Geoparken, Stavanger. Helen & Hard, 2008.  Foto:  Helen & Hard
Foto: Helen & Hard

Bylekeplasser

Det er lenge siden norske lekeplasser ble bygget for lek. Til tross for det man vet om hva barn har lyst til å leke med, har det de siste tiårene først og fremst vært sikkerheten som har vært i fokus. Og vi må tilbake til 60-tallet for å finne siste eksempel på at lek var kunst. Men det er ikke bare innovasjon i utformingen det er mangel på: “Fraværet av lekeplasser i byen er i seg selv slående”, sier landskapsarkitekt Thea Kvamme Hartmann.

 
Barn leker i en hjemmelaget tanks på byggelekeplassen i Emdrup utenfor København, november 1946.  Foto: Francis Reiss / Stringer

Barn leker i en hjemmelaget tanks på byggelekeplassen i Emdrup utenfor København, november 1946. 

Children playing with a mock tank at an adventure playground in Emdrup outside Copenhagen, November 1946.

Foto: Francis Reiss / Stringer

Norge er internasjonalt kjent for å satse på barn. Våre barnehager er i verdensklasse, vi feirer nasjonal-dagen med barnetog, og vi lokker til oss høyt utdannet arbeidskraft med våre gode fødselspermisjonsordninger. Fylt av fri natur og med frisk luft, ytringsfrihet og demokrati er Norge et fantastisk sted å vokse opp. Men norske byer utmerker seg på ingen måte med innovative lekeområder. Det er ikke bare innovasjon det er mangel på – fraværet av lekeplasser i seg selv er slående. Bylivsundersøkelsen i 2014 konstaterte at det kun eksisterer to offentlige lekeplasser innenfor Ring 1 i Oslo. Foruten Bergen kommunes satsing ”Barnas byrom”, er det vanskelig å se at det finnes klare strategier for plassering og utforming av nye lekeområder i norske byer. Samtidig blir mange nordmenn, som resten av verdens befolkning, mer urbane. Vi flytter til byene og ønsker å bo sentralt, vi liker å dra på café, vi liker å sitte på en benk og se på folk, og vi liker muligheten til frivillig å ta del i det spontane felleskapet som oppstår i byrommene. Mange småbarnsfamilier bor i byene og bruker mye av fritiden sin nettopp i ulike byrom. Barna er en ressurs for bylivet. Likevel virker det som om byplanbegreper som torgplass og gate ikke assosieres med noe som bør tilrettelegges for barn. 

Kjipe lekeplasser. Løren, Oslo

Kjipe lekeplasser. Løren, Oslo

Ubuquitous, bog-standard playgrounds. From Oslo.

Kjipe lekeplasser. Haukåsen skole, Oslo.

Kjipe lekeplasser. Haukåsen skole, Oslo.

Ubuquitous, bog-standard playgrounds. From Oslo.

Hvis du googler ”ideas about playground design” vil du finne et mangfoldig utvalg av spennende rom fra hele verden. Paradoksalt nok for et barnevennlig land er den gjennomsnittlige norske lekeplassen en repetitiv samling av standardiserte katalogvarer. Hovedsakelig prosjekterer vi to typer lekeplasser: Enten er det gummiasfalt, sklie, huskestativ og lekehus i sterke kontrastfarger, eller så er det mer naturinspirerte lekeplasser med duse farger og tømmerstokker. Norge burde vært i verdensklasse i lekeplassutforming. Lekeplassen er en ramme for våre kollektive minner fra barndommen. Bør vi ikke tilrettelegge for at dette minnet blir mindre ensidig?  

På starten av 1900-tallet var den internasjonale arkitektstanden engasjert i en diskusjon rundt offentlige lekeområder, innhold og utforming. Denne artikkelen tar for seg en bit av lekeplasshistoriens gullalder i håp om å inspirere byplanleggere og arkitekter til en sterkere og mer bevisst satsing på barna.

