Tapet fra «Der Tapetenfabrikant Johann Christian Arnold, 1758-1842», bearb. Sabine Trümmler, Sparkasse Kassel 1998/Staatliche Museen Kassel 1998.

Estetikkens problem

- Bør estetikkbegrepet innvilges en pause?

Ordet ’estetikk’ dukker oftere og oftere opp i mange ulike sammenhenger der man diskuterer vårt bygde miljø, fra offentlige utredninger til eiendomsmeglernes brosjyrer. Men hva legger vi egentlig i dette begrepet? Finnes det en entydig forståelse av hva estetikk er, og hva estetiske opplevelser betyr for oss? Byggekunst vil i det kommende år sette søkelys på estetikkbegrepet, og Mari Hvattum innleder med en avklaring av hvordan begrepet har endret seg gjennom historien.

Estetikk’ har lenge vært et trylleformular i norsk offentlig debatt. Det møter oss i avisspalter og offentlige rapporter: i politikertaler som lover mer ’estetisk kvalitet’, og i journalisters og arkitekters felles klagesang over det offentlige roms ’estetiske forfall’.1  Arkitektur er en ’estetisk disiplin’, blir det sagt, og bør som sådan grupperes sammen med de øvrige ’estetiske fagene’ i skolen. Hva som legges i begrepet estetikk, er mindre klart. Slik ordet brukes i dagligtalen, dreier det seg tilsynelatende først og fremst om visuell kvalitet: om stygt og pent. Er ’estetikk’ ensbetydende med visuell kvalitet? Og i så fall – er det visuell kvalitet som er målestokken for god arkitektur? Å gå estetikkbegrepet nærmere etter i sømmene kan være betimelig på flere måter. Det kan bidra til en begrepsmessig vårrengjøring; hardt tiltrengt i en disiplin preget av et temmelig grumsete forhold til ord. Men enda viktigere er det vel at en slik begrepsavklaring kan åpne for en diskusjon om arkitekturens mål og midler. Det er en diskusjon som alltid bør holdes levende.

Om norsk offentlig debatt har et uavklart forhold til estetikkbegrepet, så  blir ikke saken umiddelbart klarere når vi går til faglitteraturen. ’Estetikk’ tillegges en mengde betydninger. I sin vektige estetikkhistorie definerer Tatarkiewicz estetikk som ’studiet av estetiske objekter og [...] subjektive estetiske erfaringer’2 – altså en relativt nøytral betegnelse for enhver teoretisk refleksjon over kunsten, enten det dreier seg om dens produksjon eller resepsjon. På den annen side snakker man om ’estetisk verdi’ i betydningen kunstnerisk (særlig visuell) kvalitet: en ganske annen forståelse av begrepet. Enten man nå definerer estetikk som kunstteori eller kunstnerisk kvalitetskriterium, så tas det imidlertid oftest for gitt at estetikken selv er en nøytral og ikke-ideologisk konstruksjon, og at man trygt kan snakke om ’Platons estetikk’ eller Vestbaneprosjektets ’estetiske kvaliteter’ (eller mangel på sådanne) uten hverken å være anakronistisk eller inkonsistent. 

Med dette tilsynelatende ufarlige estetikkbegrepet i mente, kan det komme som en overraskelse at estetikkbegrepet selv har blitt utsatt for adskillig kritikk i nyere tid. Den tyske filosofen Hans-Georg Gadamer kaller estetikken en ’tvilsom’ konstruksjon og ser den moderne estetikkens framvekst som et symptom på en dyptgående kulturell krise.3 Martin Heidegger sier, enda mer radikalt, at stor kunst ’forsvant’ i det historiske øyeblikket da estetikken nådde sitt høydepunkt.4  Estetikk er kanskje slett ikke en ’uskyldig’ betegnelse for hverken kunstteori eller kunstverdi, men i seg selv målbærer av et spesifikt kunstsyn. La oss ta en titt på hva dette kunstsynet innebærer, og hvordan det kan sies å berøre arkitekturen.

 
Veiskilt til Twenty Mule Team Parkway. Fra: Learning from Las Vegas, Robert Venturi, Denise Scott Brown og Steven Izenour, 1972.

