Utsikt mot bydelen Shinjuku, Tokyo.

Japan – arkitekturtendenser

Visse tendenser preger omgivelsene i den moderne og industrialiserte verden, men er særlig tydelige i den japanske storbyen: desentraliserings- og sentraliseringsprosesser, privatisering av byens rom, arkitektur transformert til tegn, det visuelle kaos og tendenser til abstraksjon.

Endringskreftene og omformingen av de urbane omgivelsene – Tokyo

Arkitekturen i Tokyo er blitt kalt informasjonssamfunnets arkitektur.1 Tokyo kunne også kalles den globale markedsøkonomiens og kommunikasjonsteknologiens by. De nye premissene som påvirker arkitekturen i den industrialiserte verden, gjør seg særlig gjeldende her, drevet av Japans raske økonomiske vekst gjennom flere ti-år, og det høye teknologiske nivået. De økonomiske kreftene har hatt nærmest fritt spillerom og forårsaket stadig riving og nybygging fordi funksjonene har skiftet, men særlig fordi overskuddet er blitt kapitalisert i tomteverdier og bygninger. Historisk bebyggelse har ikke vært noen hindring fordi det meste som ikke forsvant i jordskjelvet i 1923, ble rasert av bombingen i 1945. 

Tokyo er blitt innbegrepet av den nye byen der utvekslingen av varer, kapital og informasjon er global på grunn av ny teknologi og infrastruktur. Aktivitetene i den enkelte bygningen behøver ikke lenger å være lokalt bestemt, men kan like gjerne være knyttet direkte opp mot aktiviteter andre steder på kloden. At informasjonsøkonomien sprer virksomheter på denne måten, gjør at sammenhengene ikke lenger er lokale og lesbare i det fysiske miljøet. 

Tokyos bybilde viser en kaotisk variasjon som uttrykk for disse endringskreftene. Arkitektene som arbeider her kan derfor betraktes som en avantgarde når det gjelder å forholde seg til de nye premissene. Vi kan lære av de japanske arkitektenes evne til å vri de vanskelige premissene og snu dem til noe positivt, uten at de derved nødvendigvis godkjenner de kreftene som styrer utviklingen. For premissene i Japan har samtidig gjort det mulig for dyktige arkitekter å fremme utradisjonelle ideer, og har gjort den japanske storbyen til et eksperimentområde for 1990-årenes arkitektur. Her kan vi få hjelp til å forstå de betingelsene som påvirker arkitekturen generelt i slutten av 1990-årene.

Fuji Television building, Tokyo Teleport Town. Kenzo Tange, 1997.
 

Fuji Television building, Tokyo Teleport Town. Kenzo Tange, 1997.

År 2000

De globale endringskreftene er økonomiske og teknologiske, og den kulturelle utvekslingen er global og ensrettende. Varehandelens tenkemåte og terminologi er fremtredende overalt. For eksempel er kultur-, finans- og helsetjenester blitt produkter, og selv livet har fått «kvalitet». Et økende forbruk fremmes gjennom symbolkvaliteter knyttet til image og livsstil, et marked som fornyer seg ustanselig gjennom å skape «nyheter». Produksjonen av individuelle valgmuligheter og variasjon – sentrale verdier i forbrukssamfunnet – sammen med jakten på kortsiktig økonomisk gevinst har bidratt til å omforme de byggede omgivelsene og fragmentert byene. De økologiske omkostningene kan true livsbetingelsene.

Konsekvensene for byutvikling generelt består i at rask vekst og transformasjon har skapt mange moderne byområder som usammenhengende ansamlinger av bygninger og trafikkanlegg, der mangelen på gjenkjennelighet hindrer vår følelse av tilhørighet, og der stadige endringer reduserer stedet til et navn eller til noe temporært – en hendelse. Dette, som er blitt kalt stedstap, henger sammen med at vår teknologi for mobilitet og kommunikasjon har greid å overvinne stedbundetheten. 

Vi har sett mange reaksjoner på denne utviklingen. Én har vært interessen for miljøbevaring, bygningsvern og rehabilitering. En annen har vært den eklektiske postmoderne arkitekturen som søkte å gjenskape figuraliteten og motvirke det abstrakte ved modernismen, men som resulterte i bruk av overfladiske motiver. Videre har vi fått utallige utgaver av den nostalgiske «temaparken» som prøver å simulere de fysiske omgivelsene fra en virkelighet vi har forlatt. Og vi må nevne de europeiske rasjonalistenes arbeid med typologier og byforming basert på historiske forbilder, samt Kenneth Framptons tanker om regional arkitektur. (Kenneth Frampton har for øvrig ut fra disse tendensene hevdet at mange av 80-årenes såkalte avantgarde-arkitekter heller burde vært kalt arrière-garde.) 

Tokyo fra Tokyo Tower.
 

Tokyo fra Tokyo Tower.

Konsekvensene i den japanske storbyen

Tokyo blir i dag ofte referert til som innbegrepet av den moderne storbyen. Her har de økonomiske endringene skjedd spesielt hurtig og til tider brått, slik som oppskrivingen av yen i 1980-årene. Det har medført en stadig riving og endring av byen, en bruk-og-kast-bygging drevet av den japanske utgaven av «turbo-kapitalismen». Siste bølge er den økonomiske nedgangen som inntrådte i 1997/98, og som har redusert grunnprisene i Tokyo til 1/4 av maksimalnivået i 1992. 

Tokyo kan ikke tilfredsstille idealer om arkitektonisk sammenheng slik tidligere tiders byer gjorde det. Det er gjort mange forsøk på å karakterisere denne byens arkitektur. Den mangler imidlertid klare grenser og kan ikke forstås som helhet. Infrastrukturen består av flere lag over og flettet inn i hverandre. Fragmentene av bystruktur er lite fattbare. Det virker som om hver bygning søker å markere sin egen betydning – en betydning som så blir borte i et forvirrende mangfold. Skillet mellom bygningsform og reklamebilde er utvisket. Bygninger og reklame er i økende grad blitt temporære innspill, en slags iscenesettelse av hendelser som ikke forholder seg til noen gjenkjennelig helhet, hverken i rom eller tid. Det kan være vanskelig å fastholde omgivelsene som «virkelige», men samtidig er nettopp dette blitt berømmet som det fascinerende ved byen. Yoshino-bu Ashihara har skrevet om Tokyos «skjulte orden». Arkitekter som Shinohara, Maki, Hasegawa og andre har betegnet Tokyos kaos som dynamikk, vitalitet, eller som en annen form for natur. Kazuo Shinohara har hevdet at denne vitaliteten på en måte er synonym med urban frihet, og har kalt Tokyo «mankind’s greatest unintentionally created machine». 

Kisho Kurakawa har sammenlignet Tokyos bystruktur med et «rhizom», et organisk nettverk av overlagrede grenmønstre forbundet i tilfeldige punkter uten hierarki. Det geografiske bildet av byen blir her erstattet av et diagram av forbindelseslinjer der lokalisering er mer avhengig av transporthastighet enn av avstand. Mønsterets frihet ligger i de mange valgmulighetene. At byens elementer kalles fragmenter, innebærer at de er åpne for ulike kombinasjoner og kan gi ny form til stadig nye valg. Slike erkjennelser er kanskje lettere for japanske arkitekter som er vant til at shinto og buddhisme betrakter oppløsning og ny form som to sider av samme sak. Tokyos virkelighet er også forenlig med de tradisjonelle japanske forestillingene om naturfenomenenes flyktige, sammensatte og flertydige karakter.

Utsnitt av kart over Edo, nå Tokyo, 1843.

Utsnitt av kart over Edo, nå Tokyo, 1843.

Kartutsnitt over Tokyo i dag. (2000)

Kartutsnitt over Tokyo i dag. (2000)

I den grad fenomenene er generelle, kan denne byen også belyse den vestlige debatten om semiotikk, fenomenologi og sted. Her illustreres f.eks. simulasjonsprosessene den franske filosofen Jean Baud-rillard kaller hyperrealitet. Og Bernhard Tschumis oppfatning av den nye byen som han kaller heterotopia, hvor det ikke lenger er noen entydig sammenheng mellom form og funksjon, og hvor rom og hendelser stadig kolliderer (noe han for øvrig mener vi bør søke å intensivere).2  Eller Peter Eisenmans karakteristikk av vår tid hvor det ikke lenger er sammenheng mellom tegngiver og tegn, der vi lever i en mediaverden hvor det reproduserte bildet går for å være virkelighet.3  Og den amerikanske arkitekten Tom Mayne, som spør om det lenger er mulig å betrakte arkitektur som en ­sosial virksomhet, med en så kompleks ­informasjonsmengde i kontinuerlig forandring at vi vanskelig kan forstå fenomenene som sammenhengende.4 

Roland Barthes pekte på hvordan den vestlige byens tradisjon er at den samler seg om et sentrum som er det kulturelle midtpunkt, i motsetning til den tradisjonelle japanske byens sentrum, som er tomt, analogt med det tomme subjektet i zen. Men i dag nærmer de seg hverandre, østens byer gjennom den intensive kapitaliseringen av sentrum slik vi har sett det i Tokyo, og vestens byer gjennom overinvestering, som har drevet aktivitetene ut i periferien hvor vi finner en økende planløshet. 

Tokyo kan også ses som realiseringen av modernismens forestilling om det universelle, flytende rommet. Byen er videre blitt sammenlignet med vekst og natur, med en usammenhengende tekst, en tilstand av «work in progress» og et flimmer av tegn. Bybildets karakter av illusjon har vært sammenlignet med forestilling og teater, der betydninger veksler som moter fra konvensjon til klisjé og kitsch. Både Toyo Ito og Hiroshi Hara har hevdet at byen tenderer mot å utviske skillet mellom realitet og fiksjon. 