Overlappende programmering

Lekeplasser som etableres i norske byer har en tendens til å gjerdes inn og plasseres i parker atskilt fra bylivet ellers, og isolert fra folk som ikke har noe med barn å gjøre. Da Amsterdam skulle bygges opp etter krigen, så arkitekt Aldo van Eyck det sosiale potensialet ved barnas tilstedeværelse i byen.Han tegnet over 700 offentlige lekeplasser i Amsterdam, og for å få folk til å oppholde seg ute i det offentlige rommet, ble lekeplassene anlagt sentralt i byrommene. Benker ble plassert slik at de henvendte seg mot lekeplassen, men med såpass god avstand at du kunne sette deg ned selv om du ikke var der med barn. Her kunne barna leke trygt i midten, og foreldre og andre sitte og ta del i byens sosiale liv. Lekeplassen var integrert i byrommet og skilte seg ikke ut som et eget element. 

Zeedijk i Amsterdam før Aldo van Eyck fikk bygget om bombede tomter til lekeplasser. Prosjektet pågikk fra 1947 til 1978. 

Zeedijk i Amsterdam før Aldo van Eyck fikk bygget om bombede tomter til lekeplasser. Prosjektet pågikk fra 1947 til 1978. 

Zeedijk in Amsterdam before redesign by Aldo van Eyck. The city’s playground project was active from 1947-1978.

Zeedijk i Amsterdam etter at Aldo van Eyck fikk bygget om bombede tomter til lekeplasser. Prosjektet pågikk fra 1947 til 1978.

Zeedijk i Amsterdam etter at Aldo van Eyck fikk bygget om bombede tomter til lekeplasser. Prosjektet pågikk fra 1947 til 1978.

Zeedijk in Amsterdam after redesign by Aldo van Eyck. The city’s playground project was active from 1947-1978.

Den amerikanske non-profit plan- og arkitektorganisasjonen Project for Public Spaces (PPS) arbeider med strategier for placemaking på det amerikanske kontinentet. De fokuserer på viktigheten av å ha overlappende funksjoner i byrommene våre. Vi vil ikke bare ha en grunn for å dra et sted, vi vil ha mange. Vi vil se på folk, se på kunst, drikke, spise, prate, sole oss, lese avisa og mye annet samtidig, med barn og uten barn. Overlappende programmering av byrommet er et tema mange er opptatt av. Likevel ser vi fortsatt nye parker og byrom dukke opp hvor lekeplassen er plassert i et hjørne, vendt bort fra all annen aktivitet. På denne måten fratas småbarnsforeldre muligheten til å delta i resten av byens sosiale liv. Lekeplassens plassering begrenser dermed det sosiale potensialet den kunne ha hatt. Hvis barna skal få en naturlig plass i byrommene våre, må vi programmere byen smartere.

Norge er avhengig av en ny kreativ generasjon, og i utformingen av lekeplasser ligger en mulighet til å ta barna på alvor.”

Inspirerende utforming

Hvis lekeplassen skal oppnå sin potensielle funksjon må den også ha en vakker utforming som inspirerer barn til utforskning og kreativ og sosial utvikling. Norge er avhengig av en ny kreativ generasjon, og i utformingen av lekeplasser ligger en mulighet til å ta barna på alvor, eller til det motsatte: å fordumme fremtidige generasjoner gjennom understimulering. Opp igjennom historien har det utviklet seg trender innenfor lekeplassutforming. Vi kjenner den standardiserte lekeplassen, den som har oppstått ut av et økende fokus på sikkerhet og som et resultat av en mer standardisert hverdag. I tillegg til denne ser vi tre andre sterke trender: 1) naturlekeplassen med røtter i natur og rekreasjonsbevegelsen 2) byggelekeplassen med røtter i kulturradikalismen 3) kunstlekeplassen med røtter i kunstarenaen.

