Estetikk som kroppslig praksis eller offentlig diskurs

I Byggekunst nr. 8-2004 bringer Svava Riesto og Karen Marie Odgaard Bredegaard kroppen inn i estetikkdiskusjonen. I denne artikkelen utdyper sosiolog Tord Bø Bakke dette, og argumenterer for at det går et klart skille mellom diskusjonen rundt individets estetiske sansning av verden, og bruken av ordet «estetikk» i den offentlige diskursen rundt utformingen av våre felles omgivelser.

De to diskusjonene må holdes fra hverandre, sier Bø Bakke, slik at man kan være bevisst hvem som forsøker å gjøre sine egne opplevelser og normer gyldige for allmennheten.

Å begrunne estetikkens opprinnelse i vår erfaring av verden gjennom kroppen er kanskje riktig, men løser dette de konseptuelle problemene som har oppstått ved at estetikkbegrepet er løs i en offentlig debatt om planlegging og arkitektur? Som ett innlegg i debatten rundt estetikkbegrepet leverte Riesto og Bredegard (BK 1–05) et forsvar for en fenomenologisk vinkling på estetikk, der kroppen blir både et inntak til og en garantist for den estetiske dimensjonen. 

Prerefleksiv: Før refleksjonen, dvs. vår umiddelbare erkjennelse av verden før den er satt i forhold til de begreper vi allerede har dannet oss.

Men selv om man kan være enig i et slikt utgangspunkt, er de planleggingsmessige implikasjonene av å ikke trekke estetikk opp på et sosialt og kommunikativt plan problematisk. Kroppen er vår primære tilgang til verden, og i vår kroppslige omgang med verden ligger en evne til prerefleksiv erkjennelse. Fordi vi ser andre «kropper» som reagerer på verden omtrent som vi, kan denne erkjennelsen til en viss grad betegnes som intersubjektiv. Når jeg understreker at denne erkjennelsen bare til en viss grad er intersubjektiv, er det fordi det eneste vi ved dette kan være sikre på, er at verden finnes også for andre, altså at den ikke bare er en fantasme. Det som derimot ikke er garantert av dette, er at andre forstår og oppfatter verden slik vi selv gjør. 

Intersubjektiv: Mellom subjektene, erkjennelser som deles av andre, som er felles for flere individer.

For å vite om man legger det samme i erfaringen av den samme verden, må man kunne kommunisere sin erfaring, eller om man vil, sin prerefleksive erkjennelse. For å få til dette må man oversette denne prerefleksive erkjennelsen til et sett av tegn.1 Gyldigheten av en slik oversatt erfaring av verden vil dermed avhenge av en felles forståelse av tegnene som brukes, samt en felles forståelse av hvilken mening som skal tillegges tegnene. Tegnene er verken identiske med det aspektet av verden de står for, eller med den meningen de tillegges. På dette nivået av abstrahering fra den kroppslige erfaringen er dermed ikke mening lenger bygget på koblingen mellom tegn og verden, men på koblingen mellom tegn og mening. Et sett av slike koblinger kan vi med Wittgenstein kalle et språkspill, og det vil i mange sammenhenger kunne betraktes som noe i likhet med kultur (Wittgenstein 1997).

«Her ser man hvordan engelsk og [det indianske språket] nootka formulerer den samme hendelsen. Den engelske setningen kan deles i subjekt og predikat. Det er ikke tilfellet med nootka-setningen, men denne er likevel komplett og logisk. Setningen på nootka består dessuten bare av ett ord, roten tl’imsh med fem etterstavelser.» Foto: Benjamin Whorf: Language, Thought & Reality. MIT Press 1956.
Foto: Benjamin Whorf: Language, Thought & Reality. MIT Press 1956.

«Her ser man hvordan engelsk og [det indianske språket] nootka formulerer den samme hendelsen. Den engelske setningen kan deles i subjekt og predikat. Det er ikke tilfellet med nootka-setningen, men denne er likevel komplett og logisk. Setningen på nootka består dessuten bare av ett ord, roten tl’imsh med fem etterstavelser.»

«Here are shown the different ways in which English and [the indian language] Nootka formulate the same event. The English sentence is divisible into subject and predicate; the Nootka sentence is not, yet it is complete and logical. Furthermore, the Nootka sentence is just one word, consisting of the root tl’imsh with five suffixes.»

