”Dult” mot en bedre arkitektur?

– Hva arkitekter og planleggere kanskje kan lære av atferdsøkonomien

Et hovedproblem i diskusjonen om et bærekraftig samfunn er spørsmålet om vekst. Kan vi tenke oss en fremtid der velstand ikke måles i materiell rikdom? Jada, mener økonomen Tim Jackson, rådgiver i bærekraftspørsmål for den britiske regjeringen. Og på veien mot et nytt velstandsbegrep kan atferdsøkonomien være til hjelp.

Ingerid Helsing Almaas har snakket med ”nudge”-arkitekt Avani Parikh og Craig Dykers fra Snøhetta om folk og arkitektur.

Fra High Line i New York. Diller Scofidio + Renfro i samarbeid med James Corner & Field Operations, 2011.  Foto: Are Carlsen.

Fra High Line i New York. Diller Scofidio + Renfro i samarbeid med James Corner & Field Operations, 2011. 

From the High Line i New York. Diller Scofidio + Renfro with James Corner & Field Operations, 2011. 

Foto: Are Carlsen.

Oslo Arkitekturtriennale 2013 har tittelen ”Bak den grønne døren – Arkitektur og drømmen om bærekraft”.

Drømmen?

Nå har vi holdt på med bærekraftig arkitektur en stund, og det er utvilsomt på tide med en oppsummering, men å avskrive det bærekraftige samfunnet som en drøm...? Men det er da heller ikke målet med triennalen. I artikkelen ”Bærekraftige lommer” konkluderer Maarten Gielen og Lionel Devlieger, fra det belgiske kuratorteamet Rotor som har definert temaet for årets triennale, med at veien til et bærekraftig samfunn ikke kan gå gjennom De Absolutte Sannheter Som Alle Er Enige Om. Det er de små, midlertidige sannhetene, som kanskje fort står for fall men som kan ha en effekt nå, som gir mulighet til langsomt å endre måten vi lever på.

Vekst og velstand

Et hovedproblem i diskusjonen om et bærekraftig samfunn er selvfølgelig spørsmålet om vekst. Klodens begrensede ressurser er ikke forenlige med ubegrenset vekst, med mindre vi kan utvikle en syklisk økonomi der tilvekst og forbruk er i balanse. I boken Prosperity Without Growth fra 2009 tar økonomen Tim Jackson opp blant annet velstandsbegrepet.1

Joda, vekst er mulig, sier han. Men hvis vekstens fremste mål er økt materiell velstand, så må vi tilpasse våre forventninger om hva velstand er til de ressursene vi har til rådighet.

Triennalens hovedkonferanse, som har fått tittelen ”The Future of Comfort”, tar også opp denne diskusjonen. Hvordan skal vi ha det? Vi vil naturligvis gjerne ha det bra, men hva betyr egentlig det?

Jacksons hovedbudskap er at vi må utvikle et nytt velstandsbegrep. Mye forskning viser at forholdet mellom menneskelig lykke og materiell velstand ikke er proposjonalt: Du blir ikke lykkeligere jo mer du eier. Behovet for materielle goder dabber raskt av etter at liv og helse er sånn noenlunde sikret, og andre ting blir viktigere: Å være sammen med andre mennesker, for eksempel. Så grunnlaget for et alternativt velstandsbegrep er allerede grundig utredet.

Kan arkitektur, våre bygde omgivelser, i større grad være en del av dette? Kan arkitektene bidra i utformingen av en ny velstandskultur, ikke bare i sin rolle som samfunnsborgere på lik linje med alle andre, men i sin profesjonelle kapasitet, som arkitekter og planleggere? Og hvordan? Er samfunnet interessert i å betro denne oppgaven til arkitekter og planleggere?

“Behovet for materielle goder dabber raskt av etter at liv og helse er sånn noenlunde sikret.”

”Framskrittet er helt avhengig av at vi kan konstruere troverdige alternativer”, sier Jackson i det konkluderende kapitlet av Prosperity Without Growth. ”Oppgaven er å skape reelle muligheter for at folk kan trives og utfolde seg på mindre materialistiske måter. ... Vi må fornye vår følelse for det offentlige rom, for offentlige institusjoner, for felles mål. Og så må vi investere i de felles målene, i fellesskapets eiendom og infrastruktur. Det kan lyde storslått, men det behøver ikke å være det. Grøntarealer, parker, fritidssentere, idrettsanlegg, biblioteker, museer, offentlig transport, lokale markeder, stille steder, festivaler: Dette er bare noen av de byggesteinene vi kunne brukt i en ny visjon for sosial deltakelse.” 2 Et nytt og mer sosialt orientert liv er en hovedtanke i Jacksons alternative velstandsbegrep.

