Arkitektutdannelse i Norge 1945–1970

Hvilke arkitekturidealer preget Arkitektavdelingen ved NTH fra 1945 til utpå 1960-tallet? Og hvordan og hvorfor? Dette er hovedspørsmålene i Nina Berres doktoravhandling.

Ernst Aukland: Sentrumsnære boliger i Lillehammer, 1967 (på BK III under prof. Herman Krag). 

Ernst Aukland: Sentrumsnære boliger i Lillehammer, 1967 (på BK III under prof. Herman Krag). 

Som vi diskuterte våre lærere! Og «ærlighets»-begrepet i arkitektur! Og hva mente Korsmo med husets «sjarm»? Og Kvilhaug med «grepet»?

Programerklæringene fra de forskjellige lærerne ga oss bare glimtvis en forståelse av hva de stod for. Først i de aller siste årene har unge, teoretisk skolerte arkitekter i nordiske land gjort systematiske analyser av tidligere arkitektutdannelser, både av hvordan de var tenkt og hvordan de ble.

Sivilarkitekt mnal Nina Berre tok sin diplom ved NTH i 1992 på en avhandling om Hamar-arkitekten Rolf Prag (1899-1989). Deretter gjorde hun (sammen med siv.ark. Dag Nilsen) en studie over arbeidene til arkitektprofessoren Her­man Krag (1920-82), før hun på bred front begynte å utforske den historiske utvikling av Arkitektav­delingen ved NTH. Hun avsluttet dette arbeidet med doktordisputas i 2002.

Den svært omfattende doktoravhandlingen foreligger som en bok i to bind med henholdsvis tekst og illustrasjoner. Berres hovedintensjon er å «fortolke» overleverte studentoppgaver i forhold til (samtidens) «nye idéer og internasjonale tendenser» (s. 5). Hun vil «utlede (skolens) pedagogiske prinsipper» (s. 6), det vil si: «identify and discuss the paradigms for physical form underlying the education» (s. 12) og samtidig «uncover the paradigms of understanding underlying the design of architectural projects in this period», dvs. praksis (s. 12). For analysene både av skole og praksis skal hennes basis være «the validation of (architectural) form» (s. 12).

 Som et bakteppe gir hun historiske riss av skolens utvikling fra starten i 1910 frem til den annen verdenskrig, og i et eget kapitel analyserer hun Arkitektavdelingens «manglende intensjoner?» 1945-50.

Teksten videre er bygd opp som en rekke adskilte analyser av de sentrale instituttene ved Arki­ektavdelingen i tidsrommet 1950-70: henholdsvis Byggekunst IV (Monumentalbygg/Komplekse bygg), Byggekunst II (Form og teknikk) og Byggekunst III (Boligarki­tek­tur). Hun avslutter med en samlet vurdering av skolens «teoretiske og metodiske intensjoner» utover 60-tallet.

Idet jeg grovt sett følger bokens struktur, drøfter jeg nedenfor noen få av dens utallige temaer, subjektivt og kritisk, men i alle fall så åpent og klart som mulig.

Anmelderens bakgrunn kan antydes slik: fersk student i 1957/58, Arne Korsmos annet år som professor ved NTH. Første studiedag: skissering av storslagne terrasser i Gauldalen: Naturens egen skjønnhet; siden: et østerdalsk stabbur: «Det blå ornament!» og endelig: Geir Grungs sal på Maihaugen: «Et arkitektonisk rom!». I de mangefasetterte, nærmest impresjonistiske forelesningene: om Spinozas panteisme, Einsteins epokegjørende romkonsept og Frank Lloyd Wrights romsekvenser. Ikke noe om Kors­mos egne ting! Vi skulle se fremover. Lære oss å føle og se. Høyne «innlevelsestemperaturen». Arbei­de direkte med øye og hånd. Skra­pe bort «elefanthuden». Ikke lese!

Assistentene Liv Arvesen og Bernhard Witte ga oss komposisjonsoppgaver à la Rietveld i en kube; Halvdan Ljøsne ledet oss via finslipte eskimo-skulpturer til kuleformen, og med Terje Moe kombinerte vi sylinder- og kjegleskall i papir. Gunnar S. Gundersen inspirerte med sin supernøyaktige temming av kaotisk form. Samtidig malte vi hos professor Arne E. Holm akvareller à la Mondrian.

