Den nye offentlige kunsten

Fra dekorasjon på husvegger og monumenter i byene, til kritikk av både samfunnet og bygningene det er plassert i: Forholdet mellom arkitektur og offentlig kunst står midt i en omfattende brytningstid der rom og estetikk mister relevans til fordel for opplevelse og deltagelse.

– Er arkitekturen viktig for verkene i Arkitektur og Migrasjon?

– Nei, ikke i det hele tatt, sier Knut Åsdam kontant.

Som en av Norges mest anerkjente kunstnere har han stilt ut på steder som Venezia-biennalen, Manifesta og Tate Modern, samtidig som han i mange år har arbeidet med kunst i offentlige rom og institusjoner. Enkelte av Åsdams tidligere arbeider, som den svarte skulpturen utenfor Arkitekthøyskolen i Oslo, har hatt en mer tradisjonell karakter. Samtidig har han arbeidet med hørespill, video og film som offentlig kunst. Og i sine siste KORO-prosjekter jobber han videre med et kunstnerisk uttrykk der den tradisjonelle forestillingen om offentlig kunst som utsmykning utfordres.

For hvis man hevder at typiske kunstprosjekter i norske offentlige bygg gjerne har vært preget av et bevisst forhold til arkitekturen og stedet som rom og estetikk, er logikken bak Åsdams prosjekt Arkitektur og Migrasjon, lokalisert i høgskolene i henholdsvis Telemark, Gjøvik og Nord-Trøndelag, nærmest det stikk motsatte.

Marianne Heier: “Onepercenter”, 2015. Verket er en performance som fant sted i lokalene til Oslo S Utvikling i Bjørvika i 2015. Foto: Marianne Heier
Foto: Marianne Heier

Marianne Heier: “Onepercenter”, 2015. Verket er en performance som fant sted i lokalene til Oslo S Utvikling i Bjørvika i 2015.

Marianne Heier: “Onepercenter”, 2015. The work is a performance that took place in the offices of Oslo S Utvikling in Bjørvika, Oslo in 2015.

Konteksten er viktig, ikke stedet

Arkitektur og Migrasjon er en serie prosjekter som består av i alt fire verk som på ulike måter har dagens flyktningsituasjon som felles referanse. I Gjøvik står verket D4S, en utendørs paviljong der en slags rosett av nettinggjerder er montert midt på et betongfundament. I Namsos henger fotografier fra Tripoli-serien, der Åsdam har arbeidet med Oscar Niemeyers ambisiøse bygninger i Tripoli som motiv. Det tredje verket, Migration Archive, består av en slags collage av ulike bilder relatert til migrasjonstematikken vist på skjerm. I tillegg kommer en bokutgivelse som binder de tre verkene sammen.

– Hvis ikke de fysiske omgivelsene er viktige for prosjektet, betyr det at det er det likegyldig hvor de står plassert?

– Nei, det er det jo ikke. Jeg arbeidet med migrasjon før jeg kom inn i dette prosjektet. Og jeg tenkte at tematikken passet fint til høyskoler. Dette er institusjoner med unge folk som har blikket vendt mot verden, som huser miljøer med stort mangfold. Så du kan si at kunsten ikke er stedsspesifikk, men kontekstspesifikk. Det er betydningen av det som skjer innenfor de ulike institusjonene som er viktig. Ikke hvordan de ser ut.

– Nå heter jo verket Arkitektur og Migrasjon. Men arkitekturen er allikevel uviktig?

– Det er klart at disse verkene ikke bare kunne fungert på de skolene der de nå står plassert, sier Åsdam. – Men det betyr jo ikke at arkitekturen er direkte uviktig. Tvert imot, den er interessant som et bilde på den ideologien og den samfunnsmessige funksjonen den inneholder. Men ikke som rom og estetikk i seg selv.

Knut Åsdam: “Arkitektur og Migrasjon - DS4”, 2014. Installasjonen står på Høgskolen i Gjøvik. Foto: Damiam Heinisch
Foto: Damiam Heinisch

Knut Åsdam: “Arkitektur og Migrasjon - DS4”, 2014. Installasjonen står på Høgskolen i Gjøvik.

Knut Åsdam: “Architecture and Migration- DS4”, 2014. The installation is located at Gjøvik University College. 

