Folkeparken på Ekeberg

Folkeparken på Ekeberg

Ekebergområdet er et urgammelt kulturlandskap. Det har blitt tatt i bruk på forskjellige vis i overskuelig fortid, og bærer tegn på å ha blitt bearbeidet lag på lag gjennom flere tusen år. Nå har dette store tidshjulet gjort nok en omdreining. Under stor festivitas ble Ekebergparken åpnet 26. september 2013. Denne gang er deler av Ekeberg blitt utformet til en skogspark med kunst og tydeliggjøring av kulturminner.

Ekeberg ligger og ruver som den store grønne flanken sør-øst for Oslo sentrum. Området er et dominerende sted i byens topografi og bidrar sterkt til den karakteristiske grønne innrammingen av byen. Landhevingen etter siste istid har endret dette landskapet kraftig; det som i steinalderen lå som strandkant, er nå å finne som et landareal 90-100 meter over havets overflate. 

“Ekeberg er et gammelt kulturlandskap, preget av menneskelig aktivitet gjennom tusener av år." 

Ekeberg er et gammelt kulturlandskap, preget av menneskelig aktivitet gjennom tusener av år. Fornminnenes tidsdybde og omfang gjør dette til et svært interessant kulturminneområde. Det er gjort funn som viser menneskelig aktivitet i området så tidlig som for 10 000 år siden, i eldre steinalder. Det er gjort rike funn av gravhauger, skålgroper og steinsettinger på Ekeberg som forteller en tydelig historie; her har mennesker hatt sine boliger, her ofret de, her satte de sitt ting og her begravde de sine døde. 

Navnet ”Ekeberg” forteller at dette i sin tid var et berg hvor veldige eiketrær vokste, noe som betyr at lokalklimaet må ha vært godt. Eik er et treslag man knapt finner på Ekeberg i dag. Skipsbyggingen i indre Oslofjord trengte gode bygningsmaterialer, og eikeskogen ble sannsynligvis hugget ned allerede i middel alderen. I vår tid er det furu, gran og bjørk som preger vegetasjonsbildet på Ekeberg. 

Ekeberg med utsikt over Oslofjorden. Foto: Axel Lindahl

Ekeberg med utsikt over Oslofjorden.

The Ekeberg hill was laid out as a public recreation area in the late 1800's.

Foto: Axel Lindahl

For folk i østre bydeler

Opp igjennom de siste par århundrene har det vært gjort målbevisste bestrebelser for å ivareta Ekebergs vakre natur og beskytte den mot ødeleggende utbygging. I 1881 foreslo Christianias Magistrat å kjøpe 779 mål av konsul Meyers eiendommer på Ekeberg. Med god drahjelp fra 25 fag- og arbeiderorganisasjoner lyktes det Borgermesteren å få formannskapet til å vedta kjøpet i 1889. Prisen var da kr. 82.000,-. Begrunnelsen var blant annet å skaffe byens stadig voksende befolkning adgang til et sted der det gikk an å trekke frisk luft. Mens byens befolkning var i vekst, ble det stadig færre rekreasjonssteder for det store publikum, noe som særlig hadde konsekvenser for de østre bydelers tallrike arbeiderfamilier. Magistraten går videre inn på ”Gavnligheten – for ikke at sige Nødvendigheten af – navnlig for de Tusinder i vor By, der hele Ugen maa opholde sig i kvalme og usunde Boliger, Værksteder, Fabriker osv – at have Adgang til ialfald en Gang om Ugen at faa fyldt Lungerne med frisk luft antages der neppe at være delte Meninger”.1