Bare Hans Granums tekno-økonomiske regneoppgaver og forelesningene felles med ingeniørstudentene forstyrret denne sfære av kunstnerisk modernisme. Rystet hørte vi om salig Johan Meyers tegneoppgaver i tyveårene: «Kopiér en antikk søylefasade!» og om Kors­mos forgjenger Odd Brochmann, som hadde gitt sine nye studenter et helt konkret kapell som førsteoppgave. Selv skulle vi skaffe oss et «grunnlag» før vi tegnet hus.

I annenavdelingen (3. og 4. årskurs) møtte vi romantikeren

Her­man Krag, den jordnære Jarle Øya­sæter, den fjerne Bjarne Lous Mohr, logikeren Kåre Kvilhaug, formsøkeren Jo Svare og de unge entusiastene Nils Henrik Eggen og Gunnar Hyll.

Unnleiv Bergsgard: Bebyggelsesplan for et område på Lade, 1951 (på BK III under prof. Sverre Pedersen).

Unnleiv Bergsgard: Bebyggelsesplan for et område på Lade, 1951 (på BK III under prof. Sverre Pedersen).

Det hele gikk fort og overfladisk. Så mye vi burde ha visst om og forstått av alle disse lærerne, deres forgjengere og – ikke minst – oss selv! Nina Berres avhandling gir muligheten for en bedre forståelse, i alle fall av lærerne. Etter nitid granskning profilerer hun de fleste som underviste ved Arkitektavde­lingen i tiden 1945-70, og gjennom en analyse av et stort antall oppgavestillinger og -besvarelser prøver hun å «identifisere» «fysiske idealer» og avdekke «forståelsesmodeller» som har ligget til grunn for utdannelsen. Hvor kom idéene fra? Hva var det egentlig vi – studentene i denne perioden – ble utsatt for? Hennes «empiri» – dokumentasjonen av skolens virksomhet, eller mer presist (i henhold til samfunnsvitenskapelig terminologi): det hun eier av «registrerte observasjoner» av «fenomenene/virkeligheten» – er enorm, selv om hun har konsentrert sin analyse til et utvalg på vel 100 av de i alt 492 bevarte diplomene (det avsluttende «store eksamensarbeid») fra 1945-70. De hyperinteressante tegningene er gjengitt i katalogen (bind II) sammen med samtlige diplomoppgavetekster og utførlige opplysninger om instituttenes bemanning fra år til år.

1945–1949: Nasjonalromantikkens gjenfødelse

De første diplomene etter krigen ble levert i 1946. Berre gjengir to fra professor Finn Berners institutt (Byggekunst IV) av Kjell Castberg Voss og P.A.M. Mellbye (krigsforsinkede studenter), som viser kvartalsutbygging i en moderne betong­skjelettkonst­ruksjon, ja sogar med en urban-funksjonell gjennomstrukturerthet (kfr. Mellbyes Vekterkvar­tal i Moss 1959-66). Denne fortsettelsen av tredvetallets funksjonalisme synes ellers utypisk for de øvrige diplomene i de første etterkrigsårene.

Fra Sverre Pedersens institutt Byggekunst III er det gjengitt en 1946-diplom (Brand Byrkjeland) som viser den typiske treetasjes boligblokken med saltak og hull i betongvegg som vi forbinder med 40- og 50-tallet. Ut fra Berres tekst er det ikke lett å se hvordan hun bedømmer denne trenden: En ny-romantisk hyldest til (den norske?) «hverdagens sannhet» (s. 100)? Et utslag av «nyrealisme» (s. 96)? Eller påvirkning fra statlig-byråkratiske nød-retningslinjer for en «rasjonaliseringsarkitektur» (s. 99)? Eller alt på en gang?

