Stiene i parken gir mulighet for naturopplevelser.

Hjem for eldre

Det bygges eldreboliger over hele Norge. Økningen av andelen eldre i befolkningen har gjort dette til en sentral byggeoppgave i årene som kommer. Hva slags prosjekter er det som løser denne viktige oppgaven? Byggekunst snakket med driftssjef Turid Måge, arkitekt Henriette Salvesen, interiørarkitekt Beate Ellingsen og landskapsarkitekt Tone Lindheim om motivasjonen for noen av løsningene i Vinderen bo- og servicesenter.

Byggekunst: Ifølge beskrivelsen har dere i prosjektet for Vinderen bo- og servicesenter forsøkt å holde «fokus på boligkvaliteter». Men hvordan defineres «boligkvaliteter» for eldre og pleietrengende? Definisjonen av offentlig og privat, og skillelinjer og soner mellom de to, står jo for eksempel helt sentralt i boligarkitekturen ellers: skillet mellom «mitt» og «ditt». Men hva er «mitt» når du kommer på institusjon? Hvor er «hjemme» når du kanskje har solgt huset ditt og flytter til et sted der fremmede går forbi utenfor soveromsdøra, og du deler kjøkken og oppholdsrom med flere helt fremmede mennesker, som du bare har alderen til felles med?

Turid Måge, driftssjeft: Man kommer på mange måter i kollektiv når man flytter på institusjon. Da er det selvsagt viktig å beholde en egen identitet, og de fleste flytter jo inn og møblerer med egne ting. Dette er ikke et hotell: Man får et rom som skal være ens eget.

BK: Kommer forholdet mellom fellesrom og privatrom til syne i planen, for eksempel i en differensiering i ulike romsoner?

Henriette Salvesen, arkitekt: Bygget er basert på et klart program når det gjelder arealkrav og funksjonsinndeling. I tillegg til det har det vært et mål for oss å få til en hjemlig atmosfære. Der det har vært mulig, har vi forsøkt å prioritere en hjemlighet i forhold til alltid å prioritere renholdsrutiner, og materialvalgene har naturligvis også vært viktige.

Når det gjelder romhierarkiet, har vi forholdt oss til programmet. Planen har vært bearbeidet i forhold til konkurranseprosjektet – det er færre rom, en strammere gruppering enn det første forslaget, som viste seg å være for ambisiøst rent økonomisk. I tillegg skulle vi forholde oss til nærheten til vassdraget, Gaustadbekken, og måtte løse bygget innenfor en svært kompakt plan for å unngå en forsinkende dispensasjonssøknad.

Det er flere motsetningsforhold mellom et sykehus og et hjem, som vi har støtt på underveis – det kommer til syne i ting som for eksempel ventilasjonskrav. Jeg mener det er meningsløst at det skal være mekanisk ventilasjon på alle rom, med egen sjakt, altså sykehusstandard. Hjemme åpner man vinduet, det er ingen grunn til at man ikke skal kunne gjøre det her. Det hadde kanskje til og med vært positivt å gi beboerne et mer aktivt forhold til huset de bor i. Men her opererer VVS-ingeniørene på automatgir.

Inntrukket vindusområde med mulighet for «forhage». 
 

Inntrukket vindusområde med mulighet for «forhage». 

Window recess with «front garden» possibility.

BK: Betyr det at det er en konflikt mellom effektiv pleie og ønsket om en hjemlighet?

HS: Ja. Hensynet til renholdet vinner for eksempel for ofte. Et sykehjem skal først og fremst være en bolig. Det har vært vanskelig å få gehør for den menneskelige dimensjonen. Dette har til tider vært veldig frustrerende, og jeg synes vi er de eneste som har brydd oss om det.

Beate Ellingsen, interiørarkitekt: Samtidig er jo mange faktisk syke, og helst skal du jo ikke trenge å flyttes ut når du blir syk, så et sykehjem er vel egentlig noe midt imellom et hjem og et sykehus.

TM: Effektiv pleie og en hjemlig atmosfære kan passe sammen som hånd i hanske. Det eneste folk reagerer på her på Vinderen, er kanskje de lange korridorene – de oppfattes som veldig institusjonsaktige.

HS: Vi var altså avhengig av å holde byggelinjen for å få den nødvendige avstanden til bekken. Dette resulterte i den kompakte planen med midtsone og korridorer.

BE: Vi kunne kanskje arbeidet med å bryte opp korridoren mer, med farge eller belysning.

TM: Sittebenkene utenfor beboerrommene fungerer på den måten. De er veldig populære, og alle er enige om at det er en veldig fin løsning. 

Kjøkkenet er kanskje det viktigste oppholdsstedet.
 

Kjøkkenet er kanskje det viktigste oppholdsstedet.

The kitchen is perhaps the most important common room.

BK: I beskrivelsen er dere inne på at eldre ofte får en mindre aksjonsradius – hvordan påvirker dette planleggingen av bygget? Må man for eksempel bringe inn aktiviteter i større grad?