Yokohama sett fra det 296 m. høye Landmark Tower, bygd i 1993.
 

Yokohama sett fra det 296 m. høye Landmark Tower, bygd i 1993.

Konsekvensene for arkitekturens formspråk

Den nyeste arkitekturens form avspeiler alle de internasjonale hovedtendensene og viser at arkitekturen påvirkes av de samme kreftene overalt. Mens den tidlige funksjonalismens form ble påvirket av industrialismens maskiner, blir dagens arkitektur påvirket av de elektroniske media og deres kaleidoskopiske billedflom. Og kommunikasjonsteknologien synliggjøres ikke i det fysiske rommet, men i et immaterielt og flyktig, eller virtuelt rom. Her er enhver arkitektonisk identitet prisgitt en uberegnelig kontekst, og forsøk på å skape en permanent arkitektonisk helhet, selv innenfor den enkelte bygningen, blir ytterst usikker.

Vi ser hvordan det immaterielle og rent geometriske ved mye av den nye arkitekturens glatte ytterhud bidrar til det moderne bybildets karakter av illusjon. Enkelte bygninger prøver tilsynelatende å forlate den materielle verden for å bli til en speilende hildring eller sveve som flyktige bilder mot himmelen. Andre bygninger skal kunne oppfattes mens vi beveger oss hurtig forbi, et raskt glimt i et flimmer av inntrykk. Det overfladiske bildet og den teatralske kulissen passer inn i byen som teater eller happening. Det figurale blir til en prioritering av det utvendige tegnet – varemerke for forbrukssamfunnets produkter, viktigere enn innholdet. Typisk er at berømte arkitekters navn også blir brukt slik; arkitektur er blitt merkevare. 

Nyere arkitekturteori bekrefter disse tendensene gjennom bruken av begrepene kode, metafor, ikon, osv. hentet fra media- og informasjonssamfunnets filosofi – semiotikken. Teoriene ender med å diskutere arkitektur som tegn som refererer til tegn. Vi ser en reaksjon hos enkelte arkitekter som har prøvd å komme i forkant av dette spillet ved å gjøre sin arkitektur avkodet, dvs. uten mening. Slike forsøk blir meningsløse i dobbel forstand.

Tendensen til privatisering av byens rom ser vi i de mange kjøpesentre som vender seg inn mot sin egen verden for å skape et alternativt sted i forhold til omgivelsene, eller snarere på tross av omgivelsene. Dette viser oss behovet for konkrete steder i den moderne byen. I Japan finner vi slike anlegg som er så store og mangfoldige at vi virkelig kan snakke om «by i byen». Her overskrides tidligere grenser mellom enkeltbygning og by. Det må nødvendigvis få konsekvenser for de umiddelbare omgivelsene og for vår oppfatning av bystrukturen. 

Det dekonstruktivistiske formspråket viser oss ikke en arkitektur som er, men som skjer. De dramatiske kollisjonene og bruddene tegner tilfeldige øyeblikksbilder i det urbane drama – selve forandringens eller transformasjonens uttrykk. En arkitektur av «happenings» – bygninger som prøver å se ut som om de er sammensatt på slump av fragmenter som enten kolliderer eller eksploderer i ulike retninger – kan med litt velvilje tolkes som en gyldig metafor i byer som virkelig formes av uforutsigelige og tilfeldige hendelser. Denne arkitekturen bringer et tidsaspekt inn ved å vise til dynamikk og ustabilitet, ved å være på grensen til oppløsning og ny form. Men dens forsvarsargument – at den ikke så lett blir ødelagt av uforutsette endringer fordi den allerede er fragmentert – peker mot dystopien.  

Collagearkitekturen har et lignende utgangspunkt med vekt på flaten. Den dannes av overlappende fragmenter på lignende måte som den moderne byens «lappeteppe» virkelig er resultatet av tilfeldig overlappende elementer og hendelser.

Jernbane og ekspressveier i bydelen Shibuya. (1)
 

Jernbane og ekspressveier i bydelen Shibuya. (1)

Arkitekturteorier

Vi ser i disse arkitekturtendensene hvordan de samme endringskreftene påvirker byen og enkeltbygningenes arkitektur ned til formspråk, materialbruk og detaljer. Lignende sammenheng mellom teknologi, samfunnsutvikling og arkitektur er forlengst akseptert når det gjelder den tidlige funksjonalismen. 

Religionshistorikeren Mircea Eliade har sagt noe om at arkitekturen skal være med og skape det synlige bilde av verden, vårt «imago mundi». Her er det viktig å minne om at tradisjonelle arkitekturidealer som sammenheng og helhet har skapt varige symboler, men de har også medført tvungen innordning under snevre begrensninger, mens de omgivelsene som vi kaller visuelt kaos, er konsekvenser av valgfrihet og pluralisme når det gjelder forbruk.

Ser vi på historiske byer, så har arkitektonisk sammenheng og helhet vokst frem av begrensninger og tradisjon. Forestillinger fra antikken om eviggyldig orden og harmoni, supplert med opplysningstidens og funksjonalismens rasjonalitet, har preget vestlige arkitekturidealer. Slike prinsipper var også underliggende da den tidlige funksjonalismen ville bygge nye, men presumptivt helhetlige og varige bygninger og byer ved hjelp av den industrielle teknologien. Men den moderne arkitekturens ideelle syntese av form, funksjon og teknikk er sårbar for endringene som følger med moderniseringen – en innebygget motsetning. For modernismens iboende dynamikk skaper som kjent stadig ny teknologi og nye funksjoner. Istedenfor sammenheng får vi mer eller mindre tilfeldige omgivelser som mangler visuell identitet, der det er vanskelig å orientere seg etter fysisk gjenkjennelighet. Her beveger vi oss i trafikksystemer og orienterer oss etter abstrakte tegn. 

En rekke arkitekturteorier siden 1950-årene kan betraktes som en trinnvis utvikling av ideer for arkitektonisk kontroll med disse realitetene. De handler alle om endringer og kompleksitet, fra Robert Venturis idé om en «inkluderende» arkitektur, den polske arkitekten Oskar Hansen og Team Ten med begrepet åpen form, til Archigram og de japanske Metabolistene med deres struktur- og prosesstankegang, Fumihiko Makis teori om gruppeform og frem til dagens delvise aksept av det fragmenterte og tilfeldige hos f.eks. Kazuo Shinohara. Fra idealer om det helhetlige og stabile ser vi en suksessiv holdningsendring via en aksept av åpne, lineære prosesser til en aksept av diskontinuerlige prosesser. De siste blir søkt legitimert i matematikkens kaos- og katastrofeteorier.

Hva skal nå danne basis for arkitektur, når en kontekstuell sammenheng ser ut til å være et historisk ideal, når funksjonene stadig endrer seg og teknologien er blitt usynlig? Det kan synes som om bare formen blir tilbake – brukt som skiftende og overfladisk reklametegn i konsumkulturens tjeneste?

Jernbane og ekspressveier i bydelen Roppongi.(2) 

Jernbane og ekspressveier i bydelen Roppongi.(2) 

Fra bydelen Shibuya, Tokyo.

Fra bydelen Shibuya, Tokyo.

Den japanske arkitekturens svar

Flere japanske arkitekter prøver å utfordre denne situasjonen på en kritisk måte, tvunget av den japanske storbyens ekstreme kompleksitet og dynamikk. Felles for dem er at de tar utgangspunkt i den samme forståelsen av den japanske storbyen – en vev av enkeltdeler hvor det fragmenterte, skiftende og usikre er en betingelse, knyttet til økonomiske krefter i et forbrukssamfunn som truer med å oppsluke alle uttrykk.

Den japanske storbyens arkitektur synes uforenlig med vestlige idealer om formal helhet. Men kan den ha sin egen estetikk? På det teoretiske plan agiterer Kisho Kurokawa i sin bok Intercultural Architecture for å komme vekk fra den vestlige tenkemåtens dualismer. Han henviser til linjen fra gresk filosofi som har søkt å løfte menneskene ut av kaos gjennom kategorisering, analyse, definisjon og avgrensning. Han vil ut av dette som han kaller reduksjonismens blindvei, ut over dualismene som skiller ånd og materie, og dialektikken som vil forsone motsetninger eller innordne dem under et hierarkisk prinsipp. Alternativet er dynamisk symbiose, en form for pluralisme som skal forene tilsynelatende motsetninger som orden og uorden, forandring og permanens, det materielle og det immaterielle. Kurokawa hevder at tradisjonelle arkitekturkriterier og konsekvensene av den moderne utviklingen må kunne kan la seg forene, ikke ved hjelp av et nytt og sammenfattende formspråk, men av en arkitektur som er i stand til å fange opp i seg så sterke motsetninger.

Kazuo Shinoharas Centennial Hall kan kanskje illustrere dette. I erkjennelse av at syntesen eller en felles orden ikke er mulig i den foreliggende situasjonen, velger han å forme møtet mellom to ulike arkitektoniske fragmenter som en integrasjon uten syntese. På den måten prøver han å synliggjøre motsetningen mellom underliggende strukturer i omgivelsene som uttrykk for transformasjonens dynamikk. Tadao Ando velger en annen måte ved å la byens kaotiske og tilfeldige rom fortsette inn i sine bygninger hvor det transformeres til «rom av stillhet» gjennom den asketiske materialbruken og lysets skiftende spill. 

