Et troverdig ansikt for oljeeventyret

Olje i Nordsjøen står for et dramatisk kapittel i nyere norsk historie. I løpet av et drøyt tiår blei det norske samfunn forvandlet fra en sosialistisk utkantstat til en kapitalnasjon med globale ambisjoner. Olje i Nordsjøen blei drivkraften for en stadig hardere kurs mot Europa og en europeisk integrasjon.

Foto: Bjørn Larsen.
Foto: Bjørn Larsen.

Når oljenasjonen Norge i dag, tretti år etter oppstarte, skal reise et monument over denne perioden av sin egen historie, er det flere måter å uttrykke dette på overfor omverdenen. En av dem er å reise et nasjonalt oljemuseum i Stavanger, i den tidligere så raskt ekspanderende oljehovedstaden. For det var jo her det skjedde – uventet, sterkt og dramatisk!

For Stavanger by har det å finne en framskutt plassering for oljemuseet i selve byorganismen vært en krevende oppgave. Alternative tomter har vært analysert, ulike modeller for museumsdrift har vært gjenstand for en engasjert, offentlig debatt. Området Sandvigå–Bjergsted var et tidlig alternativ som lå til rette for samling av flere kulturelle aktiviteter Innenfor Bjergsted-parken, på vestsiden av Vågen, var deler av Stavangers kulturliv allerede godt etablert.

Dagens plassering er knyttet til Østre Våg, og det har sin bakgrunn i at alternativ Sandvigå i vest kolliderte med havnestyrets utbyggingsplaner for utenrikstrafikken over Stavanger havn. På Kjerringholmen har oljemuseet fått en framskutt posisjon i havnebassenget, med utsikt til Sølyst, Rosenberg verft og med Ryfylkes fjellmassiv i bakgrunnen.

Arkitektkonkurransen som ble utlyst i 1992, skulle også belyse et planlagt samspill mellom en ny hurtigbåtterminal og det kommende oljemuseet. I så måte var vinnerprosjektet til arkitektene Lunde & Løvseth et meget lovende svar på denne utfordringen. Men etter langvarige diskusjoner fant rederiet plassen for trang til de nye hurtigbåtene. Dette førte videre til en langvarig debatt om den store steinveggen som mange mente ble stående helt isolert i bybildet, med en annen struktur og målestokk enn de gamle omgivelsene.

I dag er store deler av arealet lagt ut til overflateparkering og det gjør i øyeblikket den søndre hovedentré naken og øde. Dette vil forbedre seg vesentlig når treplantningen vokser og folder seg ut, og det ligger også som en arealreserve for oljemuseet i framtida. En foreløpig konklusjon må derfor bli at unnfangelsesfasen for det nye oljemuseet i var vanskelig, både byplanmessig og økonomisk.

Norge har etterhvert utviklet sin egen teknologi knyttet til oljeleting og drift av de store installasjoner i vår del av Nordsjøen. Både Gannsfjorden og Byfjorden har vært byggested for enorme konstruksjoner utført i betong eller stål. I løpet av et par tiår har de dristigste utopier om ulike flytende konstruksjoner til havs blitt realisert. 

Oljemuseets arkitektur har hentet mye av sin inspirasjon fra disse installasjoner. En moderne oljeplattform har utviklet seg til en meget klar og rasjonell konstruksjon. I dag ruver plattformene på havets bølger som flytende dinosaurer i stål og betong. I forlengelsen av dette aspektet kan vi slå fast at den del av museet som vender mot sjøen, er anleggets beste del. De tre sylinderformene fra konkurranseutkastet er gjennomført slik at bygningen har et troverdig ansikt for det eventyret som skal­ fortelles videre til kommende generasjoner.

På landsiden forsøker det steinkledde hovedbygget å være – ifølge arkitektene selv – «en parafrase av det norske grunnfjellet». Denne delen virker ikke like overbevisende, fordi steinmaterialet mangler den optiske tyngde som kreves for å bli den massive kontrast til de mer teknologisk betonte ledd. Mellombyggets materialer og moduler er med på å tilsløre en slik avklaring på landsiden.

Likevel er oljemuseet blitt et godt sted å være. Kontakten med sjøen makter hele tiden å formidle hva dette egentlig dreier seg om. De mange skrå og buede linjeføringer skaper aktive romformer, og det vekslende lysinnfallet gir en spennende ramme rundt utstillingene. Her vandrer blikket fra de store dimensjoner på enkle ledd i boreprosessen til de små, minutiøse modeller som gir oversikt i storskalaen, og den menneskelige målestokk blir fattbar.

Stedets nye restaurant, som har fått navnet Bølgen & Moi, er på en behagelig måte blitt stedets stille rom, pauserommet. Her er Ryfylkes mektige fjell rammen omkring det å være på museumsbesøk. Utstillingene kan ikke gi oss mer enn et lite utsnitt av dagliglivet i Nordsjøen. Oljehistoriens siste kapitler er ennå ikke opplevet, langt mindre dokumentert.

Til syvende og sist blir vel det viktigste for oljemuseet at de store utstillingsrommene er så fleksible at deler av de nåværende utstillinger kan fornyes med jevne mellomrom, og at de en gang i framtida kan skiftes helt ut. Da er det godt å ha en solid basis i den eksisterende bygningsmasse. I dag har Stavanger by fått en ny hovedattraksjon i havnebassenget. Den vil for alltid ha kontakt med sitt opphav – Nordsjøen.

Foto: Bjørn Larsen.
Foto: Bjørn Larsen.
Fakta

Les arkitektens beskrivelse her: Norsk Oljemuseum

Et troverdig ansikt for oljeeventyret
Publisert på nett 12. oktober 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 1 – 2000. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.