Christianias Magistrat hevder videre at de lokale klimatiske forhold medfører at man ”er nødt til i større Udstrekning end i de fleste andre Lande at opholde sig inde i tillukkede og opvarmede Rum”.2 Det hevdes at tilgang på frisk luft vil bidra til opprettholdelsen av arbeiderklassens ”aandelige, moralske og sociale Velbefindende. Den fattigere Befolkning som arbeider strengt under Trykket af smaa Kaar og mange savn tiltrænger i høi Grad den Opfriskelse av Sindet som uskyldige Adsprædelser skjænke.” Det vil kunne ”drage dem bort fra Fristelser som en bekymringsfull og forkuet Tilværelse saa let ligger under for. De oppofrelser som maatte kunne gjøres for dette formaal ville visselig vise sig at bære rig Frugt i større Arbeidskraft, større Selvfølelse og større Tilfredshed inden de samfunnsklasser blant hvilke Usædelighedens og Misnøiens Frø under de moderne Kulturforholde saa let finder en modtagelig Jordbunn”.3

Fra Ekeberg. Skogen ble parkmessig bearbeidet allerede rundt forrige århundreskifte.  Foto: Oslo byarkiv/Ekebergparken

Fra Ekeberg. Skogen ble parkmessig bearbeidet allerede rundt forrige århundreskifte. 

The Ekeberg hill was laid out as a public recreation area in the late 1800's.

Foto: Oslo byarkiv/Ekebergparken

Folkeparken som fenomen

Dette kjøpet var starten på en serie kommunale oppkjøp av eiendommer på Ekeberg, inntil Oslo kommune i 1917 hadde skaffet seg et samlet areal på hele 2700 mål. I ettertid må dette sies å være en imponerende fremtidsrettet og målbevisst håndtering fra byens myndigheters side. Det var en klar prioritering av midler fra en slunken bykasse i en tid hvor behovene for investeringer til andre formål også var påtrengende. Dette var del av en mer omfattende sosial bevegelse, basert på et sosialt verdigrunnlag i samme ånd som etableringen av folkebibliotek, folkebad, folketeater, folkerestauranter og folkets hus.

Satsingen fra byens myndigheter var i tråd med en samtidig europeisk bevissthet rundt allmennhetens behov for frisk luft." 

Denne satsingen fra byens myndigheter var i tråd med en samtidig europeisk bevissthet rundt allmenhetens behov for frisk luft, grønt og bevegelse i det fri. Det var den dansk-tyske Christian Cay Laurenz Hirschfeld, professor i filosofi og de ”skjønne vitenskaper” som i 1779-85 publiserte verket Theorie der Gartenkunst, hvor han slår fast at de aller fleste større byer i Europa på denne tiden hadde anlagt promenader hvor folk kunne forfriske seg med inntrykk fra naturen etter en slitsom arbeidsdag. Han beskriver relativt detaljert hvordan slike promenader, eller folkeparker, burde utformes for best mulig å motvirke bylivets stress. De skulle ha store trær som kastet god skygge, og det burde være varierte spaserveier, adskilt fra kjøreveiene. Parkene burde ha vann i form av bekker eller dammer, og godt med benker hvor man kunne hvile i skyggen av et tre og glede seg over vakker utsikt. I tillegg skulle disse parkene ha serveringssteder hvor man kunne få kjøpt forfriskninger. Musikkpaviljonger og fornøyelsesetablissementer var aktuelle bygninger…

Slike folkeparker ble bygd ut flere steder i Europa. Først ved at adelen begynte å la allmuen få adgang til å promenere i slottshagene, men etter hvert ble det etablert parker ikke bare for de få og rike, men for folk flest. Kjente eksempler er Grosser Tiergarten i Berlin, Hyde Park i London og Central Park i New York. Etter tysk mønster ble det også bygd en rekke folkeparker i Sverige, som fikk stor betydning for kulturlivet i mange små og store industrisamfunn. Også i Kina og andre kommunistiske land er det en rekke folkeparker. 

Begrepet ”folkepark” har ikke vært like vanlig brukt i Norge og har hatt litt forskjellig betydning. Folkeparkene på Bygdøy, på Hamar og Ravnedalen i Kristiansand er av de mest kjente. Ekeberg har ikke så ofte blitt kalt ”folkepark”, men har opp igjennom årene blitt kalt ”Ekebergparken” eller ”Ekeberg skogpark”. Men den har ellers hatt de aller fleste av de elementene som Hirschfeld lister opp som typiske for folkeparken.

