Hilsen fra Fukushima

Hvordan kan arkitektur hjelpe mennesker som har opplevd en katastrofe? I Arkitektur N nr. 4-2013 presenterte vi Toyo Ito’s prosjekt ”Home-For-All”. Arkitekt og planlegger Margrethe Aas har også vært i Fukushima.

Utenfor et tempel på østkysten, nær kjernekraftverket som eksploderte. Beboerne i nærheten ble evakuert, og maks oppholdstid her er i dag satt til tre timer. Det er usikkert når det blir trygt å flytte tilbake, noen sier om minst 30 år. Vegetasjonen i området er påfallende gammel, med opptil 1000 år gamle trær. Foto: Margrethe Aas
Foto: Margrethe Aas

Utenfor et tempel på østkysten, nær kjernekraftverket som eksploderte. Beboerne i nærheten ble evakuert, og maks oppholdstid her er i dag satt til tre timer. Det er usikkert når det blir trygt å flytte tilbake, noen sier om minst 30 år. Vegetasjonen i området er påfallende gammel, med opptil 1000 år gamle trær.

Outside a temple on the east coast, near the exploded nuclear plant. Maximum stay here is three hours. People might not be able to return for another 30 years.

Det er med stor glede jeg ser at situasjonen i Japan etter tsunamien dukker opp som tema i Arkitektur N nr.4-2013. Toyo Itos refleksjoner berører mine egne erfaringer. På nyåret 2013 fikk jeg selv mulighet til å bo i Fukushima-regionen, som deltaker i et kunstprosjekt initiert av den japanske kunstneren Yoshiko Maruyama. Hun bor i Tokyo, men kommer opprinnelig fra Fukushima-regionen, og har et brennende engasjement for historien som dette området representerer, og utfordringene etter tsunamien og eksplosjonen i kjernekraftverket på østkysten i mars 2011. Gjennom det pågående prosjektet Spirit of "North" utforsker hun verdier fra eldre kulturer og urbefolkninger i den nordlige delen av Japan. Hun så paralleller til utviklingen i andre lands nordområder – i Norge gjennom den samiske kulturen.

Som en del av arbeidet inviterte hun to kunstnere og en arkitekt til å bo og arbeide i Fukushima i tre måneder. Fra Norge kom billedkunstner Vigdis Haugtrø og jeg, og fra Skottland billedkunstner Su Grierson. Midlene ble bevilget av Japan Foundation, som ønsket å endre inntrykket av en fraflyttet region og et farlig reisemål som har blitt spredd i internasjonale medier. Før vi bestemte oss for å reise, ringte vi Statens strålevern i Oslo for å finne ut hvor farlig det kunne være. På det tidspunktet var strålingsverdiene på Blindern høyere enn i Kitakata, vårt reisemål.

En av utstillingsdagene arrangerte vi flere teseremonier i kuraen. En representant fra Fukushima Museum hadde sertifikat for å servere – både antrekk, redskaper og bevegelser spiller en viktig rolle. Besøkende fikk komme inn i grupper for å bli servert. Tema for seremonien og samtalene ble "Fukushimas fremtid". Foto: Vigdis Haugtrø
Foto: Vigdis Haugtrø

En av utstillingsdagene arrangerte vi flere teseremonier i kuraen. En representant fra Fukushima Museum hadde sertifikat for å servere – både antrekk, redskaper og bevegelser spiller en viktig rolle. Besøkende fikk komme inn i grupper for å bli servert. Tema for seremonien og samtalene ble "Fukushimas fremtid".

A tea ceremony is held in the kura on one of the exhibition days. The theme of the ceremony became "the future of Fukushima".

Nudler og uthus mellom rismarkene

Fra Tokyo reiste vi med toget nordover til Fukushima-området og den lille byen Kitakata, som ligger mellom fjellrekkene inne i landet. Snøen lå tykk over rismarkene, avbrutt av små skoger med templer eller klynger av hustak. Kitakatas viktigste merkevarer er ramen, en type hvetenudler i kjøttkraft, og kura, et tradisjonelt japansk uthus for lagring av matvarer og annet.

Vi ble innkvartert på landsbygda, hjemme hos ulike gårdbrukere, og opplevde den enorme nærheten de har til naturen og de tradisjonene som den japanske kulturen kommer fra. Håndverk, materialkunnskap, økologi og åndelighet sto sterkt, på en helt annen måte enn vi opplevde i de større byene. 

De mange kura'ene var et naturlig resultat av frodigheten i området – her var landbruket viktig, ris og grønnsaker av høy kvalitet ble solgt til hele Japan. Med industrialisering og sentralisering fikk kura'ene i byene andre roller og funksjoner, men de mange åpne markene og drivhusene fortsatte å vitne om områdets fruktbarhet.