Veiskilt til Twenty Mule Team Parkway. Fra: Learning from Las Vegas, Robert Venturi, Denise Scott Brown og Steven Izenour, 1972.

Estetikk: en begrepsavklaring

’Estetikk’ kommer fra Gresk ’aisthesis’ og refererer til 'det som vedrører det sanselige'. For grekerne hadde ordet imidlertid heller lite med kunst å gjøre. Kunst var først og fremst et religiøst anliggende; en representasjon av en høyere orden. Det var først tidlig på 1700-tallet at estetikken i moderne forstand oppstod, navngitt av den tyske filosofen Alexander Gottlieb Baumgarten.5 Baumgartens anliggende var enkelt. I et intellektuelt klima dominert av Descartes' rasjonalisme skulle den sanselige erfaringen reddes og legitimeres som et eget kunnskapsdomene. Dette domenet fikk navnet estetikk; en selvstendig vitenskap med sanseerfaring – deri innbefattet kunsten – som sitt studieobjekt.6 Estetikken var dog ikke på nivå med fornuften; den var en 'gnosologia inferior', formante Baumgarten – en mindreverdig viten, ydmykt underlagt den rene fornuft.7  Estetikken er fornuftens 'yngre søster' forklarte Baumgarten, og som alle kvinner er hun hyggelig å ha i huset selv om hun mest sysler med uvesentligheter.8

“Estetikken var dog ikke på nivå med fornuften: den var en ’gnosologia inferior’, formante Baumgarten: en mindreverdig viten, ydmykt underlagt den rene fornuft.”

Baumgartens forståelse av sansning som en mindreverdig form for viten innebar et radikalt brudd med en førmoderne tradisjon, hvor sansning alltid ble forstått som et medium for representasjon av sannhet, og som sådan ikke kategorisk skilt fra fornuften. For Leibniz, for eksempel, var sansningen en 'forvirret' erkjennelse; en kontinuasjon snarere enn et brudd med den rasjonelle tanke. Med Baumgarten og moderne estetikk forandret dette seg. Fornuft og følelse ble for første gang sett som uforenlige størrelser, alternative og konkurrerende virkelighetsoppfatninger som hver og en kunne påberope seg en autentisk forståelse av verden.

Baumgartens estetikk ble videreført av både rasjonalistiske og romantiske tenkere utover 17- og 1800-tallet. Kant radikaliserte Baumgartens drøm om estetikken som et autonomt domene, og gjorde den 'estetiske dom' til en subjektiv smaksdom helt uten forbindelse til egentlig erkjennelse.9 Ifølge Kant befatter estetikken seg med smaksdommer, og det den dømmer om, er skjønnhet. Slike dommer må være absolutt 'interesseløse', sier Kant, det vil si at nytteverdi eller andre kontekstuelle betraktninger ikke er relevante. Kun den strengt formale, 'interesseløse' betraktning kan regnes som en estetisk dom, og Kant anbefaler da også tapetets abstrakte mønstre eller den referanseløse engelske hage som de mest passende objekter for estetisk kontemplasjon.10 Hegel, den første som ser estetikken som ren kunstfilosofi, bekrefter også dette, idet han sier at kunsten er fullkommen kun når dens innhold er fullstendig absorbert av dens form, dvs. at den kan vurderes på grunnlag av strengt formale kriterier, som et autonomt verk.11

Kravet til autonomi har vært et av moderne estetikks viktigste kjennemerker: at kunstverket kan isoleres fra sin kontekst i verden og vurderes som et selvstendig verk.12 En slik autonom status åpner flere tilsynelatende motstridende avenyer for kunsten. Løsrevet fra sin opprinnelige samfunnsmessige sammenheng kan kunsten nå opphøyes til en alternativ virkelighet eller utvises som irrelevant pynt. Det skjedde først i romantikken, da kunsten ble sett som en 'estetisk verden' (Schiller), en tilflukt fra opplysningstidstenkningens 'dødbringende' rasjonalisme. Det andre skjedde med positivismen på 18- og 1900-tallet, hvor man forfektet kunstens absolutte underkastelse under den rasjonelle tanke. Disse tilsynelatende motstridende tendensene er imidlertid to sider av samme sak. Enten man ser det som en utvisning eller en opphøyelse, så innebærer den moderne estetikkens krav om autonomi at  kunsten for første gang forståes som prinsipielt adskilt fra andre områder av samfunnslivet. Moderne estetikk målfører et kunstsyn hvor kunstverket er redusert til et isolert verk som, løsrevet fra verden, kan forståes på grunnlag av sine egne, formale kriterier. Gadamer har kalt denne isolasjonen for 'estetisk differensiering' [ästhetische Unterscheidung] og ser det som et av de mest problematiske aspektene ved moderne kunstforståelse. Som han skriver: 

