Artikler / Leder

Det ubestemte

Det er høst. Mens dette skrives faller bladene, og legger seg lysende gule over visnende gress og svart asfalt. Halvparten henger fremdeles igjen på trær og hekker, og ettersommerens faste verden oppløses i det den dekkes av gult. Alle flater går i ett under himmelen som stadig skifter fra regntungt blygrått til det overveldende høyblå som bare høsten her i nord kan by på. Ikke for ingenting var overgangene i gammel tid forbundet med både frykt og forløsning. Vår og høst, daggry og skumring var tider da overjordiske makter kom nærmere, da verden både utvidet seg og trakk seg sammen.

Myr og sump: Den ubestemmelige overgangen mellom jord, vann og luft. Foto: Pertti Harstela
Foto: Pertti Harstela

Myr og sump: Den ubestemmelige overgangen mellom jord, vann og luft.

Damp, gytje og slim

Også i overgangen mellom de fysiske materialene fikk man kontakt med andre krefter. Vannet var veien til bronsealderens guder – ikke middelhavslandenes krystallklare viker og hvite klipper, men de tåkefylte svenske og danske løvskogenes sumper og vannhull. I overgangen mellom luft og vann, der vann ble til damp og jorden til gytje, der den faste verden var i kontinuerlig endring, kunne man nå gudinnen med bønner og ofre. Ned i myrene, under torva, senket man de som skulle over til den andre siden, menneskeofrene som vi har funnet igjen som myrmenn eller moselik, paradoksalt nok intakt bevart i over to tusen år.

Det ubestemte er ikke til å spøke med. Det er i overgangen mellom våre faste bilder av verden at monstrene dukker fram, og det er ikke for ingenting at gudesagnenes helter og heltinner må overvinne monstrene for å nå sine reisers mål. Overgangsfasen er intet blivende sted, men der, i det ubestemmelige, i overgangen, ligger også muligheten for endring, for transformasjon, for oppfyllelse og fornyelse.

Nye fortellinger

Den utbombede Regjeringsbygningen i Oslo er ikke i oppløsning. Ennå. Utrolig nok står betongkonstruksjonen fast, om mulig enda mer tydelig solid etter at flere årtiers innredning er blåst ut eller fjernet. Ekspertene har konkludert med at bygningen konstruktivt sett er fullt brukbar. Det betyr at det er andre hensyn som kommer til å avgjøre høyblokkens skjebne – det er noe annet vi skal bestemme, lete oss frem til gjennom labyrinten av rapporter, utredninger og ulike interessegruppers virkelighetsforståelser og saksframstillinger. 

Man kan forstå de som vil utradere åstedet, som vil fjerne, glemme, begynne på nytt. Men ligger det ikke også noe overforenklet i den holdningen? Bak ønsket om en kjapp og effektiv løsning, om å få bygget et nytt kontorbygg og ferdig med det, aner man frykten for det ubestemte, for det uferdige, for det man ikke ennå vet hva er.

22. juli gjorde Regjeringsbygningen til mer enn et bygg, og hva vi gjør med den er en betydelig større oppgave enn å finne fram til hva som er mest ”økonomisk lønnsomt”, hva nå det betyr, eller bevaringsmessig korrekt i forhold til Viksjø eller Picasso: Vår oppgave er å konstruere fortellingen om et demokratisk samfunn, i stein og betong. Vi befinner oss på samme sted som tidligere tiders landsfedre og -mødre da de markerte sine virkeligheter i palasser eller kirker, rådhus eller akvedukter. Vi skal vise oss selv og verden hvordan vi har bekjempet det utenkelige, det uutholdelige, og gjort det om til et uttrykk for de felles verdiene vårt samfunn er bygget på. I den sammenhengen blir ekspertuttalelsene, og den byråkratiske forenklingen til et spørsmål om ”lønnsomhet”, uvesentlig bakgrunnsinformasjon.

Overgangenes muligheter

Det er nå, mens vi ennå ikke vet hva fortellingen om Regjeringsbygningen skal bli, at vi har mulighet for endring. Ikke bare av selve bygningen, men, kanskje enda viktigere, av våre holdninger til den og det den symboliserer. Det vi gjør med den kan bli viktigere enn det som er gjort med den. Fremdeles er høyblokka bare et åsted. Hvilket symbol den skal bli, har vi fremdeles ikke avgjort.

Men det er høst. La oss dvele litt lenger. Og la oss se om det ikke ligger noen muligheter nettopp i det uferdige, i det ennå smertefulle – noen muligheter til en fortelling som kan utvikles, som ikke handler om å glemme, men om å overvinne, ikke om å viske ut, men om å la en ny virkelighet folde seg ut av det opplevde, en ny fortelling der vi ikke er ofre, verken for vold eller økonomiske beregninger, men tar oss tid til å tenke over den formen livet skal ta.

God arkitektur er en kultivering av gode ideer. Kan vi finne frem til en arkitektur der det gode overvinner frykten og fører fram til en ny løsning?

Den innhyllede høyblokken. Foto: Ivan Brodey
Foto: Ivan Brodey

Den innhyllede høyblokken.

Foto: Tommy Ellingsen
Ingerid Helsing Almaas
Ingerid Helsing Almaas er arkitekt MNAL og var redaktør for Arkitektur N 2004-2017.
Det ubestemte
Publisert på nett 12. mars 2020. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 7 – 2013. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.