Arkitekten som drømmetyder

«Lever vi for å bygge, eller bygger vi for å leve?»

Modernismen, arkitekturretningen som har preget størstedelen av dette århundret, hadde som uttalt prosjekt å utvikle nye boformer. Det kan synes om 1970-tallet markerte slutten på dette prosjektet. For er ikke våre dagers boligarkitektur mer en referering til modernismen enn en videreutvikling av den?

Modernismens sentrale mål om å utforme boformer for vår tid synes ikke lenger å være noe bevisst mål for arkitektene. Det mest beklagelige med dagens boligarkitektur er at arkitektene er mer opptatt av sine egne estetiske forestillinger enn av boligens organisering. Få hus er gjennomarbeidet med en klar overordnet idé. Denne artikkelen skal ta for seg boligen som oppgave for arkitekturen. Den reiser spørsmål om hvorvidt arkitektene har vilje og evne til å inngå i dialog med byggherrene, og om de evner å analysere vår tids boligproblemer i en tid preget av endrede psykologiske behov og nye levemåter.

Når arkitekten tegner bolighus, er oppgaven å utforme bygninger hvor menneskene kan leve en del av sitt privatliv. For å lykkes med det må arkitekten ha evnen til å tolke de behov, drømmer og forventninger de tiltenkte beboere har til sine hjem. Det 20. århundre har vært et vannskille i den vestlige boligens historie. Paradoksalt nok har en økt levestandard gjort at boligen – hjemmet – står mindre sentralt i folks liv enn tidligere. Nye familiemønstre, større mobilitet, økt urbanisering, flere fritidshus og utstrakt reisevirksomhet er momenter som har påvirket det moderne liv og stilt nye krav til boligen. Gjennom hele modernismen, fra år 1900 til ca. 1970, har så arkitektene forsøkt å tolke disse endringene for å skape en moderne boform, og trettitallet markerte det store gjennombruddet. Fra mellomkrigstiden og fremover skrev de sentrale aktørene med fagekspertise og engasjement om nye boliger og nye innredningsidealer i fagtidsskrifter så vel som i populærmagasiner. Svensken Ulf Sandström trekker i sin doktoravhandling frem fire arkitektroller i lys av funksjonalismen. Med funksjonalismens radikalt nye syn på boligen står trettitallet for arkitektene som «budbringerens» og «heltens» periode. Prosessen henimot en vitenskapeliggjøring av det å bo var i gang, og etter krigen fikk vi «ekspertens» periode, der teoriene i enda sterkere grad ble omsatt i handling. Det ble fremsatt analyser og refleksjoner, og viljen til å utvikle boformer som avspeilte samtiden, var sterk. Men noe gikk galt med det moderne prosjekt. En generell svakhet med flere av modernismens boligideologier ser ut til å ha vært arkitektenes og andre planleggeres naive tro på at det er mulig å forme menneskene slik at de passer inn i en kollektiv livsførsel. Man overså kompleksiteten i et hjem: beboernes individuelle behov. For parallelt med den analytiske boligarkitekturen får vi i etterkrigstiden den «byråkratiske» arkitektens skjematiske løsninger som avspeiler samtidens rasjonalisering og effektivisering. Etter 1970 blir både folket og arkitekten selv mer kritisk til arkitektens virksomhet. Modernismens idealer slår sprekker, og arkitekten mister sin autoritet og posisjon. På 1980- og 90-tallet har arkitektene vært langt mer forsiktig med å presentere og forfekte nye boligidealer. 

Interiørskisse fra det tidlige Bonytts mange illustrasjoner over forslag til bruk av boligen. (Christiansen og Rosland, Bonytt nr. 2 1957). 
 

Interiørskisse fra det tidlige Bonytts mange illustrasjoner over forslag til bruk av boligen. (Christiansen og Rosland, Bonytt nr. 2 1957). 

I dag rår det en utbredt idéfattigdom; er arkitektenes idéfattigdom et resultat av selvkritikk? Erkjenner arkitektene at arkitekturen befinner seg i en krise? Martin Heidegger skrev i sitt berømte essay «Bauen Wohnen Denken» (1951) at vår tids bolignød ikke består i mangelen på boliger, men i det faktum at menneskene har mistet evnen til å bo. Uansett hvordan man prøver å fremme boligsaken, f. eks. gjennom god planlegging, så klarer man ikke å løse den egentlige bolignøden, hevdet Heidegger. Det å bo blir ikke lenger erfart som menneskets væren, som noe grunnleggende ved mennesket: «als der Grundzug der Menschseins gedacht». Heidegger minnet oss om at det å bo, liksom det å bygge og det å være til, en gang hadde samme betydning. Her er det ikke plass til å utdype Heideggers argumentasjon, andre har gjort det før. Men hvis menneskene har mistet evnen til det å bo, hvem skal så lære dem det? Og hvis ikke arkitektene vet hva det er å bo, hvordan kan de da tegne bolighus? Det er vel ikke for dristig å si at et av Heideggers spørsmål «Hva er å bo?» i de senere år har synes fjernt for de fleste arkitekter. 

