Yonge Street, Toronto. Foto: Double Space Photography
Foto: Double Space Photography

En åpen fortelling

Om Ryerson University Student Learning Centre, den sosiale dimensjonen, hva huset tilbyr brukerne og hva det gir til byen. “Et lysende landemerke for universitetet”, mener Raja Moussaoui.

Toronto. Hver eneste krok av det nye Ryerson University Student Learning Centre er fylt av studenter som ser ut til å være i sitt naturlige element. De slenger seg ned i saccosekker og åpner lap­topen, fingrene deres beveger seg instinktivt over digitale skjermer for å booke grupperom, og de strør selvsikkert og ubesværet om seg med begreper som sam­arbeidsrom og engasjement.

Det er som et ekko av ordene som blinker på skjermene i bygningens elegante, industrielt utformede inngangshall, som også fungerer som amfiteater og kafé, der studentene oppmuntres til å søke jobber som ”fasilitatorer”, ”konsulenter” og ”ambassadører”. Leken animasjonsgrafikk reklamerer for workshops rundt ”lederskap for sosial endring”, og introkurs for innovasjon. En gjeng av dedikerte informasjonsansatte sirkulerer gjennom bygningen, kledd i like t-skjorter og opplært til å svare på spørsmål, gi omvisninger og ta imot forslag til arrangementer og forbedringer.

Fremfor å tilby en institu­sjonell form for utdanning, som noen av landets mer etablerte universiteter, har Ryerson tatt et skritt inn i fremtiden for å imøtekomme en svært sammensatt studentmasse og holde tritt med den digitale tidsalderen. Det nye læringssenteret (vanligvis omtalt som SLC) kommuniserer Ryersons inkluderende, gründer- og teknologifokuserte merkevare ned i hver minste detalj. Bygget handler om fremtiden, om byen og om forandring.

De fleste av studentene ved Ryerson pendler hver dag fra de fjerne utkantene av Toronto til universitetscampuset i sentrum. Fra t-banen kommer de opp til et av de travleste og mest kommersielle bystrøkene i Nord-Amerika. Mange av dem er første eller andre generasjons innvandrere, tiltrukket av den jobborienterte tilnærmingen til utdanning som har fulgt Ryersons transformasjon fra teknisk høyskole til universitet.

Der bygget møter byen

Studentene tar seg frem langs Yonge Streets overbefolkede fortau, og møter et kaos av digitale reklametavler, kjedebutikker og pizza- og burgersjapper. Over hodene deres svinger heisekraner som løfter på plass delene til enda et nytt høyhus. Biltrafikken går i en konstant strøm fra morgen til kveld.

Ryersons nye læringssenter ligger vegg i vegg med et pant­lånerkontor og en gullglinsende strippeklubb med røde neonskilt, og byggets åtte etasjer høye mønstrede glassfasade ruver over gaten. En kantet kaskade av blåskimrende, brukkede metallpaneler skjærer seg inn i glasset for å markere inngangen.

En ny plass åpner seg mot byen, med ryggen mot en grønn plante­vegg og sitteplasser som trapper seg opp mot inngangsdørene. Selv på iskalde dager samler små grupper med studenter seg utenfor bygningen for å se på bylivet som flyter forbi.

Før SLC åpnet i februar 2015, var det en desperat mangel på lesesalsplasser på Ryersons urbane campus. Hovedbiblioteket var alltid fullt. Studenter som kom langveisfra ble tvunget til å finne plass i tomme korridorer. Mellom forelesningene var det ikke andre steder å møtes enn på en lokal McDonalds eller på det travle kjøpesenteret et kvartal unna.

Nå strømmer studentene til og gjennom den nye bygningen, der de finner steder å studere, ta en lur, spise lunsj, se filmer eller møte venner. Det er et av de få stedene på universitetsområdet som har som et bevisst mål å føre sammen studenter fra alle de ulike fakultetene, samtidig som det også er åpent og tilgjengelig for allmenn­heten.

Solen. Foto: Lorne Bridgeman Photography

Solen.

