Datamaskinenes inntog

Noen var tidligere ute, og noen kom senere i gang, men det skjedde stort sett mellom 1985 og 1995. Da gjorde datamaskinene sitt inntog på de norske arkitektkontorene. Vi begynte å lage elektroniske byggbeskrivelser, vi tok i bruk tekstbehandlingsprogrammer for å skrive våre brev, og vi begynte å tegne med systemer for datamaskinassistert konstruksjon (DAK, derav det nye verbet å dakke). Samtidig ble vi frigjort fra tegnemaskiner der vinklene alltid forskjøv seg, tusjpenner som alltid tørket ut, og den evinnelige gnikkingen og skrapingen for å rette små detaljer. Tilsynelatende en stille revolusjon. En karavane av pappesker båret inn av bud i joggesko.

Seoul Broadcasting Centre, Korea. Prosjekt 1996. Arkitekt: Richard Rogers Partnership. Image: Hayes Davidson, London. Modellert i FormZ, rendret i Electric Image

Seoul Broadcasting Centre, Korea. Prosjekt 1996. Arkitekt: Richard Rogers Partnership. Image: Hayes Davidson, London. Modellert i FormZ, rendret i Electric Image

Hvorfor skjedde det, og hvorfor skjedde det da? Flere forhold bidro til at arkitektene måtte se seg om etter tidsbesparende prosedyrer og teknologi. En viktig faktor var at dokumentmengden i byggesaker økte sterkt. Først og fremst gjaldt dette skriftlig materiale. Etableringen av NS 3420 betydde at selv små tiltak fikk en omfattende basismengde av beskrivende standardtekster og koder. Samtidig ble arkitekten som koordinator av prosjekteringen avkrevd stadig flere brev, meldinger, referater og rapporter. Dette hadde sammenheng med skjerpede krav til kontroll av eget og andres arbeid. Kvalitetssikring ble et nøkkelord.

Men antallet tegninger økte også. Parallelt med en fusjonsbølge blant de store entreprenørene skjedde det en oppsplitting og en spesialisering av deres underleverandører. Produsenter og montører av ulike typer systemvegger, himlinger osv. konkurrerte skarpt i nisjer, og trengte egne tegninger. Tilførselssystemene for luft, varme, belysning, telekommunikasjon og data fikk stadig flere synlige komponenter i fasader og interiører. Arkitektene fikk valget mellom å øke tegningsmengden eller miste kontrollen. Nye tegningstyper kom også til, som brannplaner og tegninger tilpasset byggherrens opplegg for forvaltning, drift og vedlikehold. Den generelle utviklingen i retning av kortere planleggings- og byggetider la dessuten et vedvarende rasjonaliseringspress på arkitektene.

Etter 1985 begynte de personlige datamaskinene å få stor utbredelse. Økt hastighet gjorde dem bedre egnet til DAK. Prisen sank gradvis til et nivå der en maskin for hver arkitekt var realistisk. Samtidig fikk alle typer programmer mer lettfattelige bruksmåter. Dette reduserte opplæringstiden og derved kostnadene ved å anskaffe datautstyr.

Når vi snakker om inntoget av ny teknologi i det siste tiåret, må vi ikke glemme telefaksen, som gjorde det mulig å sende tegninger via telefon fra arkitektkontoret til byggeplassen. En pisk i hendene på en utålmodig oppdragsgiver, men også en livredder for arkitekter når byggetempoet blir riktig heseblesende.

Prosjekteringen av biblioteket i Alexandria, OL-arenaene på Lillehammer, det nye Rikshospitalet i Oslo og hovedflyplassen på Gardermoen fikk sin oppstart i denne perioden. Samarbeidende grupper av store arkitekt- og konsulentfirmaer ble etablert. De måtte koordinere og kontrollere tegningsproduksjonen, og gjorde det ved hjelp av felles DAK-systemer eller felles elektroniske tegningsformater. Siden dette var prestisjeprosjekter, ble informasjonsteknologi også tatt i bruk for å visualisere anleggene. På denne måten markerte Norge og firmaene at de befant seg i det teknologiske tetsjiktet.

Femårskrisen i byggebransjen (1989-94) bidro også til å forsere introduksjonen av informasjonsteknologi på arkitektkontorene. De fleste kontorer måtte innskrenke. Mange eiere overtok helt eller delvis de administrative funksjonene, med utskriving og utsending av materiale til prekvalifisering og tilbud på prosjektering. Når prosjektene først kom inn, måtte kapasiteten strekkes til det ytterste, fordi oppdragsreserven var for usikker til nyansettelser. Datamaskinene gjorde det lettere å håndtere denne situasjonen.

De som gikk ut i arbeidsledighet fikk klar beskjed, både fra arkitektkontorene og fra fagforeninger og arbeidsmyndigheter, om at de ikke ville komme i arbeid igjen uten DAK-kompetanse. En omfattende omskolering ble iverksatt, og da byggevirksomheten begynte å ta seg opp i 1994, sto en hær av dakkere klar til å ta plass ved dataskjermene.