Denne overgangen fra en kroppslig, prerefleksiv erkjennelse til en kulturelt gangbar forståelse viser hvordan den verden vi erkjenner via kroppen, også er kulturelt konstruert. Vår kroppslige erkjennelse må brynes mot andres forståelser, i et spill av tegn som allerede er gjort meningsbærende. For å vise betydningen av den kulturelle faktoren kan vi se på for eksempel hopiindianernes kultur, der språket har en annen oppbygning enn det vi er vant til. Substantiver finnes nærmest ikke, og verbbøyingen er fundamentalt forskjellig fra vår (Whorf 1969). Hva skjer da når kroppslige erfaringer hos hopiindianerne må «oversettes» og kommuniseres gjennom et slikt tegnsystem? Kan det da være de samme aspektene av verden som blir meningsfulle og viktige? Måten vi er i stand til å begrepsfeste og snakke om verden på må nødvendigvis gjøre noe med vår forståelse av den – uavhengig av at vi som mennesker har den samme kroppslige mulighet for å erfare verden.

“Estetikk bør dreie seg om noe som er godt, riktig, adekvat, fornuftig, etc. i forhold til noe og for noen.”

Hvis vi forholder oss til et slikt intersubjektivt meningsfelt, kan vi derfor slå fast at den mening som tillegges verden, ikke er gitt entydig verken av vår kropp, av verden, eller av samspillet mellom dem. Mening er her tett knyttet til det som fanges inn av begrepet kultur. Det vil dermed være mer fruktbart å betrakte mening som kulturelt fremfor kroppslig gitt.

Ett annet poeng er at dersom vi, som Riesto og Bredegard, aksepterer Merleau-Pontys fenomenologi, kommer det også klart frem at den prerefleksive erkjennelsen av verden foregår renest og sterkest i tidlig barndom, før språket og begrepene kommer inn. Så når et barn erkjenner verden, er det viktig å se på hvilken verden det erkjenner. Et barn lærer da først og fremst hjemmets verden å kjenne, en verden som allerede er strukturert og ordnet etter familiens verdier, vaner og estetiske vurderinger. Ved å handle og se andre handle i samspill med omgivelsene, erkjenner altså barnet en allerede meningsgitt verden som er strukturert ut fra kulturelle forestillinger om rett og galt, kjønnsforskjeller, generasjonsforskjeller, verdimessige prioriteringer og økonomiske muligheter. Så i den grad en kan snakke om en ren prerefleksiv erkjennelse, er det som oftest en erkjennelse av kulturelt meningsgitte elementer.

«Språket forkler tankene.» Sitat fra Tractatus Logico-Philosophicus, Ludwig Wittgenstein 1921, §4.002.

«Språket forkler tankene.» Sitat fra Tractatus Logico-Philosophicus, Ludwig Wittgenstein 1921, §4.002.

 «Language disguises the thought.» Quote from Tractatus Logico-Philosophicus, Ludwig Wittgenstein 1921, §4.002.

«§4.002 Man posesses the capacity of constructing languages, in which every sense can be expressed, without having an idea how and what each word means – just as one speaks without knowing how the single sounds are produced. Colloquial language is a part of the human organism and is not less complicated than it.  From it it is humanly impossible to gather immediately the logic of language. Language disguises the thought; so that from the external form of the clothes one cannot infer the form of the thought they clothe, because the external form of the clothes is constructed with quite another object than to let the form of the body be recognized. The silent adjustments to understand colloquial language are enormously complicated.»

Fra Tractatus Logico-Philosophicus, oversatt av C. K. Ogden, Routledge, London and New York 1990, s.61–63.


I prosessene rundt intersubjektiv, eller kulturell, meningsdannelse vil det alltid være aktører i et samfunn som har større innvirkning enn andre. Mening og meningsdannelse spilles ut i sosiale strukturer preget av maktrelasjoner. Det er i slike felter noen forståelser av verden blir rådende og blir til deler av det som tas for gitt i et samfunn. Slike forståelser får en så normgivende posisjon at selv avvikende forståelser må dannes ut fra dem, og dermed ikke blir likestilte forståelser, men avvik, det unormale.

Det er selvsagt at kontroll med verden – for eksempel via planlegging – er avhengig av forståelser av verden. Aktører som kommer i posisjon til å gjøre sin forståelse av verden normgivende, vil også mye lettere nå frem som premissleverandører for forming av verden.2 En måte å skape og ta vare på en slik maktposisjon på, er å naturalisere ens forståelse. Dette gjør man nettopp ved å tilsløre dens karakter av å være en forståelse og dermed en fortolkning. Man skjuler fortolkningsaspektet ved å la forståelsen fremstå som naturlig, en objektiv beskrivelse av verden – eller om man vil prerefleksiv. Dette kan være alt fra forståelser av kvinners nødvendige underordning i det politiske liv, eller hva som er estetisk høyverdig.