Heidegger var ikke alene om å stille dette spørsmålet på 1940- og 1950-tallet. Deler av den internasjonale modernismen gikk over i en mer analytisk retning, med en søken etter det poetiske og det primitive. Funksjonalismens funksjonsanalyser var ikke nok, og psykologiske faktorer ble trukket frem. Arne Korsmo skapte «Hjemmets mekano-metode» rundt 1952. Korsmo definerte den som «En arbeidsmetode og analyse av mennesket, hjemmet og huset – med målet om å gi mennesket, familie og miljø chansen til å fri seg fra passiviteten og bli bevisst aktive i det å bo og bygge» (Norberg-Schulz, 1986).

På 1960-tallet hevdet Sverre Fehn at vår ledigere livsstil måtte gi en ny boform. Frihet i forhold til vann, luft og lys var viktige prinsipper for å organisere rommet og boligens kommunikasjon. Hans planløsninger, med en sentral sone av kjøkken og bad, muliggjorde en fri plan der boligen etter behov kunne fungere dels med åpne og dels med lukkede rom. «Videre har jeg villet at huset skulle virke som et møbel mot naturen,» sa Fehn om Villa Schreiner. Fehns boliger fra 1960-tallet var gjennomarbeidet med overordnede ideer. De som beundrer hans eneboliger i dag, glemmer dette og fester seg ved husenes proporsjoner, konstruksjon, materialer og estetiske detaljer.

Arkitekturen er et produkt av menneskelige handlinger, samtidig som den bidrar til å skape rom og omgivelser for menneskelige handlinger. Modernismekritikken og de siste tiårs formalistiske krumspring har gjort det aktuelt å diskutere etiske aspekter ved arkitekturen. Filosofen Karsten Harris mener at arkitekturen i for sterk grad har vektlagt kravene til fornuft og objektivitet. Denne fornuften er skapt av vitenskapen og teknikken, og den moderne arkitekturen er fanget i spennet mellom teknologi og kunst, uten evne å integrere disse to aspekter. Modernismens arkitekter har i for sterk grad fulgt Le Corbusiers ideal om en «maskin til å bo i» fremfor Heideggers tanker om det å bo. For skal vi igjen ha tillit til arkitekten, må hun/han også mestre privatlivets arkitektur.

Dagens boligarkitektur, hvor det snakkes om en «følsom funksjonalisme», knytter seg til og problematiserer aspekter fra flere av modernismens stilperioder. Enkelhet skal forenes med intimitet, og et sideblikk til stedets byggeskikk. Fortettingen av dagens villaområder problematiserer forholdet mellom hus og landskap. Nærhet til naturen, materialbevissthet og det å skape «steder» synes å være overordnede mål. Disse aspekter støtter seg på ideer fra Arts and Crafts-arkitekturen og nasjonalromantikken. Forbindelsen til funksjonalismen kommer frem i både volumbehandlingen av selve huset og i de minimalistiske interiørene med få gjenstander som alle har en enkel estetisk utforming. Minimalismen står som en motreaksjon på den gjenstandsflom som er kommet inn i boligene de siste tiår. Her er det en åpenbar parallell til den tidlige modernismens reaksjonen mot 1800-tallets overlessede interiører. Men i utførelse og materialvalg er det ikke den kjølige tyske funksjonalismen man støtter seg til, men den nordiske videreføringen med tre, betong og naturstein, som ble utviklet fra sent på 1930-tallet og frem til 60-tallet.

Interiørskisse fra oppholds-og spiseavdelingen i en enebolig av Haakon Mjelva. «Til byggherrens ros skal sies at han hele tiden har vært våken for arkitektens ideer og intensjoner og våket over disse,» skrev Mjelva i Byggekunst i 1953.
 

Interiørskisse fra oppholds-og spiseavdelingen i en enebolig av Haakon Mjelva. «Til byggherrens ros skal sies at han hele tiden har vært våken for arkitektens ideer og intensjoner og våket over disse,» skrev Mjelva i Byggekunst i 1953.

