Foto: Vegard Kleven
Foto: Vegard Kleven

De best lagte planer

Utvikling av drabantbyen Romsås på 1970-tallet

Romsås var en helhetlig planlagt bydel, der arkitektene skulle styre unna feilene fra de andre drabantbyene. Det skulle bli en hardere kamp enn de først hadde trodd.

Randi Elise Klippgen Bang var medlem av Romsås-teamet som tegnet det siste store drabantbyprosjektet i Groruddalen. Hun forteller at de kjempet hardt for et boligprosjekt i en langt mindre skala. Foto: Vegard Kleven

Randi Elise Klippgen Bang var medlem av Romsås-teamet som tegnet det siste store drabantbyprosjektet i Groruddalen. Hun forteller at de kjempet hardt for et boligprosjekt i en langt mindre skala.

Foto: Vegard Kleven

Snøen har stanset Frognerseterbanen og jeg har hoppet i en drosje som suser oppover Holmenkollåsen. Målet for reisen er en stor, rød funkisvilla fra 1960-tallet ved Holmenkollrestauranten, og jeg priser meg lykkelig over at intervjuobjektet bor i en så bemidlet del av byen at den ganske lange stien opp til husets inngangsparti har varmekabler. 

I denne villaen bor arkitekt Randi Elise Klippgen Bang, 87 år i år, og en av arkitektene bak drabantbyen Romsås. Hun møter meg i døren, tar kåpen min og henviser meg til en av to røde sofaer, hvilken kan jeg velge selv. Hun kan fortsatt forsere trappene fra gangen opp til stuen, men de gir henne noe å bryne seg på.

– Romsås, det vil du altså snakke med meg om.

Klippgen er skeptisk. Hun var jo bare én av arkitektene, den eneste dama blant en skokk med herremenn som sikkert tok stor plass i ethvert rom de entret. Nettopp derfor, tenker jeg. Og jeg skal heller ikke legge skjul på at vi i redaksjonen har lett lenge etter intervjuobjekter med helsen i behold.

– Det er ikke alt jeg husker, altså, bedyrer Klippgen.

Stuen hos Klippgen er mørk, selv om snøkaoset utenfor er godt synlig gjennom de store vinduene. En liten leselampe er eneste lyskilde i rommet. Veggene er fulle av malerier og salongbordene av bøker og aviser, pent og ryddig i stabler. Her inne er det plass til flere sittegrupper og et vell av bokhyller.

På andre siden av byen, bak Vetta- og Grefsenkollene, bor folk i ganske andre hjem. Høyt over Trondheimsveien ut av Oslo, så høyt at busstoppet der nede heter Romsåsfoten, rager drabantbyen Romsås. Utskjelt av samfunnet, elsket av beboerne, foreviget i norsk litteraturhistorie av Dag Solstad. Store blokker mellom furu og gran har gitt bolig til omtrent 7000 mennesker, tett på Lillomarka.

Det var i Groruddalen de første norske drabantbyene dukket opp. I 1949 bodde det 40 000 mennesker i dalen og 30 år senere var tallet økt til 195 000, over 40 prosent av Oslos befolkning. Oslo kommunes generalplan av 1950, bygget på sammenslåingen av Oslo og Aker i 1948, la opp til utstrakt boligbygging i området. Moroa startet på Lambertseter. Planleggerne ville skape nye bysamfunn, hadde for dårlig plass til å lage ny villabebyggelse og så på det hele som en arena for sosial og kulturell eksperimentering. Bolignøden skulle tilsi at de nye bysamfunnene ble hjem for folk fra alle mulige sosiale lag, men det var først og fremst barnefamilier og unge par som flyttet inn. Og de tilhørte stort sett lavere middelklasse. Mange steder kom velferdstilbudene som skulle binde drabantbyens innbyggere sammen til for sent, og bysamfunnene ble i så måte bare halvferdige.

Høyt og modernistisk: I dag er det lett å tenke alle drabantbyene som et stort prosjekt, men Romsås ble opprinnelig planlagt som en definert motvekt til for eksempel Ammerudblokkene. Foto: Modellbilde fra  fra Byggekunst nr.2-70

Høyt og modernistisk: I dag er det lett å tenke alle drabantbyene som et stort prosjekt, men Romsås ble opprinnelig planlagt som en definert motvekt til for eksempel Ammerudblokkene.

Foto: Modellbilde fra fra Byggekunst nr.2-70
Høyt og modernistisk: I dag er det lett å tenke alle drabantbyene som et stort prosjekt, men Romsås ble opprinnelig planlagt som en definert motvekt til for eksempel Ammerudblokkene. Foto: fra Byggekunst nr.4-75

Høyt og modernistisk: I dag er det lett å tenke alle drabantbyene som et stort prosjekt, men Romsås ble opprinnelig planlagt som en definert motvekt til for eksempel Ammerudblokkene.

