Er eneboligen interessant sett fra utsiden av hekken?

Å trenge seg gjennom bambuskrattet og nå frem til Rudolf Schindlers eget hus i Hollywood er som å ankomme Italo Calvinos kapitteltittel «Zaira» fra Usynlige byer: «Byen er forholdet mellom dens utstrekning i rommet og begivenhetene i dens fortid. (...) Byen bærer fortiden i seg som linjene i en hånd, skrevet på husenes fremspring, på vindusgitrene, på trappegelendrene, på lynavlederne...» (Italo Calvino: Usynlige byer, Aschehoug 1992 (først utgitt 1972), s. 14, oversettelse ved Jorunn Aardal). 

Det er nærmest så man kan fornemme den rastløse og spedlemmede, tunikakledde Schindler i kjøkkenhagen, ved barberspeilet, foran peisen. Så tydelig og sensuell er arkitekturen at tiden har stoppet, kun skjermet av løvverk mot den omsluttende forgjengelighetens larm. Gamle fotografier viser huset plassert i et bølgende åkerlandskap og forklarer hageplanens idylliserte kulturlandskap: Los Angeles på tyvetallet fremsto ennå for innvandrerne som en Edens hage, noe som tydelig ble avspeilet i en jordnær, men samtidig fremtidsjagende arkitektur. Hos Schindler kombineres nyttehagebruk med et hus som er programmert for kjernefamiliens oppløsning.

Rudolph Schindler: Schindler-Chace house, Hollywood. 1921-22.  Foto:  The architecture of R.M. Schindler. The museum of contemporary art, Los Angeles 1989. Photo:  arkiw w. m. moser, eth.

Rudolph Schindler: Schindler-Chace house, Hollywood. 1921-22. 

Rudolph Schindler: Schindler-Chace house, Hollywood. 1921-22. 

Foto: The architecture of R.M. Schindler. The museum of contemporary art, Los Angeles 1989. Photo: arkiw w. m. moser, eth.
Frank Lloyd Wright: Hollyhock House, Los Angeles. 1917. Foto: Neil Levine: The architecture of Frank Lloyd Wright, Princeton university press 1996. Security pacific historical photograph collection/los angeles public library.

Frank Lloyd Wright: Hollyhock House, Los Angeles. 1917.

Frank Lloyd Wright: Hollyhock House, Los Angeles. 1917.

Foto: Neil Levine: The architecture of Frank Lloyd Wright, Princeton university press 1996. Security pacific historical photograph collection/los angeles public library.
Frank Gehry: Gehry House. 1979. Modellstudie. Ikke akkurat høflig! Foto: HV
Foto: HV

Frank Gehry: Gehry House. 1979. Modellstudie. Ikke akkurat høflig!

Frank Gehry: Gehry House. 1979. Model study. Not exactly well-mannered!

Absorberes de gode eksemplene?

Har alle de utadvendt optimistiske, men inngjerdede perlene tegnet av Lloyd Wright, Schindler og Neutra i Los Angeles hatt en varig innflytelse på omgivelsenes arkitektur? 

Paradoksalt nok kan det se ut som om en lykkelig kombinasjon av tid og sted som arkitektonisk inspirasjon, slik som i Schindlers hus, kanskje har vært viktigere for den internasjonale faghistorien enn for den lokale stedsidentitet og byggeskikk.

Schindlers hus er i dag museum, eid av en østerriksk stiftelse. Kanskje har byen forandret seg for mye til at arkitekturikonene i LA er relevante utover seg selv. Men avsondringen av disse eksplisitte kulturelle uttrykkene er samtidig trekk ved denne kulturen: For at drømmene skal virke som drivstoff blir idealene opphøyet og gjort vanskelig tilgjengelige. Dette påvirker også arkitekturen: De gode eksemplene blir ikke umiddelbart pløyd tilbake i det allmenne jordsmonnet.

Et unntak i denne sammenheng er Frank Lloyd Wrights gedigne Hollyhock House. Dette anlegget åpnet seg opprinnelig mot byen, og parken og huset skal etter lang tids rehabilitering snart åpne portene for publikum. Men påvirkningen er ikke uten videre positiv: Gjennom årene har Wrights arkitektur avstedkommet en omfattende og forgremmende replikaarkitektur i den tilliggende bebyggelse. En arkitektur som opprinnelig sprang ut av nye tanker om sammenhengen mellom ute- og innerom, topografi og livsstil, blir redusert til halvhjertede gjengivelser av ornamentikk og overflatebehandling.

