Mylderet av møbler er anskaffet av biblioteket selv. Her fra inngangshallen i 2. etasje, der teppemønsteret skal gjenspeile fargene i regnhagen utenfor. Foto: Jeff Goldberg
Foto: Jeff Goldberg

Hjemme i kunnskapen

Snøhetta er i ferd med å ferdigstille flere store prosjekter på det amerikanske kontinent. Biblioteket på North Carolina State University tar utgangspunkt i situasjonen og landskapet, heller enn forutintatte bilder av hva en universitetsarkitektur bør være. Resultatet er et åpent og imøtekommende læringsmiljø, kanskje til og med et bibliotek for fremtiden.

Bibliotekenes historie er lang. Like lang som historien, kan man kanskje si, ettersom det ofte er funn av en eller annen form for skriftsamling som har lagt grunnlag for at vi i det hele tatt vet noe om fortiden. Dermed har den skriftlige formidlingen vært viktig, et fokus som har gjort kunnskapssamlingene til boksamlinger, og de offentlige bibliotekene til oppbevarings- og utlånssteder for bøker. Med den raske digitaliseringen av kunnskapslagrene våre er dette imidlertid i full gang med å endre seg, og Snøhettas bibliotek på North Carolina State University gir et glimt inn i hva morgendagens bibliotek kan bli. 

Universitetet hadde en klar visjon for hva de ønsket seg med nybygget. – Vi ville ha en tidløs bygning, et ikon, forteller David Hiscoe, bibliotekets kommunikasjonssjef. – Samtidig ønsket vi at biblioteket skulle skille seg klart ut fra omgivelsene, og representere noe nytt. 

Men prosjektets viktigste pådriver var den tidligere guvernøren James B. Hunt Jr., en progressiv demokrat med en klar visjon om et bibliotek for det 21. århundre, et bibliotek som kunne representere fremtiden og være med på å trekke studenter og lærere til universitetet. Hunt har fremdeles et lite kontor i bygningen, inne på Institute for Emerging Issues, en NGO og tenketank som holder til i biblioteket og arbeider for å sikre North Carolinas konkurransedyktighet i fremtiden, og som omgir seg med store lystavler med buzzwords som ”smarter”, ”engagement” og ”common vision”.

The Oval sett fra hovedinngangen til Hunt Library. Bygningene som huser ingeniørfagene er tegnet av Perkins+Will og bygget i tre faser fra 2005-2010. Foto: Ingerid Helsing Almaas

The Oval sett fra hovedinngangen til Hunt Library. Bygningene som huser ingeniørfagene er tegnet av Perkins+Will og bygget i tre faser fra 2005-2010.

The Oval seen from the Hunt Library entrance. The buildings house the engineering departments. Architects Perkins+Will, 2005-2010.

Foto: Ingerid Helsing Almaas

For å finne ut av hvordan de fysiske omgivelsene for en slik ny kunnskapsdrevet fremtid kunne formes, inviterte universitetet i 2008 seks arkitektlag til konkurranse.

– Det var en merkelig konkurranse, forteller partner i Snøhetta, Craig Dykers. – Hvert lag fikk med seg en eller to studenter, og så fikk vi åtte timer på oss til å komme opp med noe, basert på et fiktivt program. Det virket ikke som om det var så mye fokus på visjonene. Og neste dag fikk vi vite at vi hadde fått jobben.

– Men vi fikk studentene med oss, og jeg tror universitetet likte tilnærmingen vår, prosessen. De likte hvordan vi gikk frem for å løse opp knutene i det som var svært kompliserte saker, og at vi presenterte løsningene på en enkel måte.

– Det vi presenterte var en teglsylinder, på et helt annet sted på tomten enn der bygningen ligger nå, sier Dykers. – Men den eneste tegningen av dette ”prosjektet” var skisset opp på en whiteboardtavle som var skrudd fast i veggen, så den ble visket vekk, det var ingen som kunne ta den med seg og sitte og stirre på den etterpå. Det var prosessen som var viktig.