Dette er et tydelig materielt-sosialt framtidsbilde. Og hvis det er drømmen, burde arkitektene ha alle forutsetninger for å kunne bidra til å oppfylle den.

Vekst defineres i dag ut fra rent økonomiske parametre. Politisk er det markedet som rår i størstedelen av verden. Kan markedsmekanismene brukes til å skape et bærekraftig samfunn? Ja, hvis folk, både politikere og befolkningen, velger fornuftig. Men det gjør de jo ikke.

Craig Dykers, seniorpartner i Snøhetta.

Craig Dykers, seniorpartner i Snøhetta.

Craig Dykers, senior partner and director of Snøhetta.

Avani Parikh, AIA, er arkitekt og driver Avani Parikh Architecture. Leder av AIANYs komité for helseanlegg 2009–2012.

Avani Parikh, AIA, er arkitekt og driver Avani Parikh Architecture. Leder av AIANYs komité for helseanlegg 2009–2012.

Avani Parikh, AIA, is the principal of Avani Parikh Architecture. Co-chair of the AIANY Health Facilities Committee 2009–2012.

Atferdsøkonomi og dulting: Grunnlag for en ny arkitektur?

Atferdsøkonomien er en del av økonomifaget som etterhvert er godt etablert, men fremdeles ukjent for de fleste arkitekter. Atferdsøkonomien og en av dens avleggere, prospektteorien, tar for seg hvordan mennesker vurderer risiko og tar avgjørelser på områder som har stor innflytelse for deres velferd: økonomi, helse osv. Og atferdsøkonomene ser på de valgene folk faktisk tar, ikke på valgene de ideellt sett burde ha tatt dersom de visste hva som var godt for dem.

“Det viser seg nemlig at folk, uansett hva de tror om seg selv og uansett hvor mye utdanning de har, i mange situasjoner har en tendens til å velge kjapt og gæli.”

En bok som gir et vindu inn i dette forskningsområdet for et større publikum er Daniel Kahnemans Thinking, Fast and Slow fra 2011.3 I boken gir Kahneman en oversikt over de kognitive mekanismene som styrer menneskenes avgjørelser og valg, og som fører til en rekke vanlige tilbøyeligheter og feilslutninger.4 Det viser seg nemlig at folk, uansett hva de tror om seg selv og uansett hvor mye utdanning de har, i mange situasjoner har en tendens til å velge kjapt og gæli. De gjør irrasjonelle valg, og valg som ikke er til deres eget beste. Ofte fordi de ikke har mulighet til å orientere seg i den overveldende informasjonsmengden som er tilgjengelig i en gitt situasjon, eller fordi de i mangel på tilstrekkelig informasjon bruker det lille de har på gale måter. Kahnemann kartlegger de vanligste feilkildene, og kommer med forslag til hvordan vi kan unngå dem.

For folk kan selvsagt hjelpes til å velge fornuftig, selv når de ikke tar seg tid til å tenke seg så godt om selv. Forskningen på atferdsøkonomi ligger også til grunn for en annen populær bok, som også har fått stor inflytelse de siste årene: Nudge av Richard Thaler og Cass Sunstein, som kom ut i 2009. Et nudge, eller ”dult”, som det er oversatt til på norsk, er en form for liten men gjennomtenkt påvirkning som skal hjelpe folk til å ta bedre valg, til å ta de valgene som gagner dem best.

Dulting skiller seg fra for eksempel markedsføringens og reklamens ofte skjulte påvirkning ved at ”dulterne” ikke driver med manipulering, de kommer med åpne forslag til hvordan det kunne være lurt å gjøre ting. For eksempel: Britisk atferdsforskning har vist at hvis det står på selvangivelsen: ”Ni av ti betaler restskatten i tide”, så øker andelen som betaler restskatten i tide.5 Og økningen er betraktelig, etter dultet økte den britiske skattefuten inndrivingen av restskatt fra 57% til 86% i løpet av et år. Det er en økning som har bidratt til at nudge-teorien, som den kalles, etterhvert har fått betydelig oppmerksomhet, og det er etablert ”nudge-units” både i Downing Street og Det hvite hus.6

“Adferdsøkonomien er i ferd med å gi oss et nytt bilde av mennesket.”

– Adferdsøkonomien er i ferd med å gi oss et nytt bilde av mennesket, sier Avani Parikh, en New York-basert arkitekt som arbeider med å overførte nudge-teori til arkitekturfeltet, nærmere bestemt i helse- og sykehusplanlegging. – Og med dette nye bildet kan vi forstå hvordan folk tar avgjørelser, hvordan de oppfatter sine byggede omgivelser, og hvordan vi kan svare med mer effektiv arkitektur og planlegging.

