“Den fremste lærdommen hvis man ser dette fra bestillersiden, er at brukermedvirkning er viktig. Altså, virkelig brukermedvirkning.” 

Kulturen bak kulturhuset

Kimen i Stjørdal så ut som nok et eksempel på en nasjonal farsott der store kulturhus har vokst opp som paddehatter på norske småsteder. Men så var det ikke sånn. I stedet får dere her historien om et halvt århundre med lokalt engasjement og kamp på tvers av politiske skillelinjer, som kulminerte med at et kulturhus til 717 millioner offentlige kroner fremstår som en nøktern og pragmatisk investering.

– La meg fortelle deg en morsom historie. Det var i det aller første komitémøtet jeg satt i under planleggingen av det som skulle bli Kimen kulturhus, tilbake i 1999. Et av styremedlemmene hadde med seg et avisutklipp om det første konkrete forslaget til kulturhus på Stjørdal. Men det var ikke bare den saken som stod på avissiden. I kolonnen ved siden av var det en fødselsannonse – for et av medlemmene i komiteen! Så saken går helt tilbake til 70-tallet!

Ola Morten Teigen gliser. På bred trønderdialekt og med en sans for administrative detaljer har han lagt ut om historien om plantingen og odlingen av frøet som Kimen har spiret ut av (for å ta den uunngåelige metaforen først som sist).

– Så nei, du kan ikke si at dette kulturhuset er et resultat av en “mote” som kom til Norge på starten av 2000-tallet. Kimen er fundert på lokale behov og langsiktig, pragmatisk planlegging.

Og det er åpenbart at Teigen vet hva han snakker om. Han satt i kommunestyret i Stjørdal fra 1999 frem til 2015. Fra 2009 var han med i styret og etter hvert styreleder for Stjørdal Kulturutvikling AS, kommunens instrument for å bygge og i dag eie Kimen Kulturhus. I dag er han rådmann i Hadsel.

Du må unnskylde at jeg virker forutinntatt nå, men du representerte jo Fremskrittspartiet i kommunestyret. Og du sier at det ofte bare var helt marginalt flertall for vedtak knyttet til gjennomføringen av Kimen. For meg som utenforstående virker det jo temmelig overraskende at FrP er ansvarlig for gjennomføringen av et kulturhus til nærmere en milliard kroner? – Jo, det er kanskje det. Og det er flere forhold som ligger til grunn her. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke var særlig entusiastisk hele den første perioden. Men… Teigen trekker på det. – Men etter hvert dukket det opp en del konkrete ting som gjorde at jeg tente på ideen. – Og det er viktig at du får med at alle tilbudene i Kimen er basert på helt konkrete, lokale behov.

Alt annet enn et signalbygg

På dette punktet i fortellingen tror jeg det er nødvendig å si to ord om bakgrunnen for denne artikkelen. Ideen var at man skulle finne et par bygg som var representative, som det heter, for den kulturhusbølgen som beviselig har skylt over Norge de siste ti-femten årene, der prosjektene i det ytre har hatt en del karakteristiske fellestrekk. Vi snakker om temmelig store bygninger på ganske små steder, som inneholder mange av de samme funksjonene, som storsal, bibliotek, lokaler for kulturskoler, kino og kafétilbud. 

Og mens disse likhetstrekkene i program og ofte i utforming har gjort det naturlig å sette byggene i sammenheng, er det ikke minst navnene på husene som har løftet dette fra en tendens i tiden til noe tilnærmet en nasjonal farsott. “Akset” på Inderøy. “Kilden” i Kristiansand. “Bølgen” i Larvik. “Spira” i Flekkefjord. “Plassen” i Molde. “Kolben” på Kolbotn. Og altså “Kimen” i Stjørdal. Tanken bak denne saken var derfor å avdekke hva slags kulturelle smittekilder som hadde gjort at nordtrønderne også ble rammet av denne epidemien.

Det viste seg imidlertid å være helt feil tilnærming. Alle samtaler og observasjoner pekte tvert imot mot en helt singulær prosess, der inspirasjonen fra andre prosjekter først kom lenge etter at kulturhuset var vedtatt bygget. Så i stedet for å handle om fenomenet “kulturhus” i flertall, er dette en sak om en enkeltstående prosess som førte til at en 717 millioner-kroners styrking av kulturen i Stjørdal fremstår som en nøktern og naturlig investering. 