Etter eksplosjonen i kjernekraftverket, ca. tre timers biltur unna, endret situasjonen seg dramatisk. Et imponerende fokus på økologi og omfattende kvalitetskontroller hjelper lite – folk tør ikke lenger å spise maten herfra, og det importeres i stedet mer fra utlandet. Med tradisjoner som strekker seg tilbake til samuraienes tid, og med dagens trevarer, teglbrenneri og tekstilproduksjon, har den lille byen og dens omland sterke røtter i Japans historie, og skoleklasser kom hit fra nabofylkene for å lære. Men nå tør de ikke lenger komme. Usikkerheten og frykten står for sterkt, til og med i mellommenneskelige forhold – å si at du kommer fra Fukushima kan være skambelagt i Tokyo.

Samtidig er Kitakata og den større nabobyen Aizu Wakamatzu ansett for å være trygge byer å bo i i forhold til katastrofeområdene. Dermed fikk den historierike men slitne fraflyttingsbyen plutselig en mengde nye innbyggere, evakuert dit fra østkysten, mange mot sin vilje. De som ikke hadde ressurser til å flytte lengre vekk for å starte på nytt, bor i dag i midlertidige boliger. Noen områder er nærmest brakkebyer, satt opp på en ledig tomt utenfor byen. Storfamilier fra gårdsbruk med boltringsplass, dyr og sjøluft befant seg plutselig i små boenheter foran en tv. De var vant til kjølig bris om sommeren og lite nedbør på vinteren. Overgangen til innlandets ekstreme årstider er fortsatt vanskelig for mange – vinteren med daglige nye meter av snø, og sommeren som i to måneder byr på 30-40 plussgrader og ekstrem fuktighet.

Hilsen fra Fukushima
Kitakata. Vannet fra fjellene strømmer over rismarkene og inn til byen, som brede elveløp og som åpne kanaler. Foto: Vigdis Haugtrø

Kitakata. Vannet fra fjellene strømmer over rismarkene og inn til byen, som brede elveløp og som åpne kanaler.

Kitakata.

Foto: Vigdis Haugtrø

Å bygge hjem

Toyo Ito sier til Arkitektur N at han ønsker råd og støtte angående rekonstruksjon av de ødelagte områdene. Men strålingsverdiene rundt kjernekraftverket på østkysten vil etter sigende først være på et akseptabelt nivå om 30 år. Innen den tid har en ny generasjon vokst opp på et nytt sted, og forholdet til det deres foreldre en gang måtte forlate har endret seg. Store områder ligger øde og forlatt – noen er rasert av tsunamien, men noen er også bare tomme bygninger. Spøkelsesbyer med for høye strålingsverdier, hvor biler står parkert der de ble satt i timene før det eksploderte. Ingen får ta med seg noen eiendeler ut herfra. Politiet bevokter områdene. Tre timer er anbefalt maksgrense for opphold.

Hvordan etablerer mennesker seg på et nytt sted, mot sin vilje? Og hva med alt det de forlot – historiene og kulturen som var stedbundet? Templer som ingen lengre får besøke. Nasjonale kulturskatter som står ubeskyttet. De hemmelige buddhafigurene bare få visste om. Det 1000 år gamle treet. Hvordan kan det tas vare på i 30 år til? 

Yoshiko Maruyama ønsket at vi skulle reflektere over våre egne nordområder, og de kulturene vi finner der. Vi fortalte om den samiske kulturen og den norske statens fornorskingspolitikk. Fukushima og andre nordlige deler av Japan har også urbefolkninger, hvis kultur i større grad er utryddet. Med dagens massive evakuering av mennesker oppstår det tilsvarende tomrom i nåtiden.

Vi besøkte flere steder i området. I en fjellandsby lærte vi å lage tau av strå. I starten av februar ble overgangen til det nye året markert med "sai no kami", hvor man tente på en slags midtsommerstang-konstruksjon for å be om god vekst for det kommende årets avlinger. På en kjøretur til østkysten målte vi Ceciumverdier i lufta mens vi betraktet de usynlige grensene som gikk mellom de bebodde og ubebodde sonene, som lå i kort avstand fra hverandre. Grensene som skilte de gjenboende og de evakuerte, det trygge og det utrygge, de som fikk økonomisk erstatning og de som ikke fikk. Da vi arrangerte en tegne-workshop i en flyktningeleir utenfor Aizu Wakamatzu fortalte en kvinne hvor glad hun var for å få bruke hendene sine, som ennå ikke hadde sluttet å skjelve.

Prosessene som pågår preger menneskene, som ikke nødvendigvis deler det de bærer på med hverandre.