Foto: fra Byggekunst nr.4-75

En ny plan

I 1962 ble det laget en plan for hvordan det 900 mål store området på Romsås skulle utnyttes til boligbygging, men det var først i 1967 OBOS fikk tillatelse av Oslo kommune til å bygge en ny drabantby. Arkitektene i Romsåsteamet ble hyret inn av OBOS, og det opprinnelige forslaget til reguleringsplan inneholdt 800 boliger i tre- og fireetasjes blokker og 400 boliger i rekkehus. Reguleringsplanen ble lagt fram for bystyret, men myndighetenes krav til veibredder, stigningsforhold og ledningsnett i det kuperte terrenget gjorde prosjektet for kostbart, og planen ble forkastet. Kostnadene knyttet til opparbeidelse av byggegrunnen ble så høye at utbygger OBOS ikke ville fått lån i Husbanken og måtte omarbeide planene.

”Myndighetenes krav til veibredder, stigningsforhold og ledningsnett gjorde prosjektet for kostbart.”

– Vi ønsket å bygge lave blokker, og var veldig skuffet over at vi ikke fikk gjennomslag for det, forteller Klippgen. Hun var en av syv arkitekter som utgjorde Romsåsteamet, hvor også Alex Christiansen, Trygve Kleiven, Olav Holm, Alf Halvorsen, Nils Alm Rosland og Alf Bastiansen var med. 

– Vi kranglet så fillene føk, vi måtte ofte det, men den diskusjonen tapte vi, forteller Klippgen. Hun sitter i lenestolen og justerer leselampen, som er litt i veien for blikkontakten. 

Klippgen vokste opp i Holmenkollen, konkurrerte i alpint for Heming IL og arbeidet som arkitekt i hele sin yrkespraksis. Kontoret bestod av Klippgen samt Olav Holm og Alf Halvorsen. Holm reiste etter hvert til Afrika, men Halvorsen og Klippgen jobbet sammen i over 40 år, til de pensjonerte seg. Før Romsås hadde kontoret blant annet tegnet Stalsbergfeltet i Skedsmo utenfor Lillestrøm og boliger på Rykkinn i Bærum. Blokk, det kunne de.

Klare planer: Konsepter rundt infrastruktur, integrasjon i naturen og gruppering av enkeltbyggene kommer klart frem i denne situasjonsplanen for Romsås fra Byggekunst nr. 4-1975.
 

Klare planer: Konsepter rundt infrastruktur, integrasjon i naturen og gruppering av enkeltbyggene kommer klart frem i denne situasjonsplanen for Romsås fra Byggekunst nr. 4-1975.

Tun og tårn

Romsåsteamets nye plan økte antall boliger fra 1200 til 2600 for å dekke de høye infrastrukturkostnadene, og plasserte boligene i tre til åtteetasjes blokker.

”At boliger og service ble integrert allerede på planleggingsstadiet var en av flere eksempler på hvordan Romsåsprosjektet prøvde ut nye ideer og idealer.”

Byggingen på Romsås startet i 1969. – De forskjellige boligblokkene grupperte vi i hver sine tun, sier Klippgen.

Hvert tun inneholdt lekeplasser, en dagligvarebutikk og forskjellige fellesrom. I tillegg til disse tunene ble det bygget et senter, som skulle gi beboerne sosial, kommersiell og kulturell service. At boliger og service ble integrert allerede på planleggingsstadiet var en av flere eksempler på hvordan Romsåsprosjektet prøvde ut nye ideer og idealer. Et annet eksempel er at området ble gjort tilnærmet bilfritt.

– Vi valgte å nedprioritere bilen. Den skulle ikke komme inn over alt. Så vi la en ringvei rundt hele området, og holdt arealene innenfor bilfrie, forteller Klippgen.

Bilene skulle parkeres i bilbrygger i de ulike borettslagene. Slik kunne beboere, og ikke minst barn, ferdes fritt på området uten å tenke på biltrafikk. Enkel tilgang til T-banen var også viktig – stasjonen ligger under bakken, og beboerne kunne komme til via heiser i Romsåssenteret. 

– Når blokkene ble så høye, og så mange kunne bo her, måtte det også bli bygget skoler og servicebygg. Romsås ble et ganske stort areal hvor mange kunne bo og være, gå på skole og benytte seg av helsetjenester eller handle, sier Klippgen.

Store planer, små rom: Skillet mellom visjon og resultat ble tydelig så snart folk flyttet inn på Romsås, et faktum som ble sementert med Dag Solstads roman Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige fra 1984.

