Artikler / Leder

De gamle

Boligen har vært gjenstand for arkitektonisk diskusjon og bearbeidelse gjennom hele det 20. århundre. Boligens organisering og status var et av den tidlige modernismens kjerneanliggender, og utviklingen fortsatte i Norge gjennom gjenreisningsarbeidet og velferdsutbyggingen etter annen verdenskrig, frem til dagens eneboligfelter og sentrumsutbygginger. Som arkitekter mener vi at vi vet noe om hvilke krav som stilles til en bolig, vi mener vi vet noe om hvordan folk bør bo.

De gamle

Boligprosjekteringen er noe av det første man gir seg i kast med på arkitektskolene, ut fra den antagelse at alle bor, og at selv en første- eller andre års arkitektstudent dermed bør være i stand til å leve seg inn i hva som bør kunne kreves av en bolig, eller for den saks skyld av et større boligmiljø. Vi har alle vært barn, vi har alle vokst opp et eller annet fysisk sted og kjent konsekvensene av stedets begrensninger og muligheter på kroppen. På grunnlag av disse erfaringene gir vi oss i kast med utformingen av det vi mener kan være gode boligmiljøer for andre.

Barndommens erfaringer bærer vi med oss gjennom resten av livet. Alderdommen derimot, får ikke samme erfaringsbetydning. Det er bare de gamle som vet hva det vil si å være gammel. Og mens alle mennesker som er kommet helskinnet gjennom puberteten, har egne erfaringer om hva det vil si å vokse opp, kan de gamle bare sammenligne sine alderdomserfaringer med andre gamle. Vi som er yngre, har bare de gamles ord for hvordan det er å bli gammel, vi har ennå ikke selv følt det på kroppen. Likevel det er vi som skal bestemme hva som er gode bomiljøer for gamle mennesker.

Det finnes naturligvis innlevelsesteknikker man kan bruke for å få en bedre forståelse av hvordan gamle mennesker har det. Vaselin på brillene, fylle skoene med klinkekuler, henge vekter på armer og ben eller snøre lemmene inn på ulike måter og så begi seg ut i byen med rullator eller krykker – de fysiske konsekvensene har kommet som et sjokk på mang en arkitektstudent. Men uansett innlevelsesevne er det yngre, funksjonsfriske mennesker som definerer normalen. Kanskje er det ingen tilfeldighet, som Einar Bjarki Malmquist påpeker i sin artikkel i herværende nummer, at det ofte legges bedre til rette for de pleiende enn for de pleide i dagens sykehjemsplanlegging. Det er tross alt de pleiende, sykehjemspersonalet, som utgjør brukergruppen i prosjekteringssammenheng, det er de som er de friske, yngre, hardt arbeidende menneskene som arkitektene møter på den andre siden av bordet. Det er pleiepersonalet som forteller oss hvordan de gamle har det, hva de trenger, hva de vil.

Det er naturligvis gode grunner for dette. Det er vanskelig å spørre et dement gammelt menneske hvilket behov han eller hun for eksempel har for privatliv. Selv de av de gamle som er friske, har i de aller fleste tilfeller ingen erfaring med hvordan det er å komme på sykehjem – og litt avhengig av egen situasjon og de kommunale tilbudene er det de færreste som blir boende på et sykehus i veldig mange år. Ingen blir eksperter på det å bo på en eldreinstusjon.

Ikke desto mindre er disse siste årene viktige. De er naturligvis viktige for de mange enkelte gamle som skal fortsette livet, også etter at kroppen fungerer dårligere og man må ha regelmessig hjelp. Men like viktig er eldreomsorgen for oss yngre og friskere som utgjør resten av samfunnet: Det vi tilbyr dem som ikke er sterke nok til å be om det selv, er et mål på vår felles menneskelighet. De gamle har rett til god arkitektur.

Foto: Tommy Ellingsen
Ingerid Helsing Almaas
Ingerid Helsing Almaas er arkitekt MNAL og var redaktør for Arkitektur N 2004-2017.
De gamle
Publisert på nett 13. desember 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 2 – 2005. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.