Da er de industrirelaterte eneboligene fra etterkrigstiden, for eksempel «Case study houses program» (Eames, Ellwood, Koenig mfl.), mer interessante i sin forfinede omgang med allment tilgjengelige produkter og økonomisk systematisering. Og ikke minst i nyere tid Frank Gehry, hans fantastiske behandling av nedvurderte materialer som gjerdenetting, bygningsfinér og bølgeblikk i hans eget hus fra 70-tallet, som fortsatt vekker lokal irritasjon i et striglet Santa Monica.

Vi kan i disse eksemplene øyne en fruktbar sammenheng mellom samfunnets premisser og eneboligarkitekturen: Med vanlige og lett tilgjengelige midler skapes en arkitektur som nettopp sier noe om denne vanlighetens mange muligheter.

Jarmund/Vigsnæs AS Arkitekter MNAL: Enebolig Jæren. Erstatningsboligens utforming styrker offentlighetens interesser. Sett fra veien er huset plassert lavere enn horisontlinjen Foto: Nils Petter Dale
Foto: Nils Petter Dale

Jarmund/Vigsnæs AS Arkitekter MNAL: Enebolig Jæren. Erstatningsboligens utforming styrker offentlighetens interesser. Sett fra veien er huset plassert lavere enn horisontlinjen

Jarmund/Vigsnæs AS Arkitekter MNAL: Villa at Jæren. The design of this replacement dwelling protects the interests of the public. Seen from the road, the house is located below the horizon line.

Arkitekturen som samfunnsverktøy

De siste årene har vi øynet en gjenintroduksjon av troen på arkitekturen som et samfunnsverktøy i videre forstand, etter at vi har fått modernismekritikken og en påfølgende tid preget av estetiserende tvangstanker noe på avstand. Arkitektene forsøker på ny å ta utgangspunkt i etiske problemstillinger knyttet til gjenbruk, økologi, teknologi, globale perspektiver og urbane utfordringer. Dette er en tydelig tematikk i flere av de nasjonale paviljongene på årets biennale i Venezia. Den nordiske utstillingens fokus på arkitekturens relasjon til naturen i vår del av verden, forsøksvis forklart via eksempler i den regionale samtidsarkitekturen, kan ikke sies å være representativ for utstillingens tendens. Temaet for den 7. biennale i 2000 var: «The city: less aesthetics, more ethics».

Har eneboligprosjektering i tradisjonell forstand noen betydning for arkitektenes gjenfunne, bredere horisont, har lærdommen fra den lille og isolerte oppgaven betydning også for et mer offentlig ansvarlig virke? Eller skal vi rolig la hekkene vokse høye og brede for å beskytte perletankene for den mer svinske virkelighet? Min påstand er at eneboligprosjekteringen fortsatt har faglig betydning i en vid forstand. Eller mer presist: Nærgående erfaring med praktisk prosjektering i liten målestokk er i økende grad en forutsetning for å gi faget generelt den nødvendige legitimitet. 

«Den som er veldig sterk, må også være veldig snill!» sier Pippi Langstrømpe. I samme ånd kan man påstå at den som tenker stort og høyt for veldig mange, også må kunne tenke veldig lite og nært for den enkelte. Den typen dybdeperspektiv er nødvendig for å trekke kritisk lærdom av det 20. århundres mer dogmatiske arkitektfaglige eksesser. 

Dagens offentlige planlegging er blandet sammen med privat utvikling på en måte som gjør 60-tallets pent tegnede flateplanlegging ganske irrelevant. Det er behov for varierte planverktøy som taktiske midler for å nå strategiske visjoner. Det kan være like aktuelt med et verktøy i form av en kommunikasjonsplan for prosessen, som utvikling av detaljerte føringer for kvaliteter knyttet til lys- og materialbruk. 

Planleggingen må bibeholde fleksibiliteten med hensyn til program, tid og økonomi for å overleve økonomiske og politiske tidevannsbevegelser. En evne til å utvikle og formidle arkitektoniske kvaliteter i eksempler som er nært fokuserte, vil ofte være avgjørende for hvordan en overordnet plan blir mottatt. Den akademiske autoritet er ikke en selvfølge i det offentlige rom, abstraksjoner er mistenkelige, behovet for fysisk konkretisering av visjoner en allemannsrett. Store sprang mellom forskjellige skalaer og genrer er en nødvendighet i kommunikasjonen.