TM: Alle mennesker er forskjellige. Kanskje har man hele livet vært uinteressert i håndarbeid, og så kommer man på sykehjem og det forventes at man skal strikke og hekle og være med på alle slags aktiviteter...

BK: Dette har kanskje å gjøre med hvor lenge folk bor her?

TM: De fleste bor ikke her så veldig lenge. Men du er inne på noe vesentlig: Mange er allerede veldig syke når de kommer. De vil være hjemme så lenge som mulig, og særlig i en ressurssterk bydel som Vinderen blir de lenge hjemme, fordi de og familien har ressurser til det. Så det er en gradvis tilnærming: Først benytter de seg av dagsenteret, så kommer de på korttidsopphold, så til slutt får de fast sykehjemsplass. Men egentlig er folk her litt for syke på hvert oppholdstrinn, i forhold til det det er lagt opp til. Dette er en generell utvikling, men det blir særlig synlig på Vinderen. I Gamle Oslo er det annerledes, der kommer de eldre i kontakt med eldresentrene tidligere, og de har kanskje mer glede av aktivitetstilbudene der enn de har her.

HS: Men du har jo bedre tid når du kommer på sykehjem. Hvordan bruker du den tiden? Vi har for eksempel tenkt at inngangssituasjonen er viktig, her kan du sitte og observere den naturlige aktiviteten, folk som kommer og går. Peisen i vestibylen er ment å fungere som et samlingspunkt. Vi har inntrykk av at det fungerer.

TM: Det er ikke så mange som sitter her, men det er en sone som betyr veldig mye for stemningen i hele bygget.

Tone Lindheim, landskapsarkitekt: Det er også viktig at man gis anledning til å følge med på det langsomme skuespillet i naturen. Vi har mange steder der man kan sitte ute, i ly, eller i skyggen – utesteder under tak, for eksempel terrassen utenfor kantinen.

Resepsjonsområdet med peisen er et viktig stemningsskapende element.
The reception area with the fire place is important to -create a welcoming atmosphere.
 

Resepsjonsområdet med peisen er et viktig stemningsskapende element.

The reception area with the fire place is important to -create a welcoming atmosphere.

The reception area with the fire place is important to -create a welcoming atmosphere.

BK: Var disse arealene med i det opprinnelige programmet?

HS: Nei. Det var en ekstrating som arkitektene foreslo. Akkurat det gikk det greit å få gehør for. Men ellers har alle ekstra kvaliteter vi har tilført, kostet kamp.

TL: Totalt sett har vi jo tilført området noe, for eksempel i form av parken, som er blitt til der det tidligere var en asfaltert parkeringsplass. Sånn sett har vi forandret gråstein til gull for omgivelsene.

BK: Dere refererer til programmet som utgangspunkt for planleggingen, og at det har vært vanskelig å få gjennomslag for kvaliteter ut over dette. Samtidig er det ikke tvil om at samarbeidet med brukeren gjennom prosessen har vært fruktbart. Kunne det vært lagt bedre til rette for dette samarbeidet allerede i programmeringsfasen? Eller kanskje byggherrene må hjelpes til å stille flere og klarere krav til tilbyderne ved totalentrepriser?

HS: Byggherre og spesielt bruker gjorde en god jobb. Men de er avhengige av det bindeleddet prosjektledelsen utgjør, og dette leddet er dessverre sjelden interessert i arkitektur.

TL: Kommunen kunne ha ansatt en mer profesjonell prosjektleder og brukt hovedentreprise i stedet for totalentreprise. Ved å velge totalentrepriseformen kvitter de seg med den kvalitetssikringsmuligheten som arkitektfagene representerer i prosessen.

TM: Vi hadde et godt samarbeid med arkitektene, spesielt med interiørarkitekten. Vi brifet dem nøye på våre krav, både funksjonelt og materialmessig. Vi ønsket for eksempel rolige farger, spesielt i demensavdelingen.

Benk på uteterrassen.
 

Benk på uteterrassen.

Bench on the outdoor terrace.

BK: Hva er strategien bak fargebruken?

BE: Det er brukt litt sterkere farger i fellesrommene, og nøytrale farger i beboerrommene. Beboerne skal ha mulighet til å sette sitt eget preg på rommet. Vi har ønsket at husets liv skal prege fellesrommene, at hver sone eller avdeling skal være gjenkjennelig. Det er én fargesatt vegg, lyse gulv, og ellers mye naturfarger.

BK: Men du mener dere kunne ha gjort noe for å bryte opp korridoren?

BE: Det kunne vi gjort. Men det ble ikke diskutert.

BK: Hvordan skal interiørarkitektene skaffe seg en reell påvirkningsmulighet i slike prosjekter?

