Artikler / Leder

Framtiden blir ikke som før

– noen tanker før Oslo Arkitekturtriennale 2013

Når dette nummeret av Arkitektur N når frem til postkassene er stortingsvalget like rundt hjørnet. Så langt i valgkampen – idet det nærmer seg trykkerideadline – ser det ut som om både mange av partiene og en god del velgere er enige i at miljøet er en viktig ting, men derfra blir det vanskeligere. For hva er egentlig miljøet? Bevaring av sommerfugler og kaldtvannskoraller, respekt for vårt vakre men i økende grad meningsløse kulturlandskap, eller kampen mot det håpløshetens gufs som står rundt begrepet ”klimaendringer”?

Gipsplate, ”cradle-to-cradle”-sertifisert. Det er bare det at mange steder er gipsen i de angivelig bærekraftige platene et biprodukt av forbrenningen i kullkraftverk.  Foto:  ©Rotor

Gipsplate, ”cradle-to-cradle”-sertifisert. Det er bare det at mange steder er gipsen i de angivelig bærekraftige platene et biprodukt av forbrenningen i kullkraftverk. 

Foto: ©Rotor

Triennalekuratorene fra Rotor, Maarten Gielen og Lionel Devlieger, sier i sin introduksjon til Oslo Arkitekturtriennale 2013, at man må forstå begrensningene av de tiltakene man setter i gang. Alt henger sammen, sier de, og det kan ofte være vanskelig å ikke bli motløs, når det viser seg at det man trodde var bærekraftig viser seg å være en usannsynlig dårlig idé som bare gjør det hele verre. Det er lett å konkludere med at det hele er i ferd med å ryke til helvete i ei håndveske, for å si det med de engelskspråklige.1 Men det er jo selvfølgelig fremdeles mange viktige ideer som er uprøvde.

De siste par tiårene har samfunnsdebatten rundt arkitektur og bærekraft gått på det tekniske: bygningenes fysiske sammenheng og konstruksjon, altså energiforbruk, isoleringsstandarder, avfallshåndtering, lokale materialer og alt det der. På dette området har vi fått til en del – nye forskrifter, endringer i industripraksis, spredning av ny teknisk kunnskap osv. Det er langt igjen, men vi er i gang.

Problemet med dette ganske ensidig tekniske fokuset er imidlertid at vi så langt har bygget for dagens samfunn, ikke for fremtiden. Vi bygger passivhusbyggene våre som om målet er å leve som før, bare med litt tykkere vegger og et nytt ventilasjonssystem. Men arkitekturens potensial for å endre hvordan vi lever, endre vår atferd og vår kultur, mener jeg vi ikke en gang har begynt å snakke om, langt mindre vurdere seriøst. Og for å si det med økonomen Tim Jackson, forfatter av boken Prosperity Without Growth, velstand uten vekst: Vi kan ikke leve som før. I hvert fall ikke i vår del av verden. Poenget nå må være å endre levesett til noe som er mere bærekraftig i global sammenheng, men samtidig er det jo ikke urimelig å ønske seg at vi kanskje kan ha det like bra som før. Det er dette Arkitektur-dagen 2013, triennalens hovedkonferanse, tar opp under temaet ”The Future of Comfort”: Innebærer et bærekraftig levesett en reduksjon av vår nåværende livskvalitet?

Antakelig ikke. La oss tenke oss noen områder der nordmenn særlig må ta rev i seilene. – Det første nordmenn må gjøre er opplagt å kvitte seg med hytta, sier Craig Dykers. Naturligvis. Fritidseiendommene representerer jo ikke bare en formidabel – og økende – andel bebygget areal som står ubrukt (og kanskje til og med oppvarmet) store deler av året. Pluss at man må bygge veier og kjøre biler for å flytte halve befolkningen opp på fjellet eller ut til sjøen med jevne mellomrom. Men så er det jo så deilig da, å sitte der på bryggekanten med beina i vannet, eller sveve nedover en folketom fjellside på nysmurte ski... Et tankeeksperiment: Hvis vi er enige om at urbaniseringen medfører at en bærekraftig livsstil først må ordnes i byene, hvordan må byene da utformes for at nordmenn ikke skal føle behov for å dra på hytta? Hva må Oslo faktisk kunne by på? Hva hvis man for eksempel ved å gi alle leiligheter i byen 10-12 kvm balkong eller terrasse med utsikt til en park eller grøntområde kunne redusere behovet for hytter? Hvis man for eksempel kunne få 50% av befolkningen i byene til å bevege seg 50% mer med hvordan man utformet innganger og trapperom i boligene, ville det ikke da vært samfunnsøkonomisk interessant å se på det?

“Hvordan må byene utformes for at nordmenn ikke skal føle behov for å dra på hytta?“

Vi kan ikke leve som før. Det kulturelle skiftet som denne livsendringen fordrer må begynne i byene, der vi bor tett, folk påvirker hverandre raskt, og det burde være lett å få gjennomslag for nye tanker og måter å gjøre ting på. Og arkitekturen spiller åpenbart en stor rolle. Hvordan bygger man slik at folk oppmuntres til å interessere seg mer aktivt for en mer bærekraftig livsstil? Her har vi så langt, både som profesjon og som samfunn, vært svært fantasiløse. Jeg håper, uansett den nye regjeringens farge og politiske sammensetning, at de kan la seg inspirere til å ta utfordringen.

1. Det kjente uttrykket “going to hell in a handbasket” stammer angivelig fra I. Winslow Ayers beretning fra 1865 om den amerikanske borgerkrigen. Ikke Oscar Wilde denne gangen altså...

Noter
  1. Det kjente uttrykket “going to hell in a handbasket” stammer angivelig fra I. Winslow Ayers beretning fra 1865 om den amerikanske borgerkrigen. Ikke Oscar Wilde denne gangen altså...
Foto: Tommy Ellingsen
Ingerid Helsing Almaas
Ingerid Helsing Almaas er arkitekt MNAL og var redaktør for Arkitektur N 2004-2017.
Framtiden blir ikke som før
Publisert på nett 12. mars 2020. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 5 – 2013. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.