Fra rom til sted

Slik plasserer Åsdam seg tilsynelatende i direkte motsetning til den ideologiske grunntanken som tradisjonelt ligger bak sammenhengen mellom kunst og arkitektur, både i Norge og internasjonalt. Hvis vi tar diskusjonen rundt Y-blokkas skjebne som et eksempel, har et tilbakevendende argument vært at Nesjar og Picassos verk vil få sin kunstneriske kvalitet redusert eller til og med fullstendig ødelagt hvis det flyttes fra stedet der det opprinnelig ble plassert. Det er en tanke om kunst i arkitektur og offentlige rom som kan oppsummeres med den modernistiske skulptøren Richard Serras ofte siterte credo: ”det å flytte et kunstverk er det samme som å ødelegge det”. Denne holdningen har også ligget til grunn for offisiell norsk politikk hva kunst og bygg angår. I alle fall frem til nå. 

“Arkitektur og Migrasjon er ikke et tilfeldig verk, det representerer en tydelig holdningsendring.”

I artikkelen ”Migrerende Stedsånd” på kunstkritikk.no i april i år, skriver Simen Joachim Helsvig om hvordan Åsdams Arkitektur og Migrasjon ikke er et tilfeldig verk, men at det representerer en tydelig holdningsendring som er i ferd med å gjøre seg gjeldende i KORO, Statens organ for Kunst i Offentlige Rom: 

”Det er i alle tilfelle en merkbar vektforskyvning fra sted til rom i Migrasjon og arkitektur. Jørn Mortensen, rektor ved Kunsthøgskolen i Oslo og tidligere kunstkonsulent for KORO, har bemerket at KOROs filosofi har vært bygget på arkitekturteoretikeren Christian Norberg-Schulz’ innflytelsesrike idé om genius loci – stedets ånd. I så måte er Knut Åsdam et godt valg av kunstner for Schjelderup Iversens prøveprosjekt, for det er lite i hans praksis som tangerer idéen om det stedsspesifikke …”

Knut Åsdam: “Arkitektur  og Migrasjon - Untitled Archive (migration)”. 3500 bilder, fordelt på seks monitorer og vist som et slideshow, installert på en vegg på Høgskolen i Telemark. Foto: Knut Åsdam
Foto: Knut Åsdam

Knut Åsdam: “Arkitektur  og Migrasjon - Untitled Archive (migration)”. 3500 bilder, fordelt på seks monitorer og vist som et slideshow, installert på en vegg på Høgskolen i Telemark.

Knut Åsdam: “Architecture and Migration- Untitled Archive (migration)”. 3500 images on six monitors shown as a slideshow, installed on a wall at Telemark University College.

KORO og veien videre

– Det finnes nok fremdeles en forventing der ute om at kunst i offentlige rom skal være permanent og gjerne integrert i arkitekturen, eller i hvert fall stedsspesifikk. Der tenker vi annerledes i dag.

Seksjonsleder og kurator i KORO, Nora Ceciliedatter Nerdrum, sitter på sitt kontor i syvende etasje i Kristians Augusts gate og ser utover Oslos hustak, gater og åpne plasser. Hun forteller at mange kunstnere har sett ned på kunstprosjekter knyttet til bygninger og offentlige rom, og at dette har vært lavstatus brødjobber som gjerne har blitt gjort av nødvendighet mellom de langt mer prestisjefulle galleriutstillingene.

– Kunstfeltet har endret seg, og som en naturlig konsekvens av dette har også KORO endret seg i løpet av de siste årene

– Og Knut Åsdams Arkitektur og Migrasjon er et eksempel på dette.

Hva er annerledes?

– Det vanlige har vært at kunstneren og verket har blitt plukket ut av et utvalg der representanter for brukerne og arkitektene har sittet sammen med kunstkonsulenter hyret inn av KORO. Dette har ofte ført til ganske tunge, konsensusorienterte prosesser der kunstneren har kommet inn sent og fått lite handlingsrom. Det er en måte å jobbe på som er ganske langt unna hvordan kunstnere ellers arbeider.

Nerdrum forklarer hvordan Arkitektur og Migrasjon avviker fra dette, ved at kurator Trude Schjelderup Iversen arbeidet med Åsdam uavhengig av institusjonene og lot kunstprosjektet være en parallell og langt på vei fristilt prosess fra det som angikk bygningene og arkitekturen.