BE: Interiørarkitektene må være strategisk smarte, og bevege seg både innenfor og utenfor systemet. De må inn tidlig i prosjektet. Planene må kvalitetssikres i forhold til møblering, ganglinjer osv., og så må man være med i sluttfasen. Det er ofte et spørsmål om økonomisk prioritering fra byggherrens eller prosjektledelsens side, særlig i innkjøp av utstyr. Og her konkurrerer vi naturligvis med leverandørene: Mange prosjektledere støtter seg utelukkende på leverandørenes konsulenter. Her må vi presse oss inn, og holde kontroll over innkjøpspakkene.

Stiene i parken gir mulighet for naturopplevelser.
 

Stiene i parken gir mulighet for naturopplevelser.

The pathways through the park allows an experience of nature.

BK: En av kvalitetene ved dette prosjektet er samarbeidet mellom arkitekt, interiørarkitekt og landskapsarkitekt. Vil dere si at de tre firmaene har et felles faglig ståsted?

TL: Ja. Det vil jeg si. Vi kjenner hverandre, har tillit til hverandre. Vi har mye av de samme referansene og en god kommunikasjon oss imellom.

BE: Prosjekteringsgruppen var bestemt allerede ved prekvalifiseringen. Alle har et stort personlig engasjement, det er jo grunnen til at vi har fått til det man kan se nå.

HS: Og det er noe som ofte blir til på tross av oppdragsgiver.

TL: Vi skal kunne være stolte av resultatet. Her har arkitekten for eksempel vært opptatt av ute-inneproblematikken i sjelden grad. Det preger prosjektet. For eksempel i de inntrukne vindushagene, «forhagene» foran hvert rom. Der har det vært et godt samarbeid, det er et eksempel på at man beriker hverandre.

HS: Konkurransemottoet for prosjektet var «Fiin gammel». Jeg tror vi har klart å oppnå den stemningen. Bygget har en verdighet, en gjennomtenkthet, noe rolig og betraktende som har preget alle fag som har vært inne: arkitekter, interiørarkitekter, landskapsarkitekter.

TM: Smaken kan være forskjellig. Men for oss er det viktig å peke på at bygget ikke bare er bygget for de som er gamle nå, vi må også tenke på de som kommer. Det har vært viktig at de yngre liker atmosfæren, og det er morsomt å se at det faktisk fungerer på den måten. Det er arkitektens og interiørarkitektens fortjeneste.

BE: Og at intensjonene for samarbeidet ivaretas og preger stedet fremdeles, er et synlig bevis på at noe i det vi valgte var riktig.

Granittklopp fullfører rullestolrunden.
 

Granittklopp fullfører rullestolrunden.

Granite bridge completes the wheelchair circuit.

English Summary
Home for the elderly

The shift towards an increasingly older population has made the building of care homes a central task for architects today. What solutions are current projects proposing? Ingerid Helsing Almaas and Einar Bjarki Malmquist from Byggekunst interview the architects.

Byggekunst: Vinderen residential care home is described as “focusing on residential qualities». How do these differ for elderly people? How do you retain an acceptable quality of life, for instance in the definition of public and private zones?

Turid Måge, manager, Vinderen residential care home: In many ways you move into a communal home when you come here. We encourage people to bring their own things, to retain an identity.

BK: Does the plan reflect a shift in the division of public and private?

Henriette Salvesen, architect: The building is based on a clearly defined programme. We have tried wherever possible to give priority to homely qualities rather than the routines of the care work.

BK: Is there a conflict between effective care and a homely atmosphere?

TM: No. The only thing people have commented on here, are perhaps the long corridors.

Beate Ellingsen, interior architect: You have to bear in mind that many of the residents are sick, but remain here even if they are, so you are actually faced with a hybrid of a hospital and a home.

TM: In fact, many people in this area stay at home as long as they can, and consequently are more frail when they arrive than what we have planned for, and are less able to make use of what we have to offer at each stage of care.

BK: Elderly people have a smaller radius of activities. How has this affected the project?

Tone Lindheim, landscape architect: Participation in the slow unfolding of events in the landscape has been important. There are covered outdoor terraces extending the common -rooms, and access to all areas of the park.

HS: The vestibule with the fireplace is an important point where you can observe the everyday activities of coming and going.

BK: One of the qualities of this project is the close collaboration between the design professions, architect, interiors and landscape. Do you have common starting point when it comes to design?

TL: I think so. We know and trust each other.

BE: The team has worked together right through from the competition, with great personal engagement.

TL: You can see the results of this integration in many parts of the building, like the covered terraces, or the recessed “gardens», the planters in the facade.

HS: I think we have achieved a dignified atmosphere, a building that expresses something calm and reflecting, which has characterised the work of all the designers.

BE: And the fact that these intentions are still a reference in the daily management of the place, is proof that we did something right.

Foto: Tommy Ellingsen
Ingerid Helsing Almaas
Ingerid Helsing Almaas er arkitekt MNAL og var redaktør for Arkitektur N 2004-2017.
Foto: Tommy Ellingsen
Einar Bjarki Malmquist
Einar Bjarki Malmquist er arkitekt MNAL og var fagredaktør i Arkitektur N frem til 2017.
Hjem for eldre
Publisert på nett 05. desember 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 2004. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.