Et viktig uttrykk

«Var du på toalettene, da?» Min eldste arkitektvenninne, det vil si min mor, ville gjerne forsikre seg om at jeg hadde fått med meg alle detaljene ved det nye fotomuseet i Horten. Vi ble begge enige om at ja, selvfølgelig var toalettene vakkert gjennomført, og slikt faglig håndverk er sjelden å se i nye prosjekter.

For 40 år siden var min venninne med i det første kullet som hadde Sverre Fehn som lærer. Fehns ubestridte innflytelse på norsk arkitektur er ikke minst en følge av at han har undervist flere generasjoner arkitekter ved Arkitekthøgskolen i Oslo. Vi som er for ferske til å ha opplevd ham som lærer, har likevel ant en Fehnsk ånd hvile taust i korridorene. Det var ikke så lett å vite akkurat hva som var arven etter denne faren som altså hadde valgt å forlate oss, men vi trodde det hadde noe med forholdet til landskapet å gjøre, kanskje også med strippede materialer brukt på en såkalt ærlig måte. Fenhs arkitektur var visstnok også ‘poetisk’, men hva det skulle bety, var det enda verre å få taket på. Det handlet kanskje om opplevelse av rom og lys, eller det kunne finnes i den enkle, men gjennomtegnede detaljen. Det poetiske måtte i alle fall ha noe å gjøre med å frigjøre seg fra konvensjoner og ytre begrensninger, tenkte jeg da.

Magasin A på Karljohansværn er en 1880-talls lagerbygning med teglhvelv i alle de tre etasjene. Tre hvelvspenn, hver på fem meter, er repetert gjennom hele den 157 meter lange bygningen. Fotomuseet ligger i øverste etasje, men selv her må hvelvveggene være over en halvmeter tykke. Kanskje var hvelvene dimensjonert for å bære kanoner, som kunne heises opp med taljer, og så rulles gjennom den brede midtgangen og inn i sidehvelvene. Huset har så mye masse, så mye struktur og så mye elde at det fremstår like mye som et uthulet fjell eller en forlatt ruin som det ligner et hus.

En ombygging av et slikt bygg kaller ikke på de store arkitektoniske grepene. Hovedstruktur og konstruksjon er forutbestemt, og streng overvåking fra antikvarene er forutsigbart. Prosjektet er derfor en interiøroppgave. De tomme teglhvelvene er tilført et par nye materialer, det er satt inn hyller for biblioteket og montre for utstillingen, og det er lagt til rette for den moderne teknikken. Mer er det ikke. Men det hele fremstår så enkelt, liketil og vakkert at det må ligge mye arbeid og innlevelse bak.

De rå teglhvelvene kler Fehns arkitektur godt. De er preget av å være fra en annen tid, men har samtidig slektskap med Fehns arkitektur. Materialet tegl er brukt på en direkte måte; det står ubehandlet, og konstruksjonen – hvelvene – er en følge av materialets egen konstruksjonslogikk. Konstruksjon, materiale og romdannende elementer er således samme sak. 

De tilførte materialene er brukt på samme direkte måte. De solide eikebordene som utgjør det meste av gulvet, er kun oljet. Samme materiale er brukt i bibliotekshyller, resepsjon, benker, bord, dører og utstillingsvegger. Oljebrent stål er brukt ubehandlet både som bukkede plater, som braketter mellom glass og hvelv og som lister i gulv og tak. Alle møter mellom materialene er synlige og løst på en enkel måte. Det er få materialer tilført; i bibliotek og museum bare stål, eik og glass i den faste innredningen. Sittemøblene er eikebenker med lærputer i museet og Wegnerstoler i ask i biblioteket. I den temporære utstillingen er hvelvene kalket, og danner en mer nøytral bakgrunn for utstilling av kunstfotografi. 

Møtet mellom eikegulvene og de gamle konstruksjonene er løst med en profil i oljebrent stål som danner en forsenkning og avstand mellom gulv og vegger. Slik er det laget et tydelig skille mellom det opprinnelige og det som er tilført. Utover dette er det spilt lite på kontrasten mellom det nye og det gamle. I Fehns prosjekt for Storhamarloven skiller betongbrua seg sterkt ut både i materialitet og som addert form. Dette prosjektet fremstår mer som en stillferdig innredning av den opprinnelige teglstrukturen.

I arealenes midtre del, hvor nyinstallert heis og gammel trapp kommer opp, er det lagt lys grå kalkstein på gulvene, og hvelvene er kledd med enkle hvite fliser. Her ligger også toalettene, med eikedører og innfelte dispensere, vakre armaturer og sanitærporselen, og ikke et eneste produktnavn er å se. Der hvelvene møtes, er flisene trappet av, og de pussede kantene står presise igjen.