Fra Folkeparken, Ekeberg. Kristiania, ca. 1915.  Foto: Oslo Museum, byhistorisk samling

Fra Folkeparken, Ekeberg. Kristiania, ca. 1915. 

From the park at Ekeberg, Kristiania (Oslo), about 1915.

Foto: Oslo Museum, byhistorisk samling

Ekeberg skogpark

En viktig kilde til forståelse for hvordan Ekebergparken kunne oppleves rundt forrige århundre er gamle foto, mange av dem tatt av fotograf Anders Beer Wilse. Disse viser åpne landskap. Underskogen er fraværende. Folk spaserer i en søylehall av slanke furustammer, med rik utsikt til fjord- og bylandskap. Ekebergåsen sett nede fra Gamlebyen viser også et åpent og bart landskap. 

Skissekart over Ekeberg Skogpark, 1911. Dosent J.T. Landmark utarbeidet en plan for utbedring av skogparken. Landmark bodde selv i en av Karlsborgvillaene.

Skissekart over Ekeberg Skogpark, 1911. Dosent J.T. Landmark utarbeidet en plan for utbedring av skogparken. Landmark bodde selv i en av Karlsborgvillaene.

Sketch plan of Ekeberg park, 1911, by J.T. Landmark.

En annen viktig kilde er det notatet som den pensjonerte dosent J.T. Landmark ved NLH utarbeidet til magistraten og kommunestyret i 1911. Landmark bodde selv i en av de to Karlsborgvillaene som fortsatt står i Ekebergparken, mellom trikkeholdeplassen og Ekebergrestauranten. I sitt notat påpeker han dagens utfordringer på Ekeberg, og kommer med forslag til utbedringer slik at Ekebergparken kunne framstå som en attraksjon for de østre bydeler. Mange av disse rådene ble fulgt opp. Han bekymrer seg for at mange av Ekebergskogens nåletrær tørker og dør. Jorden er skrinn og blir belastet av mye tråkk. Det er umulig å få plantet inn noe nytt, for folk fjerner grener og kvister. ”Det er sørgelig at se hvorledes børn og voksne plyndrer skogen om vaaren og sommeren for grene og grønt. I hundrevis møter man dem i Kongsveien paa hjemtur fra skogen med armene fulde derav. Det vidner paa en sørgelig maate om manglende kultur og ordenssans hos vort folk, som dog gjennom et fredet parkanlæg bør oppdrages dertil.”4

Han foreslår en rekke foranstaltninger: et mer tallrikt skogoppsyn på tider da folk erfaringsmessig forsyner seg mest, strengere sanksjoner mot ødeleggelse av trærne, inngjerding av sårbar vegetasjon og nyplantingsfelt samt en lokal planteskole.

Dosent Landmark hadde også gode råd for forbedring av jordsmonnet, særlig for ”de nøkne fjeldskraaningers dækning”. Han foreslo at Ekebergparken fikk tilført gatesøppel fra bykjernen (dette bestod i stor grad av hestemøkk og annet organisk materiale ) og at det kunne fraktes opp i store mengder med Sporveiene i stedet for å dumpes i sjøen eller fylles ut ved Langøyene. Dette rådet ble fulgt opp. I vårt arbeid som landskapsarkitekter for Ekebergparken fra 2004 har vi flere steder overraskende støtt på små tidligere søppelfyllinger som tydeligvis er lagt ut for å forsterke jordsmonnet og dermed vekstmulighetene på Ekeberg.

Fra Ekebergparken, ved Ekebergrestauranten, ca. 1920. Foto: Oslo byarkiv

Fra Ekebergparken, ved Ekebergrestauranten, ca. 1920.

From the Ekeberg park, around 1920.