Store planer, små rom: Skillet mellom visjon og resultat ble tydelig så snart folk flyttet inn på Romsås, et faktum som ble sementert med Dag Solstads roman Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige fra 1984.

Hilde Barmen

Store planer, små rom: Skillet mellom visjon og resultat ble tydelig så snart folk flyttet inn på Romsås, et faktum som ble sementert med Dag Solstads roman Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige fra 1984. Foto: Ketil Eliesen/Groruddalen historielag

Store planer, små rom: Skillet mellom visjon og resultat ble tydelig så snart folk flyttet inn på Romsås, et faktum som ble sementert med Dag Solstads roman Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige fra 1984.

Foto: Ketil Eliesen/Groruddalen historielag

Styr unna Ammerud! 

Planleggerne forsøkte å skape levedyktige nærmiljøer innenfor disse rammene, og et viktig moment ble å sørge for at tjenestetilbudene skulle fungere ved innflytting. Det skulle ikke være nødvendig å dra ut av bydelen for å få tilfredsstilt daglige gjøremål. Ammerudrapporten fra 1969 satte også sitt preg på planene for Romsås, med sin påstand om at sosiale problemer var større i drabantbyene enn i byen forøvrig. Håpet var at man på Romsås skulle klare å unngå de feilene man mente var begått under planleggingen av Ammerud. Rapporten anklaget Ammerud for å være barnefiendtlig, psykisk nedbrytende og livløst. For å gjøre Romsås til et bedre sted, skulle prosjektet ha en koordinert planlegging, der de forskjellige aktørene samarbeidet tett. Arkitektteamet stod i sentrum og hadde ansvar for å lede møter hvor kommunale etater, OBOS og entreprenør deltok.

Stramt ute, fleksibelt inne Blokkene på Romsås er i prinsippet like, men varierer noe i høyden, bredden og leilighetssammensetningen. Arkitektenes tanke var at variasjonen av lave og høye blokker ville gjøre at de høye blokkene ikke virket fullt så dominerende. De like blokkene skulle skape sammenheng og helhet og gi Romsås en samlet identitet. Også skulle det bygges tett, slik at friområdene rundt bebyggelsen ble store nok. I midten av området ligger Svarttjern, som igjen har blitt et populært badested etter oppgraderingsarbeid i forbindelse med Groruddalsatsingen. Klippgen og kollegaene arbeidet først og fremst med den overordnede reguleringsplanen og blokkenes ytre utforming.

– Selve planløsningen i hver enkelt blokk forelå i skisseform da vi var ferdige, også gjennomførte kontoret til Alex Christiansen det etter at vi hadde laget byggene. Jeg synes de gjorde en god jobb med å fullføre husene, sier hun og nikker anerkjennende. Arkitektene var opptatte av å lage leiligheter som enkelt kunne justeres for å henge med i tiden. – Blokkene var stramme utenpå, men fleksible inne. Du kunne gjøre store endringer og tilpasninger i leiligheten din om du ønsket det. Det var ingen bærende vegger innad i leiligheten, og ingen rørinstallasjoner som kom i veien. Lunken mottakelse Drabantbyen Romsås skulle få mye oppmerksomhet i årene etter beboerne var kommet på plass. En av hovedgrunnene til det var Dag Solstads roman Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige utgitt i 1984. Her forteller Solstad om arkitekt og OBOS-planlegger A.G. Larsen, som tegner Romsås og senere flytter inn i en av blokkene. Der oppdager han til sin store fortvilelse at det som var så godt ment på tegnebrettet har blitt noe helt annet i møte med virkeligheten. Solstad peker en dømmende finger mot de som skal ha skylden for dette:

«Dette var Romsås som idé. Og ideen møtte virkeligheten, den møtte ledelsen i OBOS, teknologene der, og seinere også entreprenøren. Et smertefullt møte for den unge Arne Gunnar Larsen, og for hans likesinnede arkitektkolleger. Økonomiske kalkyler. For lav utnyttelsesgrad. Noen etasjer til blei påført blokkene, hist og her. En ekstra blokk, her og der. Det hele blei forandra. Den store ideen smuldra bort, og tilbake sto restene av den, skamfert. Det blei Romsås, sånn så AG det den gang. Teknologene endra litt her, litt der. Beholdt i hovedtrekk ideene, men endringene gjorde at det forandra seg.»

”Det som var så godt ment på tegnebrettet hadde blitt noe helt annet i møte med virkeligheten.”

Under arbeidet med romanen fikk Solstad mange innspill fra arkitekt Jan Carlsen, som var fersk arkitekt på slutten av 60-tallet, jobbet hos Alex Christiansen og derfor var med på å tegne Romsås. Carlsen har, i Klassekampen, kalt det å tegne Romsåsområdet en «faglig frustrerende opplevelse» og mener drabantbyen ble pinlig lik de andre drabantbyene i Groruddalen etter at arkitektenes intensjon ble ødelagt. Ifølge Carlsen ble arkitektene vingeklippet «av kommunen, boligselskapet OBOS, entreprenøren og de andre maktutøverne». 