Utstilling av kameraer og bilder fra museets rikholdige magasin forsøker å fortelle fotografiets historie, og gjør det i utsøkte montre i limt glass og bukket stål. Eldre fotografier som viser historiske teknikker, henger på utstillingsveggene i eik.

Foto: Guy Fehn
Foto: Guy Fehn

Diskusjonen om utstillingsarkitektur dreier seg gjerne om hvor nøytral arkitekturen bør være – for ikke å forstyrre tilskueren som skal konsentrere seg om kunstverkene. Utstillingen av fotomuseets samlinger skjer i en arkitektur som er aktivt til stede, både de renskede teglhvelvene og montrene fascinerer i materialitet og form. Men fokus på de utstilte objektene svekkes ikke av den grunn, det er snarere en motsatt virkning som oppstår. De polerte kameraene står og blinker i de smykkeskrinsdetaljerte montrene, de leses mer som kunstobjekter enn bruksgjenstander med en historie. Dette forsterkes av at det er gjort liten plass til informasjon i det renskårne interiøret, hverken om bildene eller kameraene. Det er ikke vanskelig å sette pris på skjønnheten i de gamle kameraene og bildene, men det er synd at man går glipp av fortellingen om fotografiet, som sikkert vil engasjere de fleste. Unntaket er det lille og avlukkede barnerommet, som har både et camera obscura i full størrelse og mulighet for å spille skyggeteater med sjabloner. Det perfeksjonerte håndverket er gjennomført, fra monterinnfestninger til ytterdør.

For mange arkitekter er det denne graden av perfeksjonering og gjennomdetaljering som er det egentlige idealet. Det er de knappe og logiske detaljene, de naturlig vakre materialene og det rene uttrykket vi streber etter, og som blir fremholdt som målestokken på den gode arkitekturen – i mye av utdannelsen og i magasiner som Byggekunst. Men er slik arkitektur samtidig det umuliges kunst? Det er lett å resignere i møtet med ventilasjonskrav, brannkrav, kostnadskrav, lydkrav, drift- og vedlikeholdskrav, luxkrav og sertifiseringskrav. Det kreves en uendelighet av energi, overtalelsesevne og ikke minst prosjekteringstimer for å nærme seg et slikt ideal. 

Interiører folk flest ferdes i, kontorer, butikker og offentlige innerom, består ofte av standardisert, billig, godkjent og gudsjammerlig kjedelig søppel: systemhimlinger, striekledde gipsvegger, elkanaler i plast, kontorskillevegger med plastpropper, flat neonbelysning, pressede romhøyder og marmorerte vinylgulv. 

Det er noe sørgelig over slike miljøer, i verste fall kan de leses som tegn på likegyldighet blant alle aktørene som er med på å skape våre daglige oppholdsrom. Det er vanskelig å si i hvilken grad arkitekter og interiørarkitekter står bak disse rommene, men det er ganske sikkert at de mange kravene vi konfronteres med, har en sammenheng med de skrøpelige interiørene. 

Men finnes det måter å jobbe med alle kravene slik at de ikke jobber mot oss? Mange av kravene er selvfølgelige innordninger det moderne samfunnet har brakt med seg, og vil være umulig å endre på strukturelt. Et eksempel som setter problemstillingen på spissen er Pompidousenteret til Piano og Rogers, her er særlig de tekniske kravene utnyttet som et potensiale, og ikke et problem. Et mindre åpenbart, men godt eksempel er faktisk Fehns fotomuseum. Her handler den rene og «ærlige» arkitekturen like mye om det vi ikke ser, teknikken er løst på en lur måte, spesifikt for mulighetene i dette prosjektet. 

Felt inn i teglhvelvene kan man se noen enkle, runde stålrister. Ventilasjonen er løst ved at loftet over tredje etasje et tatt i bruk til generatorer og kanaler, og man har boret med kjernebor gjennom hvelvene for å komme til med luft og avtrekk. Oppunder hvelvene henger også en stållist som både er feste for lampene og skjuler kabler og sprinkler. Resten av de nødvendige føringene er lagt under det hevede eikegulvet. 

En tolkning av filosofen Heidegger går ut på at vårt verdensbilde oppstår i og gjennom vår kulturelle virksomhet. Også tilvirking av våre fysiske omgivelser er en del av en konstant prosess som gjenskaper vår opplevelse av verden og det å leve, til enhver tid. I denne virksomheten har vi et ansvar i å skape en verden vi føler oss hjemme i.  