Foto: Oslo byarkiv

Når det gjelder Ekebergparkens tilgjengelighet kan Landmark fortelle følgende: ”Efterat Kongsveien var anlagt fra Oslo gjennom skogen til Bækkelags-høiden blev adkomsten derved saa let at denne vei nu er en av byens mest befærdede. Da der senere blev lagt gode, grusede spadserveie med hvilebænker fra Kongsveien op til Ekebergtoppen og i parkanlægget paa ”Aasbjerget” [der Sjømannsskolen, oppført 1916, ligger i dag, forf.anm.] bidrog ogsaa dette til at gjøre Ekebergskogen tiltrækkende. Og dette saa meget mere, fordi baade Kongsveien og de til denne støtende spadserveie altid holdes i en mønstergyldig god stand, baade sommer og vinter”.5 Det var tider, det, med en annen standard på kommunalt vedlikehold!

Som en kuriositet kan nevnes at Landmark, i bilismens aller tidligste barndom, foreslo at spaserveiene kunne gjøres tilgjengelige for automobiler, ”hvorved de øvre partier av skogparken med den videste utsigt og friskeste luft blev tilgjengelig for kjørende”.6

“I 1933 ble det fremmet forslag om å anlegge en tau- eller kabelbane opp til Ekebergsletta." 

Landmark referer til de mange utsalgsboder som sto rundt i Ekebergparken, disse var riktignok av tarvelig art. Det fantes også noen få ”priveter”, disse var for få for de ”flere hundrede, ja, undertiden tusinder” som ferdedes i Ekebergparken. Han slo et slag for etablering av flere ”restaurationslokaler”, gjerne med springvann. Han tok også til orde for å etablere kjelkebakke, skibakke og ikke minst sportsanlegg for mindreårige, noe ettertiden til gangs har fulgt opp på hele Ekebergsletta. 

Parkvesenet i Oslo, under bygartner Marius Røhnes kyndige ledelse, sørget for en iherdig utvikling av Ekebergparken. I 1933 ble det fremmet forslag om å anlegge en tau- eller kabelbane fra krysset Konowsgate/Mosseveien/Oslogate og Kongsveien opp til det store folkefriluftsområdet på Ekebergsletta. Parkvesenet fikk også årlige bevilgninger til nyplantinger i Ekebergskogen. Det ble benyttet store planter for å unngå de innhegninger som Landmark hadde foreslått. For å forbedre forholdene for vegetasjonen ble det utført betydelig grøfting, graving, rydding av kratt og uttynning av trebestanden der den sto for tett. Et vannreservoar ble etablert på oversiden av Ekebergrestauranten for å skaffe vann til brukerne av parken, til restauranten og Sjømannsskolen.

Ekebergrestauranten. Arkitekt Lars Backer, 1929. Bildet er tatt av Anders Beer Wilse, 1931. Foto: Anders Beer Wilse/ Oslo byarkiv

Ekebergrestauranten. Arkitekt Lars Backer, 1929. Bildet er tatt av Anders Beer Wilse, 1931.

The Ekeberg restaurant. Architect Lars Backer, 1929.

Foto: Anders Beer Wilse/ Oslo byarkiv

Ekeberg under 2. verdenskrig

Både før, under og etter krigen har man drevet et kontinuerlig rydde-, drenerings- og skjøtselsarbeid i Ekebergparken. Under krigen ble etaten beordret til å ”beskjeftige ikke fullt arbeidsføre med nyttig arbeid”. Hele Ekebergsletta ble gravet opp og drenert, og i den skogbevokste delen pågikk det utstrakt rydding, opprenskning, nybrotts, vei- og vedlikeholdsarbeider. Dette satte parkvesenet i stand til å dekke sitt eget store behov for brensel til gartneri, sentralanlegg og hvilebuer.

“Det var ikke noe område Parkvesenet rådet over som ble så sterkt skadet av tyskerne som nettopp Ekeberg."

