Byboligen

Vi har mange boliger i Norges byer og tettsteder, men bare et fåtall av dem som er bygd etter siste krig, fortjener betegnelsen byboliger, fordi de er formet med liten forståelse for byens egenart og byens sammenheng, hevder Tore Brantenberg. I forbindelse med at 1997 ved siden av å være Kulturminneår også er utropt til byboligår, holder han på å skrive en ny bok i Husbankens boligserie, som ble introdusert med hans to bøker om norsk og europeisk bolighistorie. Det følgende er et kort sammendrag av noen av kapitlene i boken om byboligen, som er planlagt å komme i oktober. I tillegg til historiske eksempler vises også en rekke nyere byboliger fra Trondheim og Trøndelag.

Gerhard Munthe: Nevlunghavn. Oljemaleri, 1881. Rasmus Meyers Samlinger. Eksempel på tettstedets urbanitet, slik vi finner det langs hele Kyst-Norge. Den klyngemessige bebyggelsen fantes også i gårdstun før jordskiftet. Tilsynelatende kaotisk, likevel med en viss topologisk rasjonalitet. Foto: Geir S. Johanessen, Fotograf Henriksen AS

Gerhard Munthe: Nevlunghavn. Oljemaleri, 1881. Rasmus Meyers Samlinger. Eksempel på tettstedets urbanitet, slik vi finner det langs hele Kyst-Norge. Den klyngemessige bebyggelsen fantes også i gårdstun før jordskiftet. Tilsynelatende kaotisk, likevel med en viss topologisk rasjonalitet. Foto: Geir S. Johanessen, Fotograf Henriksen AS

Oslo indre øst fra luften 1985. Storbyens klassiske urbanitet, preget av en geometrisk enkel og rasjonell orden. Indre ringvei følger Griffenfeldts gate diagonalt fra nederste høyre hjørne og videre opp Christian Michelsens gate til Carl Berners plass øverst til venstre. Byutviklingens tetthet kan leses fra Grünerløkkas spekulasjonskvartaler øverst til høyre mot Torshovs åpnere storgårdskvartaler med Hegermanns plass og oksefontenen til venstre. Funksjonalismens lameller i ytterkantene: til høyre førkrigsblokkene i Iladalen og øverst i midten etterkrigsbebyggelsen på Tøyen.  Foto: Tore Brantenberg

Oslo indre øst fra luften 1985. Storbyens klassiske urbanitet, preget av en geometrisk enkel og rasjonell orden. Indre ringvei følger Griffenfeldts gate diagonalt fra nederste høyre hjørne og videre opp Christian Michelsens gate til Carl Berners plass øverst til venstre. Byutviklingens tetthet kan leses fra Grünerløkkas spekulasjonskvartaler øverst til høyre mot Torshovs åpnere storgårdskvartaler med Hegermanns plass og oksefontenen til venstre. Funksjonalismens lameller i ytterkantene: til høyre førkrigsblokkene i Iladalen og øverst i midten etterkrigsbebyggelsen på Tøyen. 

Foto: Tore Brantenberg

Byens mangfold og egenart

Byen er en smeltedigel av handlinger og opplevelser, den er bosted og arbeidssted, marked og møteplass på én og samme gang. Byen er både børs og katedral, men den er også fellesskapets arena og danner ramme for sosiale prosesser i et sinnrikt kulturelt byggverk.

Gjennom en kontinuerlig historisk utvikling avspeiles dette fysisk i skiftende gateforløp og romvirkninger, i forskjellige bygninger med varierende uttrykk, i materialvalg og detaljering. Byen kan betraktes som en levende organisme som stadig underkastes forandringer og fornyelse. Men knefall for det mange mener er en uunngåelig økonomisk utvikling, er i ferd med å redusere byen til et glatt Disneyland, dominert av biltrafikk, kommers og åndsforlatt underholdning. 

Et viktig mål må være å gjenetablere byen som et helt, komplekst, urbant og integrert bymiljø. Når vi behandler byen som et kulturbegrep, er også byboligen en viktig del av helhetsbildet. Byboligen har sin indre lovmessighet som vi må utforske og behandle på dens egne vilkår. Det må derfor bygges opp en større innsikt i byboligens problematikk, ettersom stadig flere av oss vil få byen som vår felles skjebne, enten det er resultatet av et frivillig valg eller utslag av ren nødvendighet.

Bygningssystem. Enkelthusenes bygningsdeler med proporsjoner, materialer og detaljer representerer tredje nivå i byformingshierarkiet. Helle Juul Larsen og Flemming Frost: Bybygning i Aabenraa, Arkitekten 12–13/1981

Bygningssystem. Enkelthusenes bygningsdeler med proporsjoner, materialer og detaljer representerer tredje nivå i byformingshierarkiet. Helle Juul Larsen og Flemming Frost: Bybygning i Aabenraa, Arkitekten 12–13/1981

Bymønster. På et figur/bunnkart over byens bebygde og ubebygde arealer fremtrer bebyggelsens overordnede ordensprinsipp. Ved underdeling av mønsteret kan byens ulike funksjoner avleses som egne elementer i bystrukturen. Helle Juul Larsen og Flemming Frost: Bybygning i Aabenraa, Arkitekten 12–13/1981