Arkitekten på sidelinjen

Fra 1992 til 1996 ble det ifølge Husbanken bygd mellom 15 000 og 22 000 nye boliger hvert år i Norge. Til sammenligning ble det i 1953 bygget 38 000 nye boliger og i 1973 hele 44 000, så tallene er ikke spesielt høye. Tallet for nittiårene er allikevel så pass høye at man skulle forvente nye bidrag til utviklingen av arkitekturen. For arkitektene tegner jo fortsatt bolighus (om ikke lenger i offentlig regi, så både for kooperative selskaper og for private byggherrer). Til tross for flere bolignumre har ikke Byggekunst på 1990-tallet presentert et stort antall boliger. Noen eneboliger og prosjekter av arkitekter som Sverre Fehn, Lund HagemKnut Hjeltnes og Carl-Viggo Hølmebakk er trolig blant de viktigste. I tillegg kan vi plusse på med noen leiegårder av 4B, rekkehus av Blå Strek, terrassehus av 70nord og noen funkispastisjer. En rask sammenligning med Byggekunst fra det heroiske 1930-tallet, eller for den saks skyld 1950- og 60-tallet, viser et langt større mangfold, både i antall byggverk, funksjonstyper og i antall arkitekter. Ut fra antagelsen om at redaksjonen i Byggekunst har holdt seg orientert på feltet, kan vi vel fastslå at det i dag bygges langt færre interessante bolighus, og at arkitekter med kunstneriske ambisjoner er mindre involvert i boligbygging enn tidligere. For arkitekturen er det uten tvil beklagelig at andelen eksperimentelle og utprøvende arkitekttegnede bolighus er blitt så lav. 

Sett i lys av 1990-tallets tilsynelatende store interesse for bolig, innredning og hjem, og med et økende antall norske interiør- og designerblader, er dette overraskende. Hvorfor er det slik at denne interessen ikke bidrar til en utvikling av arkitekturen i form av en ny organisering av boligen og en ny bokultur? Årsakene er mange og sammensatte, og her og nå er det umulig å gi noen fullstendig forklaring. Kanskje setter dagens lover og forskrifter begrensninger, kanskje skyldes det forhold innen byggevareindustrien. Men en får en snikende følelse av at det å tegne boliger ikke lenger er en utfordrende, prestisjegivende byggeoppgave. Tjener arkitektene for lite på å tegne boliger?

Behovet for privatliv og intimitet fikk sitt gjennombrudd på 1600-tallet. Et sovekammer i Paris, ca. 1698-1700. (Thornton, Peter: Authentic decor. The domestic interior 1620-1920. Weidenfeld and Nicolson, London 1993.)
 

Behovet for privatliv og intimitet fikk sitt gjennombrudd på 1600-tallet. Et sovekammer i Paris, ca. 1698-1700. (Thornton, Peter: Authentic decor. The domestic interior 1620-1920. Weidenfeld and Nicolson, London 1993.)

Det narsissistiske hus og estetiseringen av hjemmet

Dagens presentasjoner av nye norske boliger i fagtidsskrifter og i interiør- og designmagasiner gir grunnlag for noen refleksjoner over vår tids boligidealer. I begge typer medier er det vakre, storslåtte fargefotografier som bærer presentasjonen; tekstene er korte. Fagtidsskriftenes faglighet består stort sett i at de viser planløsninger, detaljtegninger og noen flere eksteriørbilder enn designmagasinene gjør. Tekstene omfatter en rekke fakta, og arkitektens beskrivelse er som regel kort og nøktern. Man undres på om arkitekten, i frykt for å fremstille seg selv i et selvhevdende lys, holder noen av ideene tilbake. Et fellestrekk ved presentasjonene er fraværet av mennesker; det dagligliv som foregår i huset, vises ikke. 

Huset i denne typen presentasjon har Bernd Jager karakterisert som den narsissistiske bygning; huset skal helst betraktes fra et bestemt ståsted, og må for all del ikke miste sitt perfekte utseende. Det «er livredd» for å miste sitt perfekte utseende, for at dets abstrakte funksjonelle løsninger skal bli avslørt. 