Det var ikke noe område Parkvesenet rådet over som ble så sterkt skadet av tyskerne som nettopp Ekeberg. Ifølge bygartner Marius Røhne var ”Praktisk talt hele området (…) tilslutt i besiddelse i forsvarsøyemed. Hus av forskjellige slag, kabelgrøfter, bunkers, kanonstillinger og i fjellet utsprengte ammunisjonsbeskyttelsesrom m.v. fantes etter frigjøringen overalt og ga en gruoppvekkende anelse om hva det det ville ha kostet å frigjøre Oslo med våpenmakt. Meget er allerede gjort for å utslette sårene, men meget står igjen og en del lar seg overhodet ikke utslette. De vil bli stående som et varig minne om tyskernes brutalitet og hensynsløshet og overdådige smakløshet”.7 Han fremhever anlegget av krigskirkegården som det aller verste av det som skjedde av vandalisme på Ekeberg. Denne var 94 dekar stor og lå der Svensksletta og Ridesletta ligger i dag. De to nivåene var forbundet med et monumentalt dobbelt trappeløp med ulike terrasser og avsatser. Kirkegården rommet over 3000 tyske graver.

Under krigen var den såkalte "Svenskesletta" i bruk som tysk æreskirkegård. Her lå det 3000 tyske graver. 

Under krigen var den såkalte "Svenskesletta" i bruk som tysk æreskirkegård. Her lå det 3000 tyske graver. 

During the war the so-called "Swedish field" was used by the German occupying forces as an honorary graveyard.

Trappeanlegget som er igjen etter den tyske krigskirkegården er reetablert og gjort om til et amfi med sitteplasser. Restaureringen var kontroversiell, men Byantikvaren krevet at hovedformen skulle reetableres.  Foto: Bjørbekk & Lindheim

Trappeanlegget som er igjen etter den tyske krigskirkegården er reetablert og gjort om til et amfi med sitteplasser. Restaureringen var kontroversiell, men Byantikvaren krevet at hovedformen skulle reetableres. 

New seating transforms the restored staircase which is all that remains of a German wartime cemetery.

Foto: Bjørbekk & Lindheim

Etter krigen arbeidet Parkvesenet med å fjerne så mange av disse forhatte elementene som mulig. Gravene ble flyttet til Alfaset i 1953. En gjeng unggutter tok saken i egne hender, listet seg opp en mørk natt og sprengte bort store deler av det store trappeanleggets nordre løp.

De siste tiårene har glemselens slør senket seg over Ekebergparken. Ekebergsletta er riktignok i flittig bruk i idrettssammenheng, med Norway Cup som årets store begivenhet. Men den tidligere folkeparken med gangveier, stier, benker og utsiktspunkter forfalt. Oppslagsskogen vokste til, og tidligere utsiktspunkter ble tettet igjen av vegetasjon. 

Fra utstillingen i besøkssenteret, som viser parkens historie. Besøkssenteret ligger i den ene av de to Karlsborgvillaene. Foto: Ivar Kvaal

Fra utstillingen i besøkssenteret, som viser parkens historie. Besøkssenteret ligger i den ene av de to Karlsborgvillaene.

From the exhibition in the visitors' centre, which is located in one of the old timber villas in the park.

Foto: Ivar Kvaal

Gjenåpning av skogsparken 

På samme måte som da Frognerparken skulle finne sin form og debatten gikk høyt i 1920-årene, særlig i Dagbladets spalter, har også planene for Ekebergparken ført til mye ståhei i media. Bakgrunnen for oppmerksomheten er initiativet fra Christian Ringnes til å etablere en skulptur- og kulturminnepark på Ekeberg, et område som er i kommunal eie. Planleggingen og de politiske vedtakene er gjort til høylytte protester fra en meget aktiv lokal aksjonsgruppe. Men Bystyret i Oslo har stilt seg positivt til initiativet og har godkjent de planene som er utarbeidet. 

Debatten har gått langs flere akser: Et ønske om bevaring av ”uberørt” natur stilt opp mot planene om å tilrettelegge for bedre tilgjengelighet og aktiv bruk for flere. Et ønske om å bevare all eksisterende vegetasjon med tilhørende biotoper kontra planene om å foreta en varsom skjøtsel og åpne noe opp for å reetablere utsikten over by- og fjordlandskapet. Debatten har også kretset rundt hvorvidt det i det hele tatt bør plasseres skulpturer i parken, hva slags type skulpturer og hvorvidt Oslo kommune har latt seg narre ved å si ja til en ”gave” på 300 mill. kr øremerket planlegging og opparbeidelse, innkjøp av kunst og framtidig vedlikehold av et 255 dekar stort offentlig område på Ekeberg. 