Bymønster. På et figur/bunnkart over byens bebygde og ubebygde arealer fremtrer bebyggelsens overordnede ordensprinsipp. Ved underdeling av mønsteret kan byens ulike funksjoner avleses som egne elementer i bystrukturen. Helle Juul Larsen og Flemming Frost: Bybygning i Aabenraa, Arkitekten 12–13/1981

Bystruktur. Kvartalet som byelement. Sluttet randbebyggelse er den karakteristiske bebyggelsesform i Aabenraa. Helle Juul Larsen og Flemming Frost: «Bybygning i Aabenraa, Arkitekten 12–13/1981

Bystruktur. Kvartalet som byelement. Sluttet randbebyggelse er den karakteristiske bebyggelsesform i Aabenraa. Helle Juul Larsen og Flemming Frost: «Bybygning i Aabenraa, Arkitekten 12–13/1981

Byforming og byboligens karakteristika

Byboligen er alltid en del av et bymønster. Hver urban (agglomerering), stor eller liten, har et bebyggelsesmønster som angir et overordnet ordensprinsipp for det fysiske samvirket mellom byens ulike elementer. Denne orden kan være geometrisk eller topologisk, rasjonell eller organisk, eller den kan utgjøre en mer kompleks vev av forskjellige prinsipper.

Ved underdeling av mønsteret kan viktige aspekter ved en bystruktur avleses, som trafikkårer og byrom, boliger, service og erverv. En hierarkisk analyse av byens elementer gir mulighet til forståelse av bystrukturen. Hovedveinettet definerer byrom og karakteristiske naboskapsenheter, mens interne trafikklinjer og forhold mellom offentlige og private soner viser kvartalsstrukturen. 

Enkelthusenes bygningsdeler med sine proporsjoner, materialer og detaljer utgjør et bygningssystem, som representerer det siste nivået i byformingshierarkiet. En bevisst forming av de forskjellige bygningsleddene i et meningsfylt samspill er resultatet av en arkitektonisk artikulering. Som i enhver annen kommunikasjon mellom mennesker er det viktig å tale tydelig for å bli forstått. Men både konsist sagaspråk og underfundig tvetydighet kan ha sin berettigelse, basert på tolkningen av situasjonen innenfor et kunstnerisk helhetssyn.

Le Corbusier: Immeubles Villas 1922. Med sin antiurbane barokkplan for Paris sprenger Le Corbusier mønsteret i den gamle bykjernen. Likevel beholder han det klassiske kvartalet som planprinsipp for boligene, hvor byvillaen introduseres som to-etasjes enebolig i bygårdsammenheng. Ideen videreutvikles på utstillingen Pavillon de l’Esprit i Paris i 1925 med en prototyp som blir forbilde for hans Unités d’habitations i Marseille (1952), Nantes-Rezé (1955), Berlin (1957), Briey-en-foret (1960) og Firminy (1965), basert på stabling av rekkehus i «vertikale landsbyer». Men Le Corbusiers boenheter i hans Cités Radieuses vil aldri kunne opptre som byboliger.

Le Corbusier: Immeubles Villas 1922. Med sin antiurbane barokkplan for Paris sprenger Le Corbusier mønsteret i den gamle bykjernen. Likevel beholder han det klassiske kvartalet som planprinsipp for boligene, hvor byvillaen introduseres som to-etasjes enebolig i bygårdsammenheng. Ideen videreutvikles på utstillingen Pavillon de l’Esprit i Paris i 1925 med en prototyp som blir forbilde for hans Unités d’habitations i Marseille (1952), Nantes-Rezé (1955), Berlin (1957), Briey-en-foret (1960) og Firminy (1965), basert på stabling av rekkehus i «vertikale landsbyer». Men Le Corbusiers boenheter i hans Cités Radieuses vil aldri kunne opptre som byboliger.

Bangert, Jansen, Scholz og Schultes: Byvilla i Berlin 1981. Anlegget består av fire byvillaer i to etasjer. Situasjonsplanen er palladiansk med kvadratiske boliger i hvert hjørne og felles gårdsplass i midten. Villaene er forbundet innbyrdes med balkonger og terrasser, men fremtrer som selvstendige deler av en helhet. 

Bangert, Jansen, Scholz og Schultes: Byvilla i Berlin 1981. Anlegget består av fire byvillaer i to etasjer. Situasjonsplanen er palladiansk med kvadratiske boliger i hvert hjørne og felles gårdsplass i midten. Villaene er forbundet innbyrdes med balkonger og terrasser, men fremtrer som selvstendige deler av en helhet. 

Plan og snitt av atriumhus i Ur, ca. 2200 f.Kr. Prototypen på det eldste byhuset. Med fire tette vegger mot gate og naboer er det en smidig planleggingsenhet som blir benyttet i ulike kulturformer og under varierende himmelstrøk.

Plan og snitt av atriumhus i Ur, ca. 2200 f.Kr. Prototypen på det eldste byhuset. Med fire tette vegger mot gate og naboer er det en smidig planleggingsenhet som blir benyttet i ulike kulturformer og under varierende himmelstrøk.

