Fargene synger

– Et intervju med interiørarkitekt Rannveig Getz

Rannveig Getz’ omfattende og mangfoldige virke som -interiørarkitekt, journalist, illustratør, lærer og fagpolitiker har gjort henne til en nestor blant interiørarkitekter. Ellen Klingenberg har snakket med henne om interiørfaget, kunst og arbeidsglede.

Grotten, Henrik Wergelands villa fra 1841, nå statens æresbolig. Interiørene er istandsatt av Rannveig Getz. Istandsetting 1982. Foto: Jan Larsen
Foto: Jan Larsen

Grotten, Henrik Wergelands villa fra 1841, nå statens æresbolig. Interiørene er istandsatt av Rannveig Getz. Istandsetting 1982.

Grotten, the former home of the poet Henrik Wergeland, built 1841. Refurbishment by Rannveig Getz. Refurbishment 1982.

Rannveig Getz tar smilende imot i døren og viser hjertelig vei ut i kjøkkenet, som er stort, blått og svalt. Utenfor vinduene blomstrer de gamle syrintrærne i forsommersolen. De sender søt duft inn til oss som spiser Rannveigs deilige, grønne lunsj. Vi er i Grotten, Wergelands villa fra 1841 som nå er Statens æresbolig, og som Rannveig har delt med sin komponistmann Arne Norheim siden 1982. Før innflyttingen sto hun for en respektfull istandsetting av interiørene i denne Norges eldste daterte villa i sveitserstil. Villaen var blitt ombygget flere ganger tidligere; dette ga frihet til å foreta en del endringer. Med respekt for bygningen, dens historie og karakter, utformet Rannveig et vakkert, moderne og funksjonelt boliginteriør.

”[Romkunst] - den kunsten som koordinerer ideen med dimensjoner i alle plan, med rytme, farge og form, og blir til musikk”.1

Grotten er bare ett av mange prosjekter hvor Rannveig både har nyskapt og omskapt interiører i vernede bygninger fra ulike tidsepoker. Gjennom en lang karriere har hun utformet både gamle og nye bygningers innside til funksjonelle og vakre interiører. Hvordan går hun frem?

– Analyse av bygget, historien og ny bruk er vesentlig, sier hun nøkternt. Men resultatene vitner også om en dyp innlevelse i stedet og i rommene, og en evne til å fange og bevare husets sjel, samtidig som interiørene omformes og tilføres elementer for ny bruk som beriker det gamle. Å få det til krever en kunstnerisk nerve og talent.

Kjøkkenet i Grotten. Istandsatt 1982 Foto: Bengt Nilson
Foto: Bengt Nilson

Kjøkkenet i Grotten. Istandsatt 1982

The kitchen in Grotten. Refurbishment 1982.

Kunsten

Med sin sedvanlige vitalitet og engasjement kaster hun seg inn i samtalen. Utrolig at hun fylte 70 år høsten 2008. Men i CVen står det svart på hvitt: Født i Porsgrunn i 1938 og utdannet interiørarkitekt ved SHKS i 1962.

– Jeg visste fra jeg var ganske ung at jeg ville søke SHKS. Men jeg visste ikke riktig hvilken linje. Det som tiltrakk meg var alle mulighetene som lå i så mange kunstneriske utdanninger på ett sted, inklusive arkitektur, forresten, det var før AHO ble opprettet. Jeg var interessert i dem alle sammen. Da det første året med felles grunnundervisning var over og jeg startet på fagstudiet, ble jeg fanget av det å skape rom, og ble mer og mer sikker å at interiørarkitektur var det rette. Jeg nøt virkelig studietiden, med lærere som Bjørn A. Larsen, Tormod Alnæs, Birger Dahl og Bernt Heiberg.

Rannveig er fortsatt opptatt av mange kunstformer; både poesi, musikk og billedkunst har inspirert henne i arbeidet.

«–Kunstartene er forskjellige, men har slektskap med hverandre i metode. I dag overskrides grensene mellom dem – hele kunstfeltet henger sammen.»

– Kunstartene er forskjellige, men har slektskap med hverandre i metode. I dag overskrides grensene mellom dem – hele kunstfeltet henger sammen. Derfor er det vanskelig å forstå at enkelte kunstnere ikke har interesse for andre kunstuttrykk enn sitt eget.

Har musikken hatt spesiell betydning for henne, siden hun har levd i mange år med en komponist?