I 1972 skrev arkitekten Simon Nicholson en liten blekke kalt ”Theory of Loose Parts”. Teorien hans har fått mye oppmerksomhet i ettertid. Kort fortalt går teorien ut på at løse materialer eller deler i omgivelsene våre, som kan danderes fritt og settes sammen på ulike måter, stimulerer mer til kreativ utvikling enn statiske materialer som bare har én funksjon. ”Theory of Loose Parts” blir ofte referert til når man snakker om barn og kreativ utvikling. Felles for alle de tre trendene innenfor lekeplasshistorien er at de på hver sin måte berører dette temaet.

Naturlekeplass Hillerød, Danmark. 
 

Naturlekeplass Hillerød, Danmark. 

Nature playground at Hillerød in Denmark.

Naturlekeplassen

Naturlekeplasser finnes det mange av i Norge i dag. Plassene har store innslag av grønt, underlaget er sand eller bark og apparatene er laget i naturmaterialer. Filosofien som ligger bak disse er at barn leker best i naturen. Forskning innenfor miljøpsykologien peker på betydningen av det grønne i forbindelse med stressmestring. Trær, sand, vann, søle, blader og kvister er formbare materialer som kan flyttes på og arrangeres fritt og på denne måten stimulere til barnas kreative utvikling. Klatring i trær og på knauser har også høyere risikofaktor enn hva du normalt finner på standard lekeplasser. Mange forskere peker på viktigheten av dette: Barn som ikke lærer å ta risiko tidlig i livet viser tendenser til å la være å ta risikable valg som voksne. 

Notting Hill Adventure Playground, ca.1960.  Foto: Donne Buck/V&A Museum, London

Notting Hill Adventure Playground, ca.1960. 

Notting Hill Adventure Playground, ca.1960. 

Foto: Donne Buck/V&A Museum, London
London etter krigen: Barn leker på en brakktomt. Foto: londonplay.org.uk

London etter krigen: Barn leker på en brakktomt.

London after the war: Children playing on a vacant lot.

Foto: londonplay.org.uk

Byggelekeplassen

Den første av denne type lekeplasser var lekeplassen i Emdrup utenfor København, som ble anlagt i 1943 under den tyske okkupasjonen, på initiativ fra Arbejdernes Kooperative Byggeforening i samarbeid med den danske landskapsarkitekten C. Th. Sørensen. Opprinnelig ble lekeplassene omtalt som ”skrammellegepladser”, men for å dempe det radikale ved ideen tok danske politikere etter hvert i bruk begrepet ”byggelekeplasser”. Hensikten med det 7000 kvadratmeter store området i Emdrup var å gi barna et eget sted hvor de kunne oppholde seg og utvikle seg fritt. Grunnet situasjonen under krigen, med liten tilgang til materialer, ble skrapdeler, plankebiter og annet skrot samlet sammen som byggeklosser som barna selv fritt kunne disponere. Lekeplassen hadde en ansatt, John Bertelsen, som bisto barna med snekringen. Allerede første dagen var det 900 barn innom lekeplassen. Ideen bak byggelekeplassen var at barn som blir møtt med utfordringer og respekt oppfører seg bedre enn barn som henger rundt i gata uten noe å ta seg til. Gjennom å måtte planlegge, skissere og bygge selvinitierte prosjekter skapes et unikt engasjement og et inkluderende samarbeid som fokuserer på likheter fremfor ulikheter. 

Lady Allen beskriver Emdrup i The Picture Post, 16. november 1946.
 

Lady Allen beskriver Emdrup i The Picture Post, 16. november 1946.

Lady Allen describes Emdrup in The Picture Post, November 16, 1946.

“Barn som ikke lærer å ta risiko tidlig i livet viser tendenser til å la være å ta risikable valg som voksne.”