Wittgenstein har hevdet at arkitekturens formål er å tolke, representere og gi muligheter for vårt valg av livsform. Både Shinohara og Andos bygninger, i likhet med annen arkitektur som tar utgangspunkt i byens «kaos», collageideer, abstrakte uttrykk eller arkitektur som tegn, kan alle tolkes som forsøk på å skape arkitektoniske monumenter over det skiftende og flyktige – et paradoks som bekreftes av det korte liv mange av disse monumentene får. Dette forbruket av byen utspringer av vekstøkonomien og strider mot ideen om en bærekraftig utvikling såvel som vårt behov for identitetsbekreftende omgivelser. 

Den arkitektoniske utformingen av eksemplene på «by i byen» viser at det siste behovet er blitt desto viktigere når byen ikke lenger er fattbar som arkitektonisk sammenheng. Sammen med høyhusene representerer disse offentlige stedene en relativt permanent og bekreftende identitet i kontrast til den mellomliggende bystrukturen av «ikke-sted». Vårt tradisjonelle bilde av byen består gjerne av enkeltbygninger langs en gate. Den moderne byens infrastruktur består av et tredimensjonalt system av gater og banetraseer i flere nivåer, vertikalt som heiser og rulletrapper, foruten elektronisk. Istedenfor en arkitektonisk sammenheng kan denne byen betraktes som bestående av fragmenter, steder som ved hjelp av disse formene for infrastruktur kan inngå i varierende funksjonelle samspill med andre steder, også relativt uavhengig av avstand. Det må være dette Fumihiko Maki mener når han sier at byen kan fornye sin vitalitet gjennom sin fragmentering.

Vi står overfor nye premisser for arkitektur som ikke nødvendigvis er knyttet til de fysiske omgivelsenes nærhet og varighet. Disse premissene springer ut av teknologien som økonomien utnytter. Den japanske arkitekturen er relevant fordi den så tydelig demonstrerer og prøver å forholde seg til de kreftene som påvirker samtidsarkitekturen i alle industrialiserte samfunn. 

Det kan synes som om den nye arkitekturen blir stadig mer ensartet mange steder i verden, men likevel finner vi regionale særtrekk, påvirket av livsform og kulturelle mønstre. Karakteristisk for den japanske storbyen er den høye utnyttelsesgraden og tettheten av kommersielle aktiviteter i bybildet. Når det kaotiske mangfoldet av bygninger og andre elementer har en intim skala i gatenivå, skyldes det bl.a. at loven har beskyttet grunneierinteressene og dermed bevart en gammel eiendomsstruktur med små fasadebredder. Bygningene er gjennomgående utført med høy presisjon der menneskene kommer i nær kontakt med detaljene. Slike trekk fra eldre bytradisjon og håndverkskultur spiller fortsatt en rolle selv om det i dag brukes moderne industrielle materialer og metoder. For å forstå arkitekturen må vi ikke overse slike kulturelle særtrekk selv om omgivelsene kan virke svært vestliggjorte for en overfladisk betraktning.

I japanske storbyer har offentlig planlegging og kontroll redusert betydning, når en ser bort fra infrastrukturen, eiendomsgrensene og kravene til jordskjelvsikring. Arkitekten Hiroshi Hara skriver at byplanlegging ikke lenger er arkitektens ansvar: «Today, it is nearly impossible to design a part of a city, presuming to contribute to the image of the city as a whole; city planning is no longer the architect’s responsibility».6

Indre gågate, Yurakucho.(5)

Indre gågate, Yurakucho.(5)

Ark Hills, Irie/Miyake, 1990.(6)

Ark Hills, Irie/Miyake, 1990.(6)

Det er kravet til forrentning av investeringene som styrer byutviklingen. Det krever stadige ombygginger som bryter opp byens sammenheng både når det gjelder sted og tid. Begrepet dekonstruksjon er mer dekkende for det som skjer i bystrukturens målestokk enn i enkeltbygningenes arkitektur. Byen ligner en collage av mer eller mindre tilfeldige og skiftende innspill. Tapet av stedskarakter henger ikke bare sammen med de fysiske endringene, men med økt fysisk mobilitet og utviklingen av elektronisk kommunikasjon. Begge gjør det mindre nødvendig å definere fysiske omgivelser hvor ting kan finne sted. Mange samfunnsfunksjoner kan nå foregå i medias imaginære lyd- og billedrom. Når ting kan skje hvor som helst eller overalt, er det ikke så merkelig om de fysiske omgivelse-ne etter hvert kan få et preg av «ingensteder». Når vi så får vanskeligheter med å orientere oss, tyr vi til vei- og jernbanesystemenes diagrammer og signaler. Tegn erstatter erindringen om fysiske omgivelser. Det nyeste eksemplet er satelittnavigasjon med elektroniske kart som hjelper bilistene å navigere i byens uoversiktlige veisystem.

Byen spres, men fortetter seg samtidig omkring jernbane- og metrostasjonene (1 og 2). Her krysser jernbaner, ekspressveier og fotgjengerbroer i flere nivåer, oftest over gatene, så man unngår å berøre grunneiernes tomter, men også under terreng der metro- og jernbanestasjonene forgrener seg i nett av gågater tilknyttet større kjøpesentre.

Broer kan forbinde ulike bygninger på flere nivåer slik at vi ser tendenser til en tredimensjonal, labyrintisk bystruktur der vi ikke kan si hvor enkeltbygningen slutter og bystrukturen begynner.

Bygninger er investeringsobjekter som skal forrentes. Tomteverdien kan være opptil 10 ganger høyere enn bygningens verdi, og da kan det bli lønnsomt å rive og bygge nytt. Når kravet til forrentning av tomteverdien øker, blir nedskrivningstiden for bygningene kortere. På denne måten øker investeringsobjektenes omløpshastighet, og bygninger blir midlertidige økonomiske redskaper. Få bygninger i Tokyo er eldre enn 30 år. I midten av 80-årene ble 25% av byen ombygget på denne måten i løpet av 5 år – det svarer til at hele bystrukturen fornyes hvert tyvende år – like gjennomgripende som ved jordskjelvet i 1923 og bombingen i 1945. 

Utskiftninger har rammet mange kjente arkitekturverk. En besøkende arkitekt vil lete forgjeves etter flere nyere bygninger som har vært hyppig gjengitt i fagtidsskrifter og bøker. Frank Lloyd Wrights berømte Imperial Hotel fra 1923 er det mest kjente. Det ble revet i 1965 for å gi plass for et høyhushotell. Kenzo Tanges kjente Tokyo City Hall fra 1957 forsvant i 1990 for å gi plass for Rafael Vinolys Tokyo International Forum, som stod ferdig i 1996. Tanges Sogetsu Art Center fra 1958 ble erstattet av et nytt høyhus av Tange i 1977. Bizan Hall av Itsuko Hasegawa, bygget i 1984, ble prisbelønnet av Architectural Institute of Japan, for deretter å bli revet. Den hyppig publiserte bygningen Crystal Light av Masaharu Takasaki ble bygget i 1987 og revet i 1991. Marunochi Building fra 1923, en av de ytterst få historiske bygninger i Tokyo, rives i 1997. Andre av de få gjenværende bygningene fra før 1945 er også truet av riving. 

Bygningenes korte levetid er en følge av det enorme økonomiske presset, som har ført til galopperende tomtepriser. En tomt i Tokyo ble i 1997 omsatt for ca. én million norske kroner pr m2.  Det het da i en avisnotis at tomten for tiden er opptatt av Kaikanbygningen.7 I stedet for å være referanse og ramme om byens aktiviteter går de byggede omgivelsene selv over til å bli en form for aktivitet. Byen kan beskrives som prosess snarere enn som fysisk form.8 

Vi står overfor en type by som mangler synlig historie, grenser, sentrum– ja, som knapt har noen fattbar struktur fordi den er i stadig omforming. En ny bygning er et midlertidig innspill, satt inn i uforutsigelige omgivelser, prisgitt byens «anarki». Yoji Watanabes Sky Building No 3 (3) fra 1970 var et kjent arkitekturverk inntil det ble skjult av nabobygningen.

I omsetningen av byen er det en vesentlig oppgave for arkitekturen å skape økonomisk merverdi gjennom å tilføre symbolverdi. Her har nyhetens budskap stor appell. Men den fortar seg med tiden og krever stadig nye innspill, nye former og uttrykk. Arkitekturens verdi blir midlertidig slik som motens. Det er ikke alltid nødvendig å rive og bygge en ny bygning, ofte er en fasadeløfting tilstrekkelig til å gi bygningen nytt liv. Slik har f.eks. Minoru Takayamas bygning Ni-Ban Kan (4) fra 1970 skiftet fasadeuttrykk flere ganger. 55 % av bygningene i bydelen Shinjuku fikk omarbeidet fasaden i tidsrommet 1970-91, iflg. Rene Kural.10 

Innbyggerne i Tokyo blir ofte referert til som byens nomader på grunn av at de stadig pendler mellom hjem, arbeid, shopping og fornøyelser. I enkelte av Tokyos knutepunkter kan flere millioner mennesker passere daglig. Arkitekten Toyo Ito har beskrevet hvordan konsumkulturen her utfolder seg i simulerte og midlertidige omgivelser hvor unge mennesker i fritiden bruker kafeene og kinoene som sine utvidede oppholdsrom, restaurantene som spiserom, treningsstudioene som haver, motebutikkene som klesskap, og supermarkedene som kjøleskap. Han sier de lever som i en drøm eller et eventyr, og tolker det slik at livet i konsumsamfunnet er i ferd med å bli en pseudoopplevelse, der også arkitekturen blir image- og konsumorientert.11 

Ny arkitektur må forholde seg til fragmenterte omgivelser der bygninger og aktiviteter er midlertidige, og der den nye teknologien, elektronikken, er usynlig. Den moderne arkitekturens opprinnelige prosjekt – samspillet eller syntesen av form, funksjon og teknikk, blir vanskelig eller umulig. Globalisering innebærer at vi prøver å beherske rommet ut over alle grenser samtidig som de stadige endringene reduserer tidsperspektivet. Rommet «eksploderer», mens tiden «imploderer». Tid blir viktigere enn sted.