– Både Arne og jeg har alltid vært opptatt av hverandres fagfelt, og vi er begge interessert i mange andre kunstformer enn det vi selv representerer, kanskje spesielt i billedkunst og i skrivekunsten, poesien; det har beriket oss begge, Arne i hans komposisjoner og meg i arbeidet med å forme rom. 

Hvordan ser du på musikk i forhold til arkitektur? Arne Korsmo sa jo blant annet at romkunst er ”den kunsten som koordinerer ideen med dimensjoner i alle plan, med rytme, farge og form, og blir til musikk”.

– Det er mange arkitekter som sier at ”arkitektur er frossen musikk”. Jeg er ikke helt enig det uttrykket, annet enn kanskje at rytme er et møtepunkt mellom musikk og arkitektur. Slektskapet er mer i arbeidsmetoden enn i resultatet. Men jeg kan være enig i at hvis vi virkelig får det til i vårt arkitektarbeide, når helhet og detaljer i form og farger ”synger” – når det faller på plass, da kan noen velge å kalle det musikk. Jeg vil heller bruke ordet kunst. Romkunst.

Forslag til hjeminnredning. Det nye. Getz skrev og tegnet for flere interiørmagasiner på 1970. -80 og -90-tallet. Foto: Rannveig getz
Foto: Rannveig getz

Forslag til hjeminnredning. Det nye. Getz skrev og tegnet for flere interiørmagasiner på 1970. -80 og -90-tallet.

Getz contributed ideas and sketches to serval interiordesign magazines in the 1970´s, -80´s and 90´s.

Foto: Rannveig getz
Foto: Rannveig getz
Foto: Rannveig getz
Foto: Rannveig getz

Enkelhet og eleganse

”Poetisk” kan være et beskrivende ord for mange av Rannveigs fint fargeavstemte interiører, som i de lyse, nordiske rommene på Voksenåsen Kurs- og Konferansehotell, det blå Wildhagenrommet i Norsk Forms tidligere lokaler i Kongens gate, eller i fargene i Aschehoug Forlags kontorbygg på Sehesteds plass. Felles for interiørene er en enkelhet og eleganse i form og materialbruk, nøye gjennomtenkte detaljer og fremfor alt utsøkte, gjerne sjeldne kombinasjoner av farger. Sammen med kunst, som Rannveig velger – kunstnerisk utsmykning er noe som hun gjerne ”oppdrar” sine oppdragsgivere til å forstå betydningen av – blir interiørene både overraskende, harmoniske og vakre.

Forbausende nok er det ikke poesien og inspirasjonen Rannveig trekker frem når hun snakker om prosjekter hun har utført. Hun understreker de mer prosaiske og praktiske sidene ved arbeidet som interiørarkitekt: betydningen av funksjonalitet, at det er vesentlig å ha kunnskap om og forstå både bygget og brukernes behov, og få funksjonene på plass; hun trekker også frem hvor viktig det er å være smidig, kunne samarbeide godt med oppdragsgivere, arkitekter og utførende i den komplekse prosessen det er å få realisert ideene om de gode rom.

– Arkitekter har ikke alltid vært like glade for å bli ”pådyttet” meg som interiørarkitekt for byggherren eller brukerne. Mange arkitekter mener nok at de klarer interiørarkitektjobben best selv. Men når jeg har fått formidlet at jeg er like interessert i at deres bygg skal bli god arkitektur som de selv er, har samarbeidet blitt vellykket. 

Samarbeid på alle plan kan ikke understrekes sterkt nok, sier hun som har lang erfaring i den rollen som interiørarkitekter ofte får, som megler i interessemotsetninger mellom arkitekt og bruker.

–Da er det viktig å være lojal overfor den arkitekturen man arbeider med, og ikke la seg bruke av en byggherre eller bruker som mangler tilstrekkelig faglig innsikt til å se de arkitektoniske konsekvenser av sine ønsker. Det kan være en krevende pedagogisk oppgave å overbevise byggherre og brukere om de beste løsningene. Men så moro når det lykkes!

Voksenåsen kurs- og konferansesenter, Oslo. Innredning 2004. Foto: Voksenåsen

Voksenåsen kurs- og konferansesenter, Oslo. Innredning 2004.

Voksenåsen conferanse center, Oslo. Interior 1989.