– Snøhetta var det eneste teamet som inkluderte studentene i den endelige presentasjonen, sier Patrick Deaton fra bibliotekets eiendomsavdeling. – Det viste en holdning som var noe av det vi var ute etter.

Greenwich Park, London, med the Queen's House (1619). Foto:  wikimedia

Greenwich Park, London, med the Queen's House (1619).

View of the Queen's House (1619) from Greenwich Park, London.

Foto: wikimedia

Landskap og intimitet

Tomten for biblioteket ligger inntil en gigantisk gressplen, ”The Oval”, som rammes inn av en rekke teglbygg, typiske eksempler på en postmodernisme som er vanlig på universiteter over hele USA, og som åpenbart har til hensikt å gi institusjonene de nødvendige monumentale assosiasjoner. 

Craig Dykers har stor sans for den kanadiske arkitekten Arthur Ericksons opprinnelige masterplan for det som kalles ”Centennial Campus”, forskningsparken som åpnet i 1989. – Planen er veldig god, sier han, – Men vi ville lage et samlingssted, og det sentrale ovale parkrommet er jo gigantisk, i sovjetmålestokk, et slags fortidsminne på størrelse med Greenwich Park i London. Det er umulig å oppnå noen form for intimitet i sånne omgivelser. Så vi begynte i stedet med å ta for oss snittet, for å få med oss innsjøen, det egentlige fokuset i Ericksons topografi, og bryte opp den massive veggen som stenger ovalen inne.

Landskapet skråner ned mot Lake Raleigh, og muligheten for utsikt over løvtretoppene til innsjøens vannspeil har vært et referansepunkt i organiseringen av biblioteket.

– Det gir noen kryssende strømmer av folk og rom, sier Dykers. – Det er to innganger, på to plan, som sender folk i forskjellige retninger. Og så har vi forsøkt å forbinde bygningen og de indre rommene med landskapet, å dra det store inngangsrommet ut i regnhagen og så videre.

"– Det er vanskelig å komme nær på mye av arkitekturen her. Mange av bygningene er veldig brutale. Men folk kan få kontakt med dette bygget, sier Craig Dykers."

Alle bibliotekets hovedrom er forbundet med uterommene. Ikke bare med utsikt, terrasser og takhager, men i detaljer som sittebenkene som tilsynelatende fortsetter ut gjennom glasset i inngangsfasaden, eller fargene i plantefeltene som fordrøyer regnvann – ”regnhagen” – som går igjen i teppeflisene inne. På detaljnivå er ikke disse grepene så overbevisende; dette er ikke noe påkostet prosjekt, og mulighetene for å forfølge detaljløsninger har åpenbart vært begrenset. Men utsikten og dagslyset gjennom de store glassfasadene følger deg opp gjennom alle etasjer, med stadig nye glimt til nye steder i landskapet, og er med på å gi Snøhettas bibliotek en helt annen dynamikk enn den øvrige campusarkitekturen.

– Hvorfor har kontakten mellom ute og inne vært så viktig?

– Det er vanskelig å komme nær på mye av arkitekturen her. Mange av bygningene er veldig brutale. Men folk kan få kontakt med dette bygget. Det knytter seg til stedet, til landskapet, og er snillere, mer sjenerøst, sier Craig Dykers.

Hunt Library ligger i enden av the Oval. Bygningen retter seg mot utsikten over Lake Raleigh og bryter klart med de nyklassisistiske ambisjonene i mye av den øvrige campusarkitekturen. Foto: Jeff Goldberg

Hunt Library ligger i enden av the Oval. Bygningen retter seg mot utsikten over Lake Raleigh og bryter klart med de nyklassisistiske ambisjonene i mye av den øvrige campusarkitekturen.

Hunt Library is located at the end of the Oval.  The building is directed towards the view of Lake Raleigh, a clear departure from the Neo-classical ambitions of much of the other campus architecture.