– Da prospektteori først ble introdusert på 1970-tallet, kunne Kahneman og Tversky, som var psykologer, vise at folk faktisk ikke tar de samme beslutningene på samme grunnlag. Deres forskning viste at beslutninger er basert på ulike referanser, og at folk som oftest ikke tenker på de endelige konsekvensene, selv i viktige saker som påvirker helse eller økonomi... De tar avgjørelser basert på det de har foran seg akkurat da, og legger mer vekt på de små, umiddelbare endringene.

Rammer, kontekst, vaner og omgivelser påvirker hvilke valg mennesker tar. Det ble raskt åpenbart at atferdsøkonomenes forskningsresultater hadde fysiske konsekvenser. Parikh støtte på prospektteorien og atferdsøkonomien for bare tre år siden, mens hun forberedte et bidrag til den syvende Design & Health-kongressen i Boston i 2011. Kongressens sentrale temaer var helseplanlegging og kostnadskontroll.7 Folk i feltet hadde allerede begynt å se til atferdsøkonomien og det Thaler og Sunstein kaller choice architecture eller ”valgarkitektur”, men disse begrepene var ennå ikke satt i sammenheng med arkitektur eller planlegging.

– Det eneste jeg gjorde var å se på forskningsresultatene deres, og overføre dem til mitt eget felt, sier Parikh. – Det var ikke umiddelbart opplagt hvordan de nye innsiktene skulle oversettes, men det ga svært interessante resultater.

Mange av Parikhs tidlige eksempler på arkitektur-dult var tatt fra den nylig utgitte NYC Active Design Guidelines.8 Med bakgrunn i atferdsøkonomiens teorier kunne hun forklare hvorfor enkelte forslag virket, og andre ikke.

Et trivielt eksempel er New Yorks stair prompts, eller trappeskilt, en pågående holdningskampanje drevet av Center for Active Design, en grønn standardplakat som sier: ”Burn calories, not electricity”. Plakaten deles ut gratis til huseiere og skal oppmuntre folk til å ta trappene i offentlige bygg og boligblokker. Den har imidlertid hatt begrenset virkning.9 Parikhs argument var at hvis du ser på dette i lys av prospektteorien, så vil folk faktisk oppfatte at de taper noe på å ta trappen, heller enn å oppnå noe. Men hvis du snur om på det, og endrer teksten til for eksempel ”Add energy to life”, har du gjort det til et positivt dult, og det er større sjanse for at folk faktisk gjør det du foreslår.

 
Denne plakaten er delt ut i 30 000 eksemplarer av New Yorks Center for Active Design.

Denne plakaten er delt ut i 30 000 eksemplarer av New Yorks Center for Active Design.

This stair prompt is being distributed by the New York Center for Active Design.

Hjernen som beveger oss

En annen arkitekt som kjenner seg igjen i nudge-begrepet er Craig Dykers i Snøhetta. –"Nudge" er et fint ord, sier han. – Jeg hørte en gang en historie om en fårehund. Hver gang eieren hadde fest, så begynte det som enhver annen fest, med at folk sto rundt omkring eller gikk ut og inn på kjøkkenet. Men etter noen timer sto plutselig alle presset sammen i en krok. Uten at noen hadde merket det hadde fårehunden gjetet hele festen inn i hjørnet, ved å dulte dem forsiktig på anklene. Det skjedde hver gang, uansett hvor mange mennesker som var der.

“Uten at noen hadde merket det hadde fårehunden gjetet hele festen inn i hjørnet.”

– Fortellingen fikk meg til å innse hvor begrenset vårt bilde av verden egentlig er. Kroppene våre er en slags fantastiske maskiner – de opererer ofte uten at bevisstheten er involvert. Hjernen er kroppen, den opererer autonomt, av seg selv, der vi navigerer rundt i våre foranderlige omgivelser.

Dykers’ bror lider av hukommelsestap – han har mistet korttidshukommelsen.

– Etter det har jeg forstått hvor vanskelig det er å navigere uten hukommelse. Hvis du ikke kan gjøre bruk av mange av de reglene og konvensjonene som vi vanligvis styrer livet etter, må du bare ta ting som de kommer, sier han. – Mye av det vi gjør er naturligvis instinktivt uansett, men hva er egentlig instinkt? Det er et annet spørsmål jeg er veldig glad i.

– Broren min må operere på instinkt. Og måten han klarer det på, har mye med dult å gjøre. Et godt eksempel er det vanlige problemet med å finne toalettene på en restaurant. Du vet hvordan det er: Selv om du aldri har vært der før, ser du etter de samme tingene – en trapp som går ned, eller et hjørne ute på siden, en eller annen skjermvegg bak i lokalet, tegn eller dult du kan orientere deg etter. Det er sånn broren min orienterer seg. Og når han skal finne tilbake, og kanskje ikke husker hvor han satt eller hvem han var sammen med, ser han etter tegn eller dult: En tom stol, eller en person som ser seg rundt etter noen.