“– Jeg tror mange har et veldig naivt, overfladisk forhold til hva som skjer på mindre steder i Norge, sier Reiulf Ramstad.”

Det er en tilnærming som vekker gehør, ikke minst hos -byggets arkitekt.

– Jeg blir så provosert av at folk ser dette som en “attraksjon” eller et “praktbygg”! sier Reiulf Ramstad i Reiulf Ramstad Arkitekter (RRA), som ledet arkitektteamet som tegnet Kimen etter at de vant den inviterte konkurransen i 2010. 

– Dette huset har vokst ut av stedets DNA, det er et bygg som er basert på hva Stjørdal er, og som gjør at stedet kan utvikle seg videre. Jeg tror mange har et veldig naivt, overfladisk forhold til hva som skjer på mindre steder i Norge. RRA sitter jo på Bislett i Oslo, men nesten alle prosjektene våre er ute i distriktene. Og det er veldig mye fokus på strategi for byer i vekst, men langt mindre for bygda og småstedene. Og det er i lys av dette, som lokalt forankret stedsutvikling, at vi må forstå Kimen.

“Selv om huset er på nærmere 12 000 kvadratmeter, oppleves bygningen som påfallende oversiktlig, med åpne forbindelser både bortover og oppover i husets fulle lengde og høyde.” 
 

“Selv om huset er på nærmere 12 000 kvadratmeter, oppleves bygningen som påfallende oversiktlig, med åpne forbindelser både bortover og oppover i husets fulle lengde og høyde.” 

“Despite its 12 000 square metres, the building gives a surprising overview of its functions, with open connections both vertically and horizontally.”

Et svart hus i en grå by

Ingen ting av dette, verken politiske prosesser eller arkitektens tanker, vet jeg noe som helst om da jeg først ankommer Kimen, fem minutters drosjetur fra Værnes Lufthavn. Det er tungt grått skydekke over snøfri asfalt i Stjørdal denne onsdags formiddagen i februar. Sentrumsgatene ligger øde, flankert av en brokete samling av to etasjers næringsbygg og rause parkeringsarealer, en kombinasjon som ikke akkurat gjør stemningen lystigere. Og når selve Kimen åpenbarer seg, er det ved første øyekast fullbyrdelsen av dette dystre tablået. Et kjempestort, svart hus som med overdreven avstand til naboene og med vestavinden pipende om hjørnene virker som nettopp det feilslåtte monumentet over lokal stormannsgalskap som utenforstående har hatt lett for å forstå kulturhusene som.

Men allerede da jeg går ut av bilen, endrer bildet seg. Tydelige tråkk skjærer over den frosne bakken foran inngangen, et uterom som ikke er enda en parkeringsplass slik jeg først trodde, men en slags nyetablert park, etter de halvferdige lekeapparatene å dømme. På vei inn døren får jeg følge av en barnehage på tur, i gule refleksvester. Og straks innenfor møter jeg summingen av det jeg må anta er en barneskoleklasse til høyre, hundrevis av skravlende pensjonister til venstre, med et solid innslag av trillende småbarnsforeldre, mobilladende ungdom og avislesende Stjørdalsborgere innimellom.

Og ut gjennom det man nesten kan kalle en slags vrimmel, kommer Jomar Ertsgaard skrittende. Siden åpningen av huset for halvannet år siden har han vært enhetsleder for kulturproduksjon og i prinsippet en daglig leder for Kimen. En jobb han har alle kvalifikasjoner for, siden han var kommunens mann i byggeprosjektet helt fra 2006 med ansvar for oppfølging av brukergrupper og programmering av ulike funksjoner, i tillegg til å være med i juryen for selve arkitektkonkurransen.

– Det har blitt bra. Og grunnen til det er de tingene Reiulf vant på, nemlig hvor kompakt han fikk løst alle de ulike programmene som skulle inn her. Og hvor elegant funksjonsfordelingen er. Særlig forholdet mellom de åpne publikumsarealene og de ulike spesialrommene.

Vi sitter i et hjørne av første etasje, ved noen bord som verken hører til bibliotek eller kafé. Og det er ikke vanskelig å forstå hva Ertsgaard mener. For selv om huset er på nærmere 12 000 kvadratmeter, oppleves bygningen som påfallende oversiktlig, med åpne forbindelser både bortover og oppover i husets fulle lengde og høyde.