Casa degli Vettii i Pompeii, 1. årh. e.Kr. Etruskiske byboliger i karavanebyen Marza-botto ca. 500 f.Kr. er det første eksempel på gårdhus i Italia. Romerne videreutvikler gårdhuset rundt to gårdsplasser, atriet som boligens offentlige sone og peristylet som den private hagen. Den aksialt organiserte boligplanen til de rike vingrossistbrødrene Vetti avspeiler den nye overklassens prioritering av det representative og det seremonielle. (Foto: TB)

Casa degli Vettii i Pompeii, 1. årh. e.Kr. Etruskiske byboliger i karavanebyen Marza-botto ca. 500 f.Kr. er det første eksempel på gårdhus i Italia. Romerne videreutvikler gårdhuset rundt to gårdsplasser, atriet som boligens offentlige sone og peristylet som den private hagen. Den aksialt organiserte boligplanen til de rike vingrossistbrødrene Vetti avspeiler den nye overklassens prioritering av det representative og det seremonielle. (Foto: TB)

Det som skiller byboligen ytterligere fra boligen på jomfruelig mark, er først og fremst dens høye tetthet. Selv om ikke de enkelte bygningene nødvendigvis behøver å ligge inntil hverandre, bør de i alle fall ligge så nært at de skaper felles form i et urbant system og danner vegg i byrommet, med forarealene redusert til et minimum. For etterkommere av veidemannen, som rådde grunnen alene i den opprinnelige naturens uendelighet, kan dette oppleves som et utidig inngrep i hevdvunnet frihet og er kanskje noe av forklaringen på nordmenns generelle motvilje mot den farlige byen, som er ensbetydende med slavekår, slum, sykdom og skjørlevnet. Denne puritanske aversjon er så seiglivet at den overskygger det faktum at økonomiske, sosiale og helsemessige forhold for lengst har endret de opprinnelige forutsetningene. Derfor ligger den gode bolig alltid på landet, og mormors røde stue i skogen er det arketypiske ideal. Imidlertid er det et interessant fenomen at også den urbane Skomakergata tydeligvis rører ved underbevisste drømmer. Felles for begge disse utopiene er trolig lengselen etter konfliktfrihet i en naiv forestilling om fortidens ukompliserte tilværelse.

Det tredje kjennetegn for byboligen er at den alltid er relatert til en gate eller plass. Byboligen opptrer aldri alene, som en frittliggende skulptur i et romlig kontinuum, det som utgjør selve kjernen i et funksjonalistisk arkitektursyn, basert på kubismens romoppfatning. Byboligen er alltid integrert i en bymessig sammenheng, selv om det kan skje på høyst ulike måter, avhengig av stedets særegne karakter.

Brattørveita, Trondheim 1986. De få gjenværende kvartaler i Trondheims midtby fra 1700-tallet består av en boligtype i to etasjer med svalganger og trapper rundt en liten lysgård. Denne boligtypen har aner helt tilbake til Mesopotamia og Harappa-byene langs Indus fra 3. årtusen f.Kr. Men i motsetning til oldtidens gårdhus henvender den klassiske norske bybolig seg også mot gatens offentlighet med sin vindusplassering, hovedinngang og port til gårdsrommet. Porten er trolig en levning fra middelalderens gotiske planprinsipp, basert på smale og dype tomteparseller med både gavler og gårdsrom henvendt direkte mot gaten (kfr. Bryggen i Bergen). Dette areal-økonomiske og funksjonelle prinsippet ble avløst av renessansens idealer med byhusets lengderetning lagt parallelt med gaten for å styrke den perspektiviske virkningen (og den representative offentlighet), etter teoretikeren Albertis direktiver. (Fotos: TB)

Brattørveita, Trondheim 1986. De få gjenværende kvartaler i Trondheims midtby fra 1700-tallet består av en boligtype i to etasjer med svalganger og trapper rundt en liten lysgård. Denne boligtypen har aner helt tilbake til Mesopotamia og Harappa-byene langs Indus fra 3. årtusen f.Kr. Men i motsetning til oldtidens gårdhus henvender den klassiske norske bybolig seg også mot gatens offentlighet med sin vindusplassering, hovedinngang og port til gårdsrommet. Porten er trolig en levning fra middelalderens gotiske planprinsipp, basert på smale og dype tomteparseller med både gavler og gårdsrom henvendt direkte mot gaten (kfr. Bryggen i Bergen). Dette areal-økonomiske og funksjonelle prinsippet ble avløst av renessansens idealer med byhusets lengderetning lagt parallelt med gaten for å styrke den perspektiviske virkningen (og den representative offentlighet), etter teoretikeren Albertis direktiver. (Fotos: TB)

Kvartalet San Leonardo i Bologna med rekkehus fra 1400-tallet. Hele kvartalet er disponert til private boligformål, mens fellesskapet skulle utfolde seg på gater og plasser. Resultatet ble et byliv som var basert på offentliggjøring av alle felles handlinger, den viktigste forutsetningen for de frie kommuners selvstyre i middelalderen, slik demokratiet 1000 år tidligere først ble praktisert i de greske bystater. I San Leonardo er fortauet inntrukket som en portico under boligene, i likhet med de mer monumentale arkadegangene i Bolognas sentrum, hvor du kan gå tørrskodd gjennom hele bykjernen. Dette er antikkens søylehaller, utviklet fra det romerske forum som den sentrale piazza i de fleste italienske byer. Også ute på landet ble prinsippet tatt i bruk, kanskje først på de romerske slavegods, latifundi, og senere adoptert av Palladio etter mønster av folkearkitekturen på Po-sletten. Aldo Rossi har også anvendt typologien i flere boligprosjekter fra 1970-årene. (Foto: TB)