Men det ble også klart at en gruppe satt igjen med dårligere odds: de som var over 45, og som kunne for mye om arkitektur til å være billige og fleksible, og for lite om DAK til å være produktive fra første dag.

Fig. 1: 1985. Digital byggbeskrivelse, manuelt fremstilte tegninger 
 

Fig. 1: 1985. Digital byggbeskrivelse, manuelt fremstilte tegninger 

Tre trinn i en utvikling 1985 

Omkring 1985 var en typisk situasjon på et norsk arkitektkontor som på fig. 1. Tegningene lages tradisjonelt, mens beskrivelse og masseberegning blir fremstilt digitalt.

NS 3420, beskrivelsestekster for bygg og anlegg, ble først publisert i 1976, og var et nybrottsarbeid som fikk betydning på flere måter. Først og fremst åpnet den for ryddigere konkurranse- og avtaleforhold i byggebransjen ved å etablere et entydig sett av begreper, fremgangsmåter, måleregler og krav til ferdig produkt. Dette bidro i neste omgang til å befeste beskrivelsen som det sentrale dokumentet i byggesaker.

Sist, men ikke minst, var NS 3420 utformet med tanke på elektronisk fremstilling av dokumenter, og ga opphav til en liten, norsk programvareindustri. Nå kunne entreprenørene få beskrivelsene på diskett, lese dem inn i sine datamaskiner, og automatisk fylle inn og summere sine anbud.

Den tradisjonelle arkitekttegningen fra 1985 ville hatt liten verdi dersom ikke også den forholdt seg til kommunikasjonsstandarder. Her dreier det seg om et felles, grafisk språk som gjennom årene er utviklet av arkitektene og de andre deltakerne i byggesaker. Et sett av arbeidstegninger er samtidig et glimrende eksempel på optimalisert informasjon. Et komplekst, tredimensjonalt objekt beskrives ved hjelp av få og bevisst utvalgte snitt og projeksjoner. De utgjør en grafisk modell av objektet.

Disse tegningskonvensjonene la fundamentet for utviklingen av DAK-systemene.

Fig. 2: 1995. Digital byggbeskrivelse, lagdelte DAK-tegninger
 

Fig. 2: 1995. Digital byggbeskrivelse, lagdelte DAK-tegninger

1995 

I l995 er situasjonen endret (fig. 2). Datamaskinene blir nå anvendt både til å fremstille byggbeskrivelser og tegninger. Beskrivelsesprogrammene er de samme, men ofte utstyrt med nye funksjoner for kunne brukes i administrasjonen av byggesaker.

DAK-systemet benyttes i hovedsak som en elektronisk tegnemaskin. Men i stedet for å styre et tegneredskap gjennom alle enkeltlinjer i tegningen, benyttes et to-trinnsprinsipp. Først føres det inn en del grunnelementer eller grafiske byggestener. Deretter blir de omformet, klippet, nyttet, rotert, speilvendt, lagt inntil hverandre, føyd sammen og kopiert til de danner en komplett tegning. Sammensatte figurer som brukes ofte, f.eks dører og kjøkkeninnredning, kan defineres som symboler. De samles i symbolbiblioteker, hvorfra de senere kan hentes inn i en tegning ved et tastetrykk eller et museklikk. Endres symbolet, endres også alle avbildninger av det i hele prosjektet. Tegningens delsystemer, som yttervegger, innervegger og målkjeder struktureres i lag. Dette gjør det enklere å gjenbruke eller endre deler av tegningen.

Funksjonene i DAK-systemene får ofte innhold og navn hentet fra manuell dokumentfremstilling. Et lag er egentlig en undergruppe av de data som utgjør den digitale tegningen. Men begrepet eller metaforen lag er hensiktsmessig i et fagmiljø der en er vant til å arbeide med transparente tegninger. Når konsulentgrupper skal jobbe sammen om et felles, digitalt tegningssett, skilles fagene på ulike lag. Dette for å ha klare ansvarsforhold.

Fig. 3: 2005. Alle prosjektdata integrert i tredimensjonal, digital bygningsmodell
 

Fig. 3: 2005. Alle prosjektdata integrert i tredimensjonal, digital bygningsmodell

Utveksling av data mellom forskjellige tegneprogrammer er i 1995 blitt en forutsetning for et rasjonelt samarbeid innen prosjekteringsgruppene. De kan nå arbeide med et felles, digitalt tegningsmateriale, som alltid vil inneholde siste versjon av de enkelte fagenes tegningslag (fig. 3). Felles filformater som DXF og IGES er etablert, men oversetterprogrammene må stadig utvikles for å holde tritt med nye versjoner av DAK-systemene. Det er en klar tendens til at standarder etableres gjennom markedsdominans, ikke gjennom bransjesamarbeid. Overføring av store tegningsfiler via telefonlinje og Internett er under utprøving. Dette åpner muligheter for tettere samarbeid innen nettverk av personer og firmaer som kan være svært spredt geografisk.