Det å forsøke å føre estetikk tilbake til kroppen og dens evne til å generere prerefleksiv erkjennelse har sannsynligvis svært mye for seg, men det holder ikke å stoppe der. En slik teori må også vise hvordan estetikken når opp i det sosiale feltet. Ut fra den faktiske politiske, økonomiske og sosiale makten som er knyttet til forvaltningen av estetikk, bruken av estetikkbegrepet og defineringen av dette, er det ikke tilstrekkelig å si at det estetiske er gitt ved vår kroppslige tilstedeværelse i verden og garantert ved andre kroppers samsvarende erfaringer. Et forsøk på å fremme en slik forståelse kan sees på som en måte å tilsløre den sosialt konstituerte og kulturelt varierende meningen estetikken har som begrep, og det estetiske som en normativ fortolkning av verden. En er også nødt til å forholde seg til hvordan estetikkbegrepet brukes og forstås allment i samfunnet i dag – «et ords mening er dets bruk i språket» (Wittgenstein 1997 § 43).

Fenomen: Det som kommer til menneskets bevissthet gjennom sansene og erkjennelsen (ofte til forskjell fra ‘tingen i seg selv’).

Én sak er hvordan en arkitekt eller planlegger kan bruke begrepet til å reflektere over form og formgivningens relasjon til kroppslig erfaring av verden, en annen er hvordan et begrep (og en disiplin) virker i verden i kraft av bruken av det og den meningen det er tillagt. I det første tilfellet her mener jeg Bø-Rygg (BK03–04) og Riesto & Bredegards fortolkning og forslag har mye for seg. Her blir estetikk et inntak til å reflektere over hvordan mennesket som kropp møter og virker på omgivelsene. Estetikken kan fungere som en disiplinerende diskusjon av dimensjonene kropp–omgivelser. I det siste tilfellet, der estetikkbegrepet brukes normativt og politisk, er jeg enig med Hvattum (BK 1–04) i at begrepet er slitt og bruken av det slingrende. Begrepet brukes ukritisk og udefinert til å argumentere for ulike og ofte motstridende posisjoner. Begrepet forstås som selvforklarende, som en siste begrunnelse, på en måte som forutsetter en forutgående enighet om innholdet – en enighet som i beste fall er fraværende, i verste fall umulig.

Fenomenologi: Filosofisk retning i det 20. århundre som særlig beskjeftiger seg med bevissthetens innhold.

Er det noe debatten hittil har vist, er det at disse to feltene, estetikk som faglig refleksjon og estetikk som normativ politisk begrunnelse, hittil ikke har vært skilt klart fra hverandre – dermed er det nødvendig å revurdere begrepsbruken og om mulig prøve å differensiere den. Bø-Ryggs bindestreksestetikker, altså å differensiere mellom ulike estetiske felt der estetikkbegrepet gis forskjellig mening for de ulike feltene, stiller jeg meg derimot tvilende til. Jeg tror dette om mulig vil være mer tilslørende enn avklarende. En mer fragmentert betydning av begrepet er ikke det samme som at begrepets mening er kontekstuell. Å for eksempel skille ut landskap som et eget felt, og si at det for landskapet finnes en egen estetikk, er nærmest det motsatte av å se estetikk som kontekstuelt og kulturelt konstruert. Hvor godt, riktig og vakkert er ikke et landskap du har lært å kjenne gjennom gode opplevelser? Men når så en nasjon i sin søken etter identitet kanoniserer noen landskaper som identitetsgivende, blir dette nasjonens «gode opplevelser», som videre blir konstituerende for kulturelle forestillinger som ligger forut for og til grunn for estetikk og estetiske dommer – en prosess det er viktig å være klar over.

Grønning (BK 8–04) peker i sin artikkel meget betimelig på en del problemstillinger relatert til arkitektur og offentlige planprosesser. Evnen til å forstå begrepenes plass i politisk kommunikasjon er en forutsetning for å «gjenvinne utsagnsretten i det offentlige rommet». Forsøk på å underbygge ens egen posisjon ved å unndra sentrale begreper diskusjon, og dermed naturalisere ens egen fortolkning av verden, er lite egnet til å gjenvinne en slik utsagnsrett. Snarere er det nettopp gjennom dialogen – som viser grunnlaget for og behovet for de verdiene ens fortolkning av verden representerer – at legitimiteten bak egen posisjon kan styrkes.

Estetikk bør dreie seg om noe som er godt, riktig, adekvat, fornuftig, etc. i forhold til noe og for noen. Da er det selvsagt essensielt å få med hva dette noe og hvem disse noen er – og å være bevisst at disse størrelsene ikke er konstante, og at de er kulturelt varierende. Hvorvidt en slik forståelse begrepsmessig bør skifte ham, for å avgrense seg mot en overflatisk og allmenn forståelse av estetikkbegrepet – er i hvert fall et spørsmål det absolutt er på tide å stille!