Diplomene i 1947, 48 og 49 kjennetegnes av saltak, pulttak og «naust»-former (trekantsnitt) sammen med en påfallende sterk masseoppløsning (f.eks. i hotell- og samfunnshusoppgavene). Hvor mener Berre alt dette kom fra? Fra Berners «syntese mellom tradisjonalisme og funksjonalisme» (s. 92)? Eller fra Byggekunsts presentasjon av «Krisekursets» diplomer i Oslo 1946 (s. 95)? Hvor hadde så de hentet sine idéer fra? Neppe fra Knut Knutsen, slik Berre antyder (s. 95 og 100). Så vidt anmelderen vet, hadde jo Knutsen bare gitt disse studentene et grunnkurs i form under krigen, og det Bauhaus-inspirert, mens rektor Arne Vesterlid var den formelle leder av det berømte kurset 1945-46.

Mest nærliggende er det vel å tippe på innflytelse fra Arnstein Arneberg og Henrik Sørensen, «krisekursets» prominente støttespillere?

Berre knytter da også plausibelt nok diplomprosjektene på NTH 1947-49 – formalt – til Magnus Poulssons nasjonalromantiske «Danmarks hus» på Lysebu 1947-57 (s. 98).

Per Gaare: Arkitektonisk oppbygging av Torget og prosjektering av nytt rådhus for Trondhjem by, 1955 (på BK IV under prof. Karl Grevstad).

Per Gaare: Arkitektonisk oppbygging av Torget og prosjektering av nytt rådhus for Trondhjem by, 1955 (på BK IV under prof. Karl Grevstad).

Kjell Lund: Sjøfartsbygg i Trondhjem, 1950 (på BK IV under prof. Karl Grevstad). 

Kjell Lund: Sjøfartsbygg i Trondhjem, 1950 (på BK IV under prof. Karl Grevstad). 

 «Monumentalbygg» blir «komplekse bygg»: Byggekunst IV 1950–1970

Av de 15 BK IV-diplomene i 1950 har Berre valgt ut tre «Sjøfarts­bygg» på hjørnet Kjøpmannsgaten /Fjordgaten i Trondhjem. Byggene (deriblant Kjell Lunds) varierer fra 9 til 12 etasjer og ligner på hotell Viking (1951) i Oslo. Her synes Berre å ha rett i at det foreligger en formal Knutsen-påvirkning.

De tre diplomene markerer et brudd med 40-tallets romantikk. Også videre utover 50-tallet er de utvalgte studentarbeidene påfallende modernistiske i forhold til ti­årets alminnelige byggeri. Et kubisk formspråk med flate tak, vindusbånd- og (etterhvert) rasterfasader dominerer. Men er diplomenes «utvikling mot det grove og tunge» (s. 212) selve kimen til 60-tallets brutalisme i norske byer? Eller bare et forhåndsvarsel?

Hva stod professor Karl Grev­stad for, som i 1948 overtok «monumentalarkitekturen» (BK IV) etter Finn Berner og drev instituttet frem til 1960 sammen med inst.ark. Kåre Kvilhaug? Berre går ikke inn på de to’s habitus. Bare indirekte, gjen­nom en sammenligning av landets generelle utvikling med endringer i oppgavetekstene, sannsynliggjør hun at BK IV’s arkitektursyn i dette tiåret var «basert på det ’superrasjonelle’» og det «antirepresentative» (s. 110).

Dog synes det noe hardt tatt i at arkitektrollen «ble utviklet» fra «kunstner» til «den byråkratiske og teknokratiske konseptutvikler» (s. 118). Berre viser jo selv at formspråket også ble utviklet, eksempelvis: «fra karré til åpen utbygging» (s.122) og henimot «den inter­nasjonale systemarkitekturen» (s. 150), det hele «noe mer influert av PAGON» og Erling Viksjø enn av Knutsen (s.151).

Stort sett mener vel Berre at Grevstads linje ble fortsatt i Kvil­haugs fire år som instituttbestyrer (1960-64), men hun noterer at studentene nå for første gang (i etterkrigstiden) ble aktivisert i programmeringen av diplomoppgavene (s. 264), samt at enkelte diplomer oppviste en «ny konstruktiv ekspressivitet» (s. 291). Studér i katalogen f.eks. Are Teljes flyterminal med en fasade i form av et stort, dypt betongrelieff i 1961! Hvordan hadde Telje kommet til dette? Først og fremst gjennom sin egenutvikling skulle jeg tro. Men mulige påvirkninger, hvor kom de fra? Utenfra, fra tidsskriftene? Fra lærerne? Eller gjennom senvirkninger av Korsmo og Holms grunnundervisning? Berre undersøker ikke dette.

