Bærekraftige arkitektkonkurranser?

Bærekraftige arkitektkonkurranser?

Hvert år arrangeres femti til hundre arkitektkonkurranser i Norge. De fleste er mindre, lukkede eller lokale. Noen få er store, ressurskrevende, åpne internasjonale arkitektkonkurranser med to-tre hundre deltakere. Hvis det er et mønster i måten disse internasjonale konkurransene i Norge har vært håndtert på med hensyn til bærekraft, står det dårlig til med NALs ambisjoner om utviklingen av bærekraftig arkitektur i Norge.

Det er typisk for de aller fleste arkitektkonkurransene i Norge at de er offentlig styrt. Det er staten eller det offentliges avleggere som står bak. Dermed er det denne oppdragsgiveren som oppnevner flertallet av jurymedlemmene og som bestemmer hvorvidt bærekraft skal vektlegges eller ei.

“For at Norge skal oppfattes som en seriøs internasjonal konkurransearena må det være samsvar mellom invitasjonstekstene og den faktiske bedømmingen.”

Det er mange slags konkurranser i Europa. Anskaffelseskonkurranser er som regel omfattende med betydelige dokumentasjonskrav. I Norge ble lov om offentlige anskaffelser iverksatt 1.7.2001. Den skulle sikre rettferdig konkurranse og medførte strengere krav til juridisk korrekthet og konsistens mellom kravspesifikasjon og bedømmelse.

For at Norge skal oppfattes som en seriøs internasjonal konkurransearena må det være samsvar mellom invitasjonstekstenes annonserte bedømmingsvekting og den faktiske bedømmingen. Det må være forutsigbarhet, men juryen må også beholde friheten til å velge overraskende løsninger.

NAL sikrer friheten

NALs holdning har ofte vektlagt frihet: Dersom man skulle holdt seg slavisk til programteksten i juryeringen av arkitektkonkurranser, ville man gått glipp av mange kreative forslag som de som skrev programmet ikke kunne se for seg.

Denne måten å tenke på var kanskje grei nok for 30 år siden. Men i dag er arkitektur et komplisert fag som inkluderer en rekke disipliner. Og det er et risikabelt fag, som kan føre til at byggherrer går konkurs. Seriøst arbeidende arkitektkontorer nedlegger fort en halv til en million kroner i arbeidet med store internasjonale arkitektkonkurranser. Hvis det er 236 deltakere (som for det nye Nasjonalmuseet) blir det altså nedlagt opptil en kvart milliard kroner. Da ”leker” man ikke arkitektkonkurranse. Det er snakk om harde fakta, jus og økonomi.

Ifølge NHO-jurist og konkurranseekspert Dordi Gjønnes kan man ikke først lage et program, som gjerne er svært omfattende (20-100 sider), for deretter å delvis ignorere det under bedømmingen. Det er ulovlig. Det har vært lite juridisk etterprøving av dette i Norge. Arkitekter har vegret seg for å gå til sak mot dominerende offentlige byggherrer.

Som motpol til denne juridiske virkelighet står altså NAL. I en debatt på NRK P2s Kulturnytt ble NALs konkurransesekretær Per Rygh konfrontert med dette dilemmaet.1 Han svarte: ”Vi ser nå at det europeiske regelverk for offentlige anskaffelser kommer i konflikt med det som har vært god norsk kultur. Det er problematisk om jussen får overtaket.”

At en slik innarbeidet ”god norsk” konkurransekultur fastholdes som noe positivt og jussen som noe negativt, er oppsiktsvekkende. Jussens oppgave er jo å sikre like konkurransevilkår, rettferdighet, forutsigbarhet og derved også unngå omdømmetap og erstatningssaker for Norge som konkurransenasjon.