Futurefarmers’ Flatbread Society, en del av “Slow Space Bjørvika”, et annerledes kunstprosjekt. Sommeren 2013 hadde Flatbread Society en mobil bakerovn i en kano og arrangerte flere workshops i Bjørvika. Målet er et langsiktig prosjekt med en kornåker og et permanent bakested.Foto: Foto: Futurefarmers
Foto: Futurefarmers

Futurefarmers’ Flatbread Society, en del av “Slow Space Bjørvika”, et annerledes kunstprosjekt. Sommeren 2013 hadde Flatbread Society en mobil bakerovn i en kano og arrangerte flere workshops i Bjørvika. Målet er et langsiktig prosjekt med en kornåker og et permanent bakested.

Foto:

Futurefarmers Flatbread Society, part of “Slow Space Bjørvika” - a long-term art project. In the summer of 2013 Flatbread Society arranged several baking workshops with a mobile oven in a canoe.

Den kritiske kunsten

– For min del er det ikke interessant å ha noen dialog med arkitektene, sier Åsdam.

Han får støtte av Marianne Heier, som i likhet med Åsdam ser arkitektens tanker om huset som noe som skal utfordres kritisk fremfor å spilles på lag med. Som festspillkunster i Bergen og leder for Minnestedsutvalget for Utøya har hun de siste årene gjort seg bemerket med å flytte fokuset i offentlig kunst fra objekt til brukermedvirkning og sosiale prosesser.

– Jeg tar med meg mitt kunstnerskap og bruker stedene til utforsking av det jeg synes er interessant. Og da er verdiene og de samfunnsmessige forholdene knyttet til bygningene det interessante, ikke stedene eller arkitekturen i seg selv.

Heier forteller at kunsten hennes kommer i kontakt med arkitektur på to måter, enten ved at hun inviteres av for eksempel KORO til å gjøre et prosjekt, eller ved at hun selv ønsker å gjøre et verk i et bestemt bygg eller miljø, og henvender seg direkte til eiere eller brukere.

I desember 2015 inntok Heier OSUs (Oslo S Utvikling) hovedkvarter i Bjørvika og brukte huset som arena og kontekst for Onepercenter, et performativt verk der både finansverdenen og måten byutvikling drives på i dag blir gjenstand for kritisk granskning.

– Husene er selvsagt interessante, men bare gjennom den funksjonen de rommer. Bygningen og de som bruker den uttrykker sammen en type fornuft, en logikk, som er sann for dem som arbeider der. Men det er ikke min logikk. Og det er ikke noen naturlov. Og jeg ser kunstens rolle som en nødvendig mulighet til å skape friksjon mellom huset og de vante forestillingene om det.

– Tenker du at dette gjelder kunst og arkitektur generelt? – Ja, langt på vei. Ta for eksempel Den norske operaen i Bjørvika og utsmykningen der. Den er helt kompakt, kunsten er bare dekor som føyer bygget. For meg blir det meningsløst som kunst, det reduseres til ren estetikk.

Amy Franceschini fra Futurefarmers baker brød. Foto: Max McClure/Bjørvika Utvikling
Foto: Max McClure/Bjørvika Utvikling

Amy Franceschini fra Futurefarmers baker brød.

Amy Franceschini of Futurefarmers baking bread.

Bred internasjonal trend

– Den måten å tenke kunst og arkitektur på som Åsdam og Heier representerer, kommer som del av en internasjonal trend som har eksistert i mange år som ideer og teori. Men som kanskje først nå begynner å gjøre seg gjeldende i form av faktiske produksjoner og verk, sier Nerdrum. 

Et av Nerdrums ansvarsområder i KORO er seminarrekken Critical Issues in Public Art, der ulike aktører inviteres for å snakke om hva kunst i offentlige rom kan og bør være. En av de inviterte foredragsholderne har vært Suzanne Lacy, kunstner, samfunnsdebattant, forfatter og ansvarlig for begrepet New Genre Public Art. Begrepet refererer til en type kunst i offentlige rom, skapt utenfor de tradisjonelle kunstinstitusjonene, med en intensjon om å nå og engasjere publikum direkte.

– Lacys bok var sentral for feltet fordi den satte ord på og definerte en type offentlig kunst som avvek fra den tradisjonelle permanente skulpturen som pryder plasser og parker i hele den vestlige verden. Lacy pekte på kunstneriske praksiser som tok for seg politiske og sosiale problemstillinger, som engasjerte og som oppfordret til direkte deltakelse, dialog og samarbeid. I dag er Lacy en sentral aktør innenfor den såkalte ”dialogbaserte”, ”deltakende” og ”sosialt orienterte” kunsten, som ikke lenger er marginalisert, men som ifølge enkelte kritikere er i ferd med å bli en slags industri.

– Og kritikken dreier seg om utfordringer knyttet til midlertidighet, for eksempel?