Are Telje: Flystasjon på Værnes, 1961 (på BK IV under dosent Kåre Kvilhaug). 

Are Telje: Flystasjon på Værnes, 1961 (på BK IV under dosent Kåre Kvilhaug). 

Odd Terje Berg: Multi-service sentral, 1970 (på BK IV under prof. Einar Myklebust).

Odd Terje Berg: Multi-service sentral, 1970 (på BK IV under prof. Einar Myklebust).

I 1964 ble Einar Myklebust professor i BK IV. Berre gjengir deler av hans deklarasjoner som antyder hovedambisjonen: arkitektens kreativitet skulle utvikles ved at han/hun skulle «skoleres teoretisk (…) i tilstrekkelig eksakte kunnskaper» for å bli «planlegger». Berre drøfter ikke hvilken ideologi som kan ha ligget bak Myklebusts forkastelse av den «intuitive naturmetoden con amore» – var det f.eks. en slags «polyteknisk» scientisme?

Allerede ved diplomsensuren i 1964 hadde sensor Kjell Lund innvendinger mot «…de mest omfattende undersøkelser av omkringliggende forhold (…). Analyser av forutsetninger har sin begrunnelse i den grad de kommer til uttrykk gjennom en formal syntese …» (s. 272). Likevel ble ifølge Berre BK IV-studiet i siste halvdel av 60-tallet stadig mer preget av informasjonsinnhenting.

Imidlertid: Selv om Berre fremholder at Myklebusts «planlegger»-begrep var sterkere i pakt med den alminnelige samfunnsutviklingen enn det «tradisjonelle arkitektrollesynet» (s. 296), skar det seg (nettopp derfor?) mellom Myklebust og de radikaliserte studentene. Sist­nevntes «interesse for samfunnsproblemer hevet seg over arkitektur som bygning» (s. 273). Myklebust søkte avskjed i 1970.

Fra Pedersen til Lous Mohr og Krag: By- og reg. og Byggekunst III

Ennå i årene 1950-53 ga Sverre Pedersen diplomoppgaver på BK III med temaet «bebyggelsesplan» (for i alt 14 kandidater, mot BK IV’s 63 i samme periode). Berres to eksempler fra 1951 (Unnleiv Bergs­gard og Nils Haugstveit) har i alle fall ett typisk Pedersen-trekk: småhus i en romslig kvartalstruktur. Nils Liens diplom 1952 med frittliggende punkthus i 12 etasjer innvarsler derimot noe nytt. Etter Pedersens avgang ble professoratet delt i «By- og regionplanlegning» og «Byggekunst III (boligarkitektur)».

Bjarne Lous Mohr, By- og reg.-professor fra 1955, ga ifølge opplysninger i Berres katalog sin første

diplomoppgave året etter, også den en «bebyggelsesplan», men i 1957: Ranheim som «drabantby» og i 1960 den merkverdige oppgaven: «et selvstendig bysamfunn på By­neset» (en liten landsby eller et miniatyr-Trondhjem?). Berre gjengir imidlertid bare én By- og reg.-dip­lom, en plan for Vågåmo (Ole R. Throndsen 1961), som utfra undertegnedes erindring om By- og reg.-faget virker helt atypisk ved sin hensynsfullhet overfor eksisterende bebyggelse. Det er vel Knutsens kommunehus som har gjort seg gjeldende.

Den eneste By- og reg.-diplomen Berre nevner i teksten, er Per Kartvedts selvprogrammerte i 1962: et «bysamfunn med 100 – 200 000 innbyggere» på Sluppen: en «applikasjon av idealbyen Hook» (s. 220). Men dette var jo ment som en protest mot instituttets forsiktige innadvendthet! Kartvedt tilhørte BK II- miljøet.

Berre drøfter hverken Lous Mohr som professor eller By- og reg. som fagmiljø, kanskje fordi ins­tituttet på ni år (1960-68) bare hadde i alt 14 diplomkandidater, og mange (15) først i 1969-70. Men i et helt semester (studiets femte) hadde jo instituttet på godt og vondt ansvaret for samtlige studenter hvert eneste år!