Kvartalet San Leonardo i Bologna med rekkehus fra 1400-tallet. Hele kvartalet er disponert til private boligformål, mens fellesskapet skulle utfolde seg på gater og plasser. Resultatet ble et byliv som var basert på offentliggjøring av alle felles handlinger, den viktigste forutsetningen for de frie kommuners selvstyre i middelalderen, slik demokratiet 1000 år tidligere først ble praktisert i de greske bystater. I San Leonardo er fortauet inntrukket som en portico under boligene, i likhet med de mer monumentale arkadegangene i Bolognas sentrum, hvor du kan gå tørrskodd gjennom hele bykjernen. Dette er antikkens søylehaller, utviklet fra det romerske forum som den sentrale piazza i de fleste italienske byer. Også ute på landet ble prinsippet tatt i bruk, kanskje først på de romerske slavegods, latifundi, og senere adoptert av Palladio etter mønster av folkearkitekturen på Po-sletten. Aldo Rossi har også anvendt typologien i flere boligprosjekter fra 1970-årene. (Foto: TB)

Brattørveita, Trondheim 1986 


Brattørveita, Trondheim 1986
 

Boligkvartal i Priene, 300 f.Kr. Det hellenistiske rekkehuset med sitt gårdsrom, peristylet, er mer arealvennlig enn atriumhuset, og i Priene ser vi byhuset utviklet til fullkommenhet. I en sydvestvendt skråning består boligen av en lavere inngangsfløy for gjester og en privat boligfløy i to etasjer med søyleforhall, prostas, som skjermer for den hete sommersolen, men slipper inn vintersolens lunende stråler i boligens innerste rom, oikos. Romsekvensen peristyl, prostas og oikos har også en annen funksjon. De oppløste bygningsmassene leder den fryktede meltemi, nordavinden, mykt over gårdsplassen uten å gi turbulens. En forbilledlig klimatilpasning, som også er presist beskrevet av Sokrates i Xenophon.

Boligkvartal i Priene, 300 f.Kr. Det hellenistiske rekkehuset med sitt gårdsrom, peristylet, er mer arealvennlig enn atriumhuset, og i Priene ser vi byhuset utviklet til fullkommenhet. I en sydvestvendt skråning består boligen av en lavere inngangsfløy for gjester og en privat boligfløy i to etasjer med søyleforhall, prostas, som skjermer for den hete sommersolen, men slipper inn vintersolens lunende stråler i boligens innerste rom, oikos. Romsekvensen peristyl, prostas og oikos har også en annen funksjon. De oppløste bygningsmassene leder den fryktede meltemi, nordavinden, mykt over gårdsplassen uten å gi turbulens. En forbilledlig klimatilpasning, som også er presist beskrevet av Sokrates i Xenophon.

Privat og offentlig

Enhver bolig har en dobbeltsidig egenskap. Den skal beskytte mot uønskede påvirkninger av fysisk eller sosial art, men skal samtidig slippe til positive klimafaktorer, utsikt og menneskelig kontakt. Denne dualismen gjelder i enda sterkere grad for byboligen. Plassert i det viktige sjiktet mellom offentlig og privat sfære skal den åpne for kontakten med byrom, fellesskap, sol og utsikt, men skal samtidig skjerme mot de samme påvirkninger. Avveiningen mellom disse finjusterte ytterpunkter kjennetegner den gode bybolig med sine spesielle kvaliteter. Dette setter store krav til arkitektonisk og omsorgsfull detaljering, hvor også den gradvise overgangen fra offentlig til privat territorium kan gi kulturelle varianter og ulike tolkningsmuligheter. Ikke bare fasadenes oppbygging og de enkelte bygningselementer, men også forarealer og andre overgangssoner krever bevisst utforming som kan signalisere til ulik bruk. Et rikt register av virkemidler står således til ubegrenset rådighet for den skapende fantasi.

Byboligens forlengelse til bygulvet med detaljering av overgangsledd som for eksempel ramper, trapper, murer og terrasser kombinert med vegetasjon og møblering er en kompleks byformingsoppgave som krever et nært samarbeid mellom ulike faggrupper av byplanleggere, landskapsarkitekter, kommunalteknikere, arkitekter og industridesignere. Noen få og begavede naturtalenter behersker hele dette mangfoldige designaspektet, men hittil har det ikke vært mulig å samordne en undervisning som skal kunne styrke denne nye profesjonsutøvelsen. Alle våre byrom utgjør et enormt potensial, som dessverre altfor ofte er blitt overlatt til amatørmessig skjønn. Dessuten har et grenseoverskridende og udogmatisk samarbeid blitt hindret av sektoriserte ansvarsgrenser og byråkratisk forenklede rutiner i kommuner hvor det ikke er forståelse for denne spesialkompetanse.