Foto: Jeff Goldberg

Enter the BookBot

Midt i prosjekteringen av biblioteket satte finanskrisen inn. Budsjettene måtte kuttes. Ti millioner dollar ble tatt ut av prosjektet. Arealene måtte reduseres. Løsningen ble en robot. Hunt Library er fylt til randen av IT-teknologi, touchskjermer, spillerom, 3D-simulatorer og visualiseringsfasiliteter. Men under det hele, bokstavelig talt, ligger enn så lenge fremdeles bøkene, betjent av en Book Robot, et såkalt automated retrieval system eller ARS. Systemet kan få hårene til å reise seg på hodet til en bokelsker som liker systematikk og er vant til å rusle blant hyllene og finne stadig nye overraskelser ved siden av den boken man egentlig var ute etter. Her ligger bøkene pakket tett i kasser, ikke bare fysisk utilgjengelige for leserne, men helt umulige å finne frem til uten datamaskinen: de mange tusen aluminiumskassene fylles ikke tematisk, men pakkes kun etter størrelse, for å optimalisere lagringsplassen. Maskinen vet hvor mange kvadratcentimeter bok det er plass til i hver kasse, og når en bok leveres inn, henter roboten en kasse der det er en passende plass. Bokens strekkode scannes, bibliotekaren stapper for eksempel en kokebok ned ved siden av matematikk eller middelalderhistorie, og kassen suser ut igjen og forsvinner inn i det gigantiske lagersystemet. Det er fullstendig umulig å finne boken igjen uten datamaskinens hjelp, men det er fantastisk å se den gule roboten i aksjon mellom de blanke kassene. Man forestiller seg en fremtidig biblioteksthriller, med Tom Hanks og Audrey Tautou ridende på den fire etasjer høye roboten i livsfarlig fart på jakt etter kassen med dødehavsruller... For en fordel med kassene er selvsagt at de kan inneholde andre ting enn bøker. Bibliotekarene har visstnok moret seg med å legge saker og ting ned i kassene, som dukker opp ved den røde ståldisken hvis man vet hvilke koder man skal taste inn...

"Det automatiserte boklagringssystemet kan få hårene til å reise seg på hodet til en bokelsker som liker systematikk og er vant til å rusle blant hyllene og finne stadig nye overraskelser."

Fordi det ikke skal gå mennesker mellom disse ”hyllene”, kunne mer enn 18 000 kvadratmeter kuttes fra romprogrammet. Og materialbruken i betongkonstruksjonen kunne reduseres, fordi man ikke trengte å dimensjonere for boklast. Ikke bare sparte man på den måten de nødvendige pengene, men store arealer kan benyttes til andre ting enn å se etter bøker. Til å snakke med folk, for eksempel, til møte- eller undervisningsrom, til prosjektområder, spillutviklingslaboratorier og visualiseringsverksteder. Og det digitale gjenfinningssystemet er faktisk ikke dårlig. Ikke bare fungerer det som enhver digital bibliotekskatalog, men det har en online ”browse shelf” funksjon som erstatter noe av gleden ved å gå på oppdagelsesferd mellom bokhyllene, der man fremdeles kan finne ”boken ved siden av”.

Det er noen få bokhyller igjen: I det store inngangsrommet står to av dem. I den ene er det matematiske referanseverk, i den andre er det science fiction.

Boklageret med det automatiske bokhentingssystemet. Et langt skritt fra den tradisjonelle bokhylla. Foto: Mark Herboth

Boklageret med det automatiske bokhentingssystemet. Et langt skritt fra den tradisjonelle bokhylla.

The book storage with the automatic retrieval system. A long step away from the traditional bookshelf.

