Tidligere Christiania Sparebanks fasade mot Øvre Slottsgate.  Foto: Lars Petter Pettersen
Foto: Lars Petter Pettersen

Grobunn for ny bruk

Oppdragsgiver Martin Eia-Revheim forteller om arkitekturen i Sentralen, om hva Oslo trenger, om gipsplater og funksjonærestetikk, medvirkning og behovet for å holde ting enkelt i komplekse prosesser. Intervju ved Ivar Winther.

Sentralen oppsto som en følge av at Sparebankstiftelsen DNB kjøpte Øvre Slottsgate 3 og Tollbugata 30 i 2007. Kjøpet var å betrakte som en ren investering. Etter hvert kom ideen om å bruke huset som en del av stiftelsens allmennyttige virksomhet og lage et hus for kulturproduksjon og samfunnsinnovasjon. Siden Sentralen åpnet i mars 2016, har stedet etablert seg som en plattform for sosialt entreprenørskap, et samlingspunkt for små og halvsmå kulturorganisasjoner og et valfartssted for kulturinteresserte osloboere. 

Martin Eia-Revheim var med på å starte utestedet Blå i 1998, og har vært leder for Kongsberg Jazzfestival, orkestersjef i Kringkastingsorkesteret og direktør i Norsk Musikkinformasjon. Siden 2011 har han jobbet for Sparebankstiftelsen. Vi tusler gjennom komplekset, og Eia-Revheim snakker seg varm om når de ulike byggene ble oppført, hvem som har eid dem og hva de ulike rommene har blitt brukt til. 

– Jeg synes det er gøy med litt historie. Ikke minst i en større debatt om kulturhus og scener. Det har vært et ekstremt fokus på nybygg og signalbygg, som i alle sine forsøk på å være unike ser nesten helt like ut. De har vært igjennom så mange kompromisser i kommunestyrene i alle de årene man har jobbet med det, at det ikke har blitt det ideelle scenehuset de ønsket seg da prosessen startet. Og femti meter unna er det gjerne et lokalt spikerverk eller annen industri som kjennetegner kommunen, som står ubrukt.  

Kafeteriaen på hjørnet av Tollbugata og Øvre Slottsgate. Glasskunsten er “Two times” av Are Mokkelbost. 
Foto:  Foto: Lars Petter Pettersen
Foto: Lars Petter Pettersen

Kafeteriaen på hjørnet av Tollbugata og Øvre Slottsgate. Glasskunsten er “Two times” av Are Mokkelbost. 

Foto: 

The Cafeteria on the corner of Tollbugata and Øvre Slottsgate. The glass art is “Two Times” by Arne Mokkelbost.

Eia-Revheim forklarer at ideen om å gjøre et banklokale om til et flerbrukshus ble møtt med en viss skepsis. Det er et bankbygg som er bygget i en tid da banker først og fremst uttrykte lukkethet og trygghet. Det ville by på utfordringer å møte praktiske behov, som innlasting av sceneutstyr. Mange mente det ville bli umulig. 

– I utgangspunktet er det jo ikke et veldig dynamisk bygg. Men med litt fintenking har vi løst det ganske godt. 

Stiftelsen gjennomførte en omfattende medvirkningsprosess med over 200 intervjuer. De som deltok var bl.a. musikere, restaurant og utelivsfolk, lydfolk som har erfaring med logistikk, lyd- og lysteknikere som har reist mye, frivilligsektoren, kunstnere og andre med erfaring med flerbrukshus, som Mesh og Kulturhuset. Hensikten var å finne ut hvilke behov Sentralen burde dekke, og hvordan det kunne gjennomføres. 

– Vi spurte dem, hva ville du gjort hvis du var oss? Hva tror du Oslo trenger? Denne type spørsmål balet vi med lenge. Vi lagde også en pilot med ca. femti mennesker i åpent landskap, der vi fikk testet ut alle mulige hverdagslige ting, som møteromsregime, åpenhet på kortsystemer, rydding, resepsjonstjenester, alt sånt småplukk. Og nettopp det småplukket er det som ofte glemmes. Mange prosjekter har en tendens til å være altfor visjonære altfor lenge. De vil være det beste i Skandinavia på ditt og datt, men glemmer helt elementære ting. De ringer sceneproduksjonsselskapet en uke før åpning, og så kommer de på at søren, vi har glemt å tenke på lasterampe. Man skal ikke gjøre narr av visjoner, men jeg synes det er altfor mye av det, og altfor lite fokus på hverdagsplukk. 