Jarmund/Vigsnæs AS Arkitekter MNAL: Enebolig Knoph Vigsnæs. Hus med mineralull uten dampsperre. Alt vel så langt. Foto: Nils Petter Dale
Foto: Nils Petter Dale

Jarmund/Vigsnæs AS Arkitekter MNAL: Enebolig Knoph Vigsnæs. Hus med mineralull uten dampsperre. Alt vel så langt.

Jarmund/Vigsnæs AS Arkitekter MNAL: Villa Knoph Vigsnæs. House with mineral wool insulation, with no damp proof membrane. So far, all is well.

Arkitektur er et langsomt fag

Arkitektoniske ideer relatert til program eller teknologi risikerer å bli akterutseilt av en hurtig samfunnsutvikling når de kommer til fysisk realisering. Langsomme beslutningsprosesser og kvalitetssikringsrutiner (en løsning må i prinsippet ha vært brukt før for å være akseptabel, ingen vil ta ansvar for førstegangs utprøving) forhindrer ofte arkitektoniske svar på samfunnsmessig tiltale i form av rask sosial og teknologisk utvikling. Eneboligprosjektering er ofte unntatt fra denne tregheten. Her testes gjerne nye tanker om materialer, detaljer og romforståelse, ut fra arkitektoniske motivasjoner. Disse erfaringene overføres først senere til større prosjekter, som er mer konservativt kontrollstyrt.

Selv om mindre offentlige byggeoppgaver, gjerne knyttet til infrastruktur, også evner å omsette idé til virkelighet relativt raskt, mangler rasteplasser og leskur gjerne den programmessige intensitet som boligoppgaven fortsatt representerer.

Eneboligprosjektering muliggjør et direkte samarbeid med brukeren. I dette samarbeidet tøyes gjerne grensene for de rent faglige samtaler. I de fleste andre prosjekteringsprosesser forvaltes planleggingen av profesjonell prosjektadministrasjon med langt kjøligere blikk og liten risikovilje utover sitt ofte begrensede mandat. I flerboligbyggeri ligger gjerne eiendomsmegleren som et empiristisk kontrollerende filter mellom arkitekten og forestillingen om virkeligheten.

Dette er ikke unaturlig, gitt et økende antall profesjoner til stede i byggebransjen; arkitektene er en del av en stadig mer spesialisert virkelighet. Likevel kan kanskje det enkle og direkte forholdet mellom byggherre og arkitekt være et ideal. Ofte er den personlige kommunikasjonen tillitsbasert, uten mye korrespondanse og referatskriving, et mulighetsrom for dyptloddende oppgaveforståelse. Et sterkt personlig engasjement hos arkitekt og byggherre er gjerne en fellesnevner for disse prosessene. Både spørsmål og svar må være tydelige. Dette betyr ikke at samarbeidet foregår uten friksjon; byggherren er gjerne amatør på feltet, med stort håp, dårlig tid og slunken lommebok. 

Jarmund/Vigsnæs AS Arkitekter MNAL: Hytte i Nord-marka. Innlegg om byggeskikk: Fargekode i svart-hvitt og bygningens henvendelse over vannet forfølger lokal tradisjon.  Foto: Nils Petter Dale
Foto: Nils Petter Dale

Jarmund/Vigsnæs AS Arkitekter MNAL: Hytte i Nord-marka. Innlegg om byggeskikk: Fargekode i svart-hvitt og bygningens henvendelse over vannet forfølger lokal tradisjon. 

Jarmund/Vigsnæs AS Arkitekter MNAL: Cabin in Nordmarka. A statement about being in keeping: Black-and-white colour coding and the building addressing the lake follows local tradition.

Byggebransjen foretrekker det kjente

Husets sunnhet og bestandighet blir ofte prioritert i samarbeid med en byggherre som planlegger å bygge kun én gang i livet. I liten målestokk er det mulig å eksperimentere med malingstyper, prinsipper for diffusjonsgjennomgang, alternativer til normal behandling av byggematerialer, osv., løsninger der tett samarbeid omkring utredning og oppfølging er nødvendig.