– Det er øglehjernen vår som arbeider, den delen av hjernen som gjør at vi kan gjøre ting uten at vi tenker på det.

Trappen i James B. Hunt Library, North Carolina State University. Arkitekter: Snøhetta, 2013. Trappen er gul og plassert midt i sikt- og sirkulasjonslinjen for at flest mulig skal velge trapp framfor heis, både for helsen og fordi det er sosialt. Foto: Snøhetta
Foto: Snøhetta

Trappen i James B. Hunt Library, North Carolina State University. Arkitekter: Snøhetta, 2013. Trappen er gul og plassert midt i sikt- og sirkulasjonslinjen for at flest mulig skal velge trapp framfor heis, både for helsen og fordi det er sosialt.

The staircase of the James B. Hunt Library, North Carolina State University. Architects: Snøhetta, 2013. The stair is yellow and placed right along the main sight- and circulation lines to encourage users.

Driver vi ikke med dette uansett?

Til en viss grad beskriver kanskje dult-teorien bare det arkitekter holder på med hver dag: Vi forestiller oss hvordan folk skal bruke rommene, hvordan arkitekturen skal oppleves?

– Jeg har vært litt forsiktig med hvordan jeg introduserer det jeg holder på med i arkitektursammenhenger, sier Avani Parikh. – Det er så mange mekanismer – bruken av perspektiv, forskyvninger i skala, bruken av lys, andre dult-eksempler jeg har brukt i min studie – som er ting arkitekter, malere og billedhuggere har holdt på med opp gjennom hele historien. De har lekt med hvordan folk oppfatter sine omgivelser. Gode arkitekter vet mye av dette allerede, men nå kan de forklare det ved hjelp av et språk og et begrepsforråd som knytter det til samfunnsvitenskapene.

– Men de gjør det intuitivt, uten noen teoretisk ryggdekning, og ofte med ganske vage intensjoner. Arkitektenes løsningsforslag kan ofte synes ganske sårbare eller dårlig funderte når det hagler med harde økonomiske eller politiske argumenter. Og selv når løsningen er god, har arkitekten ofte bare sin egen erfaring, eller sine egne antakelser, å vise til.

“Jeg kjente at hvis jeg ikke hadde de økonomiske argumentene på plass, sto jeg alltid i fare for å miste vesentlige ting når kostnadskuttene kom.”

– Og de har ofte ikke noe skikkelig språk for å presentere den erfaringen. Men hvis du kan si at dette er et eksempel på ikke-lineæritet, eller god bruk av rammer, eller at det motvirker folks uheldige tilbøyeligheter, for eksempel, så gir det en forbindelse til økonomien som kan gi deg en annen autoritet. Jeg gikk inn i dette fordi jeg kjente at hvis jeg ikke hadde de økonomiske argumentene på plass, sto jeg alltid i fare for å miste vesentlige ting når kostnadskuttene kom. Og ja, det kan godt være at gode arkitekter allerede gjør dette, og mere til, men i profesjonen generelt har man aldri egentlig hatt noe språk for det, og i liten grad dokumentasjon på hvordan de byggede omgivelsene faktisk påvirker folk.

– Har du selv hatt fordel av å kunne argumentere på denne måten?

– Ja. Det er et veldig nytt felt, men ja. Men jeg har vært litt tilbakeholden, jeg har vært usikker på hvordan arkitektmiljøene ville reagere. Og jeg vil fremdeles gjerne gjøre litt mer forskning før jeg presenterer dette for alvor. Jeg har vært i tvil om hvordan jeg skulle legge det frem, fordi det på mange måter virket så veldig opplagt når jeg hadde oppsummert det. Men så har jeg jo sett at det er det ikke.

Etter den reduksjonistiske sosiale planleggingen som preget mye av etterkrigstidens arkitektur, kan det virke som om arkitekter de siste par tiårene har motsatt seg en rasjonalisering eller operasjonalisering av arkitekturen. Man har forsøkt seg med estetiske argumenter, for eksempel med påstanden om at arkitekter er de eneste som har øye for helheten. Det er sikkert riktig, men hvis man ikke kan backe opp argumentasjonen sin risikerer man å bli isolert fra en del av byggeindustriens realiteter, noe som fører til mange skuffelser.