Tidsbesparende prosedyrer er gradvis introdusert i DAK-systemene. Det kan være parametriserte symboler, som plantegning av en rettløpstrapp. Uttegningen av trappen er forhåndsprogrammert, men arkitekten må bestemme parametre som etasjehøyde, antall opptrinn, nettomål i trapperom osv. Eller det kan være en såkalt intelligent markør som automatisk viser tegningselementenes hjørnepunkter, senterlinjer, tangenter etc. mens du beveger pilen (markøren) over skjermen.

En del DAK-systemer er utstyrt med regneark eller databasefunksjoner som gjør at de kan brukes til å samle inn og bearbeide mengdeinformasjon fra tegningene.

De fleste systemene har i 1995 lenge hatt gode hjelpemidler for a bygge opp tredimensjonale, digitale modeller. Disse brukes stort sett løsrevet fra produksjonen av arbeidstegninger, til perspektivillustrasjoner eller visualisering i form av animasjon. Modellene bearbeides i egne programmer for farge/skyggelegging (eng.: rendering). Vi får en gradvis mer naturtro gjengivelse av materialer og overflater. Underholdningsindustrien driver denne teknologien frem mot et punkt der de fotografiske og de syntetiske avbildningene er sømløst sammenføyd.

Situasjonen i 1995 er at vi beskriver et bygg ved hjelp av et sett av modeller som utfyller hverandre. Den ene er byggbeskrivelsen, som er bygd opp av et delvis standardisert norsk språk. Den andre modellen er tegningsmaterialet, der det benyttes et todimensjonalt, grafisk språk. I tillegg anvendes perspektivtegninger eller animasjoner, som er andre typer grafiske modeller. Dessuten benytter vi tradisjonelle skalamodeller, for eksempel i papp eller tre.

Fig. 4: DAK-samarbeid i prosjekteringsgruppe.
Overføring av digitale tegningsfiler. 

Fig. 4: DAK-samarbeid i prosjekteringsgruppe.

Overføring av digitale tegningsfiler. 

Fig. 4: DAK-samarbeid i prosjekteringsgruppe.
Felles digitalt tegningsmateriale.

Fig. 4: DAK-samarbeid i prosjekteringsgruppe.

Felles digitalt tegningsmateriale.

Fig. 4: DAK-samarbeid i prosjekteringsgruppe. 
Felles digital tegningsmodell

Fig. 4: DAK-samarbeid i prosjekteringsgruppe. 

Felles digital tegningsmodell

2005 

Det er i dag (1997) i ferd med å utkrystallisere seg en felles visjon innen byggebransjen og blant utviklerne av DAK-systemer om a integrere all prosjektinformasjon i en digital modell (fig. 4). Den skal bygges opp av informasjonsbærende objekter, derfor kalles den objektorientert. Et objekt kan være en vegg, et vindu eller en bjelke, og hvert objekt inneholder mange typer informasjon om seg selv. Det vil være opplysninger om geometri, materialer, overflatebehandling, miljøegenskaper, pris og tilgjengelighet. Objektene kan også inneholde regler for hvordan de kan sammenføyes med andre objekter. Modellen skal følge bygget i hele dets levetid.

For å virkeliggjøre denne visjonen, samtidig som en opprettholder den markedsåpenhet som byggebransjen bekjenner seg til, må informasjonen i enkeltobjektene standardiseres. Den må kunne forstås av alle de datasystemene som benyttes i den internasjonale byggeindustrien. For å få dette til, har nasjonale og internasjonale bransjeorganisasjoner tatt initiativer til en slik samordning.

Arkitekter gjesper over standarder, men bør være klar over at de er forutsetninger for kommunikasjon. Som små aktører innenfor et stort marked har vi klare interesser i at det etableres standarder som er åpne, og ikke bundet til  bestemte byggesystemer eller datasystemer. Standarder er også uttrykk for en kultur. Arkitekter bør for eksempel ta en rimelig del av ansvaret for å opprettholde og videreutvikle norsk byggterminologi i de digitale modellene.

Fra den objektorienterte bygningsmodellen skal en etter behov kunne hente ut beskrivelser, mengder, todimensjonale tegninger og tredimensjonale fremstillinger. Når et enkeltobjekt endres, endres tegningene, beskrivelsen og mengdefortegnelsen samtidig. For arkitektene kan dette være mer naturlig og mer rasjonelt enn å utvikle de ulike dokumenttypene hver for seg.

Samtidig blir vi avhengig av nitid oppdatering av den ene modellen, som nødvendigvis må bli nokså omfattende. Vi må også ha for øye at komplekse systemer må kunne kontrolleres manuelt. Hvis vi får ut et dokument med uventet eller tvilsomt innhold, må årsaken kunne oppspores og forklares. Hvis ikke mister vi tillit til modellen, og den blir verdiløs.