Foto: Voksenåsen
Voksenåsen kurs- og konferansesenter, Oslo. Innredning 1989. Foto: Teigens fotoatelier

Voksenåsen kurs- og konferansesenter, Oslo. Innredning 1989.

Voksenåsen conferanse center, Oslo. Interior 1989.

Foto: Teigens fotoatelier
Wildhagenrommet, Norsk Forms tidligere lokaler, Oslo. 1994. Foto: Stein Arne Andreassen

Wildhagenrommet, Norsk Forms tidligere lokaler, Oslo. 1994.

The Wildhagen room, the former office of Norsk Form, Oslo. 1994.

Foto: Stein Arne Andreassen
Landstadsenteret for kirke og kultur, Sandefjord. Opprinnelig bygd 1801. Renovert 1994-95. Foto: Sigbjørn Lenes

Landstadsenteret for kirke og kultur, Sandefjord. Opprinnelig bygd 1801. Renovert 1994-95.

Landstadsenteret, Sandefjord. Building from 1801, refurbisment 1994-95.

Foto: Sigbjørn Lenes

Glede

Glede snakker Rannveig mye om. Gleden ved arbeidet. 

– Jeg har jo vært så heldig å få arbeide med interessante og varierte oppgaver, det aller meste innen kultursektoren. Alt fra scenografi for NRK TV-teater og backstage representasjonsrom i Grieghallen til innredning av Sametinget i Karasjok, innredning av Stenersenvillaen og gjenskaping av et 1800-talls interiør. Men når jeg ser tilbake, er det særlig tre prosjekter jeg er aller mest glad for, som faglig har vært de mest interessante og givende – og hvor resultatet er blitt vellykket, sier hun med et unnskyldende smil for sin høyst sjeldne ubeskjedenhet. 

– Det er prosjektene jeg har hatt i Munchmuseet, Aschehoug Forlag og Voksenåsen Kurs- og Konferansehotell som for meg har vært de viktigste, hver på sin måte.

Jeg spør hva hun synes om de nye museumsplanene i Bjørvika.

– Mitt hjerte er så nær det gamle museumsbygget på Tøyen, så jeg er kanskje ikke meningsberettiget. Jeg synes i utgangspunktet at museet ikke bør flyttes. Og når det nye bygget ser ut til å bli en intetsigende, litt klisjéaktig bygning, blir jeg trist. Munchs bilder fortjener bedre.

Oppdraget med innredning av tilbygget til Munchmuseet på Tøyen ble gjort i samarbeid med sivilarkitektene MNAL Einar Myklebust og Harald Strandbakke i 1988-89. Rannveig tegnet innredninger i møterom, bibliotek, resepsjon og kafè. I mange av prosjektene hun har utført tegner hun også møbler, men begrenser seg til platemøbler som bord, skap og skranker. Design av stoler har hun overlatt til møbeldesignerne, og så velger hun blant de produktene markedet kunne tilby. 

Aschehoug Forlag var et prosjekt som var svært omfattende for en interiørarkitekt, siden hun ikke bare ble engasjert til å forme interiørene, men også til å stå for en større ombygning. Hun valgte sivilarkitekt Tore Elton som medarbeider for den arkitektfaglige delen. Det var – som mange av de prosjektene hun har gjennomført – ett prosjekt som ble til flere. I perioden 1994 til 2007 utførte hun til sammen syv prosjekter for Aschehoug. I 1997 ble hun belønnet med Nordisk pris for Bästa Färgmiljø, for fargesetting både innvendig og utvendig i Aschehoug Forlag.

Hun insisterer på å fremheve interiørarkitektur som et pragmatisk og praktisk yrke, i tilsynelatende kontrast til sitt sterke estetiske engasjement, det kunstneriske i det hun skaper og det intuitive i hennes væremåte. Kanskje er det fordi det praktiske og funksjonelle er enkelt å snakke om. Ordene for det interiørarkitekten skaper av atmosfære og fortelling i rommene er vanskeligere å finne. Og arbeider man intuitivt med farger og form, er metoden ikke så lett å beskrive.

Innredning av Villa Stenersen, Oslo, 2000. Fra stuen. Foto: Jiri Havran
Foto: Jiri Havran

Innredning av Villa Stenersen, Oslo, 2000. Fra stuen.

Furnishing scheme for Villa Stenersen, Oslo, 2000. From the living room.