Hvordan skal arkitekturen forholde seg til slike premisser? 

Disse tendensene preger generelt de moderne omgivelsene i den industrialiserte verden, men er særlig tydelige i den japanske storbyen:

  • desentraliserings- og sentraliseringsprosesser – en overordnet premiss,
  • privatisering av byens rom – samlingen av kommersielle aktiviteter i kontrollerte rom, 
  • arkitektur som tegn – storbyen preges av reklame og andre symboler, 
  • det visuelle kaos – fragmenteringen av omgivelsene som arkitektonisk problem, 
  • tendensen til abstraksjon – og vår opplevelse av omgivelsene som illusjon.
Carceri d’invenzione. Stikk av Giovanni Battista Piranesi, 1743.(8)

Carceri d’invenzione. Stikk av Giovanni Battista Piranesi, 1743.(8)

Collezione, Tadeo Ando, 1990.(7)

Collezione, Tadeo Ando, 1990.(7)

Privatisering av byens rom

Vi har lenge sett den internasjonale tendensen til at varehandelen i byene flyttes fra offentlige gater inn i private og fysisk avgrensede kjøpesentre. Der forsøker man å illudere noe av det tradisjonelle livet på byens plasser og torv ved hjelp av benker, fontener osv., men i et kontrollert rom med faste åpningstider. Byens offentlige rom erstattes av simulert offentlighet. Byen erstattes av «byen», en slags temapark á la Disneyland. I mange byer, særlig i USA, har det ført til redusert offentlig liv i gatene, ofte med økt kriminalitet til følge, noe som igjen har økt behovet for de avgrensede og kontrollerte kjøpesentre – en selvforsterkende prosess. Japanske byer ser ut til å ha unngått de uheldige sidene av denne utviklingen. Her finner vi også private kjøpesentre, men i motsetning til de vestlige er de mer åpne mot omgivelsene og fungerer som en del av byens offentlige miljø. Ved å redusere eller oppheve den skarpe grensen mellom privat og offentlig er det lykkes å utvide det offentlige rommet. Istedenfor en privatisering av byrommet får vi en offentliggjøring av det private rommet. Byen blir integrert i bygningen. Dette er et eksempel på hvordan det er lykkes noen japanske arkitekter å snu en negativ premiss til noe positivt.

Arkitekten Fumihiko Maki har hevdet at i Japan er den tradisjonelle urbane orden brutt sammen, og det finnes ingen annen offentlighet enn den kommersielle. Man kan ikke lenger skille mellom offentlig og privat, derfor har man fått bygninger som tar byen inn i seg og derved får en offentlig karakter. Et eksempel er den beferdede gågaten gjennom butikkbygningen Yurakucho Mullion (5) fra 1984, tegnet av arkitektfirmaet Takenaka Komuten. Gaten er rom for offentlig ferdsel og samtidig for bygningens forretninger, stormagasiner og kinoer. Arkitektene kaller gaten for bygningens indre scene eller urbane teater.12 

Gaten har for øvrig alltid vært det offentlige rommet i japanske byer, som ikke har noen tradisjon for plasser og torv slik vi finner i Europa. Det samme gjelder sentralrom som den europeiske vestibyle, lobby, hall o.l., som i tradisjonelle japanske bygninger erstattes av intrikate, labyrintiske ganger. Denne tradisjonen preger stadig moderne japanske kjøpesentre og jernbanestasjoner. 

Men i dag henter japanske arkitekter også inspirasjon fra europeiske forbilder. Prosjektet Ark Hills (6) fra 1990, tegnet av Irie/Miyake, er bygget omkring en sentralplass á la en søreuropeisk piazza eller plaza, komplett med monumentaltrapp, arkader, fortauskafeer og mønsterbelegning. Her finnes kontorer, forretninger, boliger, service og rekreasjon slik at det hele fungerer som en slags «by i byen». Arkitektene har kalt det «total environment city» for å «gjenetablere den helheten som industrialismen har splittet». Vi legger merke til at plassen synes å fungere som et offentlig rom til tross for at den egentlig ligger på privat grunn.

Den kanskje mest kjente japanske arkitekten i dag, Tadao Ando, har også vært opptatt av å gjøre områder i private bygninger til en del av byens offentlige miljø. Han leder gatens rom uten skille inn i bygningen hvor det transformeres til et intrikat system av diminutive lysgårder, passasjer og trapper med intim skala og asketisk materialbruk (7). På den måten prøver han å gjenskape noe av byens tapte offentlighet i «rom av stillhet» der han kaller den frie luften og lysets skiftende spill på materialet for natur. Disse romforløpene uten markert begynnelse og avslutning kan sees som forsøk på en «inderliggjøring» av byens rom, både bokstavelig og i overført betydning. Det asketiske preget kan lede tankene til zen-buddhismen, og det kontinuerlige romforløpet til tempelarkitekturens prosesjonsganger. Men Ando er selv fascinert av Piranesis fantastiske fengselbilder (8) og av geometrien i Romas Pantheon. 

Rise Cinema, Atsushi Kitagawara, 1986.(9)

Rise Cinema, Atsushi Kitagawara, 1986.(9)

Cella, Kyoto, Shin Takamatsu, 1991.(10)

Cella, Kyoto, Shin Takamatsu, 1991.(10)

Imanishi Moto-akasaka, 
Shin Takamatsu, 1992.(11)

Imanishi Moto-akasaka, 

Shin Takamatsu, 1992.(11)

Arkitektur som tegn

I markedsøkonomiens og informasjonssamfunnets by blir arkitektur brukt som annonsemedium på linje med annen reklame. Det fører til en jakt på det oppsiktsvekkende og av og til det bisarre.

Atsushi Kitagawaras kinobygning Rise (9) er med sine draperte former et teatralsk illusjonsnummer som ifølge arkitekten skal reflektere et bilde vi bærer i oss. Her ser vi arkitektur brukt som surrealistisk forestilling på byens «scene», noe midt mellom realitet og fiksjon. 

Bybildet i Tokyo er blitt sammenlignet med et slags massemedium for manipulering av kommersielle signaler. Men det enkelte budskapet drukner fordi vi tvinges til å fortrenge mengden av tegn som konkurrerer om vår oppmerksomhet. Eller som semiologene sier – mengden av informasjon tømmer teksten for mening. Mediet selv blir forbruksvare fordi devalueringen av tegnene fordrer stadig nye innspill. Markedskreftene forbruker arkitektur på samme måte som motevarer. Vi har påny å gjøre med en slags «symbolenes devaluering» som under det nittende århundres historisme.

Arkitekten Arata Isozaki snakker om et meningsforbruk i den japanske storbyen, der ethvert arkitektonisk uttrykk er dømt til å bli konvensjon, deretter banal klisjé, for så å ende som kitsch. 

 Problemet for arkitekten Shin Takamatsu har vært å unngå at hans arkitektur blir devaluert og banalisert på denne måten. Men han ønsker heller ikke at bygningens uttrykk forsvinner i byens mangfold. Derfor prøver han å gjøre sine bygninger dramatisk fremmede og oppsiktsvekkende. Det skjer ved å unngå gjenkjennelige former og alt som kan angi en målestokk, slik at bygningen blir et unikt og mystisk objekt (10 og 11). Men dette øker den forvirrende mengden av meningsløse former og gjør hans bygninger nettopp til offer for reklamens meningsforbruk. 

Flere japanske arkitekter har prøvd å unnslippe dette markedssirkuset ved å gjøre sin arkitektur intetsigende eller meningsutslettende, f.eks. ved hjelp av private formspråk som krever en særlig kode til forklaring. Lignende forsøk har vi også sett hos enkelte vestlige arkitekter. Men subtil ironi, dobbelkoding og tilsiktede selvmotsigelser bidrar bare til å gjøre omgivelsene stadig mer forvirrende eller likegyldige. 

God arkitektur får gjerne sin mening gjennom bruk, og det er et spørsmål om meningsinnhold overhodet kan programmeres i utgangspunktet. Eller som Philip Johnsen uttrykker det: «What meaning? Architecture has no meaning, it is about making new kinds of space».13 

Spiral building, Fumihiko Maki, 1985.(12)

Spiral building, Fumihiko Maki, 1985.(12)

Nunotani building, Peter Eisenmann, 1992.(14)

Nunotani building, Peter Eisenmann, 1992.(14)

Centennial Hall, Tokyo Institute of Technology, Kazuo Shinohara 1987.(15)

Centennial Hall, Tokyo Institute of Technology, Kazuo Shinohara 1987.(15)

Azabu Edge, Ryoji Suzuki, 1987.(13)

Azabu Edge, Ryoji Suzuki, 1987.(13)

«Det visuelle kaos» som utgangspunkt

Spiral building (12) av Fumihiko Maki har mange funksjoner, slik det er vanlig for Tokyos forretningsbygninger som skal tilfredsstille eiernes krav til en balansert investeringsportefølje. Som det også er vanlig, ligger bygningen i en gate med svært varierte formuttrykk. Istedenfor å samle oppgavens krav innenfor en stram helhet har Maki valgt å la det sammensatte ved bygningen spille opp til mangfoldet i omgivelsene. Huset består av hva han kaller en samling aktive, selvstendige deler som utgjør et hele uten å underordne seg et enhetlig formalt prinsipp. På denne måten forsøker han å trekke en estetikk ut av de gitte premissene, slik at byen kan fornye seg nettopp gjennom sin fragmentering, som han uttrykker det.14 Istedenfor en syntese gir dette seg uttrykk i et løst samspill av fragmenter, en slags collage. Men den er bevisst komponert ved hjelp av en presis detaljering.