I et innlegg i Arkitektnytt 28.9.09 innrømmet daværende leder av NALs konkurransekomite, Nils Marius Askim, langt på vei at mye av kritikken NAL har fått for å ikke ha arbeidet raskt nok med lovverkets krav har vært berettiget.2

Bærekraft i norske konkurranser

Denne artikkelen er en gjennomgang av avholdte arkitektkonkurransers uttrykte bærekraftintensjon. Invitasjonstekstene er sammenholdt med konkurransenes utfall, for å finne ut om juryene har vært bevisste på sitt ansvar når det gjelder programkravene til bærekraftige løsninger.3

Sammenligningen er basert på energibehovet regnet i kWh per kvadratmeter (kvm) per år. Dette er ikke noen perfekt metode. Den tar for eksempel ikke hensyn til arealeffektivitet og bærekraftige materialvalg, men den er tilstrekkelig for en indikativ sammenligning.

Stavanger konserthus. Arkitekter: Ratio Arkitekter AS, 2012. Glassfasaden. Er glassfasaden et dårlig miljøvalg?
 

Stavanger konserthus. Arkitekter: Ratio Arkitekter AS, 2012. Glassfasaden. Er glassfasaden et dårlig miljøvalg?

Stavanger Concert Hall. Architects: Ratio Arkitekter AS, 2012. Does the glass facade make environmental sense?

Stavanger Konserthus, 2003

Fakta: 20 000 kvm. 102 utkast innlevert. MNALere i juryen: Thorvald Bernhardt, Lars Haukeland og Hilde Haga. Juryformann: Ordfører Leif Johan Sevland .Vinner: Medplan AS arkitekter (nå Ratio Arkitekter AS) med ”I BOKS. Åpnet høsten 2012.

Før konkurransen ble utlyst reiste juryen på studietur til noen av verdens mest spektakulære konserthus. Med media på slep kommuniserte man dermed budskapet: ”Vi vil ha et bærekraftig signalbygg.”

Programmet formulerte tydelige krav til bærekraft i en tekst utformet av konkurransesekretariatet i NAL. Verken teksten eller tegningene i vinnerutkastet presenterte imidlertid bærekraftrelaterte beskrivelser. I Norske Arkitektkonkurranser nr. 384 (februar 2004) er bærekraft ikke engang nevnt, i et hefte på 16 sider. Det kan altså ikke ha opptatt juryen i vinnervalget.

I 2007 kom Stavanger Kommune til at de likevel burde ta miljø på alvor. Som respons på debatten om klimaendringer og havvannstigning valgte de å heve bygget en meter. 4 Videre vurderte man muligheten for å bruke sjøvannbasert varmepumpe som energikilde. Løsningen ble utredet, men ikke realisert. I stedet ble det etablert en fyringssentral for blandingen biogass (40%) og fossilgass (60%). Fra visjonen om at konserthuset skulle være et energifyrtårn endte det som et hovedsakelig fossilgassfyrt bygg som så vidt oppfyller TEK 07, med et energibehov på 177 kWh/kvm/år (energiklasseklasse C). Ikke særlig ambisiøst, miljøretorikken tatt i betraktning, når andre forsøker å utvikle ZEB-standard eller plussenergibygg. Investeringen i fyringssentralen og fremføringen av gassrørnett har bundet opp både teknologi og økonomien i energileveransen i mange tiår fremover.5 De enorme glassflatene i bygget, som skal gi utsikt, avdekker allerede svakheter: det er nå satt inn gardiner mellom glassene, og utsikten elimineres.

Kilden, Kristiansand. Arkitekter: ALA, 2011. 
 

Kilden, Kristiansand. Arkitekter: ALA, 2011. 

Kilden, Kristiansand. Architects: ALA, 2011.

Kristiansand teater- og konserthus, Kilden, 2005

Fakta: 19 000 kvm. 95 utkast innlevert. MNALere i juryen: Are Telje og Håkon Vigsnæs. Juryformann: Stein A Hannevik, styreleder for Teater/ konserthus Sørlandet. Vinner: ALA Architects, Finland, med ”TUTU”. Åpnet høsten 2011.