På den annen side blir Herman Krags undervisning i «BK III (boligarkitektur)» fra 1958 av inngående beskrevet. Berre gir ham sogar en kort­biografi: fra hans diplom på NTH 1944 via praksis til utdanningsstipendiet 1957 (s. 224) (dog uten å nevne hans boligsosiologiske avhandling (stensil 1958)).

Sterkt sammenfattet er det vel Berres mening at Krag stort sett videreførte både Pedersens sosialt betonte boligundervisning og Ber­ners mer eksklusive villa-arkitektur. Hun gir oss imidlertid mer en bes­krivelse enn en analyse: hun aner typiske karaktertrekk ved Krags faglige holdning, men går ikke inn på og rangerer dem i noe hierarki.

Hun påpeker interessante vendinger ved instituttets faglige utvikling i løpet av 60-tallet: eksempelvis: fra skepsis til godtagelse av industriell husbygging, samt fra boliger i landskap til boliger i by. Det siste skjedde etter «Bakklandssa­ken» (s. 234), der flere studenter i en semesteroppgave 1965/66 egenrådig valgte en bytomt istedenfor instituttets landlige. Studen­te­ne ble nektet sensur, men de påvirket altså instituttets oppgavestillinger etterpå.

Hvor mye av dette reflekterer virkelig Krags personlige utvikling? Selv antar jeg at Krag stedig holdt fast ved sine konservative grunnholdninger. I alle fall beholdt han sin enkle, men velgjørende klare definisjon av utøvelsen av arkitektur: at «the skill» utgjør sentrum i den faglige sirkel, mens boligsosiologi og alle andre hjelpefagbiter bare tangerer periferien. Dette var, såvidt jeg husker, essensen i en hel forelesningsserie han holdt like etter 1968.

 Kan ikke endringene ved instituttet like gjerne ha skyldtes medlærerne Jarle Øyasæter (fra 1956), Stie von Krogh og Tore Brantenberg (fra 1965), Kjell Sverre Spigseth (fra 1966) og Niels Noach (fra 1967)?

Odd Brochmann og Arne Korsmo på Byggekunst II 1949–1968

Etter C.J. Moes bortgang i 1942 ble BK II eller «Form og teknikk» – det viktigste grunnfaget i førsteavdeling – bestyrt av daværende dosent Erling Gjone, inntil Odd Brochmann ble professor i 1949.

Berre gir et ganske klart bilde av Brochmanns ideologiske og faglige profil: han var opptatt av «menigmanns» «hverdagslige» verdier (s. 165), og han var sterkt skeptisk til overfladiske påvirkninger fra motebetont arkitektur i utlandet (det er som å høre Peter Butenschøn i 2000!) På denne bakgrunn kunne han gi sine ferske studenter «ford­­ringsløse» oppgaver som «Lite kapell», «Klubbhus» o.l.

I sommerferien etter 1.årskurs skulle studentene velge seg og beskrive et «fordringsløst», dvs. ikke særlig «representativt», «panelhus» ut fra dets «stilhistoriske, tekniske og funksjonelle forutsetninger» (s. 164).

Brochmanns interesse for «den beskjedne og nøysomme bygningsarven» mener Berre samsvarer med Erling Gjones oppfatninger (dosent og professor i arkitekturhistorie 1936-68) (s. 164). I hvilken grad dette er tilfelle, synes å være et av de utallige spørsmålene som avhandlingen reiser for videre forskning. Gjone var riktignok en nøktern funksjonalist, men han var vel ikke uinteressert i representativitet?

Brochmann forlot sitt professorat allerede i 1956, og rakk å gi i alt bare 4-5 diplomoppgaver. I katalogen har Berre gjengitt to besvarel­ser (av Finn Egil Bø og Jan D. Bauck) på «Sommerakademi for fri og anvendt kunst» i 1952 (interessant nok samme år som Korsmo arrangerte et internasjonalt sommerakademi i Oslo). Tegningene viser terrengtilpassede og Charles Eames-aktige strukturer med en noe lettere formkarakter enn 50-tallets mer bastante trend i BK IV-dip­lomene. Berre mener at inspirasjonen kan ha kommet både fra Broch­manns grunnundervisning og fra Byggekunsts PAGON-nummer i 1952 (s. 196), men kanskje mest det siste: Hun fremhever de to dip­lomene som et eksempel på hvordan studentenes aktive søking i utenverdenen kunne prege studiet.