Leiegård i nærheten av Porta Ticinese i Milano, ca. 1870. Den romerske insula er et kvartalshus og kan betraktes som et atriumhus i flere etasjer. For å økonomisere med verdifull bygrunn ble gårdsrommet trangest mulig. Det fungerte som ventilasjonssjakt med minimalt lysinnfall, blant annet for å skjerme mot sjenerende sommersol. Bygningstypen ble gjenopplivet i siste halvdel av 1800-tallet, nå som spekulasjonsformål. De romerske insulaer kan ha sett ut som de mørke gårdsrommene i Milanos arbeiderkvarterer. (Foto: TB)

Leiegård i nærheten av Porta Ticinese i Milano, ca. 1870. Den romerske insula er et kvartalshus og kan betraktes som et atriumhus i flere etasjer. For å økonomisere med verdifull bygrunn ble gårdsrommet trangest mulig. Det fungerte som ventilasjonssjakt med minimalt lysinnfall, blant annet for å skjerme mot sjenerende sommersol. Bygningstypen ble gjenopplivet i siste halvdel av 1800-tallet, nå som spekulasjonsformål. De romerske insulaer kan ha sett ut som de mørke gårdsrommene i Milanos arbeiderkvarterer. (Foto: TB)

Rester av leiegård i Ostia, 1. århundre e.Kr. Den romerske leiegård, eller insula, i kvartalet Diana med tavernaer på gatenivå og eiernes mesaninetasje samt deler av den langsgående balkongen til middelklassens piano nobile. De øverste to etasjene mangler. Her bodde småkårsfolkene. (Foto: TB)

Rester av leiegård i Ostia, 1. århundre e.Kr. Den romerske leiegård, eller insula, i kvartalet Diana med tavernaer på gatenivå og eiernes mesaninetasje samt deler av den langsgående balkongen til middelklassens piano nobile. De øverste to etasjene mangler. Her bodde småkårsfolkene. (Foto: TB)

«Grünerløkkas kompakte gru», tegning av Odd Brochmann 1958. En annen type insula, med randbebyggelse mot gaten og bakgårder inne i kvartalet. Her bodde arbeiderklassen i Kristiania, ofte under kummerlige forhold. Ved en varsom uttynning og forbedring kunne imidlertid bebyggelsesprinsippet gi gode byboliger. Men norske planleggere, godt hjulpet av landskapsarkitekter, går fra den ene ytterlighet til den andre. Først blir gårdsrommene rensket ut, for så å bli overlesset med institusjonalisert lekeutstyr og klumpete boder. Gårdsrommene er små og krever lette og elegante former. De gamle uthusene var tilpasset miljøets formspråk og ga bedre rom for beboernes mange halvprivate aktiviteter og spennende lek enn de lett kontrollerbare og øde kvartalsrom som både overmøbleres og overbelegges.

«Grünerløkkas kompakte gru», tegning av Odd Brochmann 1958. En annen type insula, med randbebyggelse mot gaten og bakgårder inne i kvartalet. Her bodde arbeiderklassen i Kristiania, ofte under kummerlige forhold. Ved en varsom uttynning og forbedring kunne imidlertid bebyggelsesprinsippet gi gode byboliger. Men norske planleggere, godt hjulpet av landskapsarkitekter, går fra den ene ytterlighet til den andre. Først blir gårdsrommene rensket ut, for så å bli overlesset med institusjonalisert lekeutstyr og klumpete boder. Gårdsrommene er små og krever lette og elegante former. De gamle uthusene var tilpasset miljøets formspråk og ga bedre rom for beboernes mange halvprivate aktiviteter og spennende lek enn de lett kontrollerbare og øde kvartalsrom som både overmøbleres og overbelegges.

Herman Herzberger: Boligkvartal i Lindenstrasse, Berlin 1987. Den nederlandske arkitekten er definert som «strukturalist», men overskrider det konstruktive og funksjonelle ordensprinsipp i den såkalte åpne form ved å inkludere en bevisst omtanke for sosiale relasjoner. Derved makter han å skape det som Chr. Norberg-Schulz treffende kaller «mulighetenes miljø». 
I en rekke fremragende prosjekter i Amsterdam, Kassel og Berlin har Herzberger gitt arkitektonisk form til byboligens krevende balanse mellom privatliv og fellesskap. I boligkvartalet i Lindenstrasse danner innganger, trapperom, balkonger og terrasser et variert og spennende mønster som gir beboerne mange muligheter til å velge mellom ulike grader av kontakt og nærhet, både verbalt og visuelt.

Herman Herzberger: Boligkvartal i Lindenstrasse, Berlin 1987. Den nederlandske arkitekten er definert som «strukturalist», men overskrider det konstruktive og funksjonelle ordensprinsipp i den såkalte åpne form ved å inkludere en bevisst omtanke for sosiale relasjoner. Derved makter han å skape det som Chr. Norberg-Schulz treffende kaller «mulighetenes miljø». 

I en rekke fremragende prosjekter i Amsterdam, Kassel og Berlin har Herzberger gitt arkitektonisk form til byboligens krevende balanse mellom privatliv og fellesskap. I boligkvartalet i Lindenstrasse danner innganger, trapperom, balkonger og terrasser et variert og spennende mønster som gir beboerne mange muligheter til å velge mellom ulike grader av kontakt og nærhet, både verbalt og visuelt.

Byboligens typologi

Byboligen opptrer som oftest i fire hovedformer, avhengig av tetthet og lokal situasjon. Forhold til gate og plass samt ytre og indre trafikklinjer medfører flere sett av typer, som er varianter av grunntypene byvilla, atriumhus, rekkehus og bygård.