– Ja. Claire Doherty, direktør hos den ledende britiske kunstprodusenten Situations, bruker utrykket ”demand more than fireworks”: Kunst i offentlige rom kan like gjerne basere seg på stille kontemplasjon som på spektakulære hendelser, og den kan og bør ha slagkraft utover sin egen levetid, selv om den i utgangspunktet er temporær og mangler en konkret, fysisk manifestasjon. 

Som forfatter av blant annet parolen ”New rules for public art” har Doherty arbeidet i Oslo og Bjørvika, som kurator for den kunstneriske visjonen Slow Space som definerer kunstproduksjonen i området. Og sammenlignet med de fikserte statuene og installasjonene på for eksempel Aker Brygge, er det her snakk om mer sosiale og relasjonelle prosjekter som urban gårdsdrift eller offentlige tilgjengelige bakerovner og kunst som står i en kritisk relasjon til hva Bjørvika er og kan være.

Futurefarmers’ bakehus på Losæter inngår i “Slow Space Bjørvika” og er inspirert av en Colin Archer-skøyte. Huset skal inneholde tre bakeovner og et drivhus.  Foto: Stijn Schiffeleers/Futurefarmers
Foto: Stijn Schiffeleers/Futurefarmers

Futurefarmers’ bakehus på Losæter inngår i “Slow Space Bjørvika” og er inspirert av en Colin Archer-skøyte. Huset skal inneholde tre bakeovner og et drivhus. 

Futurefarmers’ bake house at Losæter is part of “Slow Space Bjørvika”, inspired by the hull of a Colin Archer ship. The house will contain three baking ovens and a greenhouse.

Slutten på kunst som vi kjenner den?

– Betyr prosjekter som Slow Space slutten på ”vanlig” kunst som utsmykning av bygninger og stedsspesifikk kunst?

– Nei, det er å ta for hardt i. La oss si heller si at det i mange år har vært en dreining i kunstfeltet, både i forståelsen av arkitektur og offentlige rom.

Det sier Kåre Bulie, kunstkritiker i Dagens Næringsliv. Han publiserte i fjor artikkelen ”Felleskunsten” i D2, der han satte fokus nettopp på en tendens hvor kunst i offentlige rom er del av en kritisk diskurs mer enn pynt og monumenter.

– Ja, det skjer en utvikling innen dette feltet akkurat nå. Men det er viktig å huske på landartbevegelsen på 60- og 70-tallet og performative prosjekter i offentlige rom fra samme periode. Dette er bevegelser som tok i bruk både offentlige rom og bygninger på en måte vi tenker på som nyskapende i dag. Men det er klart at det har vært en bevegelse det siste tiåret som nå virkelig begynner å gjøre seg gjeldende i form av en ny type verk.

Bulie peker på at det institusjonelt sett er noen helt åpenbare milepæler i denne endrede holdningen. Selve fagorganet KORO, altså Kunst i Offentlige Rom, het jo frem til 2007 ”Utsmykningsfondet”. Og allerede i 2001 ble det opprettet en egen avdeling innen KORO som heter URO, Ordningen for Offentlige Uterom, der den direkte tilknytningen til enkeltbyggene ble eliminert.

– Samtidig produseres det jo fortsatt slagkraftig kunst innenfor de tradisjonelle formatene. Vanessa Bairds bidrag på Sentralen er et nylig eksempel – et for så vidt klassisk maleri som allikevel oppleves som kritisk utfordrende, i en bygning der også de andre, mer estetiske kunstneriske bidragene er interessante. Og Sverre Wyller og Arne Henriksens samarbeid på Løren stasjon kan tjene som eksempel på at en modell der kunstner og arkitekt jobber tett og integrert kan gi kunstnerisk relevante resultater.

 – Marianne Heier og Knut Åsdam snakker om at stedet er mindre viktig som fysiske omgivelser, og at den sosiale og økonomiske konteksten er tilsvarende mer viktig. Er dette del av en bredere trend?

“Om stedet regnes som viktig ­eller ikke blir ganske interessant i denne sammenhengen.”

– Det tror jeg det er. Men dette med stedet som viktig eller ikke blir ganske interessant i denne sammenhengen. Det er ofte lite som egentlig knytter for eksempel en nonfigurativ skulptur direkte til stedet den står på, mens mer relasjonelle og politiske verk like ofte nettopp er veldig spesifikke på stedstilknytningen, om enn i utvidet forstand og på en annen måte enn tradisjonelt. Det er akkurat disse kunstnerne som forholder seg til akkurat denne konteksten. Og bygningene og rommene inngår jo i den.