Som leder av prosjekteringen og ansvarlig for hovedmengden av prosjektinformasjonen, vil arkitektene spille en viktig rolle i utformingen av de digitale bygningsmodellene. Dette gir også et godt utgangspunkt for å påta seg den videre forvaltningen av dem, og slik bedre mulighetene for fortsettelsesoppdrag. Men vi må også forberede oss på en diskusjon om eiendomsretten til modellene, og de opphavsrettslige spørsmål som vil omgi dem.

Produksjon styrt fra tegnebordet 

Høyteknologi og håndverkstradisjoner vil i overskuelig fremtid leve side om side på byggeplassene, og utgjøre et positivt potensiale for mangeartede arkitektoniske uttrykk. Deler av produksjonen har utviklet seg langsomt i retning av prefabrikasjon. I de senere årene er såkalt numerisk styring tatt i bruk i stålverksteder, trevareindustri og møbelindustri, etter lenge å ha vært anvendt blant annet i skipsbygging.

Dette betyr at arkitektens DAK-system kan produsere digitale styringsdata for skjæring, fresing eller boring av plater i metall eller tre. De buede og vinklede arbeidsbordene i regjeringskvartalets byggetrinn R5 ble produsert slik. Vi får full formfrihet og høy presisjon til rimelig pris. Plane komponenenter med kurvede omriss kan benyttes som ribber eller spanter i komplekse, romlige konstruksjoner.

Forming av tredimensjonale objekter kan også skje ved utskjæring (meisling, fresing, sliping) av blokker i stein, metall, tre eller plast. Dette er andre eksempler på numerisk styrte, subtraktive prosesser. Formingen skjer ved at man tar bort materiale.

Disse teknologiene har vært tilgjengelige lenge, og innenfor arkitektenes arbeidsfelt er de blitt brukt til å lage detaljerte skalamodeller av terreng og bygg. Men arkitektene har vært sene til å utforske de arkitektoniske mulighetene som ligger her. Inntil en kreativ arkitekt banker på, vil leverandørene av digitalt utstyr for forming av steinblokker fortsette å markedsføre det som en produksjonslinje for gravstøtter.

Det er også utviklet additive prosesser der en form bygges opp ved hjelp av utstyr som styres digitalt. Eksempler på dette er stereolitografi, der et flytende materiale legges ut i tynne skikt som størkner under påvirkning av lys. Eller selektiv sintring, hvor et pulvermateriale transformeres til fast form ved hjelp av en styrt laserstråle. Disse metodene er foreløpig dyre, og utviklet med tanke på hurtig fremstilling av prototyper for industriprodukter. Men de vil også være svært anvendelige under utvikling av arkitektonisk form.

Digital avlesning 

Digital avlesning eller skanning av tekst og bilder har lenge vært brukt i elektronisk dokumentproduksjon. Det finnes i dag også skannere som avleser tredimensjonale data. De foretar en uhyre presis registrering av overflaten på et helt objekt. Det kan også benyttes digitaliseringspenner, men da begrenser en seg til å avlese serier av punkter på objektet. I begge tilfeller benyttes de innleste dataene til å etablere tredimensjonale, digitale modeller.

Arkitekten kan altså avlese sine håndlagede modeller av papp eller leire, og studere den digitale versjonen videre ved hjelp av et DAK-system. Kopien kan roteres eller ses innenfra, og modifiseres skrittvis frem mot en avklart form. Denne kan reproduseres ved hjelp av datastyrt formingsverktøy, som beskrevet i forrige avsnitt.

IT i den indre sirkel 

Det er ønsket om en mer rasjonell fremstilling av de store mengdene av presise og detaljerte arbeidstegninger som har drevet frem IT-utviklingen på arkitektkontorene. DAK-systemene bærer preg av dette. De er fremdeles dårlig utstyrt med funksjoner som skal understøtte den første fasen i prosjekteringen, der de opprinnelige ideene eller konseptene utvikles gjennom en serie av skisser og enkle skalamodeller.

Når arkitektens formende impuls sender hånden med blyanten over tegnearket, påvirkes skissen både av blyantens og papirets egenskaper. Skissen utløser i sin tur en dialog der arkitektens ønske om form og formens avbildning i skissene gjensidig påvirker hverandre. Det etableres en informasjonsstrøm i en indre sirkel som leder frem mot en likevektssituasjon mellom  intensjon og resultat. For at informasjonen  i denne indre sirkelen skal flyte uanstrengt, må tegneredskapet være tilpasset kommunikasjonens karakter og hensikt. Det er for eksempel viktig å etabere en tilstrekkelig grad av omtrentlighet. Hjelpemidlene må gi spontan visuell og taktil respons, og tillate hyppige sprang i skala og presisjonsnivå.