Men det finnes et skille mellom det mer saklige i et fagtidsskrift som Byggekunst og presentasjonene i norske magasiner som Bonytt, Design, Maison, Interiørmagasinet, Henne Interiør etc. Reportasjene her har vel egentlig ingen videre hensikter enn å vise oss hvordan vi kan konsumere det å bo på en vakker måte. På 1990-tallet vektlegges en estetisering av hverdagen, helt løsrevet fra boligens funksjonelle og mentale aspekter. Når det vakre er det eneste som betyr noe, og den eneste kvaliteten som er verdt å eksponere, fører det til at leseren føler ubehag. Interiørmagasinene bretter ut huset i store stiliserte og arrangerte fargefotografier. De viser frem rammene for intime aktiviteter som utspiller seg i huset; på bildene er det ild i peisen, fatet på bordet fylt med eksotisk frukt, hvite liljer er satt i vasen, lysene er tent og det nystrøkne lakenet ligger innbydende på dobbeltsengen. Redaktøren for Wallpaper har sagt at hans blad skal oppfattes som en fiksjon, en drømmeverden leseren går inn i. Interiør-magasinenes arrangerte fotografier inviterer nettopp til dette og forklarer således fraværet av mennesker. Du kan forestille deg at det er du som sitter og blar i den oppslåtte kunstboken, det er du som nettopp har ønsket velkommen til strutsemiddagen, etc. Men er bildene bare et konstruert interiør, eller viser de et hjem? Problemet er at det pretenderer å være et hjem, men fordi vi ikke blir kjent med individene som bor der, blir dette 1990-tallets stilinteriører. Det skjer en forveksling mellom husets uttrykk og sjelelivet til dem som bor der. Både magasinet, arkitekten og beboeren som presenterer sitt hus, har sikkert gode hensikter og ønsker å vise gode måter å bo på. Trolig har dagens overflatiske presentasjonsform sammenheng med manglende fagkompetanse hos journalistene. Bonytt var lenge etter krigen et magasin som med sin store fagekspertise klarte å formidle nye ideer om å bo. Tidligere presentasjoner med små sort/hvitt-fotografier, skisser og planløsninger var langt mer nøytrale og utfordrende enn dagens reportasjer.

 1940- og 50-tallet stilte spørsmål om hjemmets aktiviteter og psykologiske behov. Illustrasjon fra Charles Eames´ artikkel «What is a house?» (Arts & Architecture 1944).
 

 1940- og 50-tallet stilte spørsmål om hjemmets aktiviteter og psykologiske behov. Illustrasjon fra Charles Eames´ artikkel «What is a house?» (Arts & Architecture 1944).

Drømmetyder

Interiørmagasinenes tilbyr oss noen boliger vi kan drømme om. Drømmeboligen er det bare de færreste som oppnår. Men når en byggherre engasjerer en arkitekt, er det arkitektens oppgave å omsette drømmen i virkelighet på en slik måte at både arkitekt og byggherre kan glede seg over resultatet. Spørsmålet er hvor dyktig arkitekten er som drømmetyder. I takt med nyere tids kulturhistorie om materiell kultur, har også arkitekturhistorikere begynt å fokusere mindre på produsent og mer på konsument. De interesserer seg for hvem husene er bygget for og deres erfaring med å bo i dem.

Et tragisk eksempel er Mies van der Rohes berømte Farnsworth House (1945-51), et av modernismens ikoner med sin åpne grunnplan omgitt av fire glassvegger. Edith Farnsworth, en 42-årig nevrolog, trodde at hun i Mies hadde funnet en venn som kunne skape hennes drøm om et tilfluktssted, et weekendhus hvor hun kunne flykte fra storbyens ensomhet. Hun ville skaffe seg et hus som stemte med hennes liv som ugift kvinne, i kontrast til en familiebolig. Mies så nok også på huset som et sted for kontemplasjon, men slik han så det, skulle man tilfredsstille det kontemplative behov i ved å studere naturen gjennom husets glassvegger. Farnsworth derimot hadde helt andre opplevelser når hun oppholdt seg i boligen: «I feel like a prowling animal, always on the alert. I am always restless. Even in the evening. I feel like a sentinel on guard day and night. I can rarely stretch out and relax.» Det hele ble selvfølgelig ikke bedre av den oppsikt boligen vakte; folk trakk ut dit i helgene, de tråkket rundt på eiendommen og klinte nesene inn mot glasset. For Farnsworth ble hele prosessen en bitter affære, og etter å ha kjempet mot arkitekten både i rettssaler og presse, solgte hun huset i begynnelsen av 70-tallet og flyttet til Italia. Nå ville hun bli usynlig og bo i en leilighet med et lite hull til å kikke ut av. 

Mies van der Rohe: Planløsningen for huset til Edith Farnsworth.
 

Mies van der Rohe: Planløsningen for huset til Edith Farnsworth.

Eneboligen og byggherren

Arkitekter hevder ofte at det ikke eksisterer byggherrer som vil gi dem muligheten til å utforme spennende bolighus. Manglende tillit mellom arkitekt og byggherre er et problem for dagens norske boligarkitektur. Mange potensielle byggherrer er livredde for å ha engasjert den upraktiske, steile arkitekten som sprenger alle budsjetter. Besitter en moderne arkitekt kompetanse og vilje til å tyde folks boligdrømmer? I Farnsworth-prosjektet eksisterte det ingen gjensidig forståelse mellom arkitekt og byggherre mht. hvilke behov boligen skulle fylle. Er ikke denne konflikten karakteristisk for dagens situasjon; er ikke arkitekten i dag mer opptatt av estetiske og konstruktive løsninger enn av behov og funksjon? Er en byggeoppgave uinteressant hvis ikke oppdragsgiveren gir arkitekten stor frihet? Slik var det ikke før. «Det blir alltid klientens hus. Arkitekten må lytte til de personer han bygger for. De har sitt eget liv, og sine egne ønsker. Han må bare sette alt i form,» svarte Magnus Poulsson på spørsmålet om det var vanskelig å komme på bølgelengde med byggherren.