Bransjenormer har en tendens til ikke å fange opp miljømessig attraktive sidespor som for eksempel tetting ved bruk av alternative isolasjonsmaterialer eller bruk av pustende membraner i takverk. Produkter og teknologi som er nye eller nisjepregete, omhandles sjelden i standard byggdetaljer eller bransjeforeningenes generelle anbefalinger. Sikre løsninger i hovedstrømmen prioriteres fremfor alternativer hvor erfaringsgrunnlaget er mer begrenset. Det synes også som om den byggtekniske forskningen konsentreres om løsninger av eksisterende problemstillinger utført med kjente midler.

Byggmesteren ynder å fortelle byggherren om hvor upraktiske og fordyrende arkitektens løsninger er. De ler av oss, og vi ler av dem. Vi elsker å hate hverandre. Men, hvis jeg legger godsiden til, så vil jeg påstå at de synes det er litt moro likevel, i alle fall hvis håndverkerne ikke må jobbe på akkord i henhold til standardiserte oppgaver. Materialmøter uten avdekninger og millimeterpresisjon i stedet for centimeter er klare utfordringer i en bransje som stadig blir mer effektivisert omkring standardiserte løsninger med romslige toleransekrav. 

I eneboligsammenheng har man gjerne med små og relativt fleksible håndverksbedrifter å gjøre, som dessverre ofte er relativt skjøre konstruksjoner. Disse gutta ble håndverkere fordi de ville bygge, ikke planlegge. Hvis prosjektet er priset for billig som følge av tynt grunnlagsmateriale, dukker det som regel opp problemer i forhold til både vilje og økonomi. Underleveranser og ansatte uteblir forbausende raskt som følge av dårlig likviditet. I tillegg har psykologien i en byggesak – stemningen på byggeplassen – ofte større betydning for resultatet enn man skulle tro. 

Til tross for at standardløsningene dominerer, har den unike håndverksmessige utfordringen en tendens til å appellere, det oppstår gjerne et samspill omkring detaljløsninger på byggeplassen.

Det er den direkte og hyppige kontakten mellom arkitekt og ansvarlig håndverker på byggeplassen som i første rekke skiller gjennomføringen av en typisk enebolig fra større bygg. Dette kan føre til at håndverksmessige problemer løses på stedet, og muliggjør en utvikling av arkitekturen også i byggeperioden.

Noen ganger kan håndverksbedriftens kompetanse være avgjørende for valg av løsninger. Byggeprosessen forblir bevegelig i større grad enn hvis entreprenørens kontraktsforvaltning begrenser seg til avviksrapportering og standardiseringskontroll i byggemøter med for mange deltagere og for mye dårlig kaffe. 

Jarmund/Vigsnæs AS Arkitekter MNAL: Enebolig, Vålerenga. Plassert i nedslitt bakgårdsbygning kan byboligen utprøves under nye forutsetninger.  Foto: Nils Petter Dale
Foto: Nils Petter Dale

Jarmund/Vigsnæs AS Arkitekter MNAL: Enebolig, Vålerenga. Plassert i nedslitt bakgårdsbygning kan byboligen utprøves under nye forutsetninger. 

Jarmund/Vigsnæs AS Arkitekter MNAL: Backyard house, Vålerenga. Located in a worn-out backyard building, the urban dwelling can be tested in new conditions.

Hva lærer vi av eneboligprosjekteringen?

Henter vi allmenne erfaringer om boformer fra eneboligprosjekteringen? Når det gjelder idéutvikling omkring boform, kunne man kanskje ønske et større mangfold og mer situasjonsrelatert eksperimentering. Det er et åpent spørsmål om det er et grunnlag for dette i dagens samfunn: Drømmen om egen bolig blir ofte formet av billedmakeriet i glansede interiørblader. Ønsket om stilkopiering er en fare for utvikling av nyskapende konsepter hvor grunnleggende tanker om funksjon, sted og teknologi snarere er grunnlaget for arkitekturens helhet. Dette gjelder vel arkitekter så vel som byggherrer. Likevel virker det som norske arkitekttegnede eneboliger ofte er mindre, med mer kompakte, presise, men allikevel fleksible løsninger, enn hva som gjelder for typiske ferdighus.

Å gå til arkitekt i dag er ikke forbeholdt de aller best bemidlede. Dette fører til at tilvante forestillinger om størrelse og forventninger til etablerte kvalitetsnormer utfordres i prosessen også av økonomiske årsaker. Et trangt budsjett kan avle nytenkning.