The Sun.

Foto: Lorne Bridgeman Photography
Hagen. Foto: Lorne Bridgeman Photography

Hagen.

The Garden.

Foto: Lorne Bridgeman Photography
Himmelen. Foto: Lorne Bridgeman Photography

Himmelen.

The Sky.

Foto: Lorne Bridgeman Photography
Stranden. Foto: Lorne Bridgeman Photography

Stranden.

The Beach.

Foto: Lorne Bridgeman Photography

Møtepunkter

En gangbro forbinder SLC med det eksisterende biblioteket – et gråbrunt monolittisk brutalistbygg fra 1974. Her blir det gamle satt i grell kontrast til det nye. I stedet for det eksisterende bibliotekets lave himlinger, kunstige belysning og smale korridorer, har SLC vinduer fra gulv til tak, atrier med glassvegger og skikkelig høyde under taket i nesten hver etasje. I stedet for rad på rad med bokhyller har læringssenteret fleksible, åpne rom, møblert med designerbord og -stoler.

Det sies at det er i det intime rommet rundt stolen du sitter på eller rekkverket du tar i at arkitekten tar brukerne i hånden. I læringssenteret merker man stadig denne forbindelsen. Ved studiebordene er det elegant integrerte stikkontakter ved hver plass. Lenestoler av skumgummi, formet som en menneskekropp, er ideelle steder å lene seg tilbake og slappe av. Putene som ligger på benkene i amfiteateret kan flyttes rundt og arrangeres for mindre gruppesamlinger. Automatiske vindusskjermer, programmert til å heve og senke seg etter været utenfor og tiden på dagen og året, gjør lyskvaliteten i hvert rom optimal. Hver av disse detaljene føles som et tiltak for å gi studentene best mulige arbeidsforhold.

Kvaliteten på håndverket ser man også i den fortellingen som løper gjennom bygningen i form av skilting, farger og ulike romkvaliteter. I det øverste etasjen, som har fått navnet ”Himmelen”, ligger den eksponerte betonghimlingens høyeste punkt med utsikt utover sentrum av Toronto. Studentene slår seg ned og jobber foran vinduene, i de enorme lenestolene, mens bylivet strømmer forbi langt under dem.

I etasjen under ligger ”Skogen”, med områder beregnet på stille­studier. De lukkede rommene er plassert i midten av gulvarealet, mens sirkulasjonen går langs ytterveggene. De indre veggene er kledd med lyddempende tekstiler, og vertikale lysstriper viser vei mellom private studierom. Til tross for disse tiltakene, er akustikken et problem for noen studenter. Selv i de stille områdene kan stemmer noen ganger bære mellom studierommene, og i de åpne områdene, med bord som er beregnet for gruppestudier, sier noen studenter at de må rope for å høre hverandre.

Det er vanskelig å ikke bli rørt av generøsiteten i dette åpne, fleksible rommet, hvor alle studenter og andre besøkende har frihet til å finne seg en sitteplass.

Byggets sosiale hjerte

Spenningen mellom sosiale og private rom synes også i bygningens sikkerhetstiltak. En av de definerende egenskapene ved SLC er bygningens rolle som et forum hvor studentene og allmennheten kan blande seg uten å måtte passere en sikkerhetskontroll. Sett i forhold til at bygningen befinner seg i bysentrum er det kanskje ikke overraskende at flere studenter har blitt utsatt for tyveri. De sikkerhetsansvarlige i bygningen sier at dette først og fremst gjelder ting som har blitt liggende fremme, og at studentene selv må ta ansvar for å passe på verdisakene sine.

Men det er denne dristige tilnærmingen til offentlige rom som har ført til utformingen av nivå 6, som har fått det passende navnet ”Stranden”. Stranden består av en rekke svakt skrånende treramper og -terrasser som ender i et lite blått teppebelagt område med utsikt over den sørøstlige delen av byen. Rommet er møblert med sacco-sekker, utemøbler i sterke farger og sitteputer; møbler som Ryersons studenter selv har valgt som en del av brukermedvirkningsfasen. Det blå teppet skal representere en innsjø. Under betonghimlingen henger det ringer av lysrør som skal etterligne solstråler. Selv om referansene kan virke banale, ser det ikke ut til at folk har noe imot å spille med. Stranden, som nesten alltid er full av folk, er blitt bygningens sosiale hjerte.