En kan få inntrykk av at noen arkitekter mener at det ligger en del grunnleggende forutsetninger og begrensninger i digital teknologi som gjør at den aldri vil kunne integreres i den indre sirkel. Utviklingen innen grafisk formgiving og illustrasjon understøtter ikke et slikt synspunkt. Mye tyder på at det mer er snakk om utviklingsnivå enn utviklingsmuligheter.

Dette kan illustreres ved en moderat trendfremskrivning: Vi forutsetter at katoderørskjermen erstattes av en tynn, flat skjerm, et digitalt tegnebord med størrelse minst som et A0-ark, konstrast som vanlig papir og oppløsning som en fotosetter. På dette bordet kan vi tegne ved hjelp av en elektronisk penn som avleses like presist og nyansert som stjernetenorens stemme under innspillingen av en digital CD. Da vil vi i ett tegneredskap ha integrert blyantens frihet og den digitale verdens mangfold av hjelpemidler og uttrykksformer: En grafisk synthesizer.

På flere områder vil det digitale tegnebordet ha en styrke i forhold til det tradisjonelle skissepapiret. Vi kan velge om vi vil arbeide med plane eller romlige skisser. Skissene kan utvikles lagvis som vanlig, men lagenes farge og synlighet kan justeres trinnløst og endres etter behov. Vi kan klippe ut og føye sammen utsnitt fra ulike lag. Modulnett og hjelpelinjer kan skrus av og på. Vi kan prøve ut i hvilken grad ulike geometrier er egnet til å bære skissen over i en byggbar form. Eller avlese skissens implisitte geometri for å teste om den er byggbar.

Hvis vi fornemmer at en vinkel eller en kurvatur skal ligge innenfor et visst område, men ikke nøyaktig hvor, kan vi la skissen transformeres glidende mellom ytterposisjonene, og fryse den når den føles riktig. Denne måten å søke form på kan generaliseres ved at arkitekten regisserer en serie av volumtransformasjoner som tar utgangspunkt i et romprogram, og som påvirkes av funksjonskrav og tomteforutsetninger. (Illustrert av den amerikanske arkitekten Greg Lynn).

La oss forutsette at vi i tillegg til det digitale tegnebordet utstyrer arkitekten med et modellverksted der konvensjonelle materialer og verktøy kan brukes i kombinasjon med en objektskanner og digitalt styrte formingsredskaper. Da vil vi ha informasjonsteknologi som er godt egnet til å understøtte dialogen i skisseprosjekteringens indre sirkel (fig. 5).

Det utvikles stadig nye teknologier som kan integreres i den digitale pennen. Grafikkprogrammer utstyres med funksjoner for å tegne og male fritt på overflaten av tredimensjonale, digitale modeller. Såkalt fraktal geometri gir muligheter for naturtro gjengivelse av vannflater, vegetasjon og fjellformasjoner. De samme hjelpemidlene kan simulere tradisjonelle teknikker som kullstift og akvarell, men viktigere er det at de åpner for at den enkelte arkitekt eller formgiver kan programmere det grafiske repertoaret i sin egen penn.

Selv om det vil være til god hjelp, må vi ikke vente på det digitale tegnebordet for å dra nytte av de arbeidsmåtene som er beskrevet ovenfor. De fleste kan anvendes ved hjelp av skjerm og mus. Blyantens og den enkle papp- eller leiremodellens egnethet som skisseredskaper er udiskutable, men arkitektene bør være åpne for at de kan suppleres med andre.

Fig. 5: Elementer i en fremtidig arkitektarbeidsplass
 

Fig. 5: Elementer i en fremtidig arkitektarbeidsplass

En rolle og en grafisk kultur under press 

Arkitekten har gode grunner til å holde fast i blyanten. Den er både tryllestaven som med noen små riss maner frem et byggverk av ingenting, og taktstokken for dirigenten i prosjekteringsgruppen som setter de store prosjektene i bevegelse. Den kontrollerte strømmen av tegninger og illustrasjoner gir struktur til beslutningsprosessen og synliggjør de problemstillingene som arkitekten har erfart er viktige i de ulike stadiene av arbeidet. Denne praksisen er nedfelt i en grafisk kultur som DAK systemene i stor grad er preget av, men som de også setter under press.

DAK-tegninger blir lett for presise for tidlig. I tillegg vet alle at nå kan forprosjektet forstørres og brukes direkte som grunnlag for arbeidstegninger. Arkitekten må derfor forklare bedre hva arbeidet består i, utover det å tegne streker. Det er også blitt lettere å fremstille tegninger som ser ut som de er laget av en arkitekt. Dette stiller større krav til arkitektens redegjørelse for sine arkitektoniske intensjoner og sine synspunkter på hva som er gode og dårlige løsninger og god og dårlig arkitektur.

Når tredimensjonale, digitale modeller blir vanlige, må arkitekten regne med at byggherren ønsker å vises rundt på et tidlig tidspunkt. Dette krever igjen stor detaljeringsgrad på skissestadiet, og det er ikke sikkert at oppdragsgiveren er enig med arkitekten i hva som er viktig og hva som er mindre viktig. De kan lett gå seg bort.