Ryoji Suzukis bygning Azabu Edge (13) illustrerer noe av det samme, men her er formen ennå mer åpen og uferdig. De enkelte delene kolliderer i abrupte overskjæringer – en improvisasjon støpt i betong. Når bygningen kan synes fragmentert, er det ikke fordi arkitekten har tilstrebet en slik form, sier han, men fordi bygningen er resultatet av skiftende omstendigheter under designprosessen. Premissene har tvunget arkitekten til å erkjenne at oppgaven aldri kunne nå en komplett og ferdig form. Isteden har han spilt ut motsetningene formalt etter hvert som de dukket opp under prosjekteringen, for dermed å la prosessen komme til uttrykk i formen.

Form som bare såvidt henger sammen, eller er på vei til å gå i oppløsning, blir forsøkt rettferdiggjort med at den moderne storbyen virkelig formes slik, nemlig ved en tilfeldig sammenstilling av former og begivenheter. Men en arkitektur på et slikt grunnlag kan lett bli en estetisering av kaos, oppløsning, vilkårlighet og meningsløshet. Vi får en slags «action design» som nærmer seg destruksjonsdyrkelse, det arkitekten Edward Suzuki kaller «skjønnheten som oppstår når en helhet er på grensen til å brytes i stykker». Her nærmer vi oss tidens fin de siecletendenser – nihilismen og dystopien. Det klareste eksemplet er Nunotani Building (14) i Tokyo fra 1992 av amerikaneren Peter Eisenmann, som feirer den lokale dystopien – det neste store jordskjelv som fryktes i Tokyo.

 En som likevel synes å lykkes med utgangspunkt i omgivelsenes kaos, er Kazuo Shinohara. Hans Centennial Hall (15) ved Tokyo Institute of Technology ligger i et tilfeldig utbygd krysningspunkt mellom noen veier og en jernbane. Bygningen er satt sammen av en «svevende» halvsylinder som skjærer gjennom et prismatisk tårn. Halvsylinderen peker inn mot universitetets campus, mens tårnbygningen følger jernbanens retning. På den måten synliggjør han det tilfeldige møtet mellom disse to retningene, men gir det samtidig betydning – bygningen manifesterer et sted og feirer det i form av en dramatisk maskinmetafor, passende for denne teknologiens høyborg. Bygningen er satt sammen på samme måte som omgivelsene, nemlig av individuelle deler som ikke er formet med sikte på en formal helhet. 

Et av hans utgangspunkter er at vår tids teknologi ikke gir visuelle forbilder for sammenhengen mellom funksjon og form. Som eksempel bruker han et Apollo månelandingsfartøy som er sammensatt av individuelle komponenter, formet optimalt hver for seg, uten tanke på at de skal danne noen formal helhet. Shinohara kaller dette integrasjon uten syntese. Han søker samtidig en fortellende estetikk som kan uttrykke byens energi og vitalitet. Japanske byer formes av tilfeldigheter og kan aldri nå en ferdig form, hevder han. Det mener han også vil bli skjebnen til vestens byer.

Fra bydelen Shinjuku, Tokyo.
 

Fra bydelen Shinjuku, Tokyo.

Dette er forsøk på transformasjonens arkitektur. En annen japansk arkitekt, Kazuyo Sejima, har sagt noe om at arkitektur er å gi form til løpende handlinger, og å søke frigjøring fra den komponerte formens tyranni. Hun er kanskje den som mest konsekvent har uttrykt tanken om arkitektur som situasjonskunst eller hendelsenes estetikk.

Slike tenkemåter stiller spørsmål ved vedtatte sammenhenger og åpner for kreativitet og ny orden som næres av det tilsynelatende tilfeldige og komplekse. Dualismen mellom orden og kaos erstattes med grader av orden i kaos. Ved å ta utgangspunkt i det tilfeldige og midlertidige betrakter man storbyens kaos som en aktivitet eller «work in progress». Det betyr ikke at man aksepterer kaos, men at man forsøker å trekke en estetikk ut av realitetene. Her ser vi også en måte japanske arkitekter prøver å snu negative premisser på.

Tenkemåten har kanskje særlige forutsetninger i en kultur der prinsippet om Yin og Yang har forent motsetninger, og hvor både shintoismen og buddhismen betoner forandringen og likestiller naturprosessene vekst og oppløsning, eller om man vil – konstruksjon og dekonstruksjon. Japansk tradisjon er fortrolig med en skiftende og motsetningsfylt verden, mens vestens klassiske orden utspringer av en søken etter absolutte lover om helhet og enhet. Heraklit sa riktignok at alt flyter, men det ble Platon som kom til å prege vestens tanketradisjon.

Den moderne arkitekturens ideal om syntese av form, funksjon og teknikk krever stadig nye synteser etter som faktorene endrer seg. 60- og 70-årenes strukturalistiske systemarkitektur ville løse oppgavene gjennom å integrere utskiftbare komponenter i foranderlige strukturer. I dag får vi stadig nye funksjoner, materialer, installasjoner og komponenter med ulik levetid. Nye komponenter er ofte ferdig formet og må sammenføyes slik de er, uten tilpasning til en helhet.

Byggeprosessen er blitt montasje, og økt utskifting og gjenbruk betyr mer montasje og demontasje. I stedet for arkitektur som syntese får vi arkitektur som «bricolage» – sammenstilling av deler som er formet uavhengig av hverandre for hvert sitt egenformål.

Tarlazzi Building. Hajime Yatsuka, 1987.(16)

Tarlazzi Building. Hajime Yatsuka, 1987.(16)

Fra bydelen Shibuya, Tokyo.(18)

Fra bydelen Shibuya, Tokyo.(18)

Fra Tokyo. Ayama v. Gaien Higashidori.(17)

Fra Tokyo. Ayama v. Gaien Higashidori.(17)

Fra Tokyo.

Fra Tokyo.

Tendensen til abstraksjon

Storbyen som illusjonsskapende reklamemedium bombarderer oss hele tiden med en inntrykksflom som kan ligne en film- eller teaterforestilling. Arkitekten Toyo Ito skriver: «What I feel most strongly right now is that life and architecture are gradually losing their reality. They are not down-to-earth. I often use the word ‘floating’ not only to describe a lightness I want to achieve in architecture, but also to express a belief that our lives are losing touch with reality. All of life is becoming a pseudo-experience. This trend is being encouraged by the consumer society, and architecture itself is rapidly becoming more image- or consumptionoriented».15 

Den franske filosofen Francois Beaudrillard bruker begrepet «simulacrum» – gjengivelse av noe som aldri har eksistert – om medias rolle i vår tid. Ikke bare vår oppfatning av sted, men også av tid påvirkes fordi elektronisk informasjon kan overføres hvor som helst og når som helst. Beaudrillard snakker om tegnenes frigjøring i en simulasjonsprosess mot det han kaller hyperrealitet – mer reell enn den reelle.

Foruten reklameskiltene, neonlysene og de store elektroniske billedskjermene bidrar arkitekturen i Tokyo til simulasjonen.

Vi ser det hos Hajime Yatsuka, som har prøvd å ta utgangspunkt i at det ikke finnes noe klart skille mellom reklametegn og arkitektur i Tokyo (16). Derfor er bygningens enkelte bestanddeler, vegger, takkonstruksjon, trapp etc., delt opp, fargesatt, og satt sammen igjen som en reklamekomposisjon. Bygningen er på denne måten oppløst i elementer som spiller sammen med omgivelsene. Igjen ser vi et forsøk på å gjøre en estetisk dyd ut av omstendighetene. 

Arkitektur som reklamemedium og dekorasjon innebærer at den skal kunne oppfattes hurtig og overfladisk, dvs. bokstavelig talt på overflaten. Det fører til manieristiske effekter som skal skape spenning, et alminnelig trekk ved 90-årenes arkitektoniske formspråk, som er tydelig i Japan.

Vi finner selvmotsigende materialbruk hvor f.eks. det det harde materialet blir brukt som om det var mykt, det tunge som om det var lett, osv. Når man bryter med det realistiske, reduseres materielle former til bilde eller tegn (17).

Enkelte bygninger består tilsynelatende bare av overflate, ved at den plane ­ytterveggen f.eks. fremtrer som en collage av ulike mønstre, ofte demonstrert ved at de møtes langs en tilfeldig diagonal. En ­annen måte å fremheve overflaten på er å pakke alle bygningens former inn i et kvad­ratisk rutemønster av plater uten tykkelse og stofflighet. 

Ofte oppløses bygningens masse ved hjelp av transparente eller reflekterende overflater som speiler det moderne bybildets preg av illusjon, både bokstavelig og i overført betydning. Iblant kan det se ut som overflatens linjespill er i ferd med å oppløse enhver fysisk substans, som om arkitekturen prøver å nærme seg noe som bare er flyktig bevegelse – lik et flimmer på en elektronisk billedskjerm (18).

Yokohama Tower of winds. Toyo Ito, 1986.(19)

Yokohama Tower of winds. Toyo Ito, 1986.(19)

T-building, Tokyo. Toyo Ito, 1991.(20)

T-building, Tokyo. Toyo Ito, 1991.(20)

Sumida Cultural Center, Itsuko Hasegawa, 1994.(21)
 

Sumida Cultural Center, Itsuko Hasegawa, 1994.(21)

Illusjoner er ikke noe nytt i arkitekturen, det nye er illusjonenes immaterielle og flyktige karakter. Amerikaneren Marshall Berman skrev i 1982 en bok der tittelen uttrykker hans oppfatning av modernismens ytterste konsekvens: All That Is Solid Melts Into Air – The Experience Of Modernity16 (etter Karl Marx, som med det mente å beskrive en konsekvens av kapitalismen). 

