Fra Fantoft omsorgssenter. Veggutsmykking: Edith Lundebrekke.

Endringer

Einar Bjarki Malmquist etterlyser en større bevissthet om hvilken rolle arkitektur kan spille for de eldre. Han skriver at «manglende fokus på hovedingrediensen i byggeoppgaven – leveforholdene for menneskene – og den spesifikke programmering dette krever i utbygging av sykehjemstilbudene, fører til at mange arkitektoniske muligheter blir stående uprøvd». Som en konsekvens av handlingsplanen for eldreomsorgen i Norge er det gjennomført en storslått utbygging av sykehjem i de siste årene. De ytre rammene skal nå legge til rette for at sykehjemstjenestenes innhold og kvalitet kan prioriteres. Men hvilken rolle spiller arkitektur i denne sammenhengen? Malmquist drøfter i denne artikkelen mulighetene for å se på byggeoppgaven sykehjem i nytt lys. Han mener man må knytte tettere bånd mellom arkitekturforskning og praksis for å utvikle fremtidens sykehjemsarkitektur. 

Menneskers livssituasjon endrer seg kontinuerlig. Fra det øyeblikket vi er født inn i verden til vi dør, møter vi nye situasjoner som endrer våre livsbetingelser og dermed det livet vi lever. Filosofen Hannah Arendt beskrev menneskers mulige emigrering fra jorden til en annen planet som den mest radikale endring av menneskers livssituasjon hun kunne forestille seg.2 Med det som referanse kan det til sammenligning virke enkelt å flytte innenfor et nabolag, fra en leilighet eller et hus, til et rom på et sykehjem.

Det er mest sannsynlig at flyttingen skjer i regi av noen andre. Det er noen andre som – ev. med vårt samtykke – administrerer og avgjør det meste rundt en slik flytting. Huset vi skal til, er allerede bygget, størrelsen på rommene er bestemt, og det er ikke sikkert at vi kan ta med oss alt det vi ønsker av møbler og ting. Hvorvidt noe går galt i denne flytteprosessen, og hvorvidt vi trives eller har det bra i vårt nye hjem, står sjelden i fokus på en slik måte at det får konsekvenser for diskursen rundt fremtidens sykehjemsbygging. Heldigvis er samfunnet opptatt av hva barndommen og barndommens omgivelser betyr for oss senere i livet, men dessverre er oppmerksomheten ikke i like stor grad rettet mot hvordan vi har det i sluttfasen – hvor vi sitter og venter på maten, eller venter på å få besøk i vårt nye hjem.

Snitt gjennom beboerrom.
 

Snitt gjennom beboerrom.

Hole residential care home. Section.

Sykehjem som arkitekturoppgave

Vi går i barnehagen når vi er små, på skolen som barn og ungdom, og på arbeid når vi er voksne. Gjennom barndommen, ungdomsår og voksen alder – helt til alderdommen begynner å prege vår tilværelse, befinner vi oss store deler av livet andre steder enn hjemme. Det er først når aktivitetsradiusen blir mindre, idet vi blir eldre og svakere, at vi kommer til å oppholde oss stort sett hjemme hos oss selv. Og det er i en slik tilværelse mange befinner seg idet vi kommer på et sykehjem. Hvis vår helsetilstand tillater det, beveger vi oss rundt i dette nye hjemmet, inne i og utenfor bygget. Mange gjøremål er overtatt av andre, og det blir dermed færre grunner for å dra hjemmefra. Dette gjør denne arkitekturoppgaven til en spesiell utfordring: Vi skal kunne holde ut med arkitekturen.

I prosjektering av sykehjem fremheves det at institusjonsboliger eller rom på et sykehjem skal skille seg minst mulig fra private hjem. Det «hjemlige» og «boliggjøring» er fremtredende stikkord i prosjekteringen. I et samfunn i endring, med økt antall eldre og økt kulturelt mangfold, blir en slik boliggjøring både mer kompleks og kanskje mer interessant. Den aktualiserer også en sentral utfordring som samfunnet for øvrig står overfor, nemlig å avdekke det potensial som ligger i det økende mangfoldet. I tilfellet eldreboliger betyr dette å gi en fortolkning av «det hjemlige» i tråd med stortingsmelding nr. 45, 2002–2003, som sier at «det er viktig at behova og ønska til kvar einskilt brukar blir lagde til grunn når tjenestene skal utformas». Dette understreker hvor viktig det er å lage sykehjem som åpner for at vi er forskjellige, at vi bor sammen, men har forskjellige behov.