Erfaringsoverføringen fra eneboligprosjektering til flerboligprosjektering er imidlertid ingen selvfølge. Det er ofte arkitektkontorer som ikke engasjerer seg vesentlig i eneboligprosjektering som engasjeres i det i hovedsak entreprenørstyrte boligmarkedet, og vice versa. En bredere diskusjon om det å bo, på tvers av fag og typer prosjekter, ville absolutt være ønskelig.

Det er de vanskelige tomtene som er tilgjengelige i dag, spesielt i storbyområdene. Mange boliger realiseres i et kontekstuelt og reguleringsmessig grenseland eller ingenmannsland. Ofte er dette steder hvor det ikke opplagt ligger til rette for bygging, og hvor utformingen slett ikke oppfattes som naturlig av omgivelsene. Dette kan gjelde typiske fortettingsoppgaver, men også boligbygging i tilknytning til eksisterende bygningsmasse, som rehabilitering, gjenbruk eller «snylting».

I slike sammenhenger kan eneboligbyggingen virke både som et redskap i finjusteringen av planapparatet og som et speilende resultat av disse premissenes begrensninger og muligheter. I det offentlige rom blir byggeskikk og stedskvalitet kontinuerlig diskutert og redefinert på bakgrunn av enkelteksemplene, det oppstår ofte en forhandlingssituasjon mellom individuelle og kollektive hensyn som i dag beslaglegger en stor del av bygningsmyndighetenes kapasitet. Dette er imidlertid ikke en unaturlig situasjon, og den utfordrer arkitektenes evne til å løse og formidle.

Jarmund/Vigsnæs AS Arkitekter MNAL: «Parcelhuset». Det ambivalente atriumhuset diskuterer privatisering av uterom.
 

Jarmund/Vigsnæs AS Arkitekter MNAL: «Parcelhuset». Det ambivalente atriumhuset diskuterer privatisering av uterom.

Jarmund/Vigsnæs AS Arkitekter MNAL: Single-family House. The ambivalent atrium house questions the privatising of external space.

Små problemer gir presise svar

Arkitektur kan virke lammende for arkitekter, handlingsrommet i mange større oppgaver fremstår som klaustrofobisk, og tidsperspektivet krever gjerne litt for mye av ens tålmodighet. Ved gjennomføring av byggeoppgaver i det små kan det være enklere å utfordre de vante spørsmålene og vi kan lettere tillate oss en viss uhøflighet overfor faglige konvensjoner og uttalte forventninger.

Avgrensede problemstillinger muliggjør presise svar, denne erfaringen styrker evnen til også å besvare mer komplekse utfordringer på gjennomtrengende vis. Allmenne problemstillinger kan undersøkes i det lille format, og erfaringene kan pløyes tilbake i offentlig grunn. Og ikke minst: Den uerfarne og systemkåte arkitekten kan få sin lille praktiske utløsning, mens den erfarne og systemtrette kan få sin tiltrengte innsprøytning. 

Vi har beveget oss videre. Parkert i en sving i Silver Lake, høyt hevet over smogen i Los Angeles har jeg akkurat funnet et fint lite kikkehull i en hekk. Noe skimrende Neutra. Surmulende ismasende barn i baksetet våkner plutselig begeistret til live idet porten til eiendommen åpnes, og Richard Gere feier ut i en åpen racinggrønn Aston Martin. Real life. Her og nå!

Det var det som skulle til. 

Vi hadde alle fått våre glimt av paradiset og kunne rolig returnere til flatlandet.

Jarmund/Vigsnæs AS Arkitekter MNAL: Enebolig Nesøya. Varighet er viktig. Kobberfasadene nedskrives på ti år i forhold til etablering og vedlikehold av malt panel.  Foto: Nils Petter Dale
Foto: Nils Petter Dale

Jarmund/Vigsnæs AS Arkitekter MNAL: Enebolig Nesøya. Varighet er viktig. Kobberfasadene nedskrives på ti år i forhold til etablering og vedlikehold av malt panel. 

Jarmund/Vigsnæs AS Arkitekter MNAL: Villa at Nesøya. Durability is important. The cost of the copper facades is written off in just ten years compared to painting and maintenance on timber panelling.

Er eneboligen interessant sett fra utsiden av hekken?
Håkon Vigsnæs
Håkon Vigsnæs er sivilarkitekt og partner i jarmund/vigsnæs as arkitekter mnal.
Er eneboligen interessant sett fra utsiden av hekken?
Publisert på nett 05. desember 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 2004. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.