De såkalt fotorealistiske perspektivtegningene som blir stadig billigere å produsere, preges av DAK-verdenens egne normer for hva som er avansert. I forhold til den tradisjonelle arkitekturillustrasjonen fremstår databildene ofte som syntetiske og glorete. Men de selger i pressen, og kan gi en aura av datateknologisk autoritet også til dårlig arkitektur. De har dessuten foreløpig en uniform detaljeringsgrad, som igjen er et problem når hensikten er å fokusere på arkitekturen, ikke på clip-art-modellen i forgrunnen (av en eller annen grunn alltid en slank, ung kvinne).

Det er altså gode grunner til at arkitektene, uten å miste taket i blyanten, bør gripe fatt i de mer avanserte DAK- anvendelsene og utvikle en egen digital, grafisk kultur.

Fig. 6: Form under utvikling via interaksjon på Internett. Eksperimenter av John Frazer m.fl. AA Diploma Unit 11
 

Fig. 6: Form under utvikling via interaksjon på Internett. Eksperimenter av John Frazer m.fl. AA Diploma Unit 11

Arkitektur i det restriksjonsløse rom 

Det er et særtrekk ved arkitektur at den finner sted og form under påvirkning av et bredt spekter av kulturelle og fysiske rammebetingelser. Dette gir rom for mangeartede oppgavetolkninger og nyanserte arkitektoniske svar.

Det kan derfor virke selvmotsigende å velge seg cyberspace, datanettverkenes restriksjonsløse rom, som arena for arkitektonisk praksis. De settlere som har tatt rommet i besittelse, er heller ikke spesielt lette å kommunisere med. De forankrer sine arkitektoniske eksperimenter i omfattende teoretiske og filosofiske byggverk, og rapportene krydres av bastante fremskrivninger av ulike teknologiske utviklingstrekk.

For den som overvinner denne kulturbarrieren, er det imidlertid adskillig inspirasjon å hente - kanskje først og fremst i de formverdener som utforskes, men også i de teoretiske betraktningene som ligger bak.

På AA i London har John Frazer m.fl. utviklet en kompleks modell for utvikling av form, basert på genetiske analogier. Formceller vokser og deler seg, dels i henhold til sine egne genetiske koder og dels under påvirkning av et ytre miljø som også forandrer seg over tid. Modellen prøves ut som et spill på Internett der hvem som helst kan gå inn og påvirke prosessen.

Eksperimentet kaster lys både på genetikk, designteori, og former for samhandling på Internett (fig. 6).

Fig. 7: Digital rekonstruksjon av Albertis Tempio Malatestiano i Rimini. Casa (Centre for Advanced Studies in Architecture) Bath University

Fig. 7: Digital rekonstruksjon av Albertis Tempio Malatestiano i Rimini. Casa (Centre for Advanced Studies in Architecture) Bath University

Fig. 8: Bilder hentet fra digital modell av byen Bath i England. CASA, Alen Day m.fl. Bath University. Internettadresse: http:/www.bath.ac.uk/Centres/CASA

Fig. 8: Bilder hentet fra digital modell av byen Bath i England. CASA, Alen Day m.fl. Bath University. Internettadresse: http:/www.bath.ac.uk/Centres/CASA

Fig. 8: Bilder hentet fra digital modell av byen Bath i England. CASA, Alen Day m.fl. Bath University. Internettadresse: http:/www.bath.ac.uk/Centres/CASA

Fig. 8: Bilder hentet fra digital modell av byen Bath i England. CASA, Alen Day m.fl. Bath University. Internettadresse: http:/www.bath.ac.uk/Centres/CASA

Fig. 8: Bilder hentet fra digital modell av byen Bath i England. CASA, Alen Day m.fl. Bath University. Internettadresse: http:/www.bath.ac.uk/Centres/CASA

Fig. 8: Bilder hentet fra digital modell av byen Bath i England. CASA, Alen Day m.fl. Bath University. Internettadresse: http:/www.bath.ac.uk/Centres/CASA

Digital rekonstruksjon 

Prosjekter som aldri ble realisert, og byggverk eller interiører som er gått tapt, kan modelleres digitalt. Disse rekonstruksjonene kan gi utgangspunkt for arkitekturhistoriske studier, eller være forarbeider til aktuelle rehabiliteringsprosjekter. Fig. 7 viser en modell av Albertis Tempio Malatestiano. Modeller av hele historiske strøk eller bykjerner vil være viktige hjelpemidler i diskusjonen av byutviklingsstrategier. Fig. 8 er hentet fra en digital modell av byen Bath i England. Denne modellen omfatter også landskapet omkring byen. Fargelagte flyfotografier er overført til digital form, og deretter lagt på en digital terrengmodell. På denne måten blir landskapet synlig mellom bygningene når modellen oppleves fra gateplan.

