Villa Aas. Are Vesterlid 1961. Foto: Rickard Riesenfeld
Foto: Rickard Riesenfeld

En barndomsforelskelse

En hyllest til eneboligen for Inger og Per Aass tegnet av arkitekt MNAL Are Vesterlid

Å oppsøke en barndomsforelskelse er et dristig prosjekt. En forelskelse som kanskje til og med er en viktig grunn til at jeg i tiårsalderen bestemte meg for å bli arkitekt. Barndommens utkårede er et hus like borti veien for der jeg vokste opp. Et hus hvor kameraten min Morten bodde. Jeg måtte simpelthen dra tilbake for å undersøke om det var så vakkert, så stille, som jeg husket det. For et par år siden tok jeg derfor kontakt med Per Aass og oppsøkte enebolig Aass i Måltrostveien på Ås. Og jeg besøkte Are Vesterlid i Furuveien på Hamar.

Aldri har en gammel flamme bleknet mindre.

Are Vesterlid er i mine øyne en av landets mest ufortjent underpubliserte arkitekter. Arbeidene hans fra 60-årene er noe av det aller ypperste i norsk etterkrigsarkitektur. Han har, sammen med Hans Østerhaug, fått Treprisen (1962), og noen av verkene hans er publisert i Byggekunst. Mye er likevel helt upublisert, og mye er ytterst magert publisert. Hans kanskje aller beste hus, legeboligen i Moelv, kjenner jeg bare fra noen få bilder og én plan. Huset på Ås har aldri vært publisert. Heldigvis er det nå planer om at en av asBuilt-bøkene skal omhandle nettopp huset i Moelv.

Enebolig Aass følger i hovedtrekk samme prinsippløsning som Arkitim-huset for Finn Bø i Furuveien på Hamar: En blanding av en U-formet og en T-formet plan, med et oppholdsrom over to plan. Plandisposisjonen er interessant. Man passerer det høyere volumet med oppholdsrommene på nordsiden for å komme til inngangen, og kommer derfor rett inn i husets kjerne; spiseplassen og kjøkkenet. Men ankomsten er ikke uten drama, og det er her den virkelige historien begynner.

"Det er bare partiet som danner overgangen mellom stuene og kjøkken/spiseplass som er høyt; et område med et par meters bredde." Foto: Rickard Riesenfeld

"Det er bare partiet som danner overgangen mellom stuene og kjøkken/spiseplass som er høyt; et område med et par meters bredde."

"Only the small space connecting the living areas to the kitchen and dining room is tall; an area just a couple of metres wide."

Foto: Rickard Riesenfeld
"Rommet har derimot denne underlige blandingen av intimitet, varme og generøsitet som jeg gjenkjenner fra Japan." Foto: Rickard Riesenfeld

"Rommet har derimot denne underlige blandingen av intimitet, varme og generøsitet som jeg gjenkjenner fra Japan."

"On the contrary, the spaces have this strange mixture of intimacy, warmth and generosity that I recognize from Japan."

Foto: Rickard Riesenfeld
"Mellom sentralrommet og soveromsfløyen når ikke innredningen helt fram til veggen. Det er igjen litt luft. Et lite blikk." Foto: Rickard Riesenfeld

"Mellom sentralrommet og soveromsfløyen når ikke innredningen helt fram til veggen. Det er igjen litt luft. Et lite blikk."

"Between the central spaces and the bedroom wing the built-in cabinets don't quite reach the wall. A little slot is left open."

Foto: Rickard Riesenfeld

Fra utsiden ser enebolig Aass nokså anonym ut. Helt sortbeiset, relativt regulær, velordnet, uten store fakter. Det er ingenting som forbereder en på husets rike indre liv. Inngangen er skåret ut i huskroppen, en enkel dør, en benk på siden. Litt uvanlig lav kanskje, bare to meter. Til venstre for døren en levegg som viser seg å skjule et lite gårdsrom for klestørk. Når man kommer inn har vindfanget samme knappe høyde. Noen få meter framme stoppes blikket av en tverrvegg, og lyset strømmer inn fra høyre. Og i det man runder dette hjørnet åpenbarer huset seg med en slags sjokkartet dramatikk. 