– Men hva med arkitektene? Har de noen mulighet til å bygge hus som legger til rette for kritisk kunst? Kan den arkitektoniske praksisen ta del i denne utviklingen?

– Hehe, nei, det er vanskelig å si. Det får du spørre en arkitekt om, sier Kåre Bulie.

Bård Breivik: “Fraktaler”, 2011. Universitetet i Oslo.  Foto: Terje Heiestad Millimeterpress

Bård Breivik: “Fraktaler”, 2011. Universitetet i Oslo. 

Bård Breivik: “Fractals”, 2011. University of Oslo.

Foto: Terje Heiestad Millimeterpress
Richard Serra: “Shaft”, 1989. Bankplassen i Oslo. Foto: Jean-Pierre Dalbéra

Richard Serra: “Shaft”, 1989. Bankplassen i Oslo.

Richard Serra: “Shaft”, 1989, at Bankplassen in Oslo.

Foto: Jean-Pierre Dalbéra
Løren stasjon med utsmykning av Sverre Wyller. Foto: Jiri Havran

Løren stasjon med utsmykning av Sverre Wyller.

Løren ­station decorated by Sverre Wyller.

Foto: Jiri Havran
Vanessa Baird: “The Ocean”, 2016. Sentralen i Oslo. Foto: Sentralen

Vanessa Baird: “The Ocean”, 2016. Sentralen i Oslo.

Vanessa Baird: “The Ocean”, 2016, at Sentralen in Oslo.

Foto: Sentralen

Sjalusi og mistenksomhet

Og som sagt så gjort. Eller rettere sagt: jeg spør en arkitekt som også er kunstner. Apolonija Šušteršič er utdannet arkitekt fra Ljubljana og Amsterdam, men er også en utøvende kunstner med egen tverrfaglig praksis, med base i Lund i Sverige. I tillegg er Šušteršič professor ved Kunsthøgskolen i Oslo med ansvar for et nytt masterstudium som ganske enkelt heter ”Art and Public Space”. Hun står, som hun selv sier, med et bein solid plantet i hver leir, både kunsten og arkitekturen.

 Hvis kunsten er i ferd med å bli en frigjort, kritisk diskurs som bruker arkitekturen som den vil: hvordan skal arkitektene da forholde seg til dette?

– Arkitekter og kunstnere har masse til felles. Og i en del tilfeller er jo praksisene helt overlappende. Begge deler handler jo om rom og forhold til mennesker. Og det er klart at det finnes helt overlappende praksiser, som London-baserte Public Works eller tysk-nederlandske My Villages, der arkitektur og relasjonell kunst smelter sammen.

– Men mange arkitekter vil kanskje tenke på dette som ganske fjernt fra det de holder på med?

“Både kunst og arkitektur inngår i en tradisjon der det helt klart har vært en dreining fra det stedsspesifikke til det kontekstspesifikke.”

– Ja, det er riktig. Og jeg opplever også at det er en god del fiendtlighet og rett og slett sjalusi mellom de to feltene. Noe som egentlig er unødvendig, for både kunst og arkitektur inngår i en tradisjon der det helt klart har vært en dreining fra det stedsspesifikke til det kontekstspesifikke. Tenk på fremtredende kuratorer som Maria Lind eller Peter Weibel og hvordan de arbeider opp mot arkitektur og offentlige rom med nettopp kontekst som materiale. Formen er uinteressant, det handler om kunst – eller arkitektur – som relasjoner og som reaksjoner på en sosial situasjon.

– Relasjoner er immaterielle, men arkitekturen har nødvendigvis en fysisk side. Hvis man ser på det man kan kalle ”ordinær arkitekturpraksis” med oppdragsgivere, kunder og vanlig prosjektøkonomi, opplever du allikevel at det er noen reell kontaktflate mellom de to feltene?

– Absolutt. Det handler om tilnærmingen gjennom research og analyse. Når kunsten blir et prosjekt som i stor grad handler om metode og strategi, er ulike former for kartlegging, analyser og innhenting av informasjon en ekstremt stor del av arbeidet. Og jeg tenker at dette sammenfaller med den voldsomme interessen for mapping vi får i arkitekturen utover 90-tallet, for eksempel med OMA og Rem Koolhaas.

– Likevel er kunsten i de fleste tilfeller utfordrende og uforutsigbar, mens arkitekturen er ditto konvensjonell, alle diagrammer til tross?