Programmet, igjen forfattet av NAL, inneholdt praktisk talt den samme bærekraftteksten som i Stavanger. Et jurymedlem innrømmet senere overfor undertegnede at bedømmingskriteriet ”bærekraft” overhodet ikke hadde vært diskutert i noen av jurymøtene. De skriftlige vurderingene er også fullstendig fri for henvisninger til bærekraft. 6 Juryen valgte ”Tutu”, et prosjekt med en enorm glassvegg vendt mot ettermiddagssola.

Etter press fra miljøinteresserte og på grunn av at Elkem Solar var lokalisert i området vurderte byggherren senere montering av strømproduserende solceller på taket.7 Dette ble ikke realisert, og Orkla-eide Elkem Solar ble dessuten i 2010 solgt til Kina.

Jeg hadde gleden av å være tilstede åpningsdagen og ble slått av det sterke grepet, som rørte ved noe i meg. Som arkitektur er Kilden spektakulær, med den dramatiske trebølgen mot sjøen, som fortsetter inne i foajeen. Byggekomiteen og arkitekten skal ha ros for å ha holdt fast ved det sterke grepet.

Desto tristere er det at bygget avdekket sine energiøkonomiske svakheter allerede på dag én. Energibehovet er på 152 kWh/kvm/år. Åpningsdagen var en fin soldag tidlig på høsten, og en lav sol stod inn mot glassveggen fra sydvest. Utetemperaturen var høy nok til at det ikke var varmebehov i bygget. Innenfor glasset ble det imidlertid, som antatt, svært varmt. Fra ristene i gulvet under strømmet avkjølt luft opp. Bygget måtte altså ha kjøleanlegget gående på en tid av året da en mer konvensjonell utforming ikke hadde ført til noe kjølebehov.

“Urban Energy”, Bjørvika, 2005. Arkitekter: Transform. 
 

“Urban Energy”, Bjørvika, 2005. Arkitekter: Transform. 

“Urban Energy”, Bjørvika, 2005. Architects: Transform.

Europas mest energieffektive næringsbygg, Bjørvika, 2005

Fakta: 17 000 kvm. 23 utkast levert. MNALere i juryen: Arne Henriksen, Anne Gunnarshaug Lien og Janichen Amdahl (sekretær). Juryformann: Winy Maas fra MVRDV, Nederland. Det ble delt ut to førstepremier, til norske Lund Hagem med ”Barcoat” og til danske Transform med ”URBAN ENERGY”.

I konkurransegrunnlaget stod det at ”Bjørvika skal være et foregangsområde for miljø- og bærekraftig utvikling med særlig fokus på klimavennlig energieffektiv bygningsmasse og miljøbevisst arkitektur.”8

To av fem bedømmingskriterier gjaldt bærekraft: energieffektivitet og miljø, samt arealeffektivitet. De andre kriteriene var arkitektoniske og byplanmessige kvaliteter, funksjonalitet og fleksibilitet samt økonomi.

Denne konkurransen var et initiativ fra NAL i samarbeid med Oslo S Utvikling (OSU) og Enova SF. Juryen hadde knyttet til seg to spesialister på energi og miljø: Enovas sivilarkitekt Anne G. Lien og sivilingeniør Katharina Bramslev, Hambra AS. Man signaliserte følgelig ekstremt tydelig at energieffektivitet var hovedtema.

Programmet var energiambisiøst. Det måtte dokumenteres at bygget hadde et totalt energibehov på under 80 kWh/kvm/år, altså tredjedelen av typiske norske bygg. ”Urban Energy” var et glasshus, som hevdet å ligge på 80. ”Barcoat” lå på 72-104. De beste forslagene, rent energimessig, ble ikke premiert. De lå på 43 (”Boksen går”) og 21 (”Ef.pods”). 9

Før juryen avsluttet sitt arbeide innhentet den en utredning fra SINTEF som konkluderte med at ”Urban Energy” ville trenge 200 kWh/kvm/år. Det skapte debatt i Arkitektnytts spalter om vitsen med hele konkurransen. 10

“Diagonale”, Deichmanske bibliotek, 2009. Arkitekter: Lund Hagem og Atelier Oslo. 
 