Byvillaen er ikke urban i vanlig forstand. Dens utspring er antikkens landlige villa for de få privilegerte som kunne trekke seg tilbake i fornem avstand fra byens plebs og forurensning. Den palladianske villa suburbana blir forbildet for adelens palasser og herregårder i Europa, og senere for borgerskapets byvillaer. På begynnelsen av 1900-tallet vokser den nye boligtypen frem i Norge, slik vi blant annet finner den på Frogner i Oslo. Mens de tidlige herskapsvillaer var forbeholdt en familie med stor tjenerstab, kan nå villaen opptre som to-, tre- og firemannsbolig. Byvillaen har en privat karakter og opptrer alltid frittliggende, men med liten avstand til nabohuset. Det er byvillaens bevisste bruk av såkalte «urbane terskler» i form av hekker, forseggjorte gjerder med portstolper, lykter etc. som berettiger dens plass i typologien, selv om den egentlig er en hybrid. Nyere løsninger, bl.a. introdusert med Berlins IBA-tiltak på 1980-tallet, viser at byvillaen atter kan få sin renessanse.

Atriumhuset, eller gårdhuset, er den eldste form for bybolig vi kjenner. Det forekommer i de tidligste bydannelser i forbindelse med de store åkerbrukimperiene i de indiske Harappa-byene, i Mesopotamia og i de egyptiske dynastiene. Typen kjennetegnes av en indre gård som gir lys til (om)kringliggende rom i én eller to etasjer. Derved kan den få fire tette yttervegger mot naboer eller gate, og er således svært rasjonell og fleksibel å benytte i bysammenheng. Greske kolonibyer fra det 6. til det 2. århundre f.Kr. utviklet gårdhustypen til et såkalt peristylhus med søyler som omkranset deler av den indre gårdsplassen. Senere videreutviklet romerne peristylhuset til et atriumhus med to gårder. Den ene var overdekket inngangshall og fungerte som vestibyle for mottak av gjester og ble kalt atrium, med , peristylet, den private hagen, bakenfor. Boligtypen finnes i Østens bysamfunn, i hele den islamske verden og i spansk kultur som det såkalte patiohus. Den sumeriske grunntypen gjenfinnes i de gamle byhusene i Trondheim, med svalganger og trapper rundt en liten lysgård gjennom to etasjer. At en boligtype er levedyktig under helt forskjellige himmelstrøk, viser boligformens store anvendelighet i en tett bysituasjon.

Byvillaer i Steinkjer 1997. Arkitekter: Sivilarkitekt MNAL Ragnhild Aslaksen og sivilarkitekt MNAL Lars Dyrhaug. Som et resultat av en arkitektkonkurranse er det bygd 70 boliger i et sentrumsnært område mellom Steinkjersannan og jernbanen, basert på et tillempet kamprinsipp. En lineær bebyggelse langs Kongens gate styrker tilknytningen til det urbane mønsteret, mens overgangen til promenadegaten Strandveien mot jernbanen og fjorden formidles av en åpen rekke av byvillaer. Energiøkonomisering er gjennomført blant annet ved at boligene åpner seg mot sol og utsikt, mens inngangssiden mot gate og støy er utført med tette vegger og minimale lysåpninger. Detaljeringen bidrar til å understreke tosidigheten. (Foto: TB)

Byvillaer i Steinkjer 1997. Arkitekter: Sivilarkitekt MNAL Ragnhild Aslaksen og sivilarkitekt MNAL Lars Dyrhaug. Som et resultat av en arkitektkonkurranse er det bygd 70 boliger i et sentrumsnært område mellom Steinkjersannan og jernbanen, basert på et tillempet kamprinsipp. En lineær bebyggelse langs Kongens gate styrker tilknytningen til det urbane mønsteret, mens overgangen til promenadegaten Strandveien mot jernbanen og fjorden formidles av en åpen rekke av byvillaer. Energiøkonomisering er gjennomført blant annet ved at boligene åpner seg mot sol og utsikt, mens inngangssiden mot gate og støy er utført med tette vegger og minimale lysåpninger. Detaljeringen bidrar til å understreke tosidigheten. (Foto: TB)

Bakklandet terrasse, Trondheim 1997. Arkitekt: Per Knudsen Arkitektkontor AS På byens eldste industriområde er det bygd et omdiskutert boligområde som henvender seg til byen og med sine oppbrutte bygningsmasser knytter seg til Bakklandets dimensjoner på en smidig måte. Dessverre stenger også anlegget for utsikten til de fleste boligene i den rehabiliterte Fabriken ved Nidelven (1843), men politikernes vedtatte reguleringsplan forutsatte opprinnelig en sammenhengende fireetasjes blokk! Den trange boliggaten er prosjektets svakeste del, men kan oppmykes ved innpassing av service og virksomheter i fabrikkens underetasje og en bevisst bruk av urbane elementer i gaterommet. (Fotos: TB)

Bakklandet terrasse, Trondheim 1997. Arkitekt: Per Knudsen Arkitektkontor AS På byens eldste industriområde er det bygd et omdiskutert boligområde som henvender seg til byen og med sine oppbrutte bygningsmasser knytter seg til Bakklandets dimensjoner på en smidig måte. Dessverre stenger også anlegget for utsikten til de fleste boligene i den rehabiliterte Fabriken ved Nidelven (1843), men politikernes vedtatte reguleringsplan forutsatte opprinnelig en sammenhengende fireetasjes blokk! Den trange boliggaten er prosjektets svakeste del, men kan oppmykes ved innpassing av service og virksomheter i fabrikkens underetasje og en bevisst bruk av urbane elementer i gaterommet. (Fotos: TB)

Byvillaer i Steinkjer 1997.
 