Fig. 9: Geografisk informasjon knyttet til DAK-modell av byområde i Toronto, Canada. Centre for Landscape Research (CLR), University of Toronto. Internettadresse: http://www.clv.toronto.edu/clr...

Fig. 9: Geografisk informasjon knyttet til DAK-modell av byområde i Toronto, Canada. Centre for Landscape Research (CLR), University of Toronto. Internettadresse: http://www.clv.toronto.edu/clr...

Fig. 10: Oversiktsplan, Mirage City. Den japanske arkitekten Arata Osozaki har invitert til global idedugnad på Internett om en by for det 21. århundre.Internettadresse: http://www.ntticc.or.jp/specia...

Fig. 10: Oversiktsplan, Mirage City. Den japanske arkitekten Arata Osozaki har invitert til global idedugnad på Internett om en by for det 21. århundre.Internettadresse: http://www.ntticc.or.jp/specia...

Virtuell urbanisme 

Digitale by- og landskapsmodeller kan i tillegg til bygninger og topografi omfatte stedfestet informasjon om befolkning, næringsvirksomhet, infrastruktur, jordsmonn, vegetasjon, vannforekomster og fauna. Disse dataene er i ferd med å samles i geografiske informasjonssystemer (GIS). Fra disse sammensatte modellene kan en hente ut informasjon som er viktige for gjennomføringen av utbyggingsprosjekter. Utvalgte informasjonstyper kan legges inn på samme kart for å synliggjøre mulige konflikter. Fig. 9 viser temakart for et område ved Toronto i Canada. En viktig egenskap ved de komplekse bymodellene er at de kan benyttes til å simulere dynamikk. Økonomiske og økologiske utviklingsprosesser kan spilles ut innenfor rammene av den digitale modellen, og endringene kan visualiseres gjennom stillbilder eller film av byen eller landskapet under transformasjon. Denne dynamiske modelleringen vil være svært nyttig ved konsekvensutredninger. Den vil også kunne anspore til deltakelse i politisk debatt fordi den gjør det lettere å overskue de komplekse prosessene som kan føre til handlingslammelse. Fig. 10 viser Mirage City, et utopisk byprosjekt på en kunstig øy utenfor Macao. Den japanske arkitekten Arata Izosaki har invitert et stort antall arkitekter, samt hele Internettbefolkningen til en global idédugnad rundt prosjektet i perioden april-juni 1997. Hensikten er å utvikle modeller for urbanisme i det 21. århundre.

Små firmaer i store prosjekter 

Når vi tar i betraktning den krisen vi har gjennomgått, og de store teknologiske endringene som er skjedd, er det påfallende hvor lite forandret arkitektvirksomheten er. Vi har fremdeles få store og mange små kontorer, med nesten bare arkitekter ansatt. Kanskje hadde endringene vært litt større dersom vi ikke hadde tatt ny teknologi i bruk. De store kontorene hadde kanskje måttet ansette flere tekniske tegnere for å gjennomføre de store prosjektene til pressede priser.

Men mer sannsynlig er det at arkitektbransjen endrer seg langsomt fordi byggebransjens struktur er uendret. Byggesaker gjennomføres, i 1997 som i 1985, stort sett av små firmaer i tidsbegrensede allianser. Dette har sammenheng med den usikkerheten som preger byggevirksomheten. Små bedrifter gir stor fleksibilitet og risikospredning.

Mye tyder på at arkitektkontorene ennå har en del å hente i forbedret produktivitet og kvalitet ved bruk av informasjonsteknologi. Samordningen av tegningsproduksjonen innen prosjekteringsteamene kan forbedres. Arkitektene kan også planlegge sitt eget tegnearbeid bedre, og benytte flere av de tidsbesparende funksjonene i DAK-systemene. Det er lett å slå seg til ro med å beherske et begrenset sett av redskaper. Det er også grunn til å tro at tradisjonelle arbeidsmønstre og «lagdeling» enkelte steder hemmer en effektiv utnyttelse av DAK-systemene. En lagdelt struktur gir lengre og mer tidkrevende informasjonskjeder og flere feilkilder som må kompenseres med økt kontroll.

Mange hevder at det er først når en setter den tredimensjonale, digitale bygningsmodellen i sentrum at en vil få et hopp i produktivitet. Denne antakelsen bør testes systematisk før den godtas. Det vil høyst sannsynlig være snakk om en kombinasjon av todimensjonale og tredimensjonale modeller, og rollefordelingen mellom dem må planlegges omhyggelig dersom en skal unngå å overbelaste prosjektene med informasjon.

Skriving og utsending brev, notater, referater og telefakser kan gjøres mer effektiv ved at man samordner dokumenter og adresselister og foretar utsendelse av faks og e-post direkte fra datamaskinene.

Fig. 11: Arkitekten som nettverk-aktør og informasjonsbruker
 

Fig. 11: Arkitekten som nettverk-aktør og informasjonsbruker

Nettverkene 

Via datamaskinen vil arkitektene være tilknyttet nettverk av informasjonskilder og nettverk av samarbeidende personer og firmaer (fig. 11).

