En musikalsk tidsreise

En musikalsk tidsreise

Popsenterets historiske utstilling er basert på spennende arkivmateriale fra norsk populærmusikks historie, men dårlig lydstyring og lite elegante løsninger for fordypning legger en demper på opplevelsen.

Det nye Popsenteret i Oslo er i likhet med Rockheim i Trondheim både et museum og et opplevelsessenter for populærmusikk. Museumsdelen består i begge tilfeller av en historisk utstilling. Men hvordan stiller man ut lyd? Og hvordan formidler man populærmusikk, et fenomen som i tillegg til lyd handler om identitet, ungdomstid, teknologisk utvikling, estetiske trender, kjendiser og personlige opplevelser?

Det å lage utstillinger om populærmusikk er kanskje ikke så annerledes enn å lage utstillinger om andre temaer. Likevel er det noen ekstra utfordringer når utstillingens viktigste ”gjenstander” ikke kan sees, og utspiller seg i tid og ikke i rom. 

Popsenteret og Rockheim inneholder i stor grad de samme elementene – en historisk utstilling basert på musikkepoker, fordypningsstasjoner der publikum selv kan lete seg gjennom arkivmateriale, muligheter for publikum til å selv produsere musikk og gjengivelse av tidstypiske omgivelser fra de forskjellige historiske periodene. Men der Rockheim blander sammen flere av disse elementene, er utstilling, fordypning og interaktivitet atskilte elementer på Popsenteret. 

Se

Å bevege seg gjennom Popsenterets historiske utstilling kan minne om en tidsreise, slik vi kjenner dem fra film, hvor lyder og bilder fra historiens gang suser forbi deg i raske glimt. Utstillingsrommet er en smal gang, med skjermer, høytalere og montre med gjenstander på hver side. Blått, grønt og rødt lys fargelegger flatene, og innholdet presenteres i et formspråk som gir assosiasjoner til by og ungdomskultur. Gangen fører deg kronologisk gjennom historien fra 1900 og fram til i dag. Utstillingen er bygget opp omkring originale fotografier og film- og lydopptak av kjente norske artister. Korte tekster om artister, konsertscener eller samfunnshendelser er plassert på skjermene og følger de skiftende filmene og fotografiene. Det audio-visuelle arkivmaterialet og de korte tekstene gjør utstillingen levende og lett tilgjengelig. Her er det ingen lange utredninger om stillestående gjenstander, i stedet er det smilende ansikter, sang, bevegelse og musikk. 

Selv om det er mye lyd i utstillingen, eller kanskje nettopp derfor, er det det visuelle innholdet som dominerer. Det er ingen hodetelefoner, og heller ingen avgrensning av de ulike høytalernes rekkevidde. Det gjør at lyden fra alle skjermene blandes sammen, og noen ganger kan det være vanskelig å høre hvilken lyd som hører til hvilken skjerm. Bildene, og de intuitive assosiasjonene bruddstykkene av musikk skaper hos publikum, er de viktigste virkemidlene. 

I utstillingen er det lagt stor vekt på ungdomskulturen omkring popartistene, som rocken på femtitallet, hippiekulturen på 60-tallet, visebølgen og hip-hopens inntog. I tillegg får utviklingen av avspillingsutstyr stor plass. I montre langs veggen kan man se hvordan musikkavspillere har utviklet seg fra grammofonen og fram til nedlastningsmuligheter på nettet. Det er i stor grad de kulturelle endringene som er fokus, ikke endringene i det musikalske uttrykket. Artistene og musikken presenteres  først og fremst som eksempler på en tidsepoke eller stilart. 

Popsenteret. Fra utstillingen, som er formet som en reise gjennom norsk populærmusikks historie.
 

Popsenteret. Fra utstillingen, som er formet som en reise gjennom norsk populærmusikks historie.

The Pop Centre. From the exhibition, which is designed as a journey through the history of Norwegian popular music.