Noen arkitekter prøver å skape en arkitektur av letthet ved å dyrke nettopp det flyktige og immaterielle uttrykket. Toyo Ito er kanskje den mest kjente. Hans 21 m høye ventilasjonstårn i Yokohama (19) er utført som en skulptur av perforerte aluminiumsplater som skifter karakter etter lyset innenfra og utenfra.

Toyo Itos lille forretningsbygning T-building (20) oppnår en letthet gjennom en  kombinasjon av striper av gjennomskinnelig og klart glass samt perforerte metallplater som transparente skjermer på en stålkonstruksjon.

Itsuko Hasegawas kultursenter (21) består av bygningsvolumer forbundet med broer og et mellomliggende plassrom. Bygningene er delvis omhyllet av perforerte aluminiumsplater i ulik form og avstand. I stedet for Le Corbusiers ideal om formenes klare spill i lyset ser vi her det motsatte: Former og rom oppløses og forenes i et diffust og eterisk lys.

Fumihiko Maki dyrker abstraksjonen ved hjelp av en forfinet detaljering. Aluminiumsplatene og glassfeltene i hans utstillingsbygning «Tepia» (22) er utrolig plane, og fordi vegger og tak er avfaset langs kantene, fremstår de som flater uten tykkelse. Bygningens form synes å nærme seg abstrakte plan og linjer. Dens innhold – en utstilling av høyteknologiske produkter – har fått en passende ramme i form av en enestående bygningsmessig presisjon. Det avmaterialiserte og flyktige uttrykket kan sees som en konsekvens av de elektroniske billedskjermene vi finner i interiøret. Maki prøver på denne måten å snu abstraksjonstendensen slik at den bekrefter en teknologisk realitet. Igjen ser vi japanske arkitekters evne til å snu en premiss i positiv retning.

Alle disse abstraherende eksemplene prøver å forholde seg til det illusjonsskapende ved den moderne storbyen, der den løpende produksjonen av ny identitet eller image forrykker vår følelse av virkelighet. Analogien til mediaindustrien er nærliggende. I denne forestillingenes by lykkes det noen av arkitektene å frembringe et poetisk bidrag der det abstrakte – paradoksalt nok – samtidig er forankret i en teknologisk realitet. 

Tepia Building. Fumihiko Maki, 1989.(22)

Tepia Building. Fumihiko Maki, 1989.(22)

Tokyo International Port Terminal. Minoru Takeyama, 1991.(23)

Tokyo International Port Terminal. Minoru Takeyama, 1991.(23)

Tokyo Metropolitan Gymnasia. Fumihiko Maki, 1990.(24)

Tokyo Metropolitan Gymnasia. Fumihiko Maki, 1990.(24)

Shonandai Cultural Center, Fujisawa. Itsuko Hasegawa, 1989.(25)

Shonandai Cultural Center, Fujisawa. Itsuko Hasegawa, 1989.(25)

Tidligere i historien skulle arkitekturen som kjent fastholde varige symboler til gudenes og makthavernes ære. Det er blitt færre slike verdier å holde fast. I dag er den kommersielle «nyhetens» budskap dominerende, og den er pr. definisjon flyktig og formidles ved hjelp av overflaten. 

Kanskje kan vi betrakte denne arkitekturens perfeksjon og immaterielle karakter som metafor for både et høyteknologisk informasjonssamfunn og en kommersiell kultur. «Black-box»- teknologien såvel som reklamen kommuniserer gjennom overflaten eller innpakningen. Og det skjer ved hjelp av flyktige tegn som øyeblikkelig kan endres og fremstå som nye i respons til et skiftende marked.

En retning som kanskje er særegen for Japan, er arkitektur som simulerer natur. Natur som begrep er jo et kulturprodukt, og i Japan har det røtter i shinto og buddhisme hvor menneske og natur er ett og ikke en dualisme som i vestlig tenkemåte. Denne tradisjonen kan også være medvirkende til at folk i Japan kanskje lettere godtar at de fysiske omgivelsene endrer seg så raskt. Analogien mellom by og natur kan også være relevant fordi Tokyo er i synlig omforming. Vi bruker også en naturrelatert betegnelse som asfaltjungel. Og når vi er ukjente i en stor by uten overordnede trekk og landemerker, orienterer vi oss intuitivt på lignende måte som når vi går i en skog. 

Japanske arkitekters oppfatning av «byen som natur» preges av en topografisk oppfatning av byens arkitektur, hvor alt som ligger i og umiddelbart over terrengnivå betraktes som en basis. Fra denne «underskogen» reiser bygningene seg til ulike høyder, for så å løse seg opp mot himmelen. Byens transformasjon betraktes som analog til naturens – en kontinuerlig syklus av  vekst og forfall. Enkelte arkitekter søker etter nye metaforer som utvisker grensen mellom realitet og drøm – og drømmen er i Japan ofte knyttet til naturen.

Minoru Takeyamas passasjerterminal (23) i Tokyos havn består av en terrassert bastion i forlengelse av selve kaikanten. Overbygningen trapper seg opp for så å løse seg opp i et luftig tårn, som et vartegn, mot sjøen. Bygningen feirer møtet mellom byen og havet ved å tilhøre både jorden, vannet og luften.

Fumihiko Maki omtaler byen som menneskelaget natur og i dette sportsanlegget, Tokyo Metropolitan Gymnasia (24), beveger vi oss på et stort dekk i noe han kaller et urbant landskap. Det er tenkt som en slags stilisert analogi til en japansk have, men til forskjell fra vegetasjon er det ulike takformer, overlys, vegger, møblering og lysarmaturer som danner formene og rommene. 

Den som tar «byen som natur» mest bokstavelig, er kanskje Itsuko Hasegawa med sin poetiske kombinasjon av lekepark, teater og kultursenter (25). Her finner vi et landskap hvor stiliserte skoger, fjell, elver, broer samt himmellegemer skal kunne oppta ulike aktiviteter og «inneholde ikke bare verden, men universet». Metalloverflatene som skinner i solen, lyden av rennende vann og vinden gjennom metallgitrene skal inkludere «følelsenes lysgjennomskinnelige verden...et landskap fylt med en ny form for natur hvor det er mulig å høre universets merkelige musikk».17 Denne appellen til en kollektiv forestillingsverden prøver å viske ut skillet mellom natur og arkitektur, by og landskap, poesi og rasjonalitet.

Hiroshi Hara mener arkitekturens oppgave er å smelte sammen realitet og drøm, siden grensen mellom dem begynner å bli uklar.18 Og han sier den blir uklar fordi 

elektronikken eliminerer våre steds- og tidsgrenser, og det er elektronikken som påvirker vår tids arkitektur slik mekaniske maskiner påvirket arkitekturen i første halvdel av dette århundre. Hans Umeda Sky Building (26) i Osaka består av to høyhus i 54 meters avstand som er forbundet 150 meter over bakken med en «svevende have». Høyhusene er delvis kledt med reflekterende glass som under visse lysforhold skal reflektere himmelen og få denne «haven» til å sveve som et fata morgana. 

Hiroshi Hara ser høyhuset eller skyskraperen som en del av bystrukturen. Istedenfor å la dem være «vertikale blindgater» vil han forbinde dem i toppen for å utnytte bystrukturen bedre. I Umeda Sky Building kan man ikke bare bevege seg opp i det ene høyhuset og ned i det andre, men også mellom dem, på broer i ulike nivåer. Han mener at en slik ombygging av byene i en større skala vil bli nødvendig for å redusere dagens urbane spredning. Her ser vi tanken om en konsentrert tredimensjonal bystruktur. Hara nevner som inspirasjonskilder både den italienske arkitekten Antonio Sant’Élia og Fritz Langs film Metropolis.

Han er også opptatt av fremtidige romstasjoners arkitektur, og ser deler av denne bygningen som en forløper for slike. Sammenbyggingen av høyhusene er for øvrig et konstruktivt svar på kravene til jordskjelvsikring, og tilbyr samtidig alternative rømningsveier. 

Umeda Sky Building, Osaka. Hiroshi Hara, 1993.(26)

Umeda Sky Building, Osaka. Hiroshi Hara, 1993.(26)

Tokyo New City Hall. Kenzo Tange, 1991.(27)

Tokyo New City Hall. Kenzo Tange, 1991.(27)

Fuji Television Building i Tokyo Teleport Town. Kenzo Tange, 1997.(29)

Fuji Television Building i Tokyo Teleport Town. Kenzo Tange, 1997.(29)

Kenzo Tange, nestoren blant japanske arkitekter, har tegnet Tokyos nye rådhus (27). Bygningen symboliserer ifølge kritikeren Yutaka Hikosaka et Japan som er et informasjonssamfunn mer enn en fysisk størrelse, og et Tokyo som er blitt en informasjonsby.19 Bygningen demonstrerer en forestilling om byen uten menneskelig skala, og Yutaka Hikosaka viser til at et problem som gjenstår i dag, er forholdet mellom menneske og by: «Det er bare ved å utvikle synlige og usynlige aspekter av ­dette forholdet at fragmenter av tidligere bykultur, nå redusert til informasjon, kan overleve.»