Hvis filosofen Hans Georg Gadamer har rett i det han sier, at den menneskelige utfordringen i det å lære å være «hjemme», å finne sitt ståsted i livet, er akkurat det det innebærer å være menneske, å være levende,3 så er oppgaven sykehjem – eller det tredje hjemmet, som noen kaller det – en viktigere oppgave en vi kanskje har trodd.

Borre sykehjem, Sykehjemsavdeling.
 

Borre sykehjem, Sykehjemsavdeling.

Borre residential care home.

Rammene rundt oppgaven

Mange av de arkitektene som arbeider med oppgaven eldrebolig, hevder at rammene for arbeidet oppfattes som svært begrensende, og at det er ønskelig at stat og kommune som byggherrer tar oppgaven mer på alvor. Oppgaven er viktig og sammensatt. Det er viktig å sette beboerne i fokus i en situasjon hvor antall sykehjemsplasser forventes å øke kraftig. Levealderen i samfunnet har økt, og dermed andelen av eldre i samfunnet. Dette er et globalt fenomen som foreløpig slår sterkest ut i Japan og Europa. I Norge forventes det en ytterligere befolkningsøkning i årene fremover, noe som innebærer en fordobling av eldre over 67 år frem mot 2050. SINTEF, NAL og arkitektskolene skal i gang med å drøfte den faglige utvikling på dette grunnlaget, men arkitektene er ikke alene om å ønske en revitalisering av holdningene rundt samfunnets ansvar i denne sammenhengen. Den økte bevisstheten om omgivelsenes betydning for helbredelse innenfor sykepleiefaget er ett eksempel.

Historisk sett er en slik bevissthet ikke noe nytt. Fortidens greske legekunst viser oss hvordan været og sesongene, temperatur, vann og mat, samt det vi omgir oss med, ble sett på som konkrete faktorer i tilværelsen som legekunsten hjelper til med å gjenoppbygge. I grekernes fotspor har vi alltid etterstrebet god helhet: helsen. At dagens leger og sykepleiere, samt byggherrer og prosjektledere i omsorgsutbygging, ikke bruker arkitektur mer bevisst som en del av et behandlingsopplegg, er kanskje ikke å vente når man ser hvor lite dokumentert kunnskap som finnes. Spørsmålet om hvordan arkitekturen kan bidra til å forbedre menneskers helse og livsbetingelser, blir i stor grad stående uten svar.

Sykehjemmet fasade øst. 
 

Sykehjemmet fasade øst. 

Residential home, east-facing facade.

Faglig potensial

I sin tid som avtroppende professor på Arkitekthøgskolen i Oslo foreslo Sverre Fehn at en viss promille av den kapital som avsettes til all statlig bygging, burde gå til «frie eksperimenter på skolen. Ikke minst når det gjelder de romlige elementer i det å bo.»4  Det kan hende at forslaget er noe å tenke på for kommunene når det gjelder utbygging av sykehjem og andre tilbud for fremtidens eldre. På skolene kan man ofte holde fokus på bygningsprogrammering samt en dypere utforsking av hva oppgaven har av muligheter. Hva vil det si å være gammel – bli gammel? Hva slags bygg egner seg som omsorgsbolig? Hva kan man få til i et sykehjemsprosjekt?

Det forskes som aldri før i helse- og sosialfagene, og det forskes som aldri før i arkitekturen. Statsrådene snakker om det nye samfunn og behovet for nye prosesser og strukturer, om et tilpasningsdyktig samfunn hvor individene står i fokus. Stortingsmeldingene krever at alle skal kunne ha enerom på et sykehjem, og at eldreomsorgen skal oppgraderes. Det skal være verdige forhold for våre medmennesker når de blir eldre og trenger den omsorg og tilretteleggelse som alderen utløser. Men hvem tar egentlig tak i dette? En oversikt over forskningstemaer på Arkitekthøgskolen i Oslo og Arkitektavdelingen ved NTNU avslører imidlertid at så langt er arkitekturforskningen på dette feltet nesten fraværende, i det minste veldig beskjeden.