Under hele modernismen, og spesielt under funksjonalismen, har middelklassevillaen i forstaden vært en oppgave som har frembrakt hovedverk innen norsk arkitekturhistorie. Frem til 60-tallet var det ikke uvanlig at direktører, ingeniører, leger, lektorer og jurister var åpne for å engasjere våre beste arkitekter. Med noen få unntak ser det ut til at også disse oppdragsgiverne har forsvunnet. Tilbake står arkitekten som byggherre for sin egen enebolig eller for noen nære venner. 

 
Sverre Fehn: Villa Schreiner, 1959.

Sverre Fehn: Villa Schreiner, 1959.

På 1960-tallet eksploderte ferdighusmarkedet, og bare et fåtall av husene var tegnet av arkitekter. Ferdighusfirmaene dominerer fortsatt markedet for eneboliger, og det er nesten umulig å forstille seg at det bildet skulle kunne endres. Men kanskje kan arkitektene ha noe å lære av firmaenes markedsføring. Der trekker de frem varierte husformer, fleksible planløsninger og en sterke vilje til å tilfredsstille byggherrens spesielle behov. Hvordan kunne f.eks. Selvaag Byggs fire importerte amerikanske forstadshus i 1997 tiltrekke seg 2000 skuelystne og 350 interesserte kjøpere? Her dreide det seg dessuten om en unorsk boform med bl.a. åpen løsning i gangen mellom første og annen etasje, garderoberom og gasspeis.

Modernismen boligprogram hadde som mål at alle skulle bo vakkert og riktig, og det ble utviklet en rekke rigide tankesystemer. Mange arkitekter måtte løse oppgaven innenfor strenge arealrammer og budsjetter. I mellomkrigstiden ble det arrangert konkurranser om standardhus og typetegninger der de beste arkitektene deltok. I etterkrigstiden har bl.a. Bonytt publisert flere bøker med forbilledlige arkitekttegnede hus og innredninger. Muligens så arkitektene større utfordringer i boligsaken når ressursene var knappe. Det gjennomsnittlige boligarealet for norske boliger har økt fra ca. 93 kvm i 1973 til ca. 110 kvm i dag, og ifølge Husbanken har Norge i dag verdens høyeste boligstandard. Spørsmålet er om standard er synonymt med kvalitet og trivsel. Men fokuseringen på standard har trolig gjort det vanskeligere for norske arkitekter å forfekte ideer som bryter med disse rammene. Er det mulig å heve boligstandarden samtidig som man prøver å finne kollektive boløsninger? For selv om nordmenn har en stor interesse for boligen, er vi tilsynelatende lite åpne for endringer. 

Den postmoderne eneboligen fra de to siste tiår har vært preget av en hovedform med tydelige historiske forbilder. I den stilpluralisme som eksisterer, er skipperhuset og sveitserhuset populære forbilder i ferdighusindustrien. Funksjonalismens betongvillaer og 1950-tallets trehus har vært inspirasjonskilder for arkitektene. Blant 1990-tallets eneboliger er det hus med lange rektangulære hovedvolumer og spilekledde eksteriører som ser nye ut. Når det gjelder planløsninger og organisering, er det vanskelig å lese tydelige mønstre, til det er ofte hver oppgave for spesiell. Noen trekk kan allikevel fremheves. Mange boliger åpner seg med vinduer mot den usjenerte hage og natur, samtidig er det viktig å skjerme seg mot naboer. Når det gjelder planløsningene, synes det som om funksjonalismens program blir videreført ved at stue, spisestue og kjøkken blir sammenkoblet til ett stort rom. Er villaen på to etasjer, blir den private sfære, som under funksjonalismen, lagt til 2. etasje, som har soveværelser og garderober. Fortsatt er det i middelklassevillaen man kan se de mest spennende trekk. For de kapitalsterke har den herskapelige bolig fått sin renessanse, med vekt på en differensiert boform og et historisk, gjerne nasjonalt formspråk. 

Det lille huset II. Weekend-hus av Eugeen Liebauts, Aalst, Belgia (1987-88). (Galfetti, G.G.: Casas refugio: Private retreats, Gustavo Gili, S.A. 1995).