Nettverkene åpner for nye samarbeidsformer arkitektkontorene imellom. Et fempersons arkitektkontor kan i ett prosjekt ha eneansvar for arkitektarbeidet og i et annet være deltaker i en gruppe på fire firmaer under en kontrakt, med forhåndsavtalte rutiner for samarbeid og kvalitetskontroll. Slik kan det bli lettere å opprettholde en arkitektbedrift på et lite sted, samtidig som det faglige miljøet på kontoret styrkes ved deltakelse i varierte prosjekter.

Samtidig vil store firmaer og firmagrupper få muligheter til å operere på større markeder. Her ligger det også et potensiale for bevisst å utnytte forskjeller i konstnads- og lønnsnivå i ulike land og regioner for å kunne gi lave anbud på store prosjekteringsoppdrag. I tidspressede situasjoner kan prosjektmaterialet sendes som en stafettpinne mellom filialer i de ulike tidssonene på kloden.

Bilder fra digital modell av biblioteket i Alexandria. Modellen er laget i Internetts standardformat for 3D-modeller (VRML). Den kan lastes inn i din datamaskin og studeres ved hjelp av gratis programvare hentet på nettet. Internettadresse: http://www.snoark.no

Bilder fra digital modell av biblioteket i Alexandria. Modellen er laget i Internetts standardformat for 3D-modeller (VRML). Den kan lastes inn i din datamaskin og studeres ved hjelp av gratis programvare hentet på nettet. Internettadresse: http://www.snoark.no

Bilder fra digital modell av biblioteket i Alexandria. Modellen er laget i Internetts standardformat for 3D-modeller (VRML). Den kan lastes inn i din datamaskin og studeres ved hjelp av gratis programvare hentet på nettet. Internettadresse: http://www.snoark.no

Bilder fra digital modell av biblioteket i Alexandria. Modellen er laget i Internetts standardformat for 3D-modeller (VRML). Den kan lastes inn i din datamaskin og studeres ved hjelp av gratis programvare hentet på nettet. Internettadresse: http://www.snoark.no

Spesialister eller generalister? 

Antallet produkter og materialer som er tilgjengelige i Norge øker sterkt, og den informasjonen som gis om hvert produkt, blir mer sammensatt. Samtidig blir det viktigere for arkitektene både å delta i forskning og utvikling, og å holde seg ajour om forskningsresultater både innen byggfagene og en rekke tilstøtende fagfelter. Når en skal konkurrere på større markeder, må en vite mer om regionale forskjeller i regelverk og tradisjoner. Disse utviklingstrekkene gir gode grunner for at de enkelte medarbeiderne på arkitektkontorene bør spesialisere seg. For å sikre at levedyktige konsepter og ideer føres frem til en markant og enhetlig løsning av høy arkitektonisk kvalitet, kan det argumenteres for at kontorets beste formgivere samles i et sterkt, kreativt team. De betjenes av en ytre sirkel av spesialister på brannspørsmål, produktleting, detaljløsninger osv. som, blant annet via digitale informasjonssøk holder seg løpende oppdatert innen sitt felt. I arbeidstegningsfasen opptrer det kreative team som koordinatorer av et stort antall DAK-kyndige assistenter, samtidig som de deltar i utviklingen av nye prosjekter. I sin mest rendyrkede form vil denne modellen ha sterkt sentralisert ledelse og ansvar.

Arkitektkontorene kan også velge en helt annen strategi. Det har vist seg at dersom de erfarne arkitektene som utvikler et prosjekt fra starten, også tegner arbeidstegningene ved hjelp av DAK, så har de en formidabel kapasitet. Selv store prosjekter kan håndteres av en liten gruppe erfarne generalister. I denne modellen vil den enkelte medarbeideren veksle mellom skisseprosjektering og tyngre tegningsproduksjon. Arbeidet vil være variert, og han eller hun vil oppleve tilfredsstillelsen av å være bredt orientert innen faget.

Problemet i denne modellen vil være å etablere samarbeidsformer som sikrer en høy arkitektonisk kvalitet samtidig som medarbeiderne opprettholder stor selvstendighet i arbeidet. Det stiller større krav til kommunikasjon på tvers. De sidestilte generalistene vil trolig tjene mindre enn en erfaren deltaker i ledelsen på det sentraliserte kontoret. Belønningen vil kanskje isteden være et faglig miljø som det er lettere å bli gammel i. Utviklingen på arkitektkontorene vil trekkes mellom to poler: dataføydalisme eller datarenessanse.

Datamaskinenes inntog
Marius Nygaard
Arkitekt MNAL, professor, AHO - Institutt for arkitektur.Prosjektleder Wood Be Better Research Project 
Datamaskinenes inntog
Publisert på nett 18. desember 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 4 – 1997. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.