Det finnes mange sykepleiere som jobber hardt for å sette diskusjonen om omgivelser på dagsordenen. Det påstås at gode omgivelser – god arkitektur – hjelper pasienter til å bli friske. Slike påstander blir ofte etterfulgt av et lokkende argument om at god arkitektur kan redusere behovet for helsepersonell og dermed redusere pleiekostnadene. Det finnes forskningsrapporter hvor dagens sykehjemsmodell blir satt i fokus og vurdert, hvor forutsetningene og resultatene blir belyst med brukerundersøkelser og analyser av ulike driftsformer. Men det gjenstår mye arbeid. Forsker Karin Høyland, sivilarkitekt MNAL hos SINTEF, påpeker at det «bygges fremdeles mange sykehjem i Norge som er relativt tradisjonelle institusjonsbygninger med lange korridorer og lite hjemlig preg»5. Og videre at «Det er nødvendig å se sammenhengen mellom bygninger og driftsform, arkitektur og tjenestetilbud, boform og brukeropplevd kvalitet når endreomsorgen fornyes og bygges ut. De fysiske rammene og organiseringen av tilbudet påvirker både de ansattes holdninger og fagutøvelse, beboernes verdighet og hverdagsliv «6.

«Men are conditioned beings because everything they come in contact with turns immediately into a condition of their existence»1. — Hannah Arendt

Slik det fremkommer i den offentlige debatten er mange sykehjem overbelastet; man får ikke plassert alle på enerom i samsvar med overordnede politiske intensjoner og stortingsmeldinger. Dermed kan det være vanskelig å få fokus på denne sammenhengen. Det er enighet om at det er tatt et tak i oppbyggingen av sykehjem i Norge i de senere år, og ifølge stortingsmelding nr. 31, 2001–2002, ble det regnet med at antall plasser for de eldre og driftsvilkårene av omsorgstilbudene skulle være tilnærmet tilfredsstillende ved utgangen av 2005. Som fremtidig mål ble det i denne meldingen konkludert med at «Gjennomføringen av handlingsplan for eldreomsorgen medfører først og fremst at de ytre rammer er lagt bedre til rette, slik at hovedfokus nå kan rettes mot tjenestenes innhold og kvalitet,» og videre at «Uavhengig av hva slags modeller og ytre rammer kommunene har valgt å satse på, vil det avgjørende perspektiv være kvaliteten og innholdet på tjenestetilbudet, ikke hvor og i hva slags bygninger tjenestene gis.»

Situasjonen gir arkitektene vanskelige arbeidsforhold. Det kan være begrenset hva man kan yte når man skal tegne et bygg under press med knappe midler. Flere arkitekter som i praksis videreutvikler mulighetene innenfor kommunenes og statens varierende rammer for sykehjemsutbygging, beskriver et potensial og en strategi for arkitektur som de arbeider med, men som bare i liten grad får utfolde seg innenfor de eksisterende rammene. Det finnes imidlertid en del små, men gode eksempler på prosjekter som er vridd gjennom prosjekterings- og byggeprosessen slik at de i mindre grad ligner institusjoner. Hole sykehjem er et slikt eksempel. Her har man fått til store vinduer på to sider som artikulerer enden av det som kunne ha blitt en typisk institusjonskorridor og gir mulighet for opphold, med bra visuell kontakt ut og opp: små, forsiktige forsøk på å få til litt arkitektur – og det lykkes. I sykehjemmene som presenteres i dette nummeret av Byggekunst, er beboere, besøkende og driftspersonell fornøyd. I Hole sykehjem er vinduene i beboerrommene plasser slik at de byr på storslått utsikt til landskapet også for de sengeliggende. Rikelig med dagslys og åpenhet mot landskapet fremheves som kvaliteter i fellesrommene. I Borre sykehjem er enhetene organisert slik at avdelingspersonalet og beboerne har nær kontakt. Dette gir trygghet og dermed mindre uro og pleiebehov. Lignende positive kommentarer kommer fra Fantoft og Skjoldtunet sykehjem.