Men hvis man kan forklare en del arkitektoniske forslag og valg ut fra for eksempel atferdsøkonomi, så forringer ikke det arkitekturen på noen måte. Og når man introduserer psykologien slik for eksempel nudge gjør, så har man jo også grunnlag for å verdsette arkitekturens følelsesmessige aspekter på en helt annen måte?

Parikh er enig. – Det er faktisk slik at ikke bare kan man basere seg på et mer realistisk og mindre idealiserende menneskebilde, men man ser også at de som sitter på den andre siden av bordet blir også villige til å akseptere at mennesket har to dimensjoner: den rasjonelle og den ”irrasjonelle” eller følelsesstyrte siden, og at det er nødvendig å forholde seg til begge.

Operaen, Oslo. Arkitekter: Snøhetta, 2008. Folk kan gå på taket: Et kraftig arkitektonisk "dult"! Foto: Helene Binet/Snøhetta
Foto: Helene Binet/Snøhetta

Operaen, Oslo. Arkitekter: Snøhetta, 2008. Folk kan gå på taket: Et kraftig arkitektonisk "dult"!

The Oslo Opera. Architects: Snøhetta, 2008. People can walk on the roof: A powerful architectural nudge!

Forskningsbasert utforming

Jo, det er kanskje opplagt at arkitekter jobber med å skape rammer for hvordan mennesker skal leve. Men hva baserer vi disse rammene på, utover vår egen livserfaring og intuisjon? Og hvor representativ er den, egentlig? Og hvis vi for det meste har vært vant til å legge til rette for de konvensjoner og livsvaner folk har i dag, hvordan skal arkitektene gå frem hvis de skal kunne være agenter for endring?

– Det er opplagt at nudge og prospektteori har konsekvenser for det byggede miljø, sier Avani Parikh. – Og arkitekter og planleggere på helsefeltet arbeider allerede med disse ideene.

– Hvorfor helsefeltet?

– Fordi helsebyggplanlegging var det første arkitekturfeltet som benyttet seg av forskning, av såkalt evidence-based design eller ”forskningsbasert utforming”. Dette feltet har alltid støttet seg mer på forskning enn andre deler av faget, både i programmering og prosjektering. Medisin er jo et forskningsbasert felt, så det er nærliggende for medisinere og helsearbeiderere å ha tillit til forskningsbasert arkitektur.

– Jeg tror den forskningsbaserte arkitekturen er viktig, sier Parikh. – Folk er allerede i gang med å bygge databaser innenfor flere fagfelt, åpne databaser for atferdsforskning, og arkitektene burde bidra med sine erfaringer.10 Arkitektene sitter på en masse relevant erfaring etter mange år med kontakt med brukere og oppdragsgivere, og de har muligheten nå til å bli ledende på dette nye feltet.

Du har sett High Line, eller Operaen i Oslo, der folk går på taket – der folk gjør noe nytt, på nye måter.”

– Er det andre områder av arkitekturen der prospektteori og nudge er spesielt nyttig? 

– Boligplanlegging, utdanning og helse er de umiddelbart viktigste. Men selv kulturbygg kan dra nytte av forskningsbaserte studier. Kan vi dokumentere hva det er som skaper den følelsen av forventning, eller undring, som du forventer å møte i et viktig kulturbygg? Hvis du kunne det, så ville vi kanskje få flere vakre kultursentre.

Avani Parikh ser forskningsbasert utforming som et springbrett for nye måter å tenke på.

“– Det kunne bli fantastisk. Du har sett High Line, eller Operaen i Oslo, der folk går på taket – der folk gjør noe nytt, på nye måter. Det er kulturelt innovative prosjekter, som gir en atferdsendring du bare får med god arkitektur – og som du kanskje kan argumentere for med støtte i nudge og prospektteori.

Fra High Line i New York. Diller Scofidio + Renfro i samarbeid med James Corner & Field Operations, 2011.  Foto: Are Carlsen
Foto: Are Carlsen

Fra High Line i New York. Diller Scofidio + Renfro i samarbeid med James Corner & Field Operations, 2011. 

From the High Line i New York. Diller Scofidio + Renfro with James Corner & Field Operations, 2011.

Tankesprang

– Men i ethvert prosjekt står man likevel overfor noe nytt, man må gjøre et tankesprang. Erfaringer fra tidligere prosjekter er én ting, men i arkitekturen er hvert prosjekt på en eller annen måte unikt.

– Naturligvis, sier Parikh. – Vi snakker jo ikke om bevisførsel. Men selv i fysikken må du foreta tankesprang... Einstein måtte ta et betydelig tankesprang for å komme forbi Newtons fysikk. Det er slik kreativitet og innovasjon oppstår.

Men få arkitekter har tid til forskning. Craig Dykers har en annen tilnærming til hvordan han argumenterer for sine prosjekter og løsninger.