– I stor grad, ja. Og det er jo dette jeg viser til med å si at det er en økende spenning mellom feltene. Min personlige mening er at arkitektene burde utfordre seg selv i langt større grad. 

Pablo Picasso og Carl Nesjar: “Fiskerne”, 1970. Regjeringskvartalet i Oslo. Foto: Astrid Westwang
Foto: Astrid Westwang

Pablo Picasso og Carl Nesjar: “Fiskerne”, 1970. Regjeringskvartalet i Oslo.

Pablo Picasso and Carl Nesjar: “Fishermen”, 1970. Oslo Government Quarter.

Enighet om en ny type kunst

– Einar Hagem, er det økt spenning mellom kunst og arkitektur?

– Hehe, nei, det vil jeg ikke si. Det er klart at hvis kunstnerne insisterer på å bruke bygninger som grunnlag for fri og kritisk kunst, er det jo ikke så mye vi kan gjøre til eller fra.

Jeg har kontaktet Lund Hagem Arkitekter for å runde av med en tradisjonelt prosjekterende arkitekts syn på forholdet mellom kunst og arkitektur. Og i kraft av sin rolle i utsmykningskomiteen til Informatikkbygget på Blindern og kontorets arbeid med Deichman i Bjørvika, er han godt kjent med utfordringene rundt samtidskunst i arkitekturen. 

Hagem tegner opp et langt mindre fiendtlig bilde enn hva Šušteršič gjør.

– Jeg kjenner godt til problemstillingen, og Informatikkbygget var en slags mellomting mellom integrert utsmykning og problematiserende kunst. Operaen ble veldig ofte brukt som eksempel på ufarlig utsmykning, og estetisering var et begrep som hele tiden kom opp. Derfor var det viktig at kunstnerne skulle være frie og arbeide uavhengig. Samtidig som Bård Breivik og de andre involverte fikk et gitt format med store tavler som passet inn i huset som bygningselementer.

– Er denne prosessen annerledes på Deichman?

– Ja, det er den. Nå er det Svein Lund som er vår ansvarlige for kunsten der. Men det jeg vet, er at utvelgelsen av verket som skulle være en permanent installasjon, avstedkom en masse debatt rundt estetisk kontra problematiserende kunst. Det interessante er allikevel at størstedelen av pengesummen som er satt av til kunst, går til en kurator som hvert år setter opp nye, midlertidige utstillinger i et definert rom ved hovedinngangen. Det er dette som blir det viktigste kunstgrepet. Og om det opprinnelig var vårt ønske eller KOROs eller noen andres, vet jeg ikke. 

– Men det som er sikkert, er at det var veldig enkelt å bli enig om dette. At det var noe alle ville ha og så verdien av. 

“Fiskerne” på Y-blokka, Regjeringskvartalet i Oslo.  Foto: Astrid Westwang
Foto: Astrid Westwang

“Fiskerne” på Y-blokka, Regjeringskvartalet i Oslo. 

“Fishermen” on the Y-block, Oslo Government Quarter.

English Summary
The New Public Art

By Gaute Brochmann

The relationship between art and architecture is at a crossroads, writes Gaute Brochmann, moving from the decorations of buildings and public spaces to social and architectural critique. Space and aesthetics are losing ground to new forms of experience and participation.

For artists like Knut Åsdam, for example, the architectural context of his latest projects is not important. The theme of the art, like migration, has a relation to the functions of the educational building where the art is placed, but specifics of physical form are unimportant. – I have no interest in a dialogue with the architects, says Åsdam.

KORO, the agency responsible for public art projects in Norway, confirms that the idea of sitespecific art is less relevant today. – The art field is changing, and so public art also has to change, says KORO curator Nora Ceciliedatter Nerdrum. – If you look at the Oslo Opera, for example, the art is just a kind of decoration, says artist Marianne Heier. – To me, such art is meaningless.

To architects like Einar Hagem, currently working on the new main public library in Oslo, the crisis of art and architecture is less acute. He is aware of the challenges. – The argument is between an “aestheticizing” versus a “problematizing” art, he says. Permanence versus impermanence is another issue. But in the library project, there was still no question: everyone agreed on the value of art.

Den nye offentlige kunsten
Gaute Brochmann
Gaute Brochmann (f. 1980) er arkitekt MNAL og redaktør for Arkitektur N (fra desember 2017). 
Den nye offentlige kunsten
Publisert på nett 22. oktober 2020. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 5 – 2016. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.