Byvillaer i Steinkjer 1997.

Rekkehuset er en smalere utgave av antikkens gårdhus. Varianter av typen ble anvendt allerede omkring 2000 år f.Kr. i indiske Harappa-byer og i egyptiske arbeiderbyer for pyramidebyggerne. Rekkehuset er mer arealvennlig enn gårdhuset og ble en vanlig boligtype i middelalderens Europa, hvor stadig ufred og rasjonalisering av forsvarsforholdene resulterte i konsentrerte byer med høy tetthet. Ved å innføre skatt på vindusakser fikk myndighetene fremtvunget det smale byrekkehuset på dype parseller. Typen videreutvikles i det hollandske grachthus og det engelske terraced house. I den engelske versjonen henvender hovedhuset seg til den representative gatens borgerlige offentlighet, mens bakgaten, the mew, gir diskret og privat atkomst til tjenerfløyen med staller og uthus. Den samme oppdeling mellom herskap og tjenere videreføres i det norske borgerskapets bygård på slutten av 1800-tallet, hvor skiltet «Bud bedes gå kjøkkenveien» forteller om klasseskillet.

Leiegården, eller bygården, oppsto i forbindelse med byveksten i antikkens Roma, som i keisertiden ble en millionby. Mens de rike eiendomsbesittere, honestiores, bodde i sine atriumhus eller domus, bodde den eiendomsløse middelklassen og proletariatets plebs eller humiliores i 5–6 etasjers leiegårder, bygd av concretum, datidens betong. I første etasje var det butikker og tavernaer, og eierne bodde på sin mesaninetasje for å overvåke varene. Over dem residerte de mer velstående på sin piano nobile med balkong, over dem igjen middelklassen og øverst de minst bemidlede. Denne arealbesparende boligtypen kan betraktes som et atriumhus i flere etasjer og fikk sin store anvendelighet som spekulasjonsobjekt i Europa i andre halvdel av forrige århundre, med Berlin og Grünerløkka som typiske eksempler. Men selv om boligtypen i lang tid ble ansett som selve symbolet på utbytting av arbeiderklassen, inneholder den fortsatt mange muligheter som kan utforskes videre.

Hospitalsløkkan, Trondheim 1995. Arkitekt: Fasting, Nos & Selmer AS. Atriumhuset forsvarer fortsatt sin plass i en bymessig situasjon. Lysforholdene kan ikke sammenlignes med en mer åpen situasjon, men mulighetene er utnyttet til det ytterste, og selv orkideer kan trives i det lille gårdsrommet. Inngangen har fått en utforming som inviterer til bruk av den lille, halvprivate overgangssonen. (Fotos: Lars Fasting og TB)

Hospitalsløkkan, Trondheim 1995. Arkitekt: Fasting, Nos & Selmer AS. Atriumhuset forsvarer fortsatt sin plass i en bymessig situasjon. Lysforholdene kan ikke sammenlignes med en mer åpen situasjon, men mulighetene er utnyttet til det ytterste, og selv orkideer kan trives i det lille gårdsrommet. Inngangen har fått en utforming som inviterer til bruk av den lille, halvprivate overgangssonen. (Fotos: Lars Fasting og TB)

Hospitalsløkkan, Trondheim 1995. Arkitekt: Fasting, Nos & Selmer AS. Atriumhuset forsvarer fortsatt sin plass i en bymessig situasjon. Lysforholdene kan ikke sammenlignes med en mer åpen situasjon, men mulighetene er utnyttet til det ytterste, og selv orkideer kan trives i det lille gårdsrommet. Inngangen har fått en utforming som inviterer til bruk av den lille, halvprivate overgangssonen. (Fotos: Lars Fasting og TB)

Hospitalsløkkan, Trondheim 1995. Arkitekt: Fasting, Nos & Selmer AS. Atriumhuset forsvarer fortsatt sin plass i en bymessig situasjon. Lysforholdene kan ikke sammenlignes med en mer åpen situasjon, men mulighetene er utnyttet til det ytterste, og selv orkideer kan trives i det lille gårdsrommet. Inngangen har fått en utforming som inviterer til bruk av den lille, halvprivate overgangssonen. (Fotos: Lars Fasting og TB)

Indre kvartal på Bakklandet, Trondheim 1992. Arkitekt: Odd Thommesen AS. En mellomform mellom atriumhus og bygård. Ved å slå sammen flere parseller dannes et større gårdsrom med bedre lysforhold, og svalgangsatkomst i 2. etasje gir dessuten overdekket atkomst til boliger på bakkeplan. For å styrke det sosiale miljø er det viktig at alle innganger er lagt til tunet, og at kjøkken og andre aktive rom henvender seg til fellesrommet. En tradisjonell husform med bratt saltak gjør det mulig å utnytte loftsrommet til en utvidelse av boligene i 2. etasje. (Foto: TB)

Indre kvartal på Bakklandet, Trondheim 1992. Arkitekt: Odd Thommesen AS. En mellomform mellom atriumhus og bygård. Ved å slå sammen flere parseller dannes et større gårdsrom med bedre lysforhold, og svalgangsatkomst i 2. etasje gir dessuten overdekket atkomst til boliger på bakkeplan. For å styrke det sosiale miljø er det viktig at alle innganger er lagt til tunet, og at kjøkken og andre aktive rom henvender seg til fellesrommet. En tradisjonell husform med bratt saltak gjør det mulig å utnytte loftsrommet til en utvidelse av boligene i 2. etasje. (Foto: TB)