Vinterhagen med kunstverket “Ikaroskomplekset” av Jan Christensen/Marius Dahl. Foto: Lars Petter Pettersen
Foto: Lars Petter Pettersen

Vinterhagen med kunstverket “Ikaroskomplekset” av Jan Christensen/Marius Dahl.

The winter garden with the artwork “The Icarus Complex” by Jan Christensen/Marius Dahl.

Arkitektkonkurransen om Sentralen mottok over 36 bidrag der over 100 kontorer var involvert. Stiftelsen hadde først en intervjurunde med ti av bidragsyterne, og så en finale med de mest interessante bidragene, som ble tatt med på middag. Uten alkohol, vel å merke.

– Vi ba folk presentere seg selv, men ikke bruke for mye tid på arkitektur og hva de hadde gjort tidligere, det var viktigere hva de mente var en riktig inngang til prosjektet. Det var utrolig nyttig - de hadde svært ulike innfallsvinkler. Det var veldig stor avstand mellom de som var best for oss og de som var dårligst. Det var jo noen som kom og holdt rene timelange arkitektuforedrag, og ikke sa noe om dette prosjektet. Det var andre som kun snakket om arkitektur, men ikke om mennesker og ikke noe om det vi hadde bedt dem svare på, nemlig hvordan man skulle få byggene til å henge sammen og skape et godt sted å være for de som skal bruke stedet. 

Eia-Revheim forklarer at KIMA og Atelier Oslo utmerket seg ved å innhente informasjon om referanseprosjekter, og at de dermed kunne foreslå tilsvarende konkrete grep. De var også veldig nysgjerrige på bygget slik det var og hva som fantes her fra før. 

“Her sitter det både en Death metal-festival og en kirkemusikkfestival, med korsene snudd hver sin vei.”

– De var interesserte i å se hva som ville dukke opp om vi ribbet disse byggene for all mulig drit som hadde samlet seg de siste tiårene. Det var lag på lag med gips og plater, imiterte treslag, tepper, senkede tak og hevede gulv. Så hvor langt kunne vi trekke et konsept om å bli kjent med bygget ved å strippe det ned? De var opptatt av å legge til så lite som mulig selv. Men det viktigste var at de var genuint opptatt av brukermedvirkningen. De hadde til og med arrangert noen små medvirkningsmøter på egenhånd, med øl og pizza, og frittet ut noen smarte hoder her i byen. De viste at de var interesserte i andres mening om deres eget arbeid, og det var de alene om. Alle har blitt så strategisk smarte at de sier de er opptatt av brukermedvirkning, men det varierer hvor oppriktige folk er når de snakker om det. Det var ingen av de andre arkitektene som hadde søkt råd utenfor sin egen fagkrets. I et prosjekt som dette, som er tverrfaglig, og som skal huse 350 mennesker fordelt på 100 organisasjoner, må man være lydhør. Her sitter det både en Death metal-festival og en kirkemusikkfestival, med korset snudd hver sin vei.

Eia-Revheim forklarer at de i byggeperioden tok i bruk en collage med referansebilder, bl.a. fra Palais de Tokyo, så de involverte kunne ha en felles oppfatning av hvor de ville. De viste bilder av tak med synlig forskalingsspor og åpne himlinger, osv. Dette var også nødvendig for å beholde kontroll over byggeplassen. Han beskriver Sentralen som et kaotisk lappeteppe, som krever oversiktlige og enkle løsninger som gir leietakerne anledning til å gjøre det til sitt. 

Tanken bak de rå overflatene er å signalisere en gjenbruksfaktor, som kan virke inviterende på beboerne. Det skal synes hva bygget har vært. 
 

Tanken bak de rå overflatene er å signalisere en gjenbruksfaktor, som kan virke inviterende på beboerne. Det skal synes hva bygget har vært. 

The idea behind the rough old surfaces is to signal the possibility of reuse. The history of the building is visible.

Vi forsøker en påstand om at de rå overflatene fungerer som en invitasjon til å lage ting og fylle det med eget innhold. Eia-Revheim er enig.