Aschehoug forlag, Oslo. Forfatterrom. Innredning 1994-1996. Foto: Stein Arne Andreassen

Aschehoug forlag, Oslo. Forfatterrom. Innredning 1994-1996.

Aschehoug forlag, Oslo. Writers room. Interiør 1994-1996.

Foto: Stein Arne Andreassen
Aschehoug forlag, Oslo, 1994-1996. Fra Kantinen.  Foto: Stein Arne Andreassen

Aschehoug forlag, Oslo, 1994-1996. Fra Kantinen.

Aschehoug forlag, Oslo, 1994-1996. Canteen.

Foto: Stein Arne Andreassen

Fagpolitikk

Rannveig er vant til å forsvare sin profesjon mot mistenksomhet og manglende kunnskap om hva som er interiørarkitektens arbeidsfelt. Hun engasjerte seg i fagpolitikk alledere tidlig i 1970-årene. Det er kanskje derfra hun henter sin nøkterne argumentasjonsform. I 1974 arrangerte hun utstillingen ”Status og Fattigdom” i samarbeid med kollega Bitten Hopstock. De var inspirert av Victor Papaneks miljøtanker og ”det grønne imperativ”. Utstillingen fokuserte på skyggesidene ved forbrukersamfunnet, og advarte mot bruk-og-kast-holdningen som preget Norge i begynnelsen av oljealderen. Den ble vist i lokalene under Konserthuset, der Stenersenmuseet holder til i dag. Publikum strømmet til, og det ble hissig debatt i media; folk følte seg truffet, tråkket på tærne og ble sinte.

– Vi var nok litt forut for vår tid. Budskapet vi hadde om at interiørarkitekter kan bidra til at boligene innredes mer rasjonelt, at vi kan bidra til lengre holdbarhet og mindre ressursbruk, nådde visst ikke frem til målgruppen, den vanlige forbruker, sier hun selvkritisk. 

– Men vi oppnådde kanskje å vekke et visst engasjement omkring temaet bolig og ressursbruk.

Senere engasjerte Rannveig seg i organisasjonsarbeid for NIL. I en periode fungerte hun som daglig leder i foreningen, og i 1983-84 var hun formann. Hun ser på arbeidet for NIL som en plikt som påhviler ethvert medlem. 

– Hvis vi ønsker en sterk organisasjon for vår yrkesgruppe, må hver og en av oss ta vårt ansvar og bidra. Vi har alle glede av et sterkt fellesskap; spesielt viktig er det å støtte opp om foreningens arbeid for å fremme fagområdets naturlige plass i alle større byggeoppgaver, og forståelse for dette fagfeltets egenart.

«Interiørarkitekter og arkitekter bør utdannes samme sted, med et felles grunnlag i bunnen, og med en senere spesialisering. ... Vi er jo alle del av samme faget, og vi samarbeider tett i praksis.»

Mens Rannveig skjenker mer grønn te og solen har flyttet seg lenger vest, sludrer vi lattermildt om tidligere møter: Vår felles innsats i konkurransen om interiørarkitektoppdraget for det nye Rikshospitalet i 1991, og om undervisning. Rannveig har hatt engasjement som timelærer og sensor ved SHKS, senere KHiO, og i 1998 vikarierte hun i stillingen som fagansvarlig ved institutt for interiørarkitektur og møbeldesign samme sted. Rannveig blir ivrig:

– Det var lærerikt. Og jeg ble mer og mer overbevist om at interiørarkitekter og arkitekter bør utdannes samme sted, med et felles grunnlag i bunnen, og med en senere spesialisering. Det lille samarbeidet vi hadde med arkitektstudentene var nyttig for både dem og oss da jeg tok min utdanning ved SHKS. At det ikke var mulig å få til et felles opplegg for arkitekt- og interiørarkitektutdanningen da jeg fungerte som fagansvarlig, burde ikke være til hinder for å få det til i dag. Vi er jo alle del av samme faget, og vi samarbeider tett i praksis. Men det er viktig i et studietilbud at spesialiseringenes egenart respekteres og at det gis rom fordypning i det spesielle.

Munchmuseet, Oslo. Fase 2, 1993. Fra kafeen. Foto: Stein Arne Andreassen

Munchmuseet, Oslo. Fase 2, 1993. Fra kafeen.

The Munch Museum, Oslo. Phase 2, 1993. From the cafe.