“Diagonale”, Deichmanske bibliotek, 2009. Arkitekter: Lund Hagem og Atelier Oslo. 

“Diagonale”, Deichmanske Library, 2009. Architects: Lund Hagem and Atelier Oslo.

Deichmanske bibliotek, 2009

Fakta: 181 søkte om prekvalifisering, 20 fikk delta. MNALere i juryen: Inge Hareide og Birgit Cold. Juryformann: markedsøkonom Berit Kjøll. Vinner: Lund Hagem og Atelier Oslo med ”Diagonale”.

Bærekraft-retorikken var igjen på plass i programmet. Juryen uttalte at ”...’Diagonale’ var det forslaget som best oppfylte konkurransens miljøkrav … og et godt stykke i forkant av de andre forslagene.”11 Det ble ikke et glasshus denne gangen, men et plasthus. Juryen syntes det var positivt at det ytterste fasadelaget kun hadde 20% vindusflater (u-verdi 1,0). 80% av fasaden var kledd med en gjennomskinnelig plast (u-verdi 0,3-0,5). Juryen sier intet om plastens økologiske fotavtrykk ellers, og ignorerer at 80% av ytterflatens isolasjonsverdi faktisk blir langt dårligere enn en godt isolert vegg (u-verdi 0,1), selv om den er noe bedre enn vanlig glass.

Arkitektene meddeler nå at de ”undersøker en rekke fasadematerialer, blant annet transparent nanogel … fiberplast og kanalplast.”12

Juryen valgte altså opprinnelig et utkast med en løsning som ikke lot seg realisere. Det gjenstår å se om den dårlige totale isolasjonsverdien av byggets ytterhud blir endret. Det samme gjelder den store andelen av slik ytterhud. Men juryens opprinnelige valg av en energilekkende ytterhud i plast vitner ikke akkurat om høy miljøbevissthet.

“Lambda”, Munch Stenersen Museet, 2009. Arkitekter: Herreros Arquitectos/MIR.
 

“Lambda”, Munch Stenersen Museet, 2009. Arkitekter: Herreros Arquitectos/MIR.

“Lambda”, Munch Stenersen Museum, 2009. Architects: Herreros Arquitectos/MIR.

Munch/Stenersen museet, 2009

Fakta: 199 søkte om prekvalifisering, 20 fikk delta. MNALere i juryen: Gudrun Molden og Karl Otto Ellefsen. Juryformann: arkitekt Helle Søholt, Danmark. Vinner: Herreros Arquitectos, Spania, med ”Lambda”.

Programteksten hadde lagt vekt på bærekraft. Mot alle odds valgte juryen et høyt bygg – igjen kledd i oljeproduktet plast.13 Reaksjonene lot ikke vente på seg. Forslaget var gjennomarbeidet og godt med hensyn til bærekraft, energieffektivt og ambisiøst – bortsett altså fra bruken av plast. Arkitekten hadde samarbeidet med noen av Europas beste og mest innovative energiingeniører.

Arkitektene meddeler nå at ”Metakrylat er ekskludert på grunn av brann og materialets livslengde. Det vurderes nå bølgeformet glass eller perforerte aluminiumsplater”.14 Men juryen valgte altså et bygg basert på en løsning som ikke lot seg realisere verken miljømessig eller konstruksjonsmessig, til tross for bærekraftretorikken i programmet.

“Powered by nature”, Expo 2010 Shanghai, 2008. Arkitekter: Helen & Hard. 
 

“Powered by nature”, Expo 2010 Shanghai, 2008. Arkitekter: Helen & Hard. 