Et typisk Brochmann-prosjekt synes diplomoppgaven i 1955 å være: «En undersøkelse av forholdet mellom arkitektenes og publikums oppfatning av arkitektoniske verdier» (besvarelsen er dessverre forsvunnet). Gjennom årene utga Brochmann som kjent et utall populærvitenskapelige bøker og artikler om arkitektur, og han ivret ifølge Berre allerede i 1949 for en sam­men­slutning av ulike former for kunst og arkitektur til et «hele» i et «akademi», helst i Oslo.

I 1956 overtok Arne Korsmo professoratet i BK II. Berre fremhever betydningen av hans internasjonale orientering. Særlig erfaringene fra et opphold i USA 1949-50 kan ha gjort ham stadig fastere i troen på en ny og revolusjonerende arkitekturpedagogikk. Først og fremst måtte tre evner hos formskaperen fremelskes, mente han: den «visuelle», den «identifiserende» og evnen til «å motta sanseinntrykk» (s. 155 i sitat fra en Korsmo-artikkel i Byggekunst 1954, s. 100). Ifølge Berre var han opptatt av både eks­perimentell persepsjonspsykologi og «helhetlig» gestaltpsykologi, og bygget i høy grad på Bauhaus’ studieopplegg, der håndverket stod sterkt ved siden av kravet om «en ny start»: «å lete i seg selv» (s. 159). Samtidig mente han at «matematikk og geometri» måtte tidlig inn (s. 157).

Alt dette fremstår plausibelt, men likevel virker det innlysende at «å fullt ut forstå Korsmo som arkitekt, lærer og pedagog er (…) et avhandlingstema i seg selv» (s. 153). Hvorvidt Korsmo var opptatt av zenbuddhismen, Steiners antroposofi eller Bergsons vitalisme, som enkelte av Berres sitater antyder (s. 159), virker eksempelvis nokså usikkert, likeledes noen banale myter, som f.eks. den at Korsmo «egentlig» var uinteressert i de rom- og lyslaboratorier han fikk bygget (Nils Ole Lund-sitat s. 173). Berres egen oppfatning, at han «var ikke (…) opptatt av arkitekturens sosiale og samfunnsmessige aspekter» virker med respekt å melde også temmelig overfladisk og fordomsfull.

Den tilsynelatende motsetning mellom hans «universalisme»/»eksistensialisme» (s. 182) og hans (partikularistiske) opptatthet av den spesifikke byggeoppgaven på den spesifikke tomten/stedet (s. 202) forblir eksempelvis u-utesket.

Berre går heller ikke konkret inn på de mulige sammenhenger mel-lom grunnundervisningen, f.eks. «Romlæren», og diplomenes romstrukturer.

Undertegnede antar at bildene av Korsmo er like tallrike og forskjelligartede som de studenter som opplevde ham. Ett forsiktig skisseutkast kunne være: En fremragende kunstner som prøvde å basere et pedagogisk system på sitt personlige talents innerste hemmeligheter, deriblant en særegen evne til å kombinere analyse og intuisjon (en evne som beskrives slik av Christian Norberg-Schulz: «å forene det logiske med det poetiske» (s. 182)). Korsmos pedagogikk kan kanskje i all korthet karakteriseres med Mies’ berømte ord om tyve­årenes avantgardeskole Bauhaus: «En idé»?

Ikke desto mindre må i hvert fall Korsmos mangeårige kamp for fysisk «å samle arkitektur, kunst og vitenskap i et ’miljøsenter’» (s. 178) ha vært temmelig virkelighetsnær: realiseringen av et skreddersydd nybygg for Arkitektavdelingen var på nippet til å fullføres da han døde i 1968. Berre mener at det var flere årsaker til at prosjektet ble stanset, men jeg tror for min del at Ramon Isern hadde rett: «Korsmo døde to år for tidlig!».

Berres verk

Berre har gått inn i et enormt stoff, som hun har vært nødt til å beskjære for å kunne avrunde analysen.