Indre kvartal på Bakk-landet, Trondheim 1992. Plan av 1. etasje 

Indre kvartal på Bakk-landet, Trondheim 1992. Plan av 1. etasje 

Oppgaver og utfordringer

Norge er stort sett ferdig utbygd, men mange uløste oppgaver ligger foran oss. De fleste tiltak vil være preget av reparasjon, ombygging og forbedring, men de må settes inn i en meningsfylt ramme og i en urban sammenheng. Også nybyggingen må styres i helt andre baner enn de hittil praktiserte. Vi står overfor en kjempeoppgave som vil kreve omfattende ekspertise på alle plannivåer, men samtidig en revurdering og en holdningsendring når det gjelder den tradisjonelle arkitekt- og planleggerrollen. 

Om én generasjon vil olje- og gassressursene kanskje være uttømt. Blant mange andre presserende oppgaver vil det bli et problem å innfri fremtidens skole-, helse- og omsorgskrav når tilbudet selv i dagens nyrike Norge er utilstrekkelig og prognosene dessuten tilsier at vi blir flere eldre og færre yrkesaktive. En mulighet vil være å supplere det offentlige hjelpeapparatet med uformell og gjensidig hjelp. Sammen med økende krav til et økologisk basert miljø og energiminimalisering vil en av konsekvensene bli å redusere det totale transportbehovet slik at boliger med tilhørende service av alle slag kan behandles som en integrert enhet, på en annen og langt mer gjennomgripende måte enn noensinne. 

Etter mitt skjønn har vi derfor én viktig vei å gå: Våre bykjerner må revitaliseres, våre småsteder må fortettes, og våre drabantbyer må urbaniseres. Økt kunnskap om byboligens anvendelse er en av forutsetningene for å skape levedyktige bomiljøer – for alle.

Bygård i Munkegt., Trondheim 1995–97. Plan 3. etasje.Boligene ligger dels i rehabiliterte nærings lokaler mot Munkegt. og Bersvendsveita, dels i små nybygg og utvidelser mellom og oppå de eksisterende. Atkomsten til 1. byggetrinn skjer fra en indre gård via en rotunde i betong og stål som på inngangsplan gir overlys til banklokaler i underetasje, og fortsetter som trapp til 2. etasje med boliger i de tre øvre etasjene. Sitasjonen er ganske intrikat, men godt utnyttet, selv om noen av boligene, særlig de minste, har for små og dårlige rom, noe som delvis oppveies av den utrolig sentrale beliggenheten noen meter fra Torvet rett overfor Stiftsgården. 

Bygård i Munkegt., Trondheim 1995–97. Plan 3. etasje.

Boligene ligger dels i rehabiliterte nærings lokaler mot Munkegt. og Bersvendsveita, dels i små nybygg og utvidelser mellom og oppå de eksisterende. Atkomsten til 1. byggetrinn skjer fra en indre gård via en rotunde i betong og stål som på inngangsplan gir overlys til banklokaler i underetasje, og fortsetter som trapp til 2. etasje med boliger i de tre øvre etasjene. Sitasjonen er ganske intrikat, men godt utnyttet, selv om noen av boligene, særlig de minste, har for små og dårlige rom, noe som delvis oppveies av den utrolig sentrale beliggenheten noen meter fra Torvet rett overfor Stiftsgården. 

Bygård i Munkegt., Trondheim 1995–97 Arkitekt: Svein Skibnes Arkitektkontor. Det er et optimistisk og velgjørende atypisk prosjekt. Materialbruk og detaljering er frisk og freidig, selv om totalentreprisen har medført noen mindre heldige løsninger og betongsøylene som bærer rotunden, virker noe 	rakittiske. Planløsning og utforming stiller et berettiget spørsmål om byboligen skal inneholde de samme snusfornuftige egenskaper som alle andre boliger, eller om den helt spesielle situasjonen kan tillate visse avvik fra normalen. I tiden fremover vil utvilsomt flere næringslokaler bli ombygd til boligformål, og vi trenger utprøving av gode forbilder for denne kompliserte, men nødvendige del av vår arkitektgjerning. (Fotos: Svein Skibnes og TB)

Bygård i Munkegt., Trondheim 1995–97 Arkitekt: Svein Skibnes Arkitektkontor. 

Det er et optimistisk og velgjørende atypisk prosjekt. Materialbruk og detaljering er frisk og freidig, selv om totalentreprisen har medført noen mindre heldige løsninger og betongsøylene som bærer rotunden, virker noe rakittiske. Planløsning og utforming stiller et berettiget spørsmål om byboligen skal inneholde de samme snusfornuftige egenskaper som alle andre boliger, eller om den helt spesielle situasjonen kan tillate visse avvik fra normalen. I tiden fremover vil utvilsomt flere næringslokaler bli ombygd til boligformål, og vi trenger utprøving av gode forbilder for denne kompliserte, men nødvendige del av vår arkitektgjerning. (Fotos: Svein Skibnes og TB)

Byboligen
Tore Brantenberg
Tore Brantenberg (født 20. juni 1934 i Porsgrunn, død 5. januar 2009 i Trondheim) var en norsk arkitekt, professor og tidligere redaktør…les mer
Byboligen
Publisert på nett 22. november 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 3 – 1997. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.