Det er lett å føle seg hjemme i Fehns arkitektur. Materialene er nær sin naturlige form, man skjønner hva alle delene er oppbygget av, og hvordan de henger sammen. Konstruksjoner er logiske og synlige og kan relateres direkte til opplevelsen av å balansere sin egen kropp. Overflatene er varierte og robuste, og stimulerer sansene. Jeg tror arkitektur som denne er et viktig uttrykk, og har sin relevans i dag. Den er ikke umulig, den tar bare litt lengre tid. Og den krever byggherrer med vilje og penger.

Samtidig leses den kanskje i seg selv som en type endelighet og essens, som gjør krav på å være det arkitektur egentlig handler om. Med dette som ideal kan man i møte med de mer dagligdagse byggeoppgavene lett lammes av resignasjon.

På veggen i kafeen, helt innerst i museet, henger det en serie portretter av Oslo-bandet Euroboys. Herrene poserer avmålt og alvorlig, utkledd som damer. Ikke i vanlige dragkostymer, men som damer i androgyne drakter med sorte slips. På sett og vis er det noe oppmuntrende ved disse bildene – dette er også et gyldig uttrykk, som med humor og alvor griper emfatisk etter mulighetene i en flertydig samtid. De skaper en fin kontrast til den vakre, solide og entydige arkitekturen.

Foto: Astrid Roberg/ Norsk museum for fotografi – Preus fotomuseum
Foto: Astrid Roberg/ Norsk museum for fotografi – Preus fotomuseum
Fakta

Les arkitektens beskrivelse her: Norsk museum for fotografi

English Summary
National Museum for Photography

Commentary by Sissil Morseth Gromholt

The influence Sverre Fehn has had on several generations of Norwegian architects is not least due to the fact that he has taught for a long time at the Oslo School of Architecture. His legacy can still be felt in an unspoken emphasis on the relationship to the landscape, the so-called «honest» use of stripped materials and simple details, perhaps a «poetic» use of space and light. One assumes this poetic aspect in particular must have something to do with freeing oneself of convention and external limitations.

The old storehouse at Karljohansværn has so much mass, so much structure and is so loaded by age that a refurbishment would seem unlikely to result in significant architectonic novelty. The main structure and the construction are predetermined, and closely guarded by the conservation authorities. The task becomes mainly one of interior design: some new materials, new shelves and display cases, the insertion of new services. However, this has been done with great beauty and simplicity. The old brick vaults represent another age, but at the same time they are related the Fehn’s architecture: material exposed, the structure – the vaults defining the 

space – a consequence of the constructional logic inherent to the material itself. The added materials are used in much the same way. The solid oak floorboards are oiled, and the oilquenched steel left exposed. All material junctions are direct and visible, with a clear division between what is original and what is added.

The exhibition of cameras and images attempts to tell the history of photography, from within the exquisite cases of buttjointed glass and bent steel. Any discussion of exhibition architecture is usually a question of how neutral the architecture needs to be to avoid distracting the viewer. Here, the architecture is active, but without deflecting the focus from the objects on display – rather, the cameras in their glittering cases appear more like pieces of art than like functional objects. This impression is enhanced by the unfortunate lack of written descriptions, which could have given the visitors a better insight into the history of photography.

For many architects, the real object is the perfection of craftsmanship and minimal, logical detailing. This ideal is transported through much of architectural education as well as publications such as Byggekunst. But is not such an architecture the art of the impossible? Today’s external demands on design are so extensive that it takes an eternity of energy and persuasive ability to achieve such an ideal. Most interiors consist of standardised, 

cheap trash: ceiling systems, plasterboard walls, plastic coverings, strip lighting – a result of the many demands the designers have been faced with. But there are other ways. Projects such as the Centre Pompidou in Paris show services exposed and used as a design opportunity rather than a problem. Fehn’s photo museum is another example, but here the architecture is about what we do not see. Ventilation has been solved by locating ducts and plant in the loft above, and drilling through the vaults, leaving only a small, round steel terminal. The rest of the conduit is laid under the raised oak floor.

According to one reading of the Philosopher Martin Heidegger, our image of the world appears in and through our cultural activities. Our physical surroundings, too, are part of our responsibility to create a world where we can feel at home. It is easy to feel at home in Sverre Fehn’s architecture. The materials are close to their natural state, the structure is logical and visible and related to a sense of physical balance. Surfaces are varied and robust. Such an architecture, which claims to approach a final state, an essence, is still relevant today. It is not impossible to achieve, it just takes a bit more effort to realise.

Et viktig uttrykk
Sissil Morseth Gromholt
Sissil Morseth Gromholt er Sivilarkitekt MNAL med diplom fra AHO og jobber i PUSHAK AS. PUSHAK AS ble etablert i 2008 og eies og drives av…les mer
Et viktig uttrykk
Publisert på nett 27. august 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 2 – 2003. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.