Foto: Stein Arne Andreassen
Munchmuseet, Oslo. Fase 2, 1993. Fra resepsjonen/museumsbutikken Foto: Stein Arne Andreassen

Munchmuseet, Oslo. Fase 2, 1993. Fra resepsjonen/museumsbutikken

The Munch Museum, Oslo. Phase 2, 1993. From the reception.

Foto: Stein Arne Andreassen

Forskning

Temaet forskning er like vanskelig å snakke om for Rannveig som det er for alle oss andre. Forskning er ikke et innarbeidet begrep for interiørarkitekter, og det tar lang tid å bygge opp et miljø for dette. Likevel er KHiO og KHiB pålagt å drive forskningsvirksomhet. En sped begynnelse er det toårige masterstudiet som erstatter hovedfagsstudiet ved begge kunsthøgskolene. Masterstudiet er mer forskningsforberedende enn hovedfagsstudiet var, ved at det inneholder en større andel teori, i tillegg til det praktiske prosjektet.

– Hvis jeg skal tenke meg områder i vårt fag hvor det trengs forskning, må det være innen miljø og bærekraftig utvikling. Det kan for eksempel være innen interiørrelaterte materialer og produkter, eller farge og lys. Men tanken om forskning som noe utenfor yrkespraksis er jo nokså ny i dette faget. Vår ”forskning” har alltid vært å tenke nytt i utøvelsen av praksis.

For å kalle et arbeid forskning må man kunne kommunisere sine ideer, arbeidsprosesser og tanker i noe mer enn det praktiske resultatet – et produkt eller et interiør. Dette må også formuleres i ord. Rannveig er selv skrivende av seg. Hennes yrkesvirksomhet var utelukkende skriving i de årene hun var hjemme med små barn og hadde fast interiørspalte i Nye Bonytt, Aftenposten og flere andre publikasjoner. Hun kombinerte tegning og tekst i morsomme og nyttige artikler om boliginnredning. Rannveigs generasjon interiørarkitekter fulgte opp etterkrigstidens imperativ om ”opplysning/oppdragelse til folket!”, og har i ettertid blitt misforstått som et arrogant smakspoliti av kritikere som Kjetil Rolness. Debatten om hans bok Med smak skal hjemmet bygges gikk høyt i Dagspressen i 1995. Rannveig har også skrevet bøker: Hytta vår kom på Damm forlag i 1979, og hun var medforfatter og illustratør for boken Interiør på NKS-forlaget i 1984 sammen med Gunvor Øverland Bergan og Aud Dalseg. 

– Det var nødvendig på den tiden, folk ønsket veiledning. Og for oss var det en del av vår oppgave som interiørarkitekter å skape bedre boliger for mennesker. Men jeg har samtidig litt sans for Rolness’ frekke provokasjoner og forsvar for den alminnelige smak. I vår iver kunne vi nok fremstå litt belærende. 

Synes du interiørarkitekter skriver for lite?

– Det er en ubetinget fordel at det finnes fagpersoner som kan skrive. Jeg synes blant annet at interiørarkitekter burde være flinkere til å beskrive interiører de har utført i byggprosjektene som presenteres i Arkitektur N. Det er gjerne arkitekten som skriver om prosjektet. Men interiørarkitekten bør i tillegg – med sin fagkompetanse – komme med en beskrivelse av interiørene! På den måten har jeg selv fått mange av mine interiørprosjekter omtalt, i sammenheng med byggprosjektet.

Mer skriftlig arbeid bør kanskje komme inn i utdanningen?

– Det er vanskelig å tvinge noen til å bli gode skribenter. Det må være en viss frivillighet i det, mener jeg. I en studiesituasjon bør de studentene som viser evne og interesse for å skrive absolutt oppmuntres til å utvikle sine evner. Men faget er jo først og fremst praktisk, og i det praktiske ligger jo de fleste studentenes interesse. Jeg var for øvrig full av beundring for hva Anne Alnæs (fagansvarlig professor ved interiørarkitektutdanningen ved KHiO 1999-2003) oppnådde av resultater hos studenter med skrivevegring etter at ordningen med skriftlig del av hovedfagsoppgaven ble innført i 90-årene.

Rannveig er raus med ros til dem hun mener fortjener det. Det hun er kritisk til, holder hun gjerne for seg selv og trekker helst frem formildende omstendigheter. Man får ikke de store provokasjonene fra henne. Med mild vennlighet får hun likevel alltid frem sine standpunkter. Hun har ikke behov for å rope høyt – hun overbeviser i kraft av reflekterte meninger og det hun skaper. 