Det lille huset II. Weekend-hus av Eugeen Liebauts, Aalst, Belgia (1987-88). (Galfetti, G.G.: Casas refugio: Private retreats, Gustavo Gili, S.A. 1995).

Det lille huset II. Weekend-hus av Eugeen Liebauts, Aalst, Belgia (1987-88). (Galfetti, G.G.: Casas refugio: Private retreats, Gustavo Gili, S.A. 1995).

Det lille huset II. Weekend-hus av Eugeen Liebauts, Aalst, Belgia (1987-88). (Galfetti, G.G.: Casas refugio: Private retreats, Gustavo Gili, S.A. 1995).

Det lille huset I. «A wooden folly». Vibeke Jensen 1996, Helsingfors. Hva er et hus, hva er en bolig og hva er et hjem?

Det lille huset I. «A wooden folly». Vibeke Jensen 1996, Helsingfors. Hva er et hus, hva er en bolig og hva er et hjem?

Det lille huset I. «A wooden folly». Vibeke Jensen 1996, Helsingfors. Hva er et hus, hva er en bolig og hva er et hjem?

Det lille huset I. «A wooden folly». Vibeke Jensen 1996, Helsingfors. Hva er et hus, hva er en bolig og hva er et hjem?

Nye livsformer, nye behov

Bildet av arkitekten som en som lanserer samfunnsteorier eller engasjerer seg i sosiale spørsmål, er ferd med å forvitre. Ingen reagerer når de på Dagsrevyen ser at asylsøkere i mental ubalanse blir plassert i de simpleste brakkebygninger på isolerte steder, eller hører at småbarnsfamilier med studielån og uten startkapital kun har mulighet til å kjøpe seg en ettroms leilighet. 

Til tross for at en stor del av befolkningen består av enslige og skilte familier, danner fortsatt kjernefamilien premisset for boligen. Men folks behov synes å gå i retning av differensierte byggeprogrammer preget av fleksibilitet mht. beboernes livsform og livsløpsfaser. Og på 1990-tallet har vi fått presentert bolighus med spesifikke byggeprogram. Knut Hjeltnes har bl.a. tegnet hus (1989) med to separate leiligheter for foreldrene og en felles del. 

Det er vokst frem en større bevissthet om familiens endrede behov etter hvert som barna vokser og livet endrer seg. 

Arkitektparet Salvesen og Adams utformet sin familiebolig (1994) ut fra en anerkjennelse av tenåringsbarnas behov for privatliv. 

Ifølge Witold Rybczynski har hjemmet de siste 400 år gjennomgått en feminisering. Fra slutten av 1800-tallet begynte borgerskapets kvinner å engasjere seg sterkere for hjeminnredning og husholdning. Enkelte har tolket dette som et skritt mot en akseptering og profesjonalisering av denne yrkesrollen. I mellomkrigstiden skulle funksjonalismens boliger lette hjemmearbeidet for den yrkesaktive kvinnen, både innen arbeider- og middelklasse. Men hjemmet ble lenge for kvinnen et akseptert arbeidssted og for mannen et hvilested. Etnologen Lone Rahbek Christensen undersøkte på slutten av 1980-tallet danske familiers livsformer. For dem som tilbragte sitt privatliv utenfor boligen, var boligen et enkelt og lettstelt sovested. For andre var hjemmet selve meningen med livet, en arena for rekreasjon og nær kontakt med familie og venner. I den karrierebundne livsform lå den representative eneboligen i rolige, diskrete omgivelser, skjermet for naboer. Livsformen var et teamwork der han gjorde yrkeskarriere, mens hun var hans bakland, bl.a. opptatt av en finkulturell estetisering av boligen.

I de siste tiår har antallet utearbeidende kvinner eksplodert, og det gjenstår å se om kvinnene er i ferd med å miste interessen for hjemmet. Tegn tyder på at mannens økende deltagelse i hjemmet fremskaffer nye behov og får innvirkning på planløsningen. Muligens kan dagens ikke uvanlige åpne kjøkken/stueløsning forklare en slik tendens. 

Arkitekturens rolle i samfunnet og i dagliglivet er begynt å engasjere fagfolk innen samfunnsfag og humaniora. Foruten byplanmessige spørsmål er det spesielt problemer knyttet til bomiljøet og boligen som blir diskutert. Den fenomenologisk rettede boligforskningen fra de to siste tiår, som i hovedtrekk baserer seg på Martin Heidegger og Gaston Bachelard, har stilt spørsmål som «Hva er å bo?», «Hva er et hjem?», «Hva er et sted?» Christian Norberg-Schulz har også etterlyst boligens nærhet til stedet og tingene. 