Foto: Mark Herboth

Beslagarkitekturens fallgruver

Man kunne kanskje forventet en høyere bygningsmessig standard, men dette er som sagt ikke noe påkostet bygg – det er langt til biblioteket i Alexandria eller operahuset i Bjørvika. Budsjettet var trangt, og konstruksjonen er en standardløsning med søyler og dekker i betong. Fasaden er i prinsippet en ordinær prefabrikkert fasade med en ganske stor andel høyisolerende glass, mye av det dekket av et mønster av faste aluminiumsribber som delvis fungerer som solskjerming og delvis har en rent estetisk oppgave. Teknisk sett er fasadene en variant av en internasjonalt velkjent byggemåte der primærkonstruksjonen kles inn i flere lag av platematerialer og dekkes til med kassetter og beslag, en teknologi som ofte er med på å nøytralisere ethvert tilløp til artikulert arkitektur. Denne teknologien gjør mye av dagens arkitektur veldig skuffende – man kan se hva som var tenkt, og langt inne i konstruksjonen aner man en struktur eller et ønske om et uttrykk – men så er det fasadeleverandøren og blikkenslagerne som har fått siste ord.

"Teknisk sett er fasadene en variant av en teknologi som ofte er med på å nøytralisere ethvert tilløp til artikulert arkitektur. "

Men Snøhetta har faktisk fått til noe selv innenfor disse konvensjonelle rammene. De har lekt seg med ribbesystemets estetiske potensial, og hentet inspirasjon fra distriktets industrihistorie: North Carolina har lange tradisjoner innenfor veveri og tekstilproduksjon.

– Fasaden og ribbene er for det meste rent praktiske, for å kontrollere sol og utsyn, men mønsteret handler også om flyt, om veving, sier Nic Rader, Snøhettas prosjektleder for biblioteket. – Vi så på den tekstilforskningen som gjøres på universitetet, vi var ute etter en slags tekstil følsomhet. Bygningens forhold til landskapet er også vevet inn i fasaden, mønsteret utviklet seg sammen med rommene innenfor. 

Vevreferansen kan nok ha fungert som en konseptuell støtte underveis, og den er helt åpenbart blitt en del av den fortellingen om bygget som nå videreformidles av kommunikasjonsavdelingen. Men selv om veveriet rent teknisk er en metafor, har referansen tillatt et litt flytende fasadebilde som rent estetisk fungerer godt: Variasjonene i fasadelaget skaper en sammenheng mellom de indre rommene, en visuell flyt fra etasje til etasje, som ville blitt borte med en mer konvensjonell ortogonal fasadeinndeling.

For løsningen med et sentralt digitalstyrt boklager har ikke bare frigjort arealene funksjonelt, men også arkitektonisk. Den fysiske sirkulasjonen, bevegelsen opp gjennom bygget, er enkelt representert innvendig ved den gule trappen. Den andre ”tråden” i den konseptuelle veven er en visuell forbindelse, rekken av blikk og utsikter som man får mens man beveger seg fra bakkeplan opp til den øverste terrassen, der man ser utover innsjøen og endelig forstår hvor de flotteste landskapsrommene ligger. 

– Dere har skrudd opp en masse ribber også der de ikke har noen praktisk funksjon. Fikk dere ikke noen motstand mot å bruke penger på det?

– Nei. De få aluminiumselementene koster ikke mye. Det vi virkelig måtte kjempe for var den gule trappen. Fargen var den store vanskeligheten: Den kunne ikke være rød, det er basketballagets farge. Den kunne ikke være blå, det er fargen til et konkurrerende universitet. Den kunne ikke være grønn, den fargen er for tett assosiert med bærekraft. Den kunne ikke være fiolett, osv. osv. Så vi endte på gul. Bygget forøvrig er veldig nøytralt i fargene.

– Og hva med møblene?

– Snøhetta var ikke involvert i møbleringen.

Fasademønsteret er satt sammen av aluminiumsribber. Noen av dem fungerer som solavskjerming og kontrollerer innsyn, andre har en estetisk funksjon. Foto: Jeff Goldberg

Fasademønsteret er satt sammen av aluminiumsribber. Noen av dem fungerer som solavskjerming og kontrollerer innsyn, andre har en estetisk funksjon.

The facade pattern is made up of aluminiums ribs. Some of them control sun and views, some have an aesthetic function.

Foto: Jeff Goldberg
Den gule trappen gir rom for mer enn å gå fra etasje til etasje. Foto: Jeff Goldberg

Den gule trappen gir rom for mer enn å gå fra etasje til etasje.