Fra byggeprosessen. Tålmodighet, nøyaktighet og skarpe redskaper. Foto: Vigdis Haugtrø
Foto: Vigdis Haugtrø

Fra byggeprosessen. Tålmodighet, nøyaktighet og skarpe redskaper.

From the construction.

En utstilling

Det fysiske resultatet av oppholdet vårt ble en utstilling av fotografier, tekster, installasjoner og et lite byggverk. Jeg arbeidet sammen med Vigdis Haugtrø, og vi ønsket å skape et sted for møter, refleksjoner og historier. Vi bygget et lite hus, en karikatur av en kura, uthustypen som byen så stolt markedsførte seg på. Tenk om lagerhus, uthus og gamle brygger i Norge fikk tilsvarende oppmerksomhet! Jeg vet at Riksantikvaren ønsker et større fokus på dette, og at det til en viss grad er utprøvd med uthusprosjektet på Røros, men i sammenligning har vi en lang vei å gå...

Vi fikk folk til å skrive sine håp for framtiden på papirstykker. Montert på gamle skyvedører kom disse til å utgjøre husets vegger. Den lille bygningen ble plassert inntil byens hovedgate; en markering av inngangen til utstillingen om dagen, og en lysende manifestasjon av folks fremtidshåp om natten. Gjennom byggingen sammen med lokale håndverkere og arkitekter, og gjennom åpne teseremonier i det ferdige rommet, kom ulike folks erfaringer og tanker fram; opplevelser fra tsunamien og dagene etter, historier fra venner og familie, og refleksjoner over situasjonen i regionen og landet, så vel som i verden, i forhold til matvareproduksjon og energiforbruk. Byggeprosessen ble dermed en viktig del av resultatet.

Utstillingen stod i et gammelt lagerhus i Kitakata i ni dager og hadde mellom 300-400 besøkende. Flere av kveldene arrangerte vi også filmvisninger og presentasjoner som åpnet for samtaler.

Kuraen er dimensjonert etter tre tatamimatter. Skyvedørene er gjenbruk. Foto: Margrethe Aas
Foto: Margrethe Aas

Kuraen er dimensjonert etter tre tatamimatter. Skyvedørene er gjenbruk.

The kura is dimensioned from three tatami mats. The sliding doors are reused.

Arkitektur som språk

Vi kom til Fukushima som utenforstående, med en stor språkbarriere. De vi møtte opplevde imidlertid det at vi kom som en anerkjennelse av regionen og den sorgen den bærer på. Gjennom kunstprosjektets korte byggeprosess erfarte vi at vi likevel kunne dele mye. Og da teseremonien gikk sin gang, uten engelsk oversettelse, var det bare å trekke seg tilbake og la livet utspille seg.

Arkitektur er ikke bare rom. Arkitektur er også refleksjon, i møter mellom mennesker med ulike behov og visjoner. Rom for samtaler, både underveis idet arkitekturen blir til, og gjennom det formspråket bygningen representerer for de som bruker den.

Mr. Watanabe eide treverkstedet vi arbeidet i. Foto: Vigdis Haugtrø
Foto: Vigdis Haugtrø

Mr. Watanabe eide treverkstedet vi arbeidet i.

Mr. Watanabe, the workshop owner.

Fakta

prosjektet ”Home-For-All”Se også www.facebook.com/facingnorth-j...

Arkitektur etter katastrofen av Åsne Marie Gundersen

Nærere bånd – til naturen og til hverandre, intervju med Toyo Ito om prosjektet ”Home-For-All” av Einar Bjarki Malmquist.

English Summary
Greetings From Fukushima

Comment by Margrethe Aas, architect and planner.

Following the presentation in Arkitektur N no. 4-2013 of Toyo Ito’s project “Home-For-All” in Rikuzentakata, Margrethe Aas tells the story of an art project in the Fukushima region, also aimed at helping local people to deal with the post-tsunami situation.

Together with artists Vigdis Haugtrø from Norway and Su Grierson from Scotland, Aas was invited by the Japanese artist Yoshiko Maruyama to propose a project for the small town of Kitakata, an agricultural area where people from Fukushima were forcibly moved after the disaster.

Reaching back into the region’s agricultural past, the artists reconstructed a small kura, a local storehouse, as a meeting place to share reflections and personal stories, acknowledging a traumatic experience that has become a shameful thing for many people. An architecture of restoration.

Hilsen fra Fukushima
Margrethe Aas
Margrethe Aas debuterte i 2015 med diktsamlingen Vy. Aas er arkitekt med utdanning fra Nordland kunst- og filmskole og Arkitektskolen Aarhus. Hun…les mer
Hilsen fra Fukushima
Publisert på nett 12. mars 2020. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 5 – 2013. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.