Det er vanskelig å ikke bli rørt av generøsiteten i dette åpne, fleksible rommet, hvor alle studenter og andre besøkende har frihet til å finne seg en sitteplass. Noen strekker seg ut på gulvet sammen med venner, mens andre finner en plass i solen ved vinduet, hvor de kan lukke øynene og høre på musikk. Stranden skaper en stemning av ro og avslapning som står i behagelig kontrast til virkeligheten utenfor.

Åpent for forandring

Fargebruken er leken gjennom hele bygget, men har størst effekt i nivå 3, 4 og 5. De oransje og røde glassveggene i ”Solen”, og grønntonene i møbler, gulv og vegger i ”Hagen”, leder oppmerksomheten vekk fra omgivelsene ute i byen og fokuserer på aktivitetene innenfor.

Dette er på sitt mest dramatiske i det isblå glasset på mesaninen i nivå 3, som ser utover det storslåtte inngangsrommet. På denne ”Klippen” ligger senterets Digital Media Zone, en gründer-rugekasse som skal gi nåværende og uteksami­nerte studenter råd og industriforbindelser hvis de vil prøve å starte egen bedrift. Noen få skritt unna ligger Ryersons Digital Media Experience Lab, som kan tilby studio for 3D-printing, VR-verksteder og instruksjon i andre digitale mediaverktøy. I disse rommene kommer Ryersons gründerambisjoner virkelig til sin rett, godt synlige fra inngangshallen og amfiet i nivå 1 – også kjent som ”Dalen”.

Dalen skal snart gi rom for SLCs ettårs jubileumsfest, og studentgruppene har allerede møter med de ansatte for å bestemme hvordan rommet skal forvandles til arrangementet. Bygningen er fremdeles i oppstartsfasen, og vil fortsette å endre seg og utvikles sammen med universitetsbefolkningen. Senterets suksess vil måles i hvorvidt bygget klarer å tilpasse seg disse endringene.

Men ettersom semesteret skrider frem og eksamen nærmer seg, blir studentene sittende her lenger og lenger utover kvelden. Lysene ute i byen slukkes ett for ett, og Ryersons Student Learning Centre blir stående som et lysende landemerke blant gatelyktene.

 
Ryerson Student Learning Centre. En lanterne i byen.

Ryerson Student Learning Centre. En lanterne i byen.

Ryerson Student Learning Centre. A beacon in the city.

English Summary

An open narrative Appraisal by Raja Moussaoui

The students who occupy every corner of the new Ryerson University Student Learning Centre take to it like ducks to water, says Raja Moussaoui. As spring term starts up, it seems that this latest addition to the downtown campus is working as planned. Moussaoui follows the students up from the subway, along the crowded city streets and up and into the study spaces of the SLC, where they settle in bean bags and lounge chairs. The design of the SLC is comfortable and supportive of the students’ work, says Moussaoui, praising the detailing, craftsmanship and care with which Snøhetta has carried through the narrative of the building; a narrative that focuses on sharing, of space as well as of knowledge. And despite a few problems with acoustics and the occasional theft, the open spaces and generous interface with the general public has made the SLC a new urban landmark for the university, and a beacon in the city.

Raja Moussaoui trained as an architect and works as a designer and journalist. She is the co-creator of In-Context, a national video series and online publication on Canadian architecture. www.incontextvideos.com

En åpen fortelling
Raja Moussaoui
Raja Moussaoui er utdannet arkitekt og arbeider som formgiver og journalist. Hun var med på å starte In-Context, en nasjonal videoserie og…les mer
En åpen fortelling
Publisert på nett 18. august 2016. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 1 – 2016. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.