«Estetisk bevissthet er rettet mot 'verket' selv – [...] den ser bort fra de ikke-estetiske aspektene som hefter ved verket, slik som formål, funksjon, meningsinnhold. [...] Ved å se bort fra alt som rotfester verket (dets opprinnelige livskontekst og de religiøse eller verdslige funksjonene som gav det mening), blir verket synlig som et 'rent kunstverk'. [...] Gjennom en slik 'estetisk differensiering' mister verket sin plass i den verden som det tilhører, og tilhører nå isteden den estetiske bevissthet.»13

“Kant anbefaler tapetets abstrakte mønstre eller den referanseløse engelske hage som de mest passende objekter for estetisk kontemplasjon.”

Dette er den moderne estetikkens paradoks. Unnfanget som et forsvar for sanseerfaringen og kunsten kom estetikken i stedet til å bidra til kunstens og sanseerfaringens isolasjon og dekontekstualisering. Selv når den estetiske erfaring opphøyes som en alternativ virkelighet og en estetisk tilflukt (slik det skjer i romantikken), bekrefter snarere enn avkrefter dette den fragmenteringen som har funnet sted. På denne måten hadde vel Heidegger rett i at estetikken innebærer kunstens død. Estetikken ribber kunsten for dens urgamle rolle som kroppsliggjort mening og forviser den til et liv i 'splendid isolation' i museenes overlyssaler.14  

Estetikk og arkitektur

Det begynner å  bli klart at 'estetikk' så langt fra er en nøytralt betegnelse hverken på kunstteori eller kunstverdi. Det skulle også være klart at begrepet målbærer et problematisk kunstsyn: et syn hvor kunst reduseres til 'verk', og hvor dets samfunnsmessige, historiske og ideologiske kontekst ignoreres. En slik forsnevring av verkforståelsen er spesielt problematisk for arkitekturen, hvis forhold til kontekst, bruk, funksjon og mening er så påtrengende. En estetisk forståelse av arkitektur vil uvilkårlig være en som vektlegger arkitektur som 'bilde' – som visuell effekt - som et Venturi'sk 'decorated shed'. Filosofen Karsten Harries advarer mot en slik estetisk arkitekturforståelse i boka The Ethical Function of Architecture. «It is […] hardly surprizing,» skriver Harries, «that with the rise of the aesthetic approach in the eighteenth century, architecture should have entered a period of uncertainty and crisis from which it has still not emerged.»15  Ved å se arkitekturen som et først og fremst estetisk fenomen står vi i fare for å ignorere arkitekturens etiske dimensjon. Vi glemmer, med andre ord, den komplekse fortolkningen av livsform, historie, samfunnsidealer og menneskesyn som settes i verk av enhver bygning og i enhver by. Selvsagt er byers og bygningers utseende en del av dette fortolkningsarbeidet. Men bare en del. Og så lenge 'estetisk kvalitet' står uimotsagt som arkitekturen høyeste ideal, blir det vanskelig å komme på sporet av resten.

Etikk og handlingsrom

Vi trenger utvilsomt et begrep som favner våre omgivelsers visuelle kvaliteter og skjønnhetsverdi, og som gjør det mulig å forsvare disse verdiene i en politisk offentlig debatt så vel som i hverdagsdiskusjoner. Men spørsmålet er om estetikkbegrepet er et egnet redskap. Språket er ikke uskyldig. 