The yellow stair does more than just connect one floor to the next.

Foto: Jeff Goldberg

Foto: Jeff Goldberg

Fra Jacobsenstoler til Instagram

Møbleringen i James B. Hunt Jr. Library er overveldende. Mer enn 1700 designerobjekter fra saccosekker, Eamesstoler og Jacobsenegg til Herman Millers innviklede arbeidsplassystemer er strødd generøst utover i alle etasjer, mer fargesprakende og fantasifullt i de åpne studieområdene, mer nøytralt og eksklusivt i kontorarealene for de ansatte. Møblene har kostet fem og en halv million dollar, 34 millioner kroner, som kommunikasjonsjef David Hiscoe raskt understreker er dekket av private donasjoner, ikke av skattebetalernes penger.

"Denne gigantiske og veldig synlige investeringen i velkjente designobjekter har noen interessante resultater."

Denne gigantiske og veldig synlige investeringen i velkjente designobjekter har noen interessante resultater. For det første er møbleringen utvilsomt med på å virkeliggjøre James B. Hunts drøm om at det nye biblioteket skal trekke studenter og samarbeidspartnere til universitetet. Bilder av biblioteket dukker opp på både trykket og digitalt rekrutteringsmateriell, og biblioteket har sin egen strøm på Instagram (#HuntLibrary) under headingen ”We want everyone to see the best learning and collaborative space in the country” med bilder av smilende studenter og deres familier poserende i Jacobsenstolene.

For det andre fungerer det. De store, lyse rommene gir en rolig bakgrunn til møbelmylderet, mens den gule trappen setter tonen for en viltrere fargebruk. Det er så mange møbler rundt omkring at man alltid kan finne seg et sted med noe fint å sitte på eller i, alene eller sammen med andre. Og det har en betydning hva man tilbys å sitte på: Rekken med studenter som sitter langs glassfasaden med laptopene sine kunne sittet ved laminatbord på enkle skallstoler i plast, som i de fleste andre undervisningsinstitusjoner. Men de gjør ikke det her. De sitter i Mies’ Barcelonastol, med bena på tilhørende fotskammel, med strømuttak og trådløst internett. De trenger ikke forlate plassen sin for å få søkehjelp – de sender en mail, og bibliotekaren kommer og finner dem. Det er mer effektivt for begge. Og alle steder står de flotte sitteplassene klare og tilbyr muligheter til å sitte, lese, tenke, snakke. Biblioteket er selvsagt åpent hele døgnet, hele uken, 24/7. Og selv på en søndag, da en god del av studieplassene og grupperommene naturlig nok er tomme, virker de store rommene befolket – stolene blir en slags erstatning for kroppene som ikke er der, gir et inntrykk av aktivitet, eller innbyr til aktivitet. 

Mylderet av møbler er anskaffet av biblioteket selv. Her fra inngangshallen i 2. etasje, der teppemønsteret skal gjenspeile fargene i regnhagen utenfor. Foto: Jeff Goldberg
Foto: Jeff Goldberg

Mylderet av møbler er anskaffet av biblioteket selv. Her fra inngangshallen i 2. etasje, der teppemønsteret skal gjenspeile fargene i regnhagen utenfor.

The multitude of furniture was installed by the library. Here from the hall on entrance level 2, where the carpet pattern reflects the rain garden outside.