Blant det som er utelatt, savner man spesielt arkitektutdannelsen i Oslo og dens utvikling fra Kunst- og håndverksskolens bygningsavdeling via «Krisekurset» frem til AHO. En sammenligning av Oslo- og NTH-studiet ville sannsynligvis ha vært klargjørende på mange måter, men krever selvsagt en ny avhandling.

I sin fremstilling av Arkitektav­de­lingen ved NTH har hun imidlertid også gjort vesentlige kutt: fire

institutter hører vi nesten ingenting om: BK I (Bygningsteknologi), BK V (Arkitekturhistorie), Form og farge og By- og regionplanlegging, enda vel hvert av dem på sin måte ga vesentlige bidrag til studiets innhold – på alle nivåer. At hun ikke nevner førsteavdelingens bifag matematikk, statikk, bygningsingeniørfag, stein- og fjellære, materiallære, VVS, landmåling osv. er mer forståelig, skjønt dette «polytekniske» moment vel vil være interessant med tanke på både Arkitektavdelin­gens videre krønike og en sammenligning med AHO-studiet

Også mangel på konkret dokumentasjon har tvunget henne til visse innsnevringer av analysen. Ut fra hennes egen målsetning burde jo «empirien» ideelt sett ha omfattet den komplette masse av oppgaver og besvarelser i alle fag i alle årskurs. Hun burde også ha kunnet bygge direkte på dyptloddende biografier over samtlige lærere foruten sosialantropologiske studier av alle instituttmiljøene, «subkulturene» som hun selv sier (s. 30). Fra en studie av alt dette kunne hun så ha utledet gjennomgående trekk mht. formsyn og -idealer, holdninger/ideologi osv. som i sin tur kunne ha resultert i interessante berikelser – og eventuelt korreksjoner – av de hittil vedtatte dommer om hva som rørte seg i tiden.

Fordi den mangelfulle dokumentasjonen har umuliggjort bæredyktige, originale slutninger basert på spesifikke personstudier og/eller systematiske, direkte analyser av sammenhenger mellom grunnstudiet og diplomene, har hun antagelig sett seg nødt til å gå fra de arkitekturhistoriske oversiktsverkene ned til det enkelte institutt og den enkelte person, altså så å si den motsatte vei. Dermed risikeres jo ikke bare at de alment kjente synsmåter blir unødig sementert, men at de også – kanskje på en til dels blindt urettferdig måte – blir tredd ned over en rekke historiske lærer- og studentindivider.

Berres hovedkonklusjon er: «The initial hypothesis in this dissertation that the architectural education and its students represented an arena for innovation and a challenge to current conceptions of architectural practice has to a certain degree been refuted» (d.e. motbevist) (s. 15). Jeg mener at hennes nødtvungne deduksjoner fra det generelle til det spesifikke utelukker en slik bevisførsel, dvs.: Jeg mener at hypotesen inntil videre står uantastet.

Riktignok modifiserer hun resultatet. En mengde intervjuer og energiske studier av det fragmentariske materialet gir et rikt sam­mensatt totalbilde, men hun har, sannsynligvis mest på grunn av det mangelfulle utgangspunktet, hatt vanskeligheter med å arbeide seg frem til klare sammenfatninger.

Personlig skulle anmelderen gjerne – hvis det hadde vært gjen­nomførlig – ha sett bestemte slutninger utfra en mer konkret analyse av eksempelvis skolens liv henholdsvis før og like etter krigen. En slik studie kunne ha testet en overordnet hypotese om at krig og okkupasjon har varige, ødeleggende virkninger både på kulturen som helhet og dens enkelte ledd, in casu: undervisningen av en kunst, eller et «håndverk», som arkitektur.

Gjennomgående viser Berre en nøytral åpenhet for de motsetninger og paradokser hun skriver om. Bare glimtvis røper hun sine sympatier, eksempelvis for Sverre Pedersens sosialt betonte boligundervisning, noe man umiddelbart istemmer. Litt urolig blir derimot i alle fall undertegnede når hun løfter en fane for Einar Myklebusts «planlegger»-begrep, som vil «unngå intuitive og vilkårlige løsninger» (s. 10). Jeg nedlegger en liten protest. Man kan i virkeligheten selvsagt ikke noen gang befri seg fra enhver vilkårlighet, enhver uberegnelighet. Det er å lure seg selv å tro at bare man finner tilstrekkelig mange beregnelige faktorer, så kan man løse oppgaven «rasjonelt» likesom et matematisk ligningssett. I tillegg kommer alltid de mange uklare faktorer og de myke verdier. Verden er ikke gjennomsiktig, og følelser, holdning, «håndverks»-trening og «intuisjon» er like viktige som ratio.