De positive tilbakemeldingene er viktige. Men det er også viktig å ta arkitektenes anstrengelser på alvor, deres påstander om at prosessen vill gitt et bedre resultat dersom man i større grad hadde beholdt fokus på beboerne. Det er få byggesaker hvor det faglige potensialet ivaretas.

Fra Fantoft omsorgssenter.
 

Fra Fantoft omsorgssenter.

From Fantoft care home.

Kunnskapsdrypp eller forskning

I en ordinær norsk byggesak er det ikke uvanlig at arkitekten er avhengig av leverandørens smidighet og interesse for å utvikle nye løsninger innenfor en stipulert kostnadsramme Dette er f. eks. tilfellet innenfor dagen kontorutbygging. Det finnes mange store og innovative leverandører, firmaer som ikke vegrer seg for å finne nye og bedre løsninger. Det er nærliggende å tenke seg at det er disse prosjektenes budsjetter som frister leverandørene til å respondere – til å gi svar på tidens ønsker. En tilsvarende situasjon i en sykehjemsutbygging er det vanskelig å tenke seg. Det er snarere slik at det drypper av kunnskap fra andre prosjekter. Hvis det er tilfellet, kan man si at utviklingen av norske sykehjem er prisgitt tilfeldigheter, enkelt personers innstativ og tilføring av kunnskap fra andre hold. Dette er i så fall svært betenkelig. 

I et levende språk oppstår ordenes mening i en sammenheng. Det samme gjelder for objekter, mennesker og rom. Selv om bygningsstrukturer ikke er meningsløse når de står alene, er det først med deltagelsen av en menneskekropp at arkitekturen har fått tilført sin hovedingrediens. Manglende fokus på denne hovedingrediensen – menneskene – og den spesifikke programmering dette krever i utbygging av sykehjemstilbudene, fører til at mange arkitektoniske muligheter blir stående uprøvd. Fokuset flyttes lett over på tilretteleggelse for drift, og hovedingrediensen – beboerne – glemmes. Det er lett å gjøre besparelser i materialer som fører til at omgivelsene for de eldre får en annen karakter enn opprinnelig tenkt. Det gjelder bl.a. himlinger, ventilasjonsløsninger og belysning, hvor man ofte ender opp med løsninger som drar prosjektet i retning av en institusjonskarakter som man i utgangspunktet ønsket å motarbeide. Hvordan oppnår man en balanse? Er det menneskelige sykehjemmet en flyktig drøm eller noe som lar seg gjennomføre i praksis?

Den nåværende regjering har satt i gang et arbeid med en stortingsmelding om de fremtidige utfordringer i pleie- og omsorgssektoren. Denne meldingen skal etter planen legges frem for Stortinget høsten 2005. Helseministeren har oppmuntret til «å tenke høyt, fritt og konstruktivt».7 Vi kan glede oss med beboerne på dagens sykehjem over at hjemmene stadig er blitt bedre. Det er mange som er fornøyd med mye av det som bygges. Å føle seg hjemme med seg selv i livets sluttfase er en utfordring for hver enkelt. Å se nye muligheter i arkitekturen for de eldre i denne tilværelsen forblir en utfordring for samfunnet.

Fra Fantoft omsorgssenter. Veggutsmykking: Edith Lundebrekke.
 

Fra Fantoft omsorgssenter. Veggutsmykking: Edith Lundebrekke.

From Fantoft residential care home. Artistic articulation of the wall: Edith Lundebrekke

Noter
  1. Hannah Arendt, The Human Condition, Chicago, 1958,s. 9.
  2. Arendt 1958, s. 10.
  3. Hans-Georg Gadamer, The Enigma of Health,California, 1996, s. 58.
  4. Årbok 7, Arkitekthøgskolen i Oslo, 1995, s. 29.
  5. Karin Høyland, «Ny sykehjemsmodell gir ’smådriftsfordeler’» , SINTEF-rapport, publisert i Nordisk sosialt arbeid nr. 1-2003, s. 42.
  6. Høyland 2003, s. 37.
  7. Ansgar Gabrielsen, tale ved åpningen av konferansen «Ny tid – ny omsorg» 7. september 2004.
English Summary
Changes

Einar Bjarki Malmquist

The circumstances of people’s lives are constantly changing. The philosopher Hannah Arendt described the move to another planet as the most radical alteration imaginable of the context of human life. Moving house, or moving to a retirement home, seems simple in comparison.