Former for kunnskap

For aktivitet og kunnskap henger sammen. Dette biblioteket er ikke bare en boksamling, det er en ressurs for kunnskapsutvikling. Det er fremdeles godt med individuelle leseplasser, selv om lesingen foregår på skjerm. Men like viktig er de mange mulighetene for samarbeid, presentasjoner og diskusjoner, i grupperom og visualiseringslaboratorier, rundt kollokviebord og i haugene av saccosekker. ”Disruptive learning”, er det noe som heter. Man kan google mye uten egentlig å forstå hva det dreier seg om, men så vidt jeg har forstått handler det i bunn og grunn om å legge til rette for å tenke nytt, å lære barn og unge å tenke nytt og å håndtere endring. Utdanning for innovasjon, som jo lenge har vært et mål i det globale markedet, har kastet seg over ”disruptive learning” ideene, og begrepet dukker også opp i Snøhettas presentasjoner av James B. Hunt Jr. Library. Kunnskapsformidling i det 21. århundre handler i dette tankerommet ikke bare om å overføre fakta og erfaringer fra en generasjon til den neste, men om å gi den neste generasjonen evnen til å navigere i og stille spørsmålstegn ved det eksisterende. Det gjør man ikke sittende rakrygget på en pinnestol bak en pult. Det gjør man ikke når bibliotekaren sitter på post bak et skrivebord. Nå er det studentene og studentenes behov som står i fokus, og ny teknologi skal gjøre det mulig for studentene å tilegne seg kunnskap hvor som helst, når som helst.

Diskusjonen om framtidens læringsformer er for stor til å utdypes her. Men det er et faktum at disse tankene har gitt rom for et unikt, åpent og imøtekommende læringsmiljø i det nye biblioteket på North Carolina State. Snøhettas bygg flytter ikke noen bygningstekniske eller arkitektoniske milepæler, men i sin sammenheng, både institusjonellt og i forhold til landskapet, åpner biblioteksbygningen for noe nytt.

– Denne bygningens eventuelle kvaliteter ligger i at den utfordrer noen tradisjonelle og ganske stillestående grenser, sier Craig Dykers. – Det er kanskje det som særpreger mange av Snøhettas prosjekter her i USA. Hvis Snøhetta har noen spesiell magi, så er det her den ligger. Og i dette prosjektet fikk vi det til gjennom mange små revolusjoner, heller enn ved å sette fyr på det hele.

Man kan se hva han mener. Man ser det i landskapsplanen, der nybygget visker ut plangeometriens oval, til fordel for en mye mer inkluderende opplevelse av topografien og landskapet. Og man fornemmer det i friheten i studentenes kropper der de med møblenes hjelp tar de nye læringsrommene i besittelse, setter seg ned og plugger seg inn. De ser ut som om de føler seg hjemme.

I dette prosjektet er det studiearbeidet som er det viktigste. Foto: Jeff Goldberg
Foto: Jeff Goldberg

I dette prosjektet er det studiearbeidet som er det viktigste.

In this building the students' work is the important thing.

English Summary
Forms of Knowledge

By Ingerid Helsing Almaas

We are born without knowledge. The greater the common store of human knowledge grows, the more crucial becomes our institutions and practices for storing that knowledge and transferring it to new generations. This is what libraries are for, says Ingerid Helsing Almaas.

But the forms of knowledge, as well as our ways of transferring it, are evolving. Snøhetta’s new library at the North Carolina State University campus gives us a glimpse into what the library of tomorrow might be. The university had a clear vision for a building that stood out from its context, representing something new, and a limited design competition in 2008 saw Snøhetta’s process-based approach appear as the most promising way to achieve that aim.

The result is obviously a successful departure from the existing university architecture, says Helsing Almaas. Although the building is not pushing any boundaries in terms of construction, it makes imaginative use of familiar technology, and in the end offers NCSU students a generous studying environment, filled to the brim with new designer furniture and the latest in information technology. The furnishing in particular could have been total overkill, but the open and neutral spaces that flow through the building instead provide a calm background for the cornucopia, and succeed in connecting with the vistas of the far landscape.

This is a building asking to be inhabited, Helsing Almaas concludes. And Snøhetta’s challenge to American campus architecture is echoed in the freedom with which the students move, sit and obviously feel at home in their new learning environment.

Foto: Tommy Ellingsen
Ingerid Helsing Almaas
Ingerid Helsing Almaas er arkitekt MNAL og var redaktør for Arkitektur N 2004-2017.
Hjemme i kunnskapen
Publisert på nett 06. oktober 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 1 – 2014. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.