Det har vært lett å si at arkitekter tegner bolighus, og beboeren gjør hjem ut av dem. I denne type forståelse blir huset betraktet som en ting, et objektivt produkt, mens hjemmet er noe mentalt og subjektivt. Noen mener at arkitekter aldri kan skape hjem. Derfor gikk det så galt da de konstruerte sine «typehjem». Med en totaldesign utelukket de en vesentlig del av beboerens mulighet til det å skape et hjem. Mange vil hevde at det ikke er arkitektenes oppgave å bestemme hvordan boligen skal brukes og innredes. Arkitekten skaper kun huset fysiske struktur. Møbleringen og kosen er noe som folk – særlig nordmenn – selv vil ta hånd om.

Boligens viktigste oppgave er å gi den enkelte beskyttelse mot samfunnet. Derfor blir hjemmet en arena for individets selvkontroll, et sted for selvrealisering og et fysisk rammeverk for familien. Men de følelsesmessige sider ved hjemmet – muligheten for trygghet, kontroll, avslapning, kan ikke helt ses uavhengig av det å omgis av og erfare gjenstander og fysiske rom. Det er et spørsmål om ikke denne økende innsikten og interessen for hjemmets sosiale, følelsesmessige, kroppslige og psykologiske aspekter i sterkere grad kan trekkes inn i planleggingen av boliger.

Fredrik Lunds skisse til rekkehus til boligutstillingen Living 94 i Umeå. Lund er mer opptatt av å gi folk rolige steder enn de siste motedrakter. Dette prosjektet, med sin inspirasjon fra låvebygg, har både en åpenhet og lukkethet.
 

Fredrik Lunds skisse til rekkehus til boligutstillingen Living 94 i Umeå. Lund er mer opptatt av å gi folk rolige steder enn de siste motedrakter. Dette prosjektet, med sin inspirasjon fra låvebygg, har både en åpenhet og lukkethet.

En ny begynnelse? 

Ingerid Helsing Almaas hevder i «Å overtale virkeligheten» (1998) at arkitektene, i hvert fall de yngre, har sluttet å isolere seg og er blitt mindre selvopptatte. Almaas skriver at arkitekturen har et ansvar overfor felles menneskelige verdier. Og de unge er bl.a. opptatt av sammenhengen mellom materialer og kropp, psykologi og ulike tings meningsinnhold. Alt dette tilsier en mer human tilnærming til oppgaven.

Det er faktisk visse lyspunkter å se innenfor norsk boligarkitektur, bl. a. en påtagelig interesse for småhus oppført med middels store eller relativt beskjedne midler. De små boliger byr i dag på langt større arkitektoniske utfordringer enn den herskapelige eneboligen: et enkelt og klart program, nærhet til byggherren og kort vei mellom idé og virkelighet. Her er det ikke anledning til å repetere gitte planløsninger eller eksperimentere med dyre materialer og konstruksjoner. Hvilke handlinger skal foregå, hvilke følelser skal tilfredsstilles og hvilke menneskelige relasjoner skal knyttes til huset? Kan man skåne landskap og natur? Er en økologisk tilnærming mulig? Det er særlig gledelig at så mange unge arkitekter viser en alvorlig vilje til å utvikle boligarkitekturen. 

Askim/Lantto Arkitekter MNAL AS: Skisseprosjekt bokollektiver for ungdom: «Elementhus ungbo», 1997-98. Planer og perspektiv.  Arkitektene viser på en skånsom måte at bokollektivet for unge mennesker kan videreutvikles. 

Askim/Lantto Arkitekter MNAL AS: Skisseprosjekt bokollektiver for ungdom: «Elementhus ungbo», 1997-98. Planer og perspektiv.  Arkitektene viser på en skånsom måte at bokollektivet for unge mennesker kan videreutvikles. 

Askim/Lantto Arkitekter MNAL AS: Skisseprosjekt bokollektiver for ungdom: «Elementhus ungbo», 1997-98. Planer og perspektiv.  Arkitektene viser på en skånsom måte at bokollektivet for unge mennesker kan videreutvikles. 

Askim/Lantto Arkitekter MNAL AS: Skisseprosjekt bokollektiver for ungdom: «Elementhus ungbo», 1997-98. Planer og perspektiv.  Arkitektene viser på en skånsom måte at bokollektivet for unge mennesker kan videreutvikles. 