Vår samtale avsluttes med enda en kopp grønn te og et lykkelig dypdykk i Rannveigs rikholdige bilde- og tegningsarkiv.

Norsk skog, styrerommet, 1999. Foto: Jiri Havran

Norsk skog, styrerommet, 1999.

Norsk skog, styrerommet, 1999.

Foto: Jiri Havran
Norsk Skog, resepsjonsdisk i lønn og sink, med Ole Lisleruds bakvegg i porselen. Innredning 1999. Foto: Jiri Havran

Norsk Skog, resepsjonsdisk i lønn og sink, med Ole Lisleruds bakvegg i porselen. Innredning 1999.

Norsk Skog headquarters, reception desk in maple and zinc, with Ole Lislerud´s porcelain installation in the background. Interior 1999.

Foto: Jiri Havran
Noter
  1. Arne Korsmo i Byggekunst, 1952 s. 273-275.
  2. Tegnet av Henrik Wergeland med hjelp av slottsarkitekt H.D.F. Linstow, iflg. Oslo – en arkitekturguide, Oslo: Universitetsforlaget 1984.
  3. Ifølge Jens Chr. Eldal, NIKU.
Fakta
Rannveig Getz
interiørarkitekt MNIL
  • Født 1938 i Porsgrunn
  • Utdannet interiørarkitekt SHKS, 1962
  • Journalistvirksomhet, med faste spalter om interiør i Nye Bonytt, Obosbladet, Forbrukerrapporten, Aftenposten, m.fl.
  • Forfatter, medforfatter og illustratør av to bøker om interiør
  • Egen praksis som interiørarkitekt siden 1971. Har utført interiørprosjekter med stor variasjonsbredde, fra flyinnredning til restaurering og scenografi – men særlig innredningsprosjekter innen kultursektoren, bl.a.:
    • Grotten æresbolig, ominnredning
    • Interiør i Munchmuseet
    • Interiør i Voksenåsen kurs- og konferansesenter
    • Interiør i Sametinget, Karasjok
    • Rehabilitering og interiører i Aschehougs Forlag, Sehesteds plass
    • Landstadsenteret, for Kirke og Kultur, Sandefjord
  • I tillegg diverse representasjonsrom og møterom, og kontorer, bl.a.:
    • Interiør i Norske Skogs hovedkontor Oksenøen, Bærum
  • Formann i NIL 1983 - 1984
  • Diverse undervisnings - og sensorvirksomhet ved interiørutdanningen ved SHKS/KHiO
  • Vikariat som fagansvarlig interiørarkitektur og møbeldesign utdanningen ved Kunsthøgskolen i Oslo 1998. 
  •  Vurdert professorkompetent innen fagområdet interiørarkitektur i 1999
  •  Priser:
    • Nordisk Pris for Beste Fargemiljø (Aschehougs Forlag), 1997
    • Diplom for interiør i Samtinget, Karasjok, tildelt i forbindelse med Byggeskikkprisen til sivilarkitektene Stein Halvorsen og Christian Sundby, 2001
English Summary
Singing colour

– An interview with interior architect Rannveig Getz

By Ellen Klingenberg

Rannveig Getz (b. 1938) has a long career history as an interior architect, spanning from design to journalism and illustration to teaching and professional institutions. In this interview, Ellen Klingenberg talks to Getz about her life and work. Getz has worked with both new designs and historical buildings, and has used the opportunities given in every project to modernise and revitalise people’s surroundings. This is, says Klingenberg, in every respect an artistic endeavour.

Rannveig Getz finds inspiration in both poetry, music and visual arts. –They are all related in terms of method, she says. –Both architecture and music, for example, have a rhythm. Detail and colour “sings” as parts of a whole. This is the art of space.

Getz’ interiors are characterised by simplicity and elegance. Her designs are functional and harmonious, but also surprising. She speaks of the joy she finds in her work, the intuition which is always there, but perhaps more difficult to talk about than the obvious practicalities of a project – contributing to the image of a designer who has no need to shout, but convinces by the power of her work.

Fargene synger
Ellen S. Klingenberg
Ellen S. Klingenberg er interiørarkitekt MNIL, arkitekt MNAL og professor emerita ved Kunsthøgskolen i Oslo.
Fargene synger
Publisert på nett 28. juni 2019. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 5 – 2009. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.