– Folk spør meg i forskjellige situasjoner, når jeg forteller hvordan vi arbeider, hvordan jeg kan vite hva jeg snakker om. Det er jo et godt spørsmål, sier han. – Jeg gjør det jeg gjør så godt jeg kan, jeg setter meg inn i ting og tenker på dem så godt jeg kan, men jeg er jo ikke noen ekspert. Jeg vil si det sånn at forskningen, det dokumenterbare, ofte bare er en manifestasjon av intuisjonen. Først bruker du din intuisjon, så samler du dokumentasjonen. Noen ganger vil dokumentasjonen påvirke intuisjonen, og noen ganger ikke, men du kan ikke overse de første intuitive stegene.

– Jeg kan ikke ta meg tid til å se på ti forskjellige bygg og dokumentere hvordan de fungerer, selv om jeg hele tiden analyserer det jeg holder på med. Men min motivasjon for å sette meg inn i noe, eller tenke på noe, er den samme som forskerens. Jeg har bare ikke kapasitet til å følge opp, til å forske. Jeg må operere ut fra det jeg har tilgang til i øyeblikket: andres forskning, fortellinger, egen erfaring, analogier, anekdoter, hva det nå måtte være.

– Og hva hvis intuisjonen sender deg i feil retning?

– Forskningsbasert planlegging kan også ta feil. Jeg sier ofte at det er tvilen som er vårt viktigste verktøy. Mye av det vi gjør som arkitekter er ikke perfekt, det fokuserer på absurditeter like mye som det praktiske... Det er kanskje en refleksjon av hva slags vesener vi mennesker er. Når ting går galt er det ofte en manifestasjon av negativitet eller stress. Når du ser et dyr som går hvileløst frem og tilbake i buret sitt i dyrehagen vet du at det er noe galt, og når jeg ser noe av det samme i menneskenes verden prøver jeg å se om det er mulig å forbedre omgivelsene på en eller annen måte.

– Hvis du ser på trappen i Hunt Library, som dere har plassert midt i rommet og malt gul for å få flest mulig mennesker til å bruke den: For å verifisere deres intuisjon når det gjaldt denne, måtte dere få en hel gjeng med studenter til å sitte og notere hvor mange mennesker som til enhver tid brukte trappen, hvor de stoppet og så videre.

– Ja. Men utfordringen for alle slike studier er at en løsning er stedsspesifikk, og forskningsresultatene vil ikke nødvendigvis kunne overføres til andre prosjekter, der konteksten er en annen, sier Dykers. – Arkitektur er ikke noen vitenskap på den måten. 

– Nei. Men studier av det eksisterende kan si noe om sannsynligheter. Dere i Snøhetta må jo sikkert ofte argumentere for det dere foreslår?

– Selvfølgelig, sier Dykers. – Men ettersom jeg sjelden har anledning til å slå i bordet med en forskningsrapport – som jeg tviler på om noen vil lese uansett – så prøver jeg i stedet å si noe uventet, legge frem noe overraskende, for at folk skal forstå hva det er vi foreslår. Jeg må overbevise dem på andre måter. Du kan si at jeg dulter dem med fortellingene mine.

– Du får dem med deg i tankespranget? Du ber dem rett og slett om å stole på deg?

– Ja. Man må alltid bygge tillit, selv når man baserer seg på et tydelig datagrunnlag. Data er ikke nødvendivis tillitvekkende i seg selv.

Å be om tillit virker som en risikabel strategi, og det er avhengig av både et vinnende vesen og retorisk talent i tillegg til arkitektfaglige evner og erfaring. Men jeg har sett Craig Dykers i arbeid. Han er god på dette, på retoriske dult, god til å få folk til å se hva det er de trenger og hvordan arkitekturen kan være med på å løse det for dem.

 
Avani Parikhs "dult"-poster fra den syvende Design and Health-konferansen i Boston, 2011. En av de første presentasjonene av et utvalg arkitektur-dult. Grepene er kanskje kjente, men sammenhengen med atferdsøkonomien gir overraskende resultater.

Avani Parikhs "dult"-poster fra den syvende Design and Health-konferansen i Boston, 2011. En av de første presentasjonene av et utvalg arkitektur-dult. Grepene er kanskje kjente, men sammenhengen med atferdsøkonomien gir overraskende resultater.

Avani Parik's "nudge" poster from the 7th Design and Health World Congress in 2011. One of the first presentations of architecture nudges. The devices may be familiar, but the connection to behavioural economics yields surprising results.

Arkitektoniske dult

– En av utfordringene jeg ofte møter har å gjøre med vertikal sirkulasjon, sier Craig Dykers. Amerikanerne er motstandere av trapper, de vil fraktes opp og ned av rulletrapper og heiser.