Tokyo Teleport Town (28) er en ny ­bydel som er tenkt og planlagt med infrastruktur og terminaler for informasjonssamfunnets by, «linking Tokyo to the world,» slik ­navnet antyder. Området ble åpnet for World City Exposition Tokyo 1996, realisert av Tokyo Frontier Association på oppfylt ­havbunn i Tokyo-bukta. Det er en komplett ­bydel med intelligente kontorbygninger, et International Exhibition Center og Congress Tower, samt institusjoner, boliger, service, forretninger, rekreasjonsanlegg, parker og hoteller. Livsstilsindustrien er ­representert med «Tokyo Fashion Town». Miljøtankegangen er søkt tilgodesett med et eget «Clean Center» for behandling av avfall og resirkulering av vann. Alt er forbundet med motorveier, gangveier og et ubemannet tog på en trasé som slynger seg dramatisk over vann og land. Til forskjell fra resten av Tokyo virker området planlagt, transportanlegg og bygninger er integrert, og her er ennå store, åpne are­aler. Vi finner ikke det intenst utnyttede ­japanske gaterommet. I stedet beveger vi oss på hevede betongdekk forbundet med broer, alt i en enorm skala.

Fuji Television Building er en delvis transparent megastruktur, tilsynelatende ekspandert i tre dimensjoner. En observasjonskule av titan utgjør det mest iøynefallende landemerke i Tokyo Teleport Town (29). I likhet med Tanges rådhus mangler bygningen en menneskelig skala. Er dette informasjonssamfunnets arkitektur?

Anlegget Kyoto JR Station (30) er et resultat av en internasjonal arkitektkonkurranse. Foruten jernbanestasjon for superekspresstogene inneholder bygningen shoppingsentre og stormagasiner, kultursenter, hoteller, restauranter etc. Det er egentlig et gigantisk bydelssenter hvor selve jernbanestasjonen bare utgjør ca. 1/20 av det samlede arealet. Bygningen er 1/2 km lang, 27 m bred, 60 m høy og har en gjennomgående, glassoverdekket promenade. Kyotos opprinnelige skala er definitivt brutt. Vi står overfor en ny «by i byen».

Kyoto JR Station. Hiroshi Hara, 1997.(30) 

Kyoto JR Station. Hiroshi Hara, 1997.(30) 

 Tokyo Teleport Town (utsnitt), 1990–1997.(28) 

 Tokyo Teleport Town (utsnitt), 1990–1997.(28) 

Utsikt mot bydelen Shinjuku, Tokyo.
 

Utsikt mot bydelen Shinjuku, Tokyo.

Noter
  1. René Kural: Informationssamfundets arkitektur. Verdensbyen udtrykt gennem Tokyos kaos. Kunstakademiets forlag, Arkitektskolen, København, 1995.
  2. Peter Noever: Architecture in Transition, s. 125, 2. avsnitt.
  3. Peter Noever: Architecture in Transition, s.74, 2. avsnitt.
  4. Den franske filosofen Jean-Francois Lyotard har pekt på det han kaller språkets iboende «différences», på ulikhetene innen setninger og genre, på deres gjensidige strid. Det kan også assosieres til den nederlandske arkitekten Aldo van Eycks «twin phenomena» (som i litteraturen er blitt referert til Martin Bubers «I/Thou»-tankegang).
  5. Hiroshi Hara: «On the ‘Drifting Space’ and The Architectural Forms». Artikkel i tidsskriftet The Japan Architect, 1993-3, s. 27.
  6. Avisen Yomiuri Shimbun 08.03.1997: «..currently occupied by the Kaikan building» (om en tomt nær Tokyo jernbanestasjon som var blitt kjøpt av Pacific Century Group, Hong Kong).
  7. Toyo Ito: «Shinjuku Simulated City». Artikkel i tidsskriftet The Japan Architect, 1991-3, s. 50.
  8. Roland Barthes: «Den byen jeg snakker om (Tokyo), byr på dette kostelige paradoks: Den besitter riktignok et sentrum, men dette sentrum er tomt.» Han skriver videre at dette tomme sentrum, som er keiserpalassets store og utilgjengelige have, er omgitt av en vollgrav og en mur som skjuler det hellige «ingenting». Barthes, Roland: Japan, tegnenes rike. Pax Forlag, Oslo, 1996, s. 39.
  9. René Kural: Informationssamfundets Arkitektur. s. 174.
  10. Toyo Ito (om ‘Tokyo nomadic girls’): «For them, cafébars and movietheaters are an extension of their living, restaurants replace their dining room, work out gym is their garden, and boutiques are their walk-in closet, 24-hour convenience stores their refrigerator. They become the heroines of this superficial, simulative, temporary space that assimilates the glitzy stage set. They are living as if in a dream or fairy-tale.» Videre skriver han: «It is important to re-examine the meaning of matching architecture in the simulated context of today through the proposition of physical building.» Toyo Ito: «Shinjuku Simulated city». Artikkel itidsskriftet The Japan Architect 1991-3, s. 50-51.
  11. Botond Bognar: The New Japanese Architecture. Rizzoli, New York, 1990, s. 66.
  12. Intervju i tidsskriftet The Japan Architect no. 7, 1992-3, s. 4.
  13. Botond Bognar: The New Japanese Architecture. Rizzoli, New York, 1990, s. 66.
  14. Toyo Ito: «Shinjuku Simulated City». Artikkel i tidsskriftet The Japan Architect, 1991-3, s. 51.
  15. Berman, Marshall: All That Is Solid Melts Into Air. The Experience Of Modernity. Verso, London, 1983.
  16. Bognar, Botond: The New Japanese Architecture. Rizzoli, New York, 1990, s. 152 (fra Itsuko Hasegawas egen beskrivelse).
  17. Hiroshi Hara: «On the ‘Drifting Space’ and the Architectural Forms». Artikkel i tidsskriftet The Japan Architect, 1993-3, s. 27.
  18. Yutaka Hikosaka: «The Death of the ‘City’ and the end of ‘Theories of Tokyo’». Artikkel i tidsskriftet The Japan Architect, 1991-3. Kenzo Tange har for øvrig selv uttalt om Tokyo New City Hall: «...So I considered what architecture ought to look like in an information oriented society». Philip Jodidio: Contemporary Japanese Architects. Volume II. Taschen, Köln, 1997, s. 26.
Referanser/litteratur

Japanese Architecture III. Spesialnummer av tidsskriftet Architectural Design, London, 1994.

Ashihara, Yoshinobu: The Hidden Order. Tokyo through the Twentieth Century. Kodansha International, Tokyo, N.Y., London, 1992.

Barthes, Roland: Japan – tegnenes rike. Pax Forlag, Oslo, 1996. (Orig.: L’Empire des Signes. Editions d´art, Albert Skira, Genève, 1970).

Berman, Marshall: All That Is Solid Melts Into Air. The Experience Of Modernity. Verso, London, 1983.

Bognar, Botond: The Japan Guide. Princeton Architectural Press, New York, 1995.

Bognar, Botond: The New Japanese Architecture. Rizzoli, New York, 1990.

Isozaki, Arata: «Ma: Japanese Time-Space». Artikkel i tidsskriftet The Japan Architect, 1979-2, Shinkenchiku-sha Co. Ltd.,Tokyo.

Jencks, Charles: The New Moderns. Academy Editions, London, 1990.

Jodidio, Philip: Contemporary Japanese Architects. Volume II. Taschen, Köln, 1997.

Krstic, Vladimir: «Stillness of hyperreality». Artikkel i tidsskriftet Architectural Design, no. 9/10, sept/oct. 1992.

Kural, René: Informationssamfundets arkitektur. Verdensbyen udtrykt gennem Tokyos kaos. Kunstakademiets forlag, Arkitektskolen, København, 1995.

Kurokawa, Kisho: Intercultural Architecture. Academy Editions, London, 1991.

Kurokawa, Kisho: Rediscovering Japanese Space. Weatherhill, New York–Tokyo, 1988.

Maki, Fumihiko: «Japanese City Spaces and the Concept of oku». Artikkel i tidsskriftet The Japan Architect, 1979-5, Shinkenchiku-sha Co. Ltd., Tokyo.

Noever, Peter, ed.: Architecture in Transition. Between Deconstruction and New Modernism. Prestel, Munich, 1991. 

A Guide to Japanese Architecture. Utgitt av tidsskriftet The Japan Architect, Shinkenchiku-sha Co. Ltd.,Tokyo, 1981.

Tidsskriftet The Japan Architect, årgangene 1984-97: Div. prosjektpresentasjoner, artikler og monografier. Shinkenchiku-sha Co.Ltd., Tokyo.

English Summary
Japan – architectural trends in the 1990’s

Edvard Hiorthøy
EH/translation and summary by Ingerid Helsing Almaas.

There are certain tendencies that characterise our surroundings in the modern industrialised world, which are particularly readable in the Japanese metropolis: the processes of centralisation and decentralisation, privatisation of urban space, the transformation of architecture into signs, visual chaos and a trend towards abstraction.

The forces of chance and the transformation of urban surroundings – Tokyo

The architecture of Tokyo has been labelled the architecture of the information society. Tokyo could also be called the city of the global market economy. Japan’s rapid economic growth and high level of technological achievement has led to a continuous process of building and demolition driven entirely by market forces. The activities of each individual building is no longer necessarily determined by local need, but could just as well be connected to activities elsewhere on the planet. The information economy is spreading business in a way which means that local connections are no longer readable in the physical environment.

The urban image of Tokyo is one of chaotic variety, a direct expression of these forces of change. There is a lesson to be learnt in the ability of Japanese architects to turn these new premises into something positive – the Japanese metropolis has become a ground for experiment which can help us understand the conditions that affect the architecture of the late 1990’s in general.

Year 2000

The emphasis on individual choice and variety which are so central to a consumer society, has also contributed to the transformation of the built environment. Urban development is often fragmented. The lack of recognisable urban elements prevents us from developing a sense of belonging, and the constant changes reduce a place to a name or to something temporary – an event. Our mobile technology and communication have defeated locality.