Dykke ned

De dårlige lyttemulighetene og det at man ikke kan velge hvilket innhold man vil se i den historiske utstillingen, gjør at fordypningsstasjonene får en stor rolle å fylle. Fordypningsstasjonene er plassert etter den historiske utstillingen, i et rom som mest av alt føles som et gjennomgangsrom. Rommets form og innredning gir ikke signaler om at man skal være der lenge. Det er for eksempel ingen sitteplasser til stasjonene. Den eneste stolen i rommet er ikke knyttet til en fordypningsstasjon og fungerer kun som et estetisk element. 

I rommet er det to digitale bord som viser en oversikt over Oslos konsertscener fra 1900 til i dag. På veggen henger skjermer hvor man kan bla igjennom festivalplakater. Tre digitale bord inneholder alfabetiske artist-arkiver, og gir deg mulighet til å lytte til musikk og se bilder og film. Artist-arkivet er lett å navigere i og har mye spennende innhold, men mangelen på hodetelefoner og støyen fra de andre artist-arkivene og tilstøtende rom gjør det vanskelig å konsentrere seg om det man hører. Noen sett med hodetelefoner på hvert artist-arkiv kunne lett endret dette. Kanskje er hodetelefoner valgt bort fordi de kan virke ekskluderende. Det er tydelig at man ønsker å legge til rette for, og oppmuntre til, sosiale besøk på Popsenteret. Det er en god tanke, og jeg tror at de har fått det til i stor grad. Popmusikk er også ofte en sosialt aktivitet, både med hensyn til konsertopplevelser og kulturelle trender. Men popmusikk kan også være veldig personlig og knyttet til store følelser og det burde være mulig å gi plass til begge deler i et senter for populærmusikk. 

“Det er tydelig at man ønsker å legge til rette for, og oppmuntre til, sosiale besøk på Popsenteret. Det er en god tanke, og de har fått det til i stor grad.”

Det er 3. etasje som tilsynelatende skal innfri publikums behov for mer fordypende lytting. Her finner man ”ego-eggene” – runde stoler med hver sin Ipad tilkoblet – og to tv-kroker. ”Ego-eggene” ser innbydende ut, men i løpet av mine to besøk på senteret så jeg ingen som brukte dem, og det er lett å forstå hvorfor. Det er ikke noe unikt innhold å fordype seg i. På Ipadene i ego-eggene finner man linker til en rekke musikkrelaterte nettsider som Rockheim, groove, ballade og Popsenterets egen. Jeg får vite av en vakt at det er høytalere i eggene, og at det skal være mulig å finne musikk på noen av nettsidene, men han vet ikke hvor. Nettsider kan man surfe på hjemme, på et opplevelsessenter og museum forventer man å få presentert noe annet. 

TV-krokene bøter litt på skuffelsen. I hvert av rommene er det en sofa med plass til mange og en tv med en meny. Her kan man se på klipp fra Melodi Grand Prix, intervjuer med artister, tv-opptak og musikkvideoer, og det er mye spennende. Særlig artistintervjuene er gode, og jeg kunne godt å tenkt meg å sett flere av dem i den historiske utstillingen. TV-krokene er likevel først og fremst en visuell og sosial opplevelse. Til å være et senter hvor hovedattraksjonen er lyd, er det påfallende dårlige muligheter til å faktisk lytte. 

Være med

I den historiske utstillingen er det kulturen omkring popartistene som er i sentrum, men når senterets publikum selv skal få vise seg frem, da er det artist man får være. ”Gjør-det-selv”-stasjonene består av tre trinn. Først spiller man inn en sang med vokal og keyboard, eventuelt til allerede innspilt komp. Deretter kan man mixe opptaket, og til slutt kan man kle seg ut og ta et bilde til ”platecoveret”. Stasjonene fungerer godt. De er enkle å forstå og lette å bruke, og de kan brukes uavhengig av musikalske evner. Til en viss grad. Man må enten kunne spille piano, eller tørre/like å synge. Gjør man ingen av delene, er det ikke mye å bidra med. Dersom man ønsker å aktivere flere av de besøkende kunne det vært en idé å legge inn noen interaktive elementer med lavere terskel for å delta. 