Fra entreen med to meter takhøyde trer man ut i husets høyeste rom, med en takhøyde på 3,5 meter. Jeg kan ennå huske første gang jeg opplevde den enestående følelsen av å plutselig være i husets generøse, høyloftede midte. Husets kjerne. Husets hjerte. Men rommet er jo ikke høyt. Det er bare partiet som danner overgangen mellom stuene og kjøkken/spiseplass som er høyt; et område med et par meters bredde. Men luftigheten smitter over på omgivelsene. Både stuene med sine høyder på respektive 2,2 og 2 meter og spiserom/kjøkken med 2,4 meter høyde føles luftige. Spiseplassen, som også er hovedpassasjen gjennom huset, er bare 2,4 meter bred. Hvordan er det mulig? 

Per Aass fortalte oss at bygningsrådet i Ås egentlig ikke ville godkjenne huset grunnet dårlig planløsning, men at et sykdomsforfall gjorde at vektskålen tippet i riktig retning. Det verste er at man saktens kan skjønne bygningsrådet. Hvis man bare leser planen ser det for trangt ut. Det er bare 2,4 meter ved spiseplassen og 83 cm mellom kjøkkenbenk og bakveggen i kjøkkenet, som forøvrig rommer kjølerom, uhyre moderne for sin tid. Men et hus er ikke en plan. Hus er rom. Dimensjoner er ikke isolerte tall. En dimensjon står i samspill med en rekke andre dimensjoner. Nå, 40 år etter, er sentralrommet i huset fortsatt luftig, fortsatt romslig, overhode ikke trangt eller upraktisk. Rommet har derimot denne underlige blandingen av intimitet, varme og generøsitet som jeg gjenkjenner fra Japan. Det er som om huset legger seg varsomt helt inntil kroppen, samtidig som det puster.

"Arbeidsstuen ligger som en kommandobro et halvt plan opp fra sentralrommet. Et nydelig arbeidssted." Foto: Rickard Riesenfeld
Foto: Rickard Riesenfeld

"Arbeidsstuen ligger som en kommandobro et halvt plan opp fra sentralrommet. Et nydelig arbeidssted."

"The study sits like a ship's bridge a half level above the central space. A beautiful place to work."

Arbeidsstuen ligger som en kommandobro et halvt plan opp fra sentralrommet. Et nydelig arbeidssted. I kontakt med alt og alle, men samtidig tilbaketrukket og privat. Man sitter selvsagt med siden vendt mot trappen, slik at arbeidsroen ivaretas. Her oppe er det som nevnt bare to meter takhøyde, men siden det er kontakt ut, ned til peisestuen og inn til sentralrommet med sin store høyde, kjennes det godt, ikke trangt.

Istedenfor å gå opp tretrappen til arbeidsstuen kan man velge tegltrappen ned til peisestuen. Peisestuen ligger litt nede i bakken, omtrent som i Korsmos hus i Planetveien, men der stopper all likhet. En kraftig peis danner et skille mellom sentralrom og peisestue, møbleringen er fast og ligger langs ytterveggene, mens vinduene er satt nede ved bakken og henleder oppmerksomheten på vekster, biller og snø. Himlingen er åpne bjelker. Med få virkemidler er det skapt en ganske annerledes, primitiv stemning her nede. Teglgulvet er grovt. Veggene mer omsluttende. Utsynet nedadvendt. Bjelkene synlige. Ingenting overdrevet. Litt mer direkte. Litt mer jordnært, bokstavelig talt. Det er fristende å fyre på peisen. Fristende å slå av det elektriske lyset. Fristende å la mørket og skyggene dominere.

"Istedenfor å gå opp tretrappen til arbeidsstuen kan man velge tegltrappen ned til peisestuen." Foto: Rickard Riesenfeld

"Istedenfor å gå opp tretrappen til arbeidsstuen kan man velge tegltrappen ned til peisestuen."

"Rather than going up the wooden stair to the study, you can go down the brick stair to the fireplace."

Foto: Rickard Riesenfeld
"Peisestuen ligger litt nede i bakken, omtrent som i Korsmos hus i Planetveien, men der stopper all likhet." Foto: Rickard Riesenfeld

"Peisestuen ligger litt nede i bakken, omtrent som i Korsmos hus i Planetveien, men der stopper all likhet."