– Det er det vi håper, ja. Vi har vært tydelige på at arkitektene må lage en grunnstruktur som er enkel, og så kan vi la det gro til som et fuglefjell med plakater og annet som er individuelle kjennetegn. Vi skal ikke ha et rent kontorlandskap hvor du ikke legger merke til hvem som sitter hvor. Ingen skal behøve å forholde seg til et meningsløst og dustete designregime.

“Ingen skal behøve å forholde seg til et meningsløst og dustete designregime.”

Noe av tanken bak de rå overflatene er ifølge Eia-Revheim å signalisere en gjenbruksfaktor, som kan virke inviterende på beboerne. Det skal synes hva bygget har vært. En stor del av bygningsmassen har noe prektig over seg, med gull og marmor, som er flott, men som kan være voldsomt monumentalt og institusjonelt. 

– Du skal ikke behøve å bøye hodet i andakt for å få lov til å være her. Det var en utfordring at når denne typen bygg skifter eier, går det ofte fra institusjon til institusjon, fra Norges Bank til Nasjonalmuseet, for eksempel. Her er det en vrimmel av små aktører, og mange føler seg nok mer hjemme i litt røffere omgivelser. 

Det er også lett å komme til hvis det er noe galt. Alle løsninger på Sentralen er rettet mot at driften skal være enkel. Det er bare én type lamper, én type stoler, én type armatur og én type skrivebord. Det er nesten ikke gipsplater. Grunnen til dette er først og fremst at de er upraktiske i flerbrukshus, særlig i forbindelse med scenedrift. 


“Oscillations” av Camilla Løw i Marmorsalen.
 

“Oscillations” av Camilla Løw i Marmorsalen.

“Oscillations” by Camilla Løw in the Marble Hall.

– Jeg hater gips. Det er et problem at overflaten er lik i veldig mange nye bygg, og at denne overflaten er helsparklet gips som er malt. Gipsplater tåler jo ingen ting. De tåler ikke at man ruller en flightcase gjennom gangen. Nesten alle kulturhusene jeg har besøkt har en masse hull i veggene, det skjer allerede den første uka. Det er vel en typisk hipsterstil å ha det røft og uperfekt. Du kan gjerne si det er jålete, men jeg synes det er fint. På Blå er det ganske likt i dag som da vi åpnet for snart tjue år siden. Vi får se hvordan Sentralen står seg over tid. Kanskje det er helt noldus om ti år.

Man kan innvende at typiske lokaler som er gjenstand for gentrifisering nesten alltid har en forankring i arbeiderklassen. Den postindustrielle stilen, som også kjennetegner Sentralen, finner sted på industri- og havneområder og innebærer en form for romantisering av forgangne fabrikklokaler. Men man er ikke fullt så ivrig på å løfte fram embedsmannsstanden, selv om det vel strengt tatt ville vært mer ærlig på Sentralen, som er et banklokale? Det er jo en funksjonærestetikk som er det opprinnelige her. Er det en kulisse vi står i?

– He he, nei, det vil jeg ikke si. Vi har ikke gjort det røffere enn nødvendig. Men jeg er helt med på at det er noe veldig forfengelig i det å omfavne det imperfekte. 

På Sentralen finner man fem utsmykninger av kunstnerne Vanessa Baird, Are Mokkelbost, Jan Christensen/Marius Dahl, Camilla Løw og Hanne Friis. Verkene kan sies å bidra til en følelse av permanens, og det gir i en viss forstand også legitimitet til de arkitektoniske grepene. Eia-Revheim trekker fram at akkurat dette var en helt knirkefri prosess for hans del. Han er også kritisk til en del av språkbruken som omgir kulturfeltet.

Gullhallen med “Growing Gold” av Hanne Friis. Foto: Lars Petter Pettersen
Foto: Lars Petter Pettersen

Gullhallen med “Growing Gold” av Hanne Friis.

The Golden Hall with “Growing Gold” by Hanne Friis. 

– Man snakker som om alt hadde blitt så bra hvis bare kunstnere hadde vært entreprenører og innovatører. Det er jo bare tullball. Alle kunstnerne som har bidratt her, leverte før tidsfrist, og de holdt seg under budsjett. Sånn sett har kunstnere alltid vært entreprenører, de strukturerer arbeidet sitt og leverer til budsjett. 

“Alle kunstnerne som har bidratt her, leverte før tidsfrist, og de holdt seg under budsjett.”