Prosessen stimulerer til kreativ utfoldelse, samtidig som barna lærer å måle, tegne, regne og bruke verktøy. Det er påfallende når du leser notatene til Bertelsen hvor lite bøll og mobbing som foregikk gjennom lekeplassens levetid. Britiske Lady Allen of Hurtwood, landskapsarkitekt og en forkjemper for såkalt ”adventure playgrounds” i Storbritannia, besøkte Emdrup rett etter krigen. Hun ble fascinert av de sosiale relasjonene barna utviklet på lekeplassen. Det bombede England var fullt av tilgjengelige restmaterialer, samtidig som barna sårt trengte et tilbud. Hun tok ideen med seg hjem, skrev boken Planning for Play og brakte konseptet ut i verden. Byggelekeplasskonseptet blomstret fram mot 70-tallet, og det ble anlagt byggelekeplasser i mange europeiske byer, i Amerika og i Japan. Arvid Bengtssons bok Adventure playgrounds fra 1972 beskriver på entusiastisk vis troen på en framtid full av slike arenaer. 

Group Ludic. Rue de Boucry, 1969, Paris. Foto: Xavier de la Salle

Group Ludic. Rue de Boucry, 1969, Paris.

Group Ludic. Rue de Boucry, 1969, Paris.

Foto: Xavier de la Salle

Slik ble det ikke. Byggelekeplasser krever inngjerding og aktiv drift og de krever en ansatt. Mange av disse lekeplassene ble etter hvert stengt, men noen byggelekeplasser eksisterer fortsatt. De mest kjente for oss nordmenn er kanskje Kolle Abenteuerspielplatz i Berlin og Byggeren i København. Selv om byggelekeplassens storhetstid er forbi, lever pedagogikken videre i mer institusjonaliserte former. Her til lands eksisterer for eksempel et lignende tilbud i ReMida-senteret i Trondheim. ReMida bygger på den italienske filosofien rundt kreativitet og gjenbruk, og inviterer skolebarn og barnehager inn på workshops med gjenbruksmaterialer.

Kunstlekeplassen

Under den tidlige modernismen oppstår det, sammen med mange andre nye ideer, et nytt perspektiv på lekeplassen. I 1933 lanserte Isamu Noguchi ”Play mountain”, en modell av et geometrisk formet landskap med lekefunksjoner som en del av hovedformen. Prosjektet ble aldri bygget, men dette var starten på en tid hvor mange kunstnere begynte å interessere seg for lekeplasser som kunne inspirere til en mer abstrakt form for lek. Det ble hevdet at kunstlekeplasser i tillegg til å tilrettelegge for fysisk aktivitet kunne stimulere barns fantasi og forståelse av skjønnhet. I 1949 ble Egon Møller-Nielsens leke-skulptur Tufsen oppført i Stockholm. Tufsen var en abstrakt betong-skulptur, det var kunst som kunne brukes. Kombinasjonen av kunst og lek fikk etter hvert stor oppmerksomhet over hele verden. I 1952 ble Noguchis modell utstilt på MoMA i New York. Og i 1954 annonserte MoMA i samarbeid med leke-utstyrprodusenten Creative Playthings og Parents Magazine en konkurranse om lekeskulpturer. Viktigheten av å forbinde lek, kunst, utdanning og offentlig rom stod sterkt i tiden, og lekeplassen var en arena hvor kunsten kunne utspille seg utenfor institusjonene. Niki de Saint Phalle var en av kunstnerne som ga leken et fargerikt og humoristisk tilskudd med sine enorme installasjoner. Le Golem, et enormt hode med tre røde sklier, ble bygget i en barnepark i Øst-Jerusalem i 1972 og står fortsatt som et sentralt landemerke for barna i Jerusalem i dag. Mot 60- og 70-tallet dukket det opp flere kunstnere som fokuserte på at barna selv skulle være med på å utforme lekeplassen – at skulpturene aldri skulle være statiske. Det franske kollektivet Group Ludic ble dannet i 1968 og laget i samarbeid med barn flere lekeplasser basert på modulbaserte industrimaterialer. Ingen av disse lekeplassene har overlevd tidens gang.  

Fra kunstlekeplassene til Group Ludic. Rue de Boucry, 1969, Paris, Frankrike. 
Foto:  Foto: Xavier de la Salle

Fra kunstlekeplassene til Group Ludic. Rue de Boucry, 1969, Paris, Frankrike. 