"The fireplace is set into the ground, just like in Korsmo's house at Planetveien, but the similarity ends there."

Foto: Rickard Riesenfeld

Oppe i spiserommet og kjøkkenet er det mer rom for å observere. De sortbeisete veggene gjør noe med utsikten gjennom de store vinduene mot det lille atriet. Veggene trer tilbake. Veggene sluker lyset. Hagen trer fram. Ikke huset. Igjen springer tankene til Japan, til Kyoto. Hvor mange ganger har jeg ikke vært steder hvor jeg i ettertid husker lite eller ingenting av rommene, men glassklart husker hagene, steinene, singelen, mosen, de skjøre blomstene rett før de springer ut, eller det tynne laget med rim på de nakne grenene. Jeg er sikker på at det å stå og lage mat med utsikt til familiens vakre hage har gitt Per og Inger meditative opplevelser de kanskje aldri har visst at de har hatt.

Mellom sentralrommet og soveromsfløyen når ikke innredningen helt fram til veggen. Det er igjen litt luft. Et lite blikk. Huset er lite, bare om lag 100 kvm, men det er aldri trangt. Badet ligger rett inntil kjøkkenet, men langt unna. Et smalt, nordvendt vindu over speilet gir et bløtt presist lys som avslører alt det du helst ikke vil se, men som du likevel leter etter. Er det dagslys ute, trengs det ikke lampelys på badet. Flisene har farge som fuktige Opal-plommer. 

Per forteller at han ikke har slått inn en spiker siden de flyttet inn i 1961. Det er kommet til noen flere møbler, ellers er alt originalt. Koketoppen. Den 90 cm brede stekeovnen. All den faste innredningen i oregon pine. Den uttrekkbare skjærefjelen av teak. Overlyset over oppvaskkummen. Vaskene. Kranene. Dørhåndtakene. Det åtte-toms granpanelet på veggene. Grangulvet. Den originale oransje fargen på stålet (eller er det Wrights Cherokee-red?). Selv varmtvannsberederen er original. Denne originaliteten vitner om et usedvanlig vellykket hus. Et hus som fullt ut har tilfredsstilt familien. Det vitner også om en lite forfengelig familie. En familie uten behov for å følge med i tidens skiftende moter. Det vitner om kjærlighet. Og kanskje om at hus, om de er gode nok, kan bli nesten som et stykke natur. Noe man bare forholder seg til. Noe som bare er slik det er. Hvilken utrolig frihet må ikke det gi beboerne?

"Vinduene i peisestuen er satt nede ved bakken og henleder oppmerksomheten på vekster, biller og snø." Foto: Rickard Riesenfeld
Foto: Rickard Riesenfeld

"Vinduene i peisestuen er satt nede ved bakken og henleder oppmerksomheten på vekster, biller og snø."

"The low fireplace turns you attention to the garden, to plants, bugs and snow."

English Summary

A Childhood Crush – an homage to the villa designed for Inger and Per Aass by Are Vesterlid, architect MNAL

By Knut Hjeltnes

Looking up a childhood crush is a risky business. But in revisiting the house that made him want to become an architect, Knut Hjeltnes finds that the attraction has not faded.

Are Vesterlid is one of Norway’s most undeservedly under-published architects, says Hjeltnes. This house, as well as many of his other works, has never been published.

The house looks fairly anonymous, with a combination U- and T-plan and a split level living area. It is small, with generally low ceiling heights, but within this modest framework Vesterlid achieves a series of subtle spatial shifts that gives the house a careful, almost breathing intimacy.

The original owner still lives there; the house has served him and his family since it was completed in 1961. This is love.

Knut Hjeltnes is an architect MNAL and principal of Knut Hjeltnes AS sivilarkitekter MNAL. He is professor at the Oslo School of Architecture and design.

Photography by Rickard Riesenfeld for Arkitektur N.

Foto: alchetron.com
Knut Hjeltnes
Knut Hjeltnes er arkitekt med egen praksis og professor på AHO.
En barndomsforelskelse
Publisert på nett 08. september 2016. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 2013. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.