The consequences for the Japanese metropolis

Tokyo cannot satisfy the ideals of architectonic coherence in the same way as the cities of earlier times. There have been many attempts at characterising the architecture of this city, but it cannot be grasped as a totality. Its infrastructure consists of several layers laid on top of and braided into each other. The significance of each individual building is lost in the confusion. The separation between built form and advertisement image is erased, and these two aspects have increasingly become a kind of scenario of events, difficult to understand as «real». Tokyo is nonetheless fascinating: Yoshinobu Ashihara has written about the «hidden order» of the city, and architects such as Kazuo Shinohara, Fumihiko Maki, Itsuko Hasegawa and others have described the chaos of Tokyo as another, dynamic form of nature, with a vitality that is synonymous with «urban freedom». The many elements of the city are the fragments of an organic network, with a multitude of different routes and combinations. These concepts may be easier for Japanese architects to grasp, accustomed as they are to the ideas of Shinto and Buddhism which regard dissolution and new form as two sides of the same coin. The reality of Tokyo can be understood on the background of traditional Japanese notions of the fleeting, complex and ambiguous nature of natural phenomena.

Roland Barthes pointed out that while the western city traditionally is gathered around a centre which is its cultural focus, the centre of the traditional Japanese city is empty, analogous with the empty subject in Zen Buddhism. Today these two opposites are approaching each other, the cities of the East through the intensive capitalisation of the city centre, as we have seen in Tokyo, and the cities of the West through overinvestment, which has forced urban activities outwards to the periphery where we find an increasing lack of directed planning.

Tokyo can be seen as the realisation of the modernist idea of the universal, free flowing space. It is also a «work in progress», a constant flicker of signs, a show, a theatre. It has the character of an urban illusion, where meanings change, more like in the fashion world.

The consequences for the language of architectural form

Architecture today is largely subjected to the same forces everywhere, it is affected by the kaleidoscopic flow of images from the electronic media, which appear in an immaterial, virtual space. The smooth outer skins of much of the new international architecture emulates this character of illusion, appearing in the city as a passing event, a reflection signifying the products of a consumer culture. The many new shopping centres cross the border between building and city, they are so large and diverse that they cre-ate worlds of their own, regardless of their surroundings.

Recent architectural theory confirms these tendencies in the use of concepts like code, metaphor, icon etc., borrowed from the philosophy of the media- and information society – semiotics. Some architects have attempted to by-pass this game of signs by making their architecture non-coded, i.e. without meaning. Such attempts only end up doubly meaningless.

The deconstructivist architectural language shows not an architecture which is, but which happens. Its dramatic collisions and ruptures trace the random images of the urban drama – an expression of transformation itself. This architecture brings in a temporal aspect by demonstrating dynamics and unstability, by being on the verge of dissolution and new form. But its main defence – that it is immune to unforeseen changes because it is already fragmented – points towards dystopia.

Architectural theories

The religious historian Mircea Eliade has stated that architecture should help create the visible image of the world, our «imago mundi». It is important in this context to remember that traditional architectonic ideals such as coherence and unity, order and harmony have created lasting symbols, but they have also forced severe limitations. If we look at historic cities, their architectonic coherence has emerged from limitations and tradition. Such principles were also at the base of Western modernism. However the ideal modernist synthesis of form, function and technology is vulnerable to the constant changes which are a consequence of modernisation itself – an inherent contradiction.

So what is to be the basis of architecture today, when a contextual coherence seems only a historical ideal, when functions are constantly changing and technology has become invisible? It seems as if only the form is left – to be used as a changeable and superficial billboard in the service of consumer culture?

The reply of Japanese architecture

Several Japanese architects try to pose a challenge to this, based on the extreme complexity and dynamism of the Japanese metropolis, where uncertainty is a precondition. The alternative to Western ideals of unity is a dynamic symbiosis, a form of pluralism aimed at uniting apparent contradictions. Kazuo Shinoharas Centennial Hall, for example, gives form to a meeting between two different architectonic fragments through integration without synthesis. Tadao Ando invites the chaotic spaces of the city into his buildings where they are transformed into «spaces of silence». These paradoxical monuments to the fleeting, to change, run contrary to our need for surroundings which confirm our identity. We are faced with new premises for architecture which are not necessarily tied to the presence and permanence of our physical surroundings.

The demand for high returns on investments, where the value of an inner city site can be ten times the value of the building which occupies it, directs the urban development of Japanese cities. Buildings are temporary economic tools. This leads to frequent refurbishments which break up the coherence of the city both in space and in time. Instead of being the reference for and frame around the activities of the city, the built environment itself becomes a form of activity. The city can be described as a process rather than a physical form. The idea of deconstruction is in fact more poignant at the scale of the city structure than to describe the individual buildings. The city is a collage of shifting initiatives, a three-dimensional, labyrinthine structure where you can no longer say where a building ends and the city begins, and where we navigate with the help of signs, diagrams and electronic maps.

In the economy of the city a significant task for architecture is to add symbolic value, with new and fashionable forms and expressions. People live as in a dream or a fairy tale; Toyo Ito has described life in the consumer society as a kind of pseudo-experience, where architecture, too, becomes image- and consumeroriented.

The privatisation of urban space

The urban retail trade has for a long time been moving from the public street into private and physically confined shopping malls, which try to simulate traditional public space by the use of fountains, benches etc. In Japan, however, these are more open towards the city and actually function as a part of the public environment. By reducing or removing the sharp divide between private and public the public realm is extended. This is another example of how some Japanese architects have managed to turn a negative premise into something positive, for example in the shopping mall Yurakucho Mullion (1984) by Takenaka Komuten and Ark Hills (1990) by Irie/Miyake.

Architecture as sign

In the city of the market economy and the information society, architecture is used as an advertising medium, and the results are often remarkable or even downright bizarre, like the Rise cinema by Atsushi Kitagawara. The urban image of Tokyo has been compared to a kind of mass medium for manipulating commercial signals. But the individual message is drowned out be the general cacophony – a kind of «devaluation of symbols» not unlike that of 19th century historicism. Arata Isozaki speaks of a consumption of meaning in the Japanese metropolis, where every architectonic expression is doomed to become conventional, then clichéd and lastly ends up as kitsch.

Good architecture usually acquires its meaning through use, and it is an open question whether it is at all possible for such meaning to be «programmed in». Or in Philip Johnson’s words: «What meaning? Architecture has no meaning, it is about making new kinds of space.»

«The visual chaos» as a starting point

The Spiral building by Fumihiko Maki relates to its heterogeneous surroundings through its complex form. Ryoji Suzuki’s building Azaby Edge illustrates something of the same, it is a result of the shifting conditions of the design process which never allows the architect to conceive a complete and finished form. This «action design», the aestheticisation of chaos, of dissolution, which at times seems to border on a worship of destruction, is an attempt to allow the city to renew itself through the process of fragmentation. Some of the clearest examples of this are Nunotani building (1992) by Peter Eisenman and Kazuo Shinohara’s Centennial Hall (1987). Shinohara stresses the fact that the technology of our time does not give any visual ideals for the connection between function and form. The Apollo moon lander, for example, consists of a number of precisely formed elements assembled with no regard for an overall formal unity. Shinohara calls this integration without synthesis. This attitude to the chaos of the metropolis is not an acceptance of disorder, but rather an attempt to extract a new aesthetic from the urban reality.

The trend towards abstraction

Toyo Ito writes: «What I feel most strongly right now is that life and architecture are gradually losing their reality. They are not down-to-earth. ... All of life is becoming a pseudo-experience.» The French philosopher Jean Baudrillard uses the notion of «simulacrum» – a representation of something which never existed – to describe the role of the media in our time. In Tokyo, architecture also contributes to this simulation. The buildings of the city consist of separate, distinct elements, walls, roof, stairs etc. put together like an advertisement, trying to relate to their surroundings in an attempt at gleaning some aesthetic virtue from the circumstances at hand. Sometimes it seems as if the play of lines 

across the surface is in the process of dissolving any physical substance, as if the architecture tries to emulate the flicker of an electronic screen. Illusions are nothing new in architecture, what is new are their immaterial and volatile character. In Fumihiko Maki’s «Tepia» exhibition building, this dematerialised and fleeting expression can be seen as a consequence of the electronic screens found in the interior. Maki is trying to turn the abstraction so that it confirms the technological reality, another example of the ability of Japanese architects to shift a difficult precondition in a direction of something positive.

One feature which is perhaps particular to Japan is architecture simulating nature. The transformations of the city are regarded as analogous to natural processes – a continuous cycle of growth and decay. This metaphor also seeks to erase the border between reality and dream, as the dream in Japanese culture is often associated with nature. Hiroshi Hara believes the role of architecture is to merge dream and reality, an ambition which has come within reach with the development of electronics. His dense high-rise environments have been inspired by the Italian architect Antonio Sant’Élia and Fritz Lang’s film «Metropolis».

The development of Tokyo Teleport Town, built by Tokyo Frontier Association on new fill sites in Tokyo Bay is perhaps a realisation of this ambition. It is a complete new part of the city with intelligent office buildings, public institutions, housing, services, business and leisure facilities, parks and hotels, all connected by highways, bridges, walkways and an unmanned trainline. This partially transparent megastructure has seemingly expanded in three dimensions, a new «city in the city». Is this the architecture of the information society?

Edvard Hiorthøy
Edvard Hiorthøy, (f. 1933), sivilarkitekt MNAL, er professor ved Institutt for byggekunst, Fakultet for arkitektur, plan og billedkunst, NTNU i Trondheim.
Japan – arkitekturtendenser
Publisert på nett 15. oktober 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 5 – 2000. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.