Foto: 

From the art playgrounds of Group Ludic, Paris 1969.

Foto: Xavier de la Salle
“Le Golem”, lekeskulptur av den franske kunstneren Niki de Saint Phalle, Jerusalem 1972. Skulpturen står fremdeles og kalles “monsteret” på folkemunne. 

“Le Golem”, lekeskulptur av den franske kunstneren Niki de Saint Phalle, Jerusalem 1972. Skulpturen står fremdeles og kalles “monsteret” på folkemunne. 

“Le Golem”, play sculpture by French artist Niki de Saint Phalle, Jerusalem 1972.

Group Ludic. Rue de Boucry, 1969, Paris. Foto: Xavier de la Salle

Group Ludic. Rue de Boucry, 1969, Paris.

Group Ludic. Rue de Boucry, 1969, Paris.

Foto: Xavier de la Salle
Niki de Saint Phalle og Rainer von Hessen, Jean Tinguely, Rico Weber et.al: “Le Rêve de l’Oiseau”, Var, 1969-1971. 
Foto:  Foto: Fonds Rico Weber/MAHF/Espace Jean Tinguely-Niki de Saint Phalle Fribourg

Niki de Saint Phalle og Rainer von Hessen, Jean Tinguely, Rico Weber et.al: “Le Rêve de l’Oiseau”, Var, 1969-1971. 

Foto: 

Niki de Saint Phalle and Rainer von Hessen, Jean Tinguely, Rico Weber et.al: “Le Rêve de l’Oiseau”, Var, 1969-1971.

Foto: Fonds Rico Weber/MAHF/Espace Jean Tinguely-Niki de Saint Phalle Fribourg
“Mange kunstnere begynte å interessere seg for lekeplasser som kunne inspirere til en mer abstrakt form for lek.”

Fokus på vedlikehold, sikkerhet og kommersialisering har ført oss bort fra kunstlekeplassene og over i en mer standardisert tilnærming til utforming av lekeplasser. Det begynner også å bli en god stund siden lekeplassene hadde noen posisjon innenfor kunstverdenen, men kunstlekeplasser eller lekeplasser i samarbeid med kunstnere er fortsatt å finne i dag. København kommune har de siste årene renovert byens 125 lekeplasser. Gjennom dette arbeidet er det oppført fem kunstlekeplasser i samarbeid med danske kunstnere. Målet er ikke at alle lekeplasser skal fremstå som skulpturer, men at disse kan tilføre noe annerledes i mangfoldet av byens lekeplasser.

Gi barna plass i byen 

Norge er i utvikling. Byene vokser, nye byrom kommer til, gamle byrom transformeres. Mitt håp for framtiden er at byrommene kan romme funksjoner for alle, og at barn i byen tilbys et mangfold av lekeområder som inspirerer dem til å bli kreative og sosiale borgere i fremtiden, og glade i byene sine. Jeg kunne nevnt flere storbyer som har satset kraftig på lekeplasser, men vi behøver ikke reise langt for å finne gode forbilder. I København har de satset stort på bybarna de siste tiårene og mange av de nye byrommene er rettet mot barn. 

“Playscape”, Isamu Noguchi. Bronsemodell, 1961-64. Foto: designingforplay.blogspot.no

“Playscape”, Isamu Noguchi. Bronsemodell, 1961-64.

“Playscape”, Isamu Noguchi. Bronze model, 1961-64.

Foto: designingforplay.blogspot.no
Charlotte Ammundsens plads, København. Landskapsarkitekter: 1:1 Landskab, 2008.  Foto: Bianca Hermansen 2013

Charlotte Ammundsens plads, København. Landskapsarkitekter: 1:1 Landskab, 2008. 

Charlotte Ammundsens plads, Copenhagen. Land­scape architects: 1:1 Landskab, 2008.