“Powered by nature”, Expo 2010 Shanghai, 2008. Architects: Helen & Hard.

Expo 2010 Shanghai. Norges Paviljong, 2008

Fakta: 18 søkte om prekvalifisering, 5 kontorer fikk delta. MNALere i juryen: sivilarkitekt Lars Haukeland. Vinner: Helen & Hard, Norge, med ”Powered by nature”.

Tema for Expo 2010 var ”Better Cities Better Life”. Oppdragsgiver var statlige Innovasjon Norge, som kalte utlysingen ”The Nature of Norway”.15 Helen & Hards forslag fokuserte på bærekraft og etterbruk. Paviljongen var på 3000 kvm og budsjettet 150 millioner kroner. Bygget besto av 15 ”trær” i limtre og bambus, bygget i Norge av norske Moelven. Taket var en tilsynelatende lett duk av solceller, som skulle produsere strøm til å drive paviljongen. Etter Expo skulle paviljongen deles opp og gjenbrukes.

En kompetent jury ville umiddelbart ha kunnet regne ut om solcellebruken overhodet var realistisk og hva det ville koste. Den ville konkludert med at det ikke var mulig, fordi solcellearealet som trengtes for å levere nok strøm til kjøling av et bygg med en tynn uisolerende duk til tak ville bli så arealkrevende og kostbart at det ville dekke over halvparten av av taket.16 

Da Expo åpnet var det ingen som kommenterte det faktum at det som skulle være ”powered by nature” i stedet var ”powered by” kinesisk kullkraft. Solcellene var borte og erstattet med en duk i teflon. Konsulenten Sweco Grøner kjørte likevel en helsides annonse i Aftenposten 23. mars 2010 med teksten; “solceller står for strømforsyningen”.

Fra å være selvforsynt med solenergi, gjensto et puslete 10 kvm solcellepanel på et tilbygg bak hovedbygget. Arkitektene sier nå at solenergidelen ble eliminert ”i forprosjektfasen, initiert av byggherre og konsulent på grunn av for høye investeringskostnader.”17

Prosjektets energidel kunne altså ikke gjennomføres som forutsatt. En kompetent jury burde ha skjønt nettopp det.

Konklusjoner

Denne gjennomgangen viser at NAL, til tross for en ekstremt svulstig bærekraftretorikk, konsekvent oppnevner juryallroundere uten bærekraftkompetanse. Retorikken følges altså ikke opp i praksis. Godt funderte bærekraftprosjekter, som vitterlig etterspørres i programteksten, har ikke hatt en sjanse. Agendaen har vært en helt annen.

“Til tross for en ekstremt svulstig bærekraftretorikk, oppnevner NAL konsekvent juryallroundere uten bærekraftkompetanse.”

 Resultatet er lite miljøambisiøst byggeri og pinlige valg av bygg som ikke peker fremover; retretter som skal forsvares og skyttergravaktivitet. Kritikk avfeies. Debattklimaet er elendig. Man skulle ikke tro at det var akademikere man hadde med å gjøre.

I kjølvannet av konkurransene er det også oppstått uklarheter som kan få alvorlige følger og føre til tap av omdømme og tillit til NAL og Norge som konkurransearena. Det vil også kunne lede til skade av økonomisk karakter, etter hvert som disse sakene og andre, som til nå har vært skjult, kommer frem for offentligheten. Da konkurransenes første fase ofte er anonym, vet jo ikke arkitektene om hverandre og kan ikke gjøre felles sak mot NAL eller andre. Men etter hvert vil arkitektene som er forbigått fordi juryen har ignorert uttrykte bedømmelseskriterier kunne gå til samlet søksmål. Man kan ikke utelukke at det kan stilles krav om refusjoner for tidstap og kostnader i mangemillionersklassen.18 Det vil kunne påføre økonomisk sårbare oppdragsgivere, som norske kommuner, store tap. For å hindre dette, bør vi få en bred diskusjon om oppfølgingen av bærekraftambisjonene i NALs konkurranser. Det er et spørsmål om å tilfredstille grunnleggende krav til kvalitetssikring av konkurranseforløpet. 