Karlsborgvillaene er gjort om til besøkssenter og parken tilrettelagt for et større publikum.  Foto:  Ivar Kvaal

Karlsborgvillaene er gjort om til besøkssenter og parken tilrettelagt for et større publikum. 

The old villas have been turned into a visitor's centre and the park is refurbished to accommodate a bigger influx of people.

Foto: Ivar Kvaal
Et nytt publikum beundrer George Cutts "The Dance". Foto:  Ivar Kvaal

Et nytt publikum beundrer George Cutts "The Dance".

A new public admiring "The Dance" by George Cutts.

Foto: Ivar Kvaal

Det er et poeng å bringe parkens historie fram i lyset, særlig sett på bakgrunn av alle de påstander som har kommet fram i pressen fra Ekebergparkens motstandere. Særlig to forhold kan påpekes: 

Uberørt natur: I debatten har det vært påstått at Ekebergskogen består av uberørt natur. De nevnte historiske kildene viser imidlertid med all mulig tydelighet at det ikke er snakk om uberørt natur, men et kultivert landskap, selv om de siste tiårenes manglende vedlikehold med dertil hørende oppvekst av krattskog kan gi inntrykk av noe annet. 

Grad av tilretteleggelse: Flere har hevdet at dette er en skog uten synderlig tilrettelegging. Kildene forteller imidlertid klart at man i stor grad sørget for god tilrettelegging, og Ekeberg skogpark var da også til tider brukt av svært mange.

Hva skal skogen være? Bannere fra ulike protestaksjoner henger fremdeles rundt omkring i skogen. Foto: Ivar Kvaal/Ekebergparken
Foto: Ivar Kvaal/Ekebergparken

Hva skal skogen være? Bannere fra ulike protestaksjoner henger fremdeles rundt omkring i skogen.

What should the forest be? Banners from a number of public protest events still hang in the park.

Noter
  1. Christianias Magistrat: “Sag no 10: Angående indkjøb av Konsul L. Meyers Bo tilhørende Eiendomme paa Ekeberg”, 1889, s.2
  2. Ibid, s. 2
  3. Ibid, s. 3
  4. J. T. Landmark: ”Ønskelige foranstaltninger til Ekebergparkens forskjønnelse og nyttiggjørelse”, 1911, s. 2
  5. Ibid, s. 4
  6. Ibid, s. 4
  7. Marius Røhne, Oslo kommunale parker og
Referanser/litteratur

Jørgensen, Karsten ”To hundre års internasjonal innflytelse på norsk landskapsarkitektur” i Arkitektur N nr.5-2004

Landmark, J. T.: ”Ønskelige foranstaltninger til Ekebergparkens forskjønnelse og nyttiggjørelse”, 1911

Røhne, Marius: Oslo kommunale parker og grønnanlegg 1810-1948, 1967 

English Summary
The Public Park at Ekeberg

By Tone Lindheim

The slopes of Ekeberg, the hillside framing the centre of Oslo, is an ancient cultural landscape. In this article, Tone Lindheim traces the history of the parkland on Ekeberg and the developments leading up to the recent opening of a new, privately donated sculpture park in September 2013.

Traces of human activity dating back 10 000 years have been found on Ekeberg: burial mounds, petroglyphs and standing stones. Throughout the past couple of centuries, consistent efforts have been made to secure this beautiful wooded hillside for the public, and a large tract was bought by the city in 1889 to allow the growing population of industrial workers fresh air and recreation.

The recent creation of a privately funded sculpture park on public land has been controversial, and one of the arguments has been that the pristine forest should be protected. But, says Lindheim, the forest here is recent – this was tended parkland less than a century ago.

Folkeparken på Ekeberg
Tone Lindheim
Tone Lindheim er professor ved ILP, NMBU og arbeider som landskapsarkitekt og daglig leder i Bjørbekk & Lindheim.
Folkeparken på Ekeberg
Publisert på nett 06. oktober 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 1 – 2014. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.