Foto: Bianca Hermansen 2013

Charlotte Ammundsens Plads er et eksempel som tidligere er omtalt i Arkitektur N (i Bianca Hermansens artikkel ”Er der også plads til piger i det aktive byrum?”, Arkitektur N nr.7-2013). Beliggende ved kulturhuset i København indre by er dette blitt en naturlig destinasjon for barnefamilier. Her kan du ta deg en kaffe i solveggen og se på at barna leker. Det fleksible lekeområdet i midten er også arena for loppemarkeder og ulike arrangementer som inviterer et bredere spekter av folk inn på plassen. Og det er ikke bare folk som har barn som liker å se på at barn leker, vi liker alle å se at det er liv i byen. Nettopp denne tankegangen var sentral da Guldberg skole på Nørrebro skulle oppgraderes. Deler av skolegården er plassert på torget på framsiden av skolen slik at leken integreres med bylivet for øvrig. Den åpne grensen mellom skole, lek og byliv styrker plassrommet og gir torget en ekstra dimensjon. Jeg kunne nevnt mange flere. Lekeplasser er blitt en naturlig del i etableringen av Københavns nye byrom. 

København har satset stort på bybarna de siste tiårene og mange av de nye byrommene er rettet mot barn.”

I Norge ligger vi litt etter, men det skjer endringer her også. Torget i Arendal er en konvensjonell lekeplass, men fint plassert, og Kirketorget i Moss har nylig åpnet med lek integrert på en urban måte. I Stavanger har det dukket opp flere spennende lekeområder i det siste, selv om Geoparken fra 2008 fremdeles er mest nytenkende i forhold til hva en lekeplass kan være. I norske aviser etterspørres det en sterkere satsing på barna nå som bilene skal forlate hovedstadens sentrum. Felles for lekeplassene som er omtalt i denne artikkelen er at de er et uttrykk for en reflektert pedagogikk og et verdisyn som inkluderer et ønske om å gi barna det aller beste. Kanskje er tiden moden for en ny gullalder i norsk lekeplasshistorie?

Geoparken, Stavanger. Helen & Hard, 2008.  Foto:  Helen & Hard
Foto: Helen & Hard

Geoparken, Stavanger. Helen & Hard, 2008. 

Geoparken, Stavanger. Helen & Hard, 2008. 

English Summary
Playgrounds in the City

By Thea Kvamme Hartmann

Norway, with its kindergartens, maternity benefits and clean air, is well-known for being a child-friendly society. But Norwegian cities are in no way distinguished as good places for children to play, says Thea Kvamme Hartmann. The lack of good playgrounds is, in fact, striking. There are only two public playgrounds inside Oslo’s ring road. And the places where we send children are largely garish and safety-focused, fenced off from the surrounding urban environment.

In this article, Hartmann traces the historical development of playgrounds in the post-war period, from Aldo van Eyck’s inner city playgrounds in reconstruction Amsterdam to the art playgrounds of the 1960’s and -70’s. Hartmann also refers to current urban planning research that stresses the importance of overlapping functions in the city: we want to watch people, see art, drink, eat, socialise, work – within the same spaces, with and without children. And the playgrounds themselves are not making use of what we know about how children play and how they develop: references like Simon Nicholson’s “Theory of Loose Parts” and Lady Allen of Hurtwood’s adventure playground bible Planning for Play points at the need for much freer ways for children to enjoy themselves and engage with others.

With increasing urbanisation comes an increased need for places to play in the city, Hartmann concludes. And we need to try harder, think harder, use what we know. Only then can we hope for a new Golden Age for playgrounds in Norwegian cities.

Thea Kvamme Hartmann is a landscape architect MNLA and landscape editor at Arkitektur N.

Bylekeplasser
​Thea Kvamme Hartmann
Thea Kvamme Hartmann er landskapsarkitekt MNLA hos Snøhetta og landskapsmedarbeider i Arkitektur N.
Bylekeplasser
Publisert på nett 30. mai 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 3 – 2017. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.