og dommere samlet seg rundt modellen. Enkelte av tilhørerne kom også frem for å høre diskusjonen bedre. Et øyeblikk ble det fullstendig uorden i retten. Modellens fysiske tilstedeværelse hadde forstyrret all juridisk protokoll, og introduserte i tillegg et nytt språk. ”Plutselig var det ingen som brukte betegnelser som ”ærede dommer” eller ”min lærde kollega””, forteller Dahla. Shulamith Hartman, en av aktivistene som hadde hjulpet Dahla å få laget modellen og som var med i retten den dagen, observerte at ”modellen endret forholdene i rettslokalet dramatisk. Konvensjonell struktur og ”orden” var brutt, og i stedet foregikk det en uordnet samtale.” 

Folk liker modeller. Modellene er et slags leketøy – små, kontrollerbare verdener. Hartman lurte også på om ikke modellen minnet de israelske juristene om deres fortid i det militære.7 På denne og andre måter var det nå modellen som ble det viktigste samlingspunktet i diskusjonen som fulgte. Den var på samme tid et juridisk dokument og et objekt under debatt, og debatten rundt den nødvendiggjorde et eget språk. Dette framtvang en endring i rettens prosedyre som ble bestemmende for diskusjonen. Rettsprosessen begynte å ligne et prosjekteringsmøte, der partene la fram sine poenger med referanse til modellen, og pekte med pennene sine i miniatyrtopografien for å vise ulike alternativer. På denne måten ble 12 ulike juridiske posisjoner omsatt til linjer som viste ulike trasévariasjoner, linjer som også kunne leses i ettertid som diagrammer over spenninger, uenigheter og styrkeforhold.

Dommerne er kommet ut, og andre involverte samles rundt modellen - peker og diskuterer alternativer for muren. Fotografering er tillatt igjen. Foto: Bimkom, 2004

Dommerne er kommet ut, og andre involverte samles rundt modellen - peker og diskuterer alternativer for muren. Fotografering er tillatt igjen.

The judges come out, photos are allowed, and again the courtroom becomes a stage for participatory design as stakeholders discuss alternatives for the wall.

Foto: Bimkom, 2004
Dommerne må ned fra benken. Partene samler seg rundt modellen.  Foto: Christine Cornell (med Eyal Weizman) 2008

Dommerne må ned fra benken. Partene samler seg rundt modellen. 

The judges descend from their bench. The parties assemble around the model.

Foto: Christine Cornell (med Eyal Weizman) 2008

Materiell proporsjonalitet

Retten la fram sin avgjørelse den 30. juni 2004. Avgjørelsen var basert på rettens tolkning av prinsippet om proporsjonalitet. Hoveddommer Aharon Barak, som forfattet og framla avgjørelsen, forklarte at ”traseen ble vurdert i henhold til et mulig alternativ som også ble presentert for oss.” Slik kunne dommerne avgjøre hvorvidt ”den økte sikkerheten man oppnådde sammenlignet med alternativet, sto i forhold til den spesifikke skade traseen ville forvolde.”8 Og retten fant at slik var det ikke: den opprinnelig foreslåtte traseen sto ikke i forhold til de tap som ville påføres landsbybøndene i Beit Sourik. Men hva ville en ”proposjonal” trasé være? Hvor mange hektar jord, hvor mange liter olivenolje, tonn med hvete, bortkastet arbeid og spilt tid ville kunne oppveies av behovet for optimal sikt for eksempel for et militærkjøretøy i en bestemt venstresving? Dette er åpenbart et spørsmål som vil besvares forskjellig av de som sitter i kjøretøyet (eller beordret det ut) og de som skal plante og høste. Høyesterettsdommernes syn var at fordelene den opprinnelige traseen medførte for den ene befolkningsgruppen som helhet – de israelske jødiske kolonistene – kunne måles mot de tapene enkeltpersoner på den andre siden måtte lide – de palestinske bøndene med land langs muren.

Retten virket overbevist om at den traseen Freds- og sikkerhetsrådet hadde tegnet på Dahlas modell – den midterste blå linjen – var den som ville volde minst skade. Etter at en lignende ”juridisk seier” var offentliggjort i en senere sak, uttalte en av rådets pensjonerte generaler at denne alternative traseen, sett fra de palestinske bøndenes side, var ”det minste av alle mulige onder”.9 Slik var det at det uklare systemet som kom frem gjennom proporsjonalitetsprinsippet ga palestinerne ”den beste av alle mulige murer”.

Dommer Aharon Barak studerer konsekvensene av de ulike traseene som er foreslått for muren. Foto: Christine Cornell (med Eyal Weizman) 2008
Foto: Christine Cornell (med Eyal Weizman) 2008

Dommer Aharon Barak studerer konsekvensene av de ulike traseene som er foreslått for muren.

Justice Aharon Barak examines the different routes proposed for the wall.

Noter
  1. HCJ 2056/04 Beit Sourik Village Council v. The Government of Israel, 58(5) P.D. 807 (2004). Legal Consequences of the Construction of a Wall in the Occupied Palestinian Territory (Advisory Opinion), Judgment of 9 July 2004 (2004). I begge sakene hadde jeg en liten rolle – et kart jeg hadde laget ble presentert som en del av bevismaterialet.
  2. Muhammad Dahla intervjuet av Eyal Weizman, Jerusalem, 17. juni 2008.
  3. Gadi Ma-Tov intervjuet av Eyal Weizman, Jerusalem, 17. juni 2008.
  4. Gadi Ma-Tov, 17. juni 2008.
  5. Freds- og sikkerhetsrådet (The Peace and Security Association) definerer seg som ”en frivillig gruppe uten partipolitisk tilhørighet ... med solid bakgrunn i områder forbundet med sikkerhet og diplomati ... som ser fred som en nødvendig del av Israels nasjonale sikkerhet.” http://www.peace-security.org.il/?Lang=eng.
  6. Dahla i intervju, juni 2008.
  7. Shuli Hartman i epostkorrespondanse, august 2007.
  8. HCJ 2056/04 Beit Sourik.
  9. Amos Harel, ”Chief of Staff Ashkenazi: The Route of the Wall Is a Political Matter”, Ha’aretz, 28. juli 2008.
English Summary

The Best of All Possible Walls

An excerpt from the book The Least of All Possible Evils by Eyal Weizman

In the winter of 2004 Muhammad Dahla, a prominent Jerusalem-based Palestinian lawyer, took part in a case in the Israeli High Court brought by a group of landowners from the Palestinian village of Beit Sourik, whose access to their lands was in danger of being cut off by the proposed route of the separation wall. During the case, the judges asked for a model to be built so they could properly understand the consequences on the ground for the two parties.

What followed was a poignant demonstration of the importance of the detailed physical surroundings for the possibilities of human interaction: as the judges left their bench in order to look closely at the model, “the court descended into momentary disorder. The physical presence of the model disturbed the legal protocol, and introduced its own rules of language”, says Weizman. “The legal process came to resemble a design session”. This temporary physical shift also affected the outcome of the case.

Eyal Weizman

The Least of All Possible Evils

– Humanitarian Violence from Arendt to Gaza

Verso Books, 2012

This excerpt is from Chapter 3: “The Best of All Possible Walls”.

Foto: hkw.de/Michael Leckie
Eyal Weizman
Eyal Weizman er arkitekt, professor ved Goldsmiths, University of London og leder for forskningsprosjektet Forensic Architecture.
Den beste av alle mulige murer
Publisert på nett 17. juni 2016. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 4 – 2016. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.