Kvadraturen har i mange år vært preget av å være øde og trist på kveldstid, og mange mener området er modent for en revitalisering. Sentralen, som har en utpreget sosial profil, tiltrekker seg folk og er et friskt pust i nabolaget. Men Eia-Revheim er forsiktig med å påstå at Sentralen vil bidra til mer liv i gatene. 

– Altså, det Kvadraturen har manglet, er jo folk. Det er 900 mennesker som bor i området, og 13 000 som jobber her. Det å bo i sentrum i denne delen av byen har av en eller annen grunn ikke vært attraktivt for folk siden krigen. For lenge siden var det jo dette som var byens forlystelsessentrum, det var dette som var Youngstorget. Utfordringen her er at mange av gårdene er eid av familier, og det er vanskelig å ta større grep. 

Han minner om at Sentralen bare er et steinkast fra Karl Johan, og at en revitalisering av Kvadraturen raskt kan føre til at de store butikkjedene overtar hele gatebildet. 

Kontorlandskap, 5. etasje. 
 

Kontorlandskap, 5. etasje. 

Office spaces, 4th floor.

– Enn så lenge er leiekostnadene lave. Det er fritt fram for småbutikker og ålreite spisesteder å etablere seg her. Men ulempen er at idet det blir for attraktivt, vil prisene gå opp, og så får vi det samme prisnivået som på Sørenga. Som stiftelse ønsker vi å sikre våre leietakere med kjempelange kontrakter. Vi vil dyrke dette prosjektet og dette miljøet. Sentralen er for så vidt kommersielt i den forstand at vi har inntekter på utleie av kontorer, saler og salg av mat og drikke. Men fordi vi har et formål om å bidra til formålsnær aktivitet innen kultur og sosialt entreprenørskap, bidrar Stiftelsen økonomisk for at denne aktiviteten skal skje. Jeg er usikker på hvor mye vi vil ha å si for området. Det er jo en veldig fin sammensetning av gallerier her, med Tegnerforbundet, Grafill og tekstilkunstnerne, og noen andre smågallerier og rammeverksteder som har gått sammen i det som heter Kunst i Kvadraturen. Men jeg er litt redd på deres vegne. Hvis prisene går opp, vil de lide. Det er noe av det første som ryker. Men det finnes fortsatt kiosker her som selger pornoblader og sjokolade som har gått ut på dato. Så det er et stykke igjen før vi kommer dit.

Martin Eia-Revheim (i lufta) og resten av staben i Sentralen.
 

Martin Eia-Revheim (i lufta) og resten av staben i Sentralen.

Martin Eia-Revheim (airborne) and the rest of the Sentralen staff.

English Summary

Fertile ground for new use

An interview with Martin Eia-Revheim, big boss and team leader at Sentralen

By Ivar Winther

Since it opened in March 2016, Sentralen has become a hub of cultural entrepreneurship and a new cultural hub in Oslo. Martin Eia-Revheim was one of the founders of the music venue Blå in 1998, and he has been at the head of festivals, orchestras and other cultural activities until he joined the Savings Banks Foundation DNB in 2011.

– History is a lot of fun, he says. – Particularly as part of a debate about cultural arenas.

Although the idea of turning an old bank into a cultural venue was initially met with scepticism, he’s very happy with the final result. In the process they did more than 200 interviews with musicians, restauranteurs, technicians, volunteers – all people involved in the Oslo cultural scene, asking them “What would you do if you were in our position? What kind of place does Oslo need?” 

– We wanted to get the everyday logistics right, says Eia-Revheim.

An open attitude to participation processes was also an essential criterium in the selection of an architect. – Atelier Oslo and KIMA were open to see what happened as the work went along, says Eia-Revheim. – They wanted to add as little as possible, to keep history visible, as a basic structure for new and changing activities. Surfaces have to handle rough use, new marks will be made, adding new layers to the existing history.

Is this a new twist of gentrification, a roughing down of the bank, which was originally made for a white-collar culture? – I wouldn’t say that, says Eia-Revheim. – We haven’t made it rougher than necessary. But I’d agree that there is a certain amount of vanity in embracing the imperfect.

Ivar Winther
Ivar Winther er samfunnsgeograf med fordypning i bygeografi. Han har bakgrunn som journalist, filmkritiker og musiker. Winther frilanser for tiden for bl.a…les mer
Grobunn for ny bruk
Publisert på nett 02. mai 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 1 – 2017. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.