“Arkitektur er ikke først og fremst en visuell kunst, men en kunst hvis mål er å skape handlingsrom. Dette er en oppgave hinsides estetikken.”

Ved å bruke et tilsynelatende positivt ladet estetikkbegrep som et udiskutabelt ideal står vi i fare for å redusere både meningen og betydningen til de bygde omgivelser, og redusere arkitekturdebatten til en smakskrangel om stygt og pent. Ved unisont å vektlegge arkitekturens ’estetiske aspekt’ står vi i fare for å ta for gitt at det er dette arkitekturen først og fremst dreier seg om. Jeg vil våge å påstå at det ikke er tilfelle. Arkitektur er ikke først og fremst en visuell kunst, men en kunst hvis mål er å skape handlingsrom. Arkitekturen bedriver en kompleks organiserende fortolkning av våre liv, i form og rom. Dette er en oppgave hinsides estetikken. Det en oppgave som snarere har med etikk å gjøre, et spørsmål om hvordan man huser det gode liv. Kanskje burde velmenende offentlige rapporter begynne å bekymre seg mer for hva arkitekturen gjør, og mindre for hvordan den ser ut. 

I en Byggekunst-artikkel fra noen år tilbake kom Mari Lending med følgende hjertesukk og oppfordring: «Kanskje er dagligtalevarianten av ’estetikk’ i ferd med å tømmes for innhold og burde innvilges en liten pause.»16 Det er en oppfordring det er lett å si seg enig i. Pausen burde innvilges umiddelbart – ikke bare med hensyn på begrepets heller ulne rolle i norsk offentlig debatt, men også med tanke på hvilket problematisk arkitektursyn som ligger latent i estetikkbegrepet.

 
Tapet fra «Der Tapetenfabrikant Johann Christian Arnold, 1758-1842», bearb. Sabine Trümmler, Sparkasse Kassel 1998/Staatliche Museen Kassel 1998.

Tapet fra «Der Tapetenfabrikant Johann Christian Arnold, 1758-1842», bearb. Sabine Trümmler, Sparkasse Kassel 1998/Staatliche Museen Kassel 1998.

Noter
  1. Mari Lending har kommentert denne underlige
  2. Wladyslaw Tatarkiewicz, History of Aesthetics, vol.1. Den Haag: Mouton 1970-74. Introduksjon.
  3. Hans-Georg Gadamer, Wahrheit und Methode, Tübingen: Mohr, 1975, 4. utgave. Del I, kapitler 2 og 3.
  4. Martin Heidegger, Nietzsche vol.1, oversatt av D. Farrell Krell, New York: Routledge & Kegan, 1979, kapittel 13.
  5. Meditationes philosophicae de nonnullis ad poema pertinentibus. Engelsk oversettelse Reflections on Poetry av K. Aschenbrenner, W. Holther. University of California Press 1954
  6. I §1 av sitt hovedverk Aesthetica fra 1750-58 definerer Baumbarten estetikk slik «Aesthetica (theoria liberalium artium, gnoseologia inferior, ars pulchre cogitandi, ars analogi rationis) est scientia cognitionis sensitivae.» Sitert fra U. Franke, Kunst als Erkenntnis. Der Rolle Sinnlich-keit in der Ästhetik des Alexander Gottlieb Baumgarten. Wiesbaden 1972 p. 15.
  7. Reflections on Poetry § 116 s. 78.
  8. Kommentert av Terry Eagleton; The Ideology of Aesthetics, Oxford 1990, p. 16
  9. Kritik der Urtheilskraft (1790) §15. Utdrag oversatt til norsk av E. Hammer som Kritikk av Dømmekraften, Oslo: Pax 1995.
  10. Ibid. § 51
  11. Vorlesungen über die Ästhetik (1818-29). Innledningen oversatt av S. Mathiesen som Innledning til Estetikken, Oslo: Aschehoug 1986.
  12. Erkeeksemplet på autonomiidealet i moderne estetikk er selvsagt Theodor W. Adorno, Ästhetische Theorie (1971), oversatt til norsk av A. Linneberg som Estetisk Teori, Oslo: Gyldendal 1998. Jeg utdyper for øvrig denne diskusjonen om arkitektur og autonomi i Agoras nummer om arkitektur og filosofi i 2004.
  13. Hans-Georg Gadamer, Wahrheit und Methode, Del I, kapittel 3 s. 81-83.
  14. Det er interessant å merke seg at ideen om de ’skjønne kunster’ oppstår nærmest samtidig med moderne estetikk, og kan forståes som svar på estetikkens autonomi-ideal. Tidligere hadde ’kunst’ ikke vært skilt ut som et eget domene, men gruppert under kategorier som de ’frie kunster’ (grammatikk, retorikk, dialektikk, aritmetikk, geometri, astronomi og musikk), de ’mekaniske kunster’ (våpenlære, navigasjon, landbruk, medisin, teater) med flere. For en grundig gjennomgang av framveksten av begrepet om de ’skjønne kunster’, se P. O. Kristeller, «The Modern System of the Arts: a Study in the History of Aesthetics» i Kivy (red.) Essays in the History of Aesthetics. University of Rochester Press, 1992.
  15. Karsten Harries, The Ethical Function of Architecture, Cambridge Mass.: MIT Press 1997, s. 26.
  16. «Den fraværende arkitekturkritikken» Byggekunst nr. 8, 2001, fotnote 1.
English Summary
The problem of aesthetics