Noter
  1. I Ib Omlands kommentar (BK 5–07) om estetiske grep synes han å gjøre et skille mellom det arkitektur er og det det kommuniserer. En slik forståelse av kommunikasjon som noe eksternt i forhold til arkitektur er noe lettvint forståelse. Arkitektur må også på ett plan kommunisere hva det er for at vi skal kunne forholde oss adekvat til det (jf. for eksempel Eco 1986).
  2. Det kan synes søkt å knytte makt til forståelser av estetikk. Men dersom en med Wittgenstein fokuserer på sammenhengen mellom estetikk og etikk, og knytter dette til arkitekturen- og planleggingens resulterende materialitet, burde bildet bli klarere. Prototypeksemplene er koblingen mellom kontroll av okkuperte landområder, estetikk og planleggingsparadigmer – illustrert blant annet i koblingen mellom estetikk og militærplanlegging som en vesentlig faktor i franskmennenes «vellykkete» okkupasjon av Algerie (Rabinow 1975), eller slik det nylig har blitt fremstilt i dette tidsskriftet; ved Israels okkupasjon av Palestina (Weizman BK 7–04).
Referanser/litteratur

Rabinow, Paul 

1975. Symbolic domination : cultural form and historical change in Morocco. Chicago : University of Chicago Press.

Eco, Umberto

1986. «Function and Sign: Semiotics of Architecture». In M. Gottdiener and A. Ph. Lagopoulos (eds.) The City and the Sign: An Introduction to Urban Semiotics. New York, Columbia University Press.

Wittgenstein, Ludwig

1997. Philosophical Investigations. Oxford, Blackwell.

Whorf, Benjamin Lee

1969. Language, Thought and Reality. Cambridge, Mass. MIT Press.

Guttu, Tor (red.): 

Norsk Illustrert Ordbok, Kunnskapsforlaget 1993.

Fakta

Ludwig J. J. Wittgenstein(1889–1951)

Østerriksk filosof. Hans hovedverker Tractatus Logico-Philosophicus (1921) og særlig Philosophical Investigations (1953) har bidratt til utviklingen av språkfilosofien gjennom å trekke opp grenser for hva språket kan si noe om.

English Summary
Aesthetics as bodily practice or public discourse

by Tord Bø Bakke

Rooting the origins of aesthetics in our experience of the world through the body may be correct, but does it solve the conceptual problems that arise by letting the term ‘aesthetics’ loose in the public debate on planning and architecture? Riesto and Bredegaard (Byggekunst no. 1:05) are defending a phenomenological angle on aesthetics. It seems necessary, however, to also discuss aesthetics on a social and communicative level.

The body is our primary access to the world, and in our bodily engagement with the world we are capable of pre-reflective understanding. Because we see other «bodies» reacting to the world in a similar way to ourselves, this understanding can to a certain degree be called intersubjective. However, in order to ascertain whether others see the world in the same way we do, we need to communicate our experience with the help of common signs, for example through language.

This communicated understanding of the world is culturally constituted, transmitted through a collection of signs that already have an agreed meaning. The meaning we assign to the world, therefore, is not given by bodily experience alone, but also, and perhaps more importantly, by culture. The child, in its pre-reflective experiences, engages with a world already structured according to family values and habits: a world based on existing cultural notions of right and wrong, gender differences, economical opportunities etc.

In the process of assigning meaning in this intersubjective cultural field, some members of society will have more influence than others, and certain understandings become normative and are taken for granted. Planning activities depend on the power to present normative views of the world, a power gained for example by naturalising one’s individual experience, veiling its interpretative character and presenting it as an objective description of the world. Such view might be for example the necessary subordination of women in public life, or a view of what is aesthetically valuable.

It is not enough to bring aesthetics back to the body – a valid theory needs to show how this affects the social field. One also has to look at how the concept of aesthetics is commonly understood and used. It is one thing how an architect or planner uses the term to reflect on how form and design relates to a bodily experience of the world, but quite another matter how this term works in the world, where in its normative and political use, it is faltering and imprecise – too often used to describe different and even contradictive positions. It is used as a term to justify, a use that assumes a fixed and agreed meaning – an agreement that is at best absent, at worst impossible. What becomes painfully clear is that these two fields, aesthetics as a professional reflection and aesthetics as normative political justification, have so far not been clearly separated. This discussion demands an open dialogue – aesthetics should be concerned with how something is good, right, adequate etc. in relation to something and for someone, relations that will be continuously varying and culturally dependent.

Estetikk som kroppslig praksis  eller offentlig diskurs
Tord Bø Bakke
Trond Bø Bakke er sosiolog og veileder ved institutt for sosialantropologi ved universitetet i Bergen, og underviser i sosialantropologi på Bergen arkitektskole.
Estetikk som kroppslig praksis  eller offentlig diskurs
Publisert på nett 20. januar 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 5 – 2005. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.