Most likely, much of the move is determined by others. The new house is already built, we may not be able to take all our things with us, and whether we will actually be happy in our new home is rarely allowed to affect the discourse. So far, not a lot of attention is given to the built conditions in which we live out our lives.

The care home as an architectural challenge

Throughout much of our lives, we spend more time away from our home than in it – in kindergarten, school, at work. It is only as we get older that we increasingly stay in our homes, or in a retirement home. Many daily chores are taken care of, and we have even less reason to leave home. This makes the care home a special challenge: We have to endure its architecture.

Much emphasis is placed on making an institution for the elderly resemble a private home. Such a «dwellification», however, is a complex issue, which brings into play the increasing diversification of our society. Retirement homes must allow us to live together, whilst catering to the differences in our needs. If the philosopher Hans Gadamer is right in that the human challenge is to be «home», to find one’s place in life, the residential care home is perhaps more of a challenge than we might have thought.

The framework

Many architects struggle to achieve any level of quality within the present framework for the almost exclusively public provision of residential care. The residents need to be in focus – the population of Norway is expected to increase in general, with a doubling of the amount of people of 67 years or more by 2050. The planning professions have started to discuss the consequences of this, but the care professions also place a greater focus on the importance of built surroundings for care and health. Can architecture improve the conditions for people’s lives?

Architectural potential

What does it mean to grow old? What kind of buildings is suitable for elderly people? What is the architectural potential of a residential care home? Parliamentary decisions demand an upgrade in provisions for the elderly, with single rooms for all and dignified conditions for the aged who need care and support. But whose responsibility is it to pursue the architectural consequences of these statements? A quick look at the list of post-graduate research topics at the schools of architecture in Oslo and Trondheim reveal an almost total absence of interest in surroundings for the elderly.

There are many care professionals who try to raise the subject, but there is a tendency to go on to the effect architectural consideration can have on reducing the need for carers and the implicit costcutting potential. There has been some research on the dominant care home models in use today, but much work remains. Despite a recent frenzy of building activity, we have only been able to provide what we need in terms of quantity.

This situation makes for difficult working conditions for architects. Many of the people working to provide designs within the current municipal framework describe potential strategies for achieving quality of life, but they only have limited opportunity to realise them. There are, however, a number of smaller examples where something good has been able to wind its way through the strictures of the conventional design- and building processes. Hole residential care home is one of these. Here you have big windows dissolving the typical institutional corridor, good contact between inside and outside, even from the beds – modest, but successful stabs at creating architecture. At Borre, the wards are organised to give close contact between residents and carers, giving a sense of security that actually reduces the requests for help. In all the projects presented in this issue of Byggekunst, both residents and carers profess to be satisfied. These positive responses are important, but one should also listen to the architects’ claims that given a different focus in the process, the buildings could have been better.

Incidental experience or focused research

The qualities achieved in these building projects are based on experience gained incidentally, through work on other projects, rather than directed research. One could claim that the development of residential care buildings in Norway is based on accident, individual experience and incidental knowledge. If this is indeed the case, it is at best questionable.

Considering the lack of focus on the main ingredient in architecture for the elderly, namely the elderly human beings and their precise programmatic requirements, it is all too easy to shift priorities to operational issues, and accept costcutting suggestions in areas like ceiling design, lighting and ventilation services that significantly alter the character of the building towards something irrevocably institutional. Is the human care home anything more than a dream?

The current government has started preparing a parliamentary report on the future challenges in the area of residential care, to be presented in the autumn of 2005. Its stated aims are high. Many people are satisfied with what is being provided at present, but feeling at home even at the end of life is more than just an individual challenge. Developing the potential in architecture for the elderly remains a challenge for the whole of society.

Foto: Tommy Ellingsen
Einar Bjarki Malmquist
Einar Bjarki Malmquist er arkitekt MNAL og var fagredaktør i Arkitektur N frem til 2017.
Endringer
Publisert på nett 13. desember 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 2 – 2005. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.