“Og når jeg skal argumentere for en trapp, er det egentlig bare å se rundt bordet og minne folk på at overvekt og diabetes er folkesykdommer.”

–”Ingen kommer til å ville gå opp trappen”, sier nesten alle, når vi har tegnet en tydelig trapp. Men jeg har sittet og sett folk ta trappene, og har sett dem ha lyst til å ta trappene. Det kan være en utfordring, men en god trapp er en flott opplevelse. Og når jeg skal argumentere for en trapp, er det egentlig bare å se rundt bordet og minne folk på at overvekt og diabetes er folkesykdommer.

– Vi burde plassere trappene langs de visuelle hovedlinjene, og legge heisene rundt hjørnet. Reposene burde være interessante utsiktspunkter som folk får lyst til å gå til. Vi kan arbeide med variasjoner i lys og mørke. Folk beveger seg som møll, vet du, lyset driver folk rundt og styrer hvor de stanser og setter seg.

– Vertikale bevegelser er like intuitive. Da heisen kom, mistet vi en lang tradisjon for trappeutforming. En god trapp skal gjøre det klart hvor du kommer fra og hvor du ender opp. All den erfaringen forsvant. Veldig få underviser i trapper på arkitektskolene – der er en trapp bare en trapp. Og selv store arkitekter, folk jeg virkelig beundrer, tegner jo de ynkeligste trapper!

– Vi burde klare å tegne rom der folk ikke bare kan møtes, men der du kan føle deg hjemme, der kroppen kjenner seg hjemme når den beveger seg rundt. Det betyr ikke at alt skal være lett eller motstandsløst, men rommet burde gjøre det klart hvilke valg du kan ta, slik at du kjenner hvordan kroppen får lyst til å bevege seg.

Tenke fort og langsomt. Nobelprisvinner Daniel Kahnemans bok fra 2011 gir en uvurderlig innsikt i hvordan folk faktisk fungerer.

Tenke fort og langsomt. Nobelprisvinner Daniel Kahnemans bok fra 2011 gir en uvurderlig innsikt i hvordan folk faktisk fungerer.

Thinking, Fast and Slow. Nobel prize winner Daniel Kahneman's book from 2011 gives some unmissable insights into how people actually operate.

Velstand uten vekst. Tim Jackson er økonomisk rådgiver for den britiske regjeringens bærekraftkommisjon.

Velstand uten vekst. Tim Jackson er økonomisk rådgiver for den britiske regjeringens bærekraftkommisjon.

Prosperity Without Growth. Tim Jackson is Economics Commissioner of the British government's Sustainable Development Commission.

Nudge. Richard Thaler & Cass Sunsteins introduksjon fra 2009 ble en New York Times bestselger.

Nudge. Richard Thaler & Cass Sunsteins introduksjon fra 2009 ble en New York Times bestselger.

Nudge. Richard Thaler & Cass Sunstein's introduction from 2009 became a New York Times bestseller.

Dult og bærekraft

Bærekraft er et annet felt der nudging er i ferd med å bli en referanse. Ikke så etablert, men det kommer. Det har allerede vært holdt klimanudge-konferanse i Kristiansand, og organisasjonen GreeNudge er på full fart rundt i landet med råd om hvordan små dytt i riktig retning kan få store effekter på etableringen og gjennomføringen av klimatiltak og etableringen av en grønn livsstil. 11,12

Kan vi dulte drømmen om bærekraft inn i virkeligheten?

Som Tim Jackson sier: ”Det er tydelig at man ikke kan overlate ansvaret for å endre forbrukersamfunnets logikk til de individuelle valg. Til tross for et økende ønske om endring, er det nesten umulig for folk å velge en bærekraftig livsstil, om de aldri så gjerne vil. Selv svært motiverte individer opplever konflikter når de forsøker å unnslippe forbruket. Og mulighetene for å utvide bærekraftig atferd til å gjelde hele samfunnet blir forsvinnende små hvis man ikke samtidig endrer vår sosiale struktur.”13

– Nudge er veldig nyttig på et politisk plan, sier Avani Parikh, som har lang erfaring med offentlig planlegging. – Du kan legge til rette for mange ting. Ikke-smittsomme sykdommer, for eksempel, livsstilssykdommer som overvekt og diabetes, er et resultat av valg folk har tatt. Og mange av valgene er resultater av hvordan deres fysiske miljø er utformet og tilrettelagt – for bil, sykkel, fysisk aktivitet osv.

– Du kan si at vi burde utvikle mer motstandsdyktige bymiljøer: Du kan nesten se på det i medisinsk forstand, at vi må lage byer som forhindrer dårlige livsstilsvalg. Hvordan kan man skape et motstandsdyktig bymiljø?