Av de mange øvrige, generelle utviklingstrekk ved 60-årene hun drøfter, kan eksempelvis nevnes: en «ny, forsiktig monumentalitet» (s. 278), strukturalismen (s. 285 f.), en gryende respekt for de historiske bystrukturer (s. 278), ny bruk av gammel bebyggelse (s. 290) og ny konstruktiv ekspressivitet (s. 291).

Såvidt jeg ser, kan hun imidlertid neppe sies å ha funnet ut noe bestemt om forbindelsen mellom «fysiske idealer» i skolen og den samtidige praksis, hverken den ene eller den annen vei. Berres storstilte forskningsmål om gjennom sin studie «(to) uncover the paradigms of understanding underlying the de­sign of architectural prosjects in this period» (s. 12) kan virke bortimot uoppnåelig. Kunne hun ha kommet nærmere?

 Med «fysisk ideal» mener Berre «formal struktur» (s. 32), eller rett og slett «form». BK IIs formundervisning omtales selvfølgelig, men hun redegjør ikke for hva slags formprinsipper hun har oppdaget som immanente i sine utallige analyseobjekter. Sannsynligvis ville hun ha kommet til fastere slutninger om skolens virksomhet hvis hun først hadde utarbeidet eller oppdaget et fulldekkende sett av arkitektoniske formbegreper, som hun kunne ha anvendt både på analyser av verker og pedagogikk. På sistnevnte område kunne hun da f.eks. ha gått nærmere inn på motsetningen mellom en «ren» form­undervisning (Holm, Korsmo og Norberg-Schulz) versus form «integ­rert» i en akademisk undervisning (Brochmann og Krag). Nå synes det i farten som om hun betrakter form som utvendige «’autonome’ ordensprinsipper» løsrevet fra funksjon og som regel importert fra utlandet, f.eks. fra Mies og Archigram (s. 205).

En indeks med noen hundre stikkord ville vært særdeles nyttig. Gjennom de ulike kontekst-steder i avhandlingen kunne man da ha fulgt en person eller et sakskompleks, eller for den saks skyld enkeltord, som f.eks. «polyteknisk» og «akademisk». Nå har jeg inntrykk av at Berre bruker disse ordene om hverandre. Betegner «polyteknisk» noe annet enn en oppdeling av studiet i separate teknologiske fag samt (kanskje)

«abstrakte» formstudier? som i løpet av sekstitallet forsvant til fordel for et mer prosjektorientert og dermed «akademipreget» studieopplegg? Et appendiks med definisjoner ville også ha vært nyttig.

Nina Berres avhandling har in­gen klare hovedkonklusjoner, men den er et episk kjempeverk med en imponerende rikdom: rik på «empiri», rik på teorier og rik på analyse og refleksjon. Avhandlingen er tunglest, men det kommer delvis av at den er overfylt med interessante spørsmål. Med indeks ville boken vært et ypperlig oppslagsverk. 

Fakta

Nina Berre: Fysiske idealer i norsk arkitektutdanning 1945-1970, NTNU, Trondhjem 2002.

Bind I : En studie av diplomoppgaver ved Arkitektavdelingen, NTH, 313 s.

Bind II : Katalog over diplomarbeider fra Arkitektavdelingen, NTH, 1914-1970, 144 s.

https://brage.bibsys.no/xmlui/...

Arkitektutdannelse i Norge 1945–1970
Ingvar Mikkelsen
Mikkelsen, Ingvar er sivilarkitekt MNAL og skribent. Han ble utdannet ved Norges Tekniske Høgskole i Trondheim. Samme sted var han amanuensis fram…les mer
Arkitektutdannelse i Norge 1945–1970
Publisert på nett 29. august 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 3 – 2003. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.