Man bør ta debatten nå og tåle den, uansett utfall.

Noter
  1. NRK P2 Kulturnytt, 24.9.2009 kl. 16.03-17.00.
  2. http://www.arkitektnytt.no/om-profesjonalitet-i-norske-arkitektkonkurranser
  3. Gjennomgangen er gjort av forfatteren og støttet av Senter for Nasjonal Hukommelse.
  4. Stavanger Aftenblad, 23 februar 2007, side 21.
  5. Da vinneren var i gang med prosjekteringen ble forfatterne av et av de andre konkurranseprosjektene, et plussenergibygg, kontaktet av Stavanger Kommunes to prosjektledere Ole Hetland og Kurt Kristensen, som lurte på om de kunne bli deres rådgiver på byggherresiden, da de selv ”ikke hadde peiling” på bærekraftdelen. Dette ble det aldri noe av. Plussenergiprosjektet ”A Dream” var forfattet av Meltitiki Tombazis/Røstvik AS.
  6. Norske arkitektkonkurranser nr. 396 (mai 2005). Juryen hadde åpenbart oversett at ett av forslagene som var vraket var et plussenergiprosjekt, et selvforsynt konserthus, ”Watermusic” av Meletitiki/Røstvik AS.
  7. Fædrelandsvennen 21.3.2007.
  8. www.haveiendom.no. Programmet for Deichmanske, side 20, og Munch/Stenersen, side 16. Tekstene er identiske.
  9. Norske arkitektkonkurranser 401 (desember 2005), ”EF. PODS”. Her greide NAL å prestere en trykkfeil, slik at 21 kWh/kvm/år ble til 51. Da det skulle rettes opp ble det igjen feil, og Arkitektnytt trykket 36 kWh/kvm/år i januar 2006, side 2.
  10. http://www.arkitektnytt.no/bjorvikafadesen1
  11. Fra jurybegrunnelsen. Se www.haveiendom.no.
  12. E-post til forfatteren fra Lund Hagem Arkitekter AS v/ Einar Hagem, 6. april 2011.
  13. Fra konkurranseprogrammet. Se www.haveiendom.no.
  14. E-post til forfatteren fra Herreros Arquitectos v/ Jens Richter, 7. april 2011.
  15. I utlysningen på Doffin, www.doffin.no/search/show/search_view.aspx?ID=APR095800
  16. Byggets grunnareal er 1275 kvm. Et enkelt regnestykke kunne vært slik: Konstant energibehov ≈ 50 kW. Solceller kan levere 100 W/kvm i dette klimaet, men kun mens solen treffer det, altså maks 8 timer per dag. Det trengs da 500 kvm for å levere strøm 8 av døgnets 24 timer. Prisen ville blitt minst 10 Euro per Wp, for totale anleggskostnader ferdig installert. 50 000 Wp koster dermed 500 000 Euro eller 4 mill. NOK. Det kan jo vanskelig forsvares for 180 dagers drift.
  17. E-post til forfatteren fra Helen&Hard v/ Siv Helene Stangeland, 8. april 2011.
  18. Ref. konkurransen om Hemne Rådhus, hvor kommunen måtte ut med millioner. Debattinnlegg i Arkitektnytt våren 2009 av Leif Lie, fhv. Rådmann i Hemne Kommune og fhv. leder i Norges juristforbund.
  19. A Source of Energy, e-bok fra Amazon USA, UK, DE & FR.
Harald Røstvik
Harald N. Røstvik er sivilarkitekt MNAL og Professor i Arkitektur med spesialfelt bærekraft. Sammen med internasjonale team i New York, London, München…les mer
Bærekraftige arkitektkonkurranser?
Publisert på nett 24. januar 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 2012. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.