OBOS ved kommunikasjonsdirektør Åge Pettersen har besvart Carlsens kritikk. I Klassekampen kaller han Carlsens påstand om at OBOS skulle ha motarbeidet småhusbebyggelse og ønsket blokker i stedet, for historieforfalskning: «Det var nettopp OBOS med sin administrerende direktør Oddvar Solberg i spissen som ønsket småhus på Romsås og som gikk inn for det i de opprinnelige planene for området. OBOS etablerte en småhusfabrikk sammen med Moelven nettopp med dette for øye. Det som så skjedde var kort fortalt at Husbanken og Oslo kommune mente at dette ville bli for dyrt og at utnyttelsen ville bli for lav. Dermed ble Romsås i stedet slik vi kjenner det i dag, men med flere av elementene fra de opprinnelige planene til OBOS, deriblant de åpne plassene og det bilfrie miljøet». Oddvar Solberg døde av kreft like før byggingen begynte og har nå en vei på Romsås oppkalt etter seg. 

Kontrasten er stor mellom Carlsen og Klippgen når de ser tilbake på Romsåsprosjektet. Jeg prøver å få Klippgen til å reflektere over alle de ulike valgene de tok, over prosessen og mottakelsen, men Klippgens refreng, slik hun presenterer det fra lenestolen, er at «reguleringsplanen var slik, vi fulgte den, og da ble resultatet som det ble». I motsetning til A.G. Larsen i Solstads roman, flyttet ikke Randi Klippgen til Romsås, men holdt seg i villastrøket i Holmenkollen.

– Er du fornøyd med hva dere fikk til på Romsås? – Ja, i store trekk er jeg det. Jeg forstår det slik at beboerne der trives. Byggene ble jo fryktelig høye, men vi gjorde det vi kunne ut fra den vedtatte planen. Likevel, stedet ble nok ikke helt som vi så for oss. Servicefunksjonene i senteret ble for små og vanskelige å drive, og dermed fikk ikke beboerne det tilbudet vi hadde ønsket at området skulle gi dem. Da måtte de reise enda oftere inn til Oslo sentrum enn vi egentlig hadde tenkt.

Fra det store til det lille: Veien fra plan til prosjekt var lang på Romsås. Klippgen er klar på at det var mange tapte slag for arkitektene. Foto: Fra Byggekunst nr. 2-70

Fra det store til det lille: Veien fra plan til prosjekt var lang på Romsås. Klippgen er klar på at det var mange tapte slag for arkitektene.

Foto: Fra Byggekunst nr. 2-70
Fra det store til det lille: Veien fra plan til prosjekt var lang på Romsås. Klippgen er klar på at det var mange tapte slag for arkitektene. Foto: Fra Byggekunst nr. 2-70

Fra det store til det lille: Veien fra plan til prosjekt var lang på Romsås. Klippgen er klar på at det var mange tapte slag for arkitektene.

Foto: Fra Byggekunst nr. 2-70
Fakta
Randi Klippgen

Oppvokst i Holmenkollen, Oslo, f. 1931.
En av sju arkitekter i Romsåsteamet.
Arbeidet hos Klippgen, Holm & Halvorsen som blant annet sto bak Stalsberg-feltet i Skedsmo (1965) og boliger på Rykkinn (1970).

Romsås

Byggeår (ferdig): 1973
Antall enheter: 2600
Arkitekt: Romsåsteamet: Alex Christiansen, Trygve Kleiven, Randi Klippgen, Olav Holm, Nils Rosland, Alf Bastiansen
Byggherre: OBOS
Hovedentreprenør: Fagbygg AS 
Faksimiler: Byggekunst nr 2-70: Romsås, Oslo, Byggekunst nr 4-75: Romsås, Oslo

English Summary
The best laid plans

Interview by Solveig Nygaard Langvad

In the 1950s, Oslo suffered from a housing shortage. The municipality and the cooperative building association OBOS created drabantbyer, satellite towns, in the Groruddalen valley northeast of the city centre. Several of these first projects received harsh criticism, so when the architects of the Romsås team were chosen to design 2600 housing units on the Romsås hill bordering the Oslomarka forest, they tried to do something different. In this interview, Randi Klippgen, who was one of the seven architects at Romsås, talks about the project.

De best lagte planer
Solveig Nygaard Langvad
Solveig Nygaard Langvad er journalist og språkviter, og redaksjonell medarbeider i Arkitektur N.
De best lagte planer
Publisert på nett 11. desember 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 2 – 2018. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.