Mari Hvattum

‘Aesthetics’ has long been something of a magic word in Norwegian public debate. We come upon it in newspaper columns, in official reports, in politicians’ speeches. We are told that architecture is an ‘aesthetic discipline’. The exact meaning of the word, however, is less clear. There are many reasons to examine the notion of aesthetics: it may be time for a conceptual spring -clean, and more importantly, such an examination can initiate a discussion of the aims and -means of architecture.

The aesthetic historian Tatarkiewicz defines aesthetics as «the study of aesthetic objects and [...] subjective aesthetic experiences». He regards aesthetics as a neutral and non-ideological construct. Even with this relatively harmless definition, the notion of aesthetics has been the subject of considerable criticism. Hans Georg Gadamer calls it a ‘doubtful’ construct, and according to Heidegger great art ‘disappeared’ the moment aestheticism reached its zenith. But how does the notion of aesthetics in art affect architecture?

The word ‘aesthetics’ originates in the Greek ‘aisthesis’, meaning ‘concerning the sensory’. The modern concept was named by German philosopher Alexander Gottlieb Baumgarten, whose project, in an intellectual climate dominated by Descartes’ rationalism, was to set aside a domain of aesthetics for the scientific study of sensory experience. His aesthetic theory was carried on in the 18th and 19th centuries: Aesthetic judgements, according to Kant, must pay no heed to use or context, they are strictly formal, and he recommends the abstract patterns of wallpapers as the most suitable object for aesthetic contemplation.

The demand for autonomy has been one of the main characteristics of modern aesthetics, the independent existence of a work of art in the world. Severed from its social context, art presents an alternative reality. Gadamer calls this isolation of the realm of aesthetics an «aesthetic differentiation», one of the most problematic aspects of the modern understanding of art, which deprives the work of its place in the world. This is the paradox of modern aesthetics: conceived as a defence of sensory experience, it has led to its isolation and decontextualisation.

So far it is clear that ‘aesthetics’ is not a neutral word. It reduces art to a ‘work’, ignoring its social, historical and ideological context. This limited definition is especially problematic for architec-ture, which has a very present social function and meaning. An aesthetic understanding of architecture will regard architecture as ‘image’, as visual effect. The philosopher Karsten Harris warns against such an understanding, which loses sight of the ethical dimension of architecture.

Language is not innocent. By using a seemingly positive word, we are actually in danger of reducing the discussion of architecture to a question of taste. However, architecture is not primarily a visual art, but its main aim is to create a space of action. It is an organising interpretation of our lives, and its primary task is beyond the realm of aesthetics. Perhaps well-inten-tioned official reports should afford the word ‘aesthetics’ a pause, and care less about how -architecture looks, more about what it does.

Estetikkens problem
Mari Hvattum
Mari Hvattum er professor ved Institutt for form, teori og historie ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.
Estetikkens problem
Publisert på nett 20. januar 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 1 – 2004. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.