Det er heller ikke alle som ønsker å bytte ut publikumsopplevelser med artistopplevelser. Kanskje burde man i større grad anerkjenne folks glede over å være publikum. Hva med for eksempel å kunne stemme over årets pop-sang? Eller få lov til å fortelle hvilken popsang man hørte sist? Eller skrive om en av sine opplevelser på spillestedene som presenteres på kartet? Eller kunne merke av sin historiske favorittepoke? Og hvor er popquizen? Den må vel være et viktig element i populærmusikkens historie? Slike interaktive elementer ville gjort det mulig å ikke bare stille ut populærmusikk, men også å samle informasjon om populærmusikk og kulturen omkring. 

Rockheim i Trondheim. Arkitekter: Pir II AS, 2007. Innspillings- og miksestasjon i utstillingen. 
 

Rockheim i Trondheim. Arkitekter: Pir II AS, 2007. Innspillings- og miksestasjon i utstillingen. 

Rockheim in Trondheim. Arkitekter: Pir II AS, 2007. Recording- and mixing station in the exhibition.

Samspillet 

Som nevnt innledningsvis er det på Rockheim valgt en annen tilgang til samspillet mellom fordypning, utstilling og interaksjon. På Rockheim er fordypningsstasjoner integrert i den historiske utstillingen. Rockheims historiske utstilling består av et rom dedikert til hvert tiår, fra 50-tallet til og med 2000-tallet. I hvert av rommene er det forskjellige muligheter for publikum til å hente frem arkivmateriale og selv bestemme hva man ønsker å se og høre. Rockheim har fått en del kritikk for at måten man henter fram informasjon på – med laserpenner og bevegelsessensorer – tar oppmerksomheten vekk fra selve informasjonen. Det er jeg i stor grad enig i, men der hvor fordypningsstasjonene fungerer, fungerer de også veldig godt. Den fantastiske bandbussen som representerer 70-tallet er kroneksempelet. Her kan man sitte behagelig og lese seg igjennom digitale versjoner av musikkblader fra 70-tallet. Den historiske konteksten bidrar til forståelsen av arkivmaterialet, og arkivmaterialet presenterer detaljer fra den historiske perioden. Har man lyst til å høre musikken man leser om, kan man starte en musikkvideo ved å aktivere bildene i bladene. Bussen har mange plasser, og alle plassene har hodetelefoner, så ingen blir forstyrret av naboens aktiviteter. På en annen side er det også fordeler ved å strukturere fordypningsstasjonene etter tema, slik det er gjort på Popsenteret, og ikke etter historisk periode. Den digitale oversikten over hvordan Oslos konsertscener har flyttet på seg de siste hundre årene er et godt eksempel på det. Her er sammenligningen på tvers av tidsperioder en viktig del av attraksjonen. Det er derfor ikke skillet mellom fordypning og utstilling som først og fremst gjør at fordypningsstasjonene på Popsenteret ikke oppleves som vellykket. Ett veldig enkelt grep, som ville løfte opplevelsen av et besøk på Popsenteret mye, er å legge det alfabetiske artist-arkivet inn på ipadene i ”ego-eggene” og installere et par hodetelefoner ved hver stol. Det ville dekket behovet for musikalsk fordypning, og gjøre tredje etasje til et mer levende sted. Det kan virke så banalt, men et sted å sitte er essensielt dersom man ønsker at folk skal fordype seg. 

Popsenteret. Fra utstillingen.
 

Popsenteret. Fra utstillingen.

The Pop Centre. From the exhibition.

English Summary
Musical Time Travel

Commentary by Hege Børrud Huseby

The historic exhibition at the Pop Centre is based on exciting archive material from the history of Norwegian popular music.

How to exhibit sound? And how to exhibit popular music, which is about so much more than sound? asks Hege Huseby in this commentary. Many of the displays and interactive aspects of the Pop Centre exhibition design work very well, providing a glimpse back in time at the development of popular music in Norway. 

The centre and the exhibition has a clear ambition to engourage and facilitate social visits, and they are largely successful. But the shortcomings of the acoustic design and the inelegant solutions for individual study detract from the experience.

Hege Børrud Huseby
Hege Børrud Huseby er frilans kulturformidler og skribent. Hun har en mastergrad i Moderne kultur og kulturformidling med spesialisering i medier og…les mer
En musikalsk tidsreise
Publisert på nett 24. januar 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 2012. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.