“Det er ikke nødvendigvis så krevende, men det fordrer stor politisk åpenhet og økonomisk kreativitet.”

Størstedelen av avgjørelsene når det gjelder utviklingen av bymiljøene i dag er på en eller annen måte overlatt til markedskreftene. Markedet er kreativt på den måten at det fyller de rammene for tillatelig praksis som settes for det. Det som er tillatt, blir gjort. Det er der vi er i dag. Hvis vi ønsker økonomiske endringer, for eksempel i bærekraftig retning, må vi endre rammene. For rammene kan endres. Det er ikke nødvendigvis så krevende, men det fordrer stor politisk åpenhet og økonomisk kreativitet.

Rammene for en bærekraftig framtid legger vi nå, i dag. Det er mye, veldig mye, å hente i å lage gode omgivelser for folk, særlig i byene. Finnes det politikere som vil satse på å omforme folks omgivelser slik at vi lettere kan gjøre gode valg?

Noter
  1. Tim Jackson: Prosperity Without Growth. Economics for a Finite Planet. Earthscan, London 2009.Boken er anmeldt av Frode Fanebust i Arkitektur N nr. 7-2010, s. 42. Tim Jackson var uavhengig rådgiver i bærekraftspørsmål for den britiske regjeringen og leder for the UK Sustainable Development Commission. Se www.sd-commission.org.uk
  2. Ibid., s. 193. Oversatt av IHA.
  3. Les Jim Holts anmeldelse av Thinking, Fast and Slow i New York Times review of Books.
  4. Daniel Kahnemann: Thinking, Fast and Slow. Farrar, Straus and Giroux, 2011. Utgitt i Norge som Tenke fort og langsomt, Pax 2012. Formuleringen av prospektteorien ga Kahneman og hans psykologkollega Amos Tversky Nobelprisen i økonomi i 2002.
  5. Se bakgrunnsartikkel i Harvard Business Reviewhttp://hbr.org/2012/10/98-of-hbr-readers-love-this-article/ar/1
  6. David Cameron’s ”nudge unit”: www.gov.uk/government/organisations/behavioural-insights-team.
  7. http://events.designandhealth.com/events/past-events/wcdh2011
  8. New Yorks ”Active Design Guidelines” kan lastes ned her: www.nyc.gov/html/ddc/html/design/active_design.shtml
  9. centerforactivedesign.org/stairprompt
  10. I det amerikanske arkitektforbundet AIAs BRIK database kan man søke på "behaviour". Basen er under kontinuerlig oppbygging.
  11. www.klimapartnere.no/2013/02/nudging-sma-tiltak-med-god-klimaeffekt-seminar-6-mars-i-kristiansand/
  12. www.greenudge.no/
  13. Jackson, s. 153. Oversatt av IHA.
English Summary
Nudges for a Better Architecture?
What architects and planners might learn from behavioural economics

By Ingerid Helsing Almaas, architect MNAL and editor-in-chief of Arkitektur N

The title for the Oslo Architecture Triennale 2013 is “Behind the Green Door – Architecture and the Desire for Sustainability”. In their introductory article, curators Maarten Gielen and Lionel Devlieger conclude that the way to real change is the small projects and the temporary truths.

In this article, Ingerid Helsing Almaas introduces the idea of “nudging” into the debate about architecture and sustainability. Based on recent decades of research in behavioural economics, and summarised in Richard Thaler and Cass Sunstein’s book Nudge from 2009, the insights offered into how people make decisions, and how you can affect – nudge – them to make better decisions, seem to open new avenues for socially and environmentally sustainable design.

– Behavioural economics and prospect theory are providing us with a new model of man, says New York architect Avani Parikh, who is working to apply nudge theory in the field of health planning. Helsing Almaas discusses the ideas of nudging in architecture with Parikh and with Craig Dykers, senior partner in Snøhetta. – Our bodies are beautiful machines, often operating autonomously within changing environments, says Dykers, describing Snøhetta’s work with getting people to choose stairs over elevators, for example, increasing both physical health and social interaction.

Nudging, however, can also have an effect on a policy level, in the design of healthy and sustainable cities, countering the spread of lifestyle diseases as well as carbon emissions. – You could be talking about designing more resilient cities, in an almost medical way, says Parikh. And a new model of man, which acknowledges our irrational or emotive side as well as our rationality, seems a useful place to start.

Foto: Tommy Ellingsen
Ingerid Helsing Almaas
Ingerid Helsing Almaas er arkitekt MNAL og var redaktør for Arkitektur N 2004-2017.
”Dult” mot en bedre arkitektur?
Publisert på nett 14. desember 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 5 – 2013. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.