Boligen som møtested

Hvordan ble hus til, og hvordan ble hus bolig? Gaston Bachelard har beskrevet boligen som et rom av personlige og sosiale betydninger, et rom som fyller våre forestillinger om privatliv og intimitet og strukturerer våre erfaringer i forhold til verden og rommet. Boligen er vårt verdenshjørne, en forlengelse av livmortilværelsen. Slike forstillinger om boligens fundamentale rolle i våre liv står i sterk kontrast til interiørmagasinenes glansbilder. Men det ville være galt å avfeie magasinenes tilnærming som helt uinteressant. For tross alt så utviser interiørmagasinene en bred interesse både for boligen, hjemmet og de nyeste ideer innen arkitektur og design. Og bak all den ytre glansen finnes det åpenbart en lengsel etter nærhet til tingene. Hvis magasinene vil hjelpe sine lesere – og arkitekturen –, burde de trekke inn mer fagstoff. Arkitekter, interiørarkitekter og designere bør bli oppfordret til å formidle sine ideer slik at disse ideene kan utprøves i praksis. Flere av våre arkitekter lager arbeider av ypperlig kvalitet, og dette gir håp for fremtiden. Byggeoppdrag for rikfolk er ikke nødvendigvis de mest attraktive. Etter hvert som antallet estetisk interesserte byggherrer øker, vil arkitektenes ensidige fokusering på den vakre eller intelligente bolig (smarthus) kunne erstattes av lysten til å utforme boliger i dialog med byggherrer som reflekterer over hva det vil si å bo. I denne boligen får både beboere og arkitekter innlemmet sine tanker og drømmer. Dersom livsformsanalyser og fenomenologiske tilnærminger trekkes inn, er det håp om at vår tids estetiske boligdrømmer også kan få en mening. På sikt kan kanskje det bidra til å løse noe av den «egentlige bolignøden».

Referanser/litteratur

Litteratur i utvalg:

Almaas, Ingerid Helsing: «Å overtale virkeligheten». I: 20 under 40. Ung norsk arkitektur på 90-tallet. Riksutstillinger, Norsk Arkitekturmuseum, Oslo, 1998, s. 6 –7

Bing, Morten og Johnsen, Espen (red.): Nye hjem. Bomiljøer i mellomkrigstiden. Norsk Folkemuseum, Oslo, 1998

Christensen, Lone Rahbek: «Boligform og livsform». I: Albinus, Stig (red.): Hvad er en god bolig? Arkitektens Forlag, Danske Arkitekters Landsforbund, 1987, s. 25-34

Friedman, Alice T: «Domestic Differences: Edith Farnsworth, Mies van der Rohe and the Gendered Body». I: Reed, Christopher (red.): Not at Home. Thames and Hudson, London, 1996

Galfetti, Gustau Gili: Casas refugio. Private re-treats. Barcelona, 1995 

Grytli, Eir og Støa, Eli (red.): Fra årestue til smarthus. Norsk Arkitekturforlag, Oslo, 1998

Jager, Bernd: «Body, house and city: The inter-twinings of embodiment, inhabitation and civilization». I: Seamen og Mugerauer (red.): Dwel-ling, place and environment. Columbia Univer-sity Press, New York Oxford, 1985, s. 215- 227

Heidegger, Martin: «Bauen Wohnen Denken». I: Vorträge und Aufsätze. Pfüllingen, 1954

Mack, Arien (red.): Home. A place in the world. New York University Press, New York og London, 1993

Jørgensen, Kurt: Debatten om boligkvalitet og arbeidet med typetegninger. Husbanken, Oslo, 1996 

Harris, Karsten: «The Ethical Function of Architecture». I: Nesbitt, Kate (red.): Theorizing a new agenda for architecture. Princeton Architectural Press, New York, 1996 (1975), s. 392- 396

Norberg-Schulz, Christian: The concept of dwelling. Rizzoli, New York, 1985

Norberg-Schulz, Christian: The functionalist Arne Korsmo. Universitetsforlaget, Oslo, 1986

Norberg-Schulz, Christian: «Heideggers tenkning om arkitektur». I: Et sted å være. Gyldendal, Oslo, 1986 (1983), s. 279- 286

Poulsson, Magnus: «Hus i havbrynet». Bonytt, 1956, s. 244 – 248

Reed, Christopher (red.): Not at Home. The Suppression of Domesticity in Modern Art and Architecture. Thames and Hudson, London, 1996 

Rybczynski, Witold: «The Meanings of Home». I: Roede, Bing og Johnsen: Slik vil vi bo. Hjem og bolig gjennom 500 år. Norsk Folkemuseum, Oslo, 1998, s. 7- 11

Sandstrøm, Ulf: Arkitektur og social ingenjörs- konst. Nyköping, 1989 

Espen Johnsen
Espen Johnsen (f. 1965) er kunsthistoriker og arbeider på en doktoravhandling om arkitektenes boligidealer 1910-1935. Johnsen er stipendiat ved Norsk Folkemuseum, og var…les mer
Arkitekten som drømmetyder
Publisert på nett 25. oktober 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 2 – 1999. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.