– Og det med åpenheten er faktisk det aller viktigste, det. Den lave terskelen.

“Den fremste lærdommen hvis man ser dette fra bestillersiden, er at brukermedvirkning er viktig. Altså, virkelig brukermedvirkning.” 
 

“Den fremste lærdommen hvis man ser dette fra bestillersiden, er at brukermedvirkning er viktig. Altså, virkelig brukermedvirkning.” 

“The most important thing we have learnt, seen from a client’s point of view, is that user participation is important. Real user participation, that is.”

Stjørdals viktigste offentlige rom

Før Ertsgaard tar meg med på en omvisning i bygget, peker han ut det arkitektoniske tilsvaret på den kvaliteten kommunen ønsket seg. Nemlig et hus der det ikke er stengte dører, ikke en disk du må forbi på vei inn, ikke en situasjon der kafeen besørger de eneste bordene.

– Tvert imot vurderer vi å ta ned de få skillene som er her i dag, og for eksempel la biblioteket stå åpent hele tiden. Hvis det viser seg at det ikke er noe svinn, ville det være en fantastisk ting. Dette er et hus som så mange som mulig skal føle seg velkomne i.

Rundt oss er rommet åpent, den store vindeltrappen i sort- og grønnlakkert stål står som det Ertsgaard kaller et “smykke i rommet” og interiøret er utført i henholdsvis plasstøpt betong og smale trespiler. Et fint rom. Der det ikke er estetikken, men hva det faktisk gjør som Ertsgaard er mest opptatt av.

– Biblioteket er også billettluke, poenget er at du skal kunne gå inn her uten å føle deg presset til å måtte kjøpe noe som helst, sier Ertsgaard.

– Hva med alle spesialfunksjonene, med dansehall, kirke og kulturskoler? Dere har vært i drift i halvannet år. Fungerer det slik dere hadde tenkt da dere bestemte hva som skulle inkluderes?

– I det store og det hele fungerer det veldig bra. Og den fremste lærdommen hvis man ser dette fra bestillersiden, er at brukermedvirkning er viktig. Altså, virkelig brukermedvirkning.

Ertsgaard forteller at han først forsøkte å lage egne brukergrupper knyttet opp mot funksjon og fag, noe som fungerte dårlig, fordi det var vanskelig å få travle kulturfolk til å engasjere seg, samtidig som det fort oppstod interessekonflikter mellom ulike brukere.

– Men så kom jeg på å bruke de etablerte grupperingene, altså Stjørdal Næringsforum og Eldrerådet, Kunstforeningen og Musikkrådet. De hadde styremøter uansett, og så greide jeg å få innpass der. Så lagde vi milepæler og workshops med alle sammen med et særlig støt rett før arkitektkonkurransen. Og en ny runde før juryeringen. Det var få, men gode møter. Og de hadde virkelig noe for seg. Jo bedre brukermedvirkning, desto bedre fungerer funksjonene i dag.

Ola Morten Teigen (FrP), kommune­politiker og støttespiller i planleggings­perioden, nå rådmann i Hadsel kommune. 

Ola Morten Teigen (FrP), kommune­politiker og støttespiller i planleggings­perioden, nå rådmann i Hadsel kommune. 

Ola Morten Teigen, now chief executive at Hadsel municipality.

Jomar Ertsgaard, enhetsleder for kulturproduksjon, Kimen. Kommunens mann i byggeprosjektet. 

Jomar Ertsgaard, enhetsleder for kulturproduksjon, Kimen. Kommunens mann i byggeprosjektet. 

Jomar Ertsgaard, manager for cultural production, Kimen.

Hele byen i ryggen

Det påfallende med historien til Jomar Ertsgaard er at medvirkning her ikke begrenser seg til de ulike særinteressene som flyttet inn i bygningen. Han er ivrig på å understreke at selv om det har vært politisk vilje til prosjektet i mange tiår, er det faktisk Stjørdal Næringsforum som stod bak initiativet til det planverket som konkret lå til grunn for det prosjektet som ble gjennomført.

“– Vinnerforslaget i konkurransen for ny sentrumsplan pekte ut noen sentrale punkter, valg av tomt og ­parken og det hele. Og slik ble det.
– Og så gikk alt på skinner?
– Haha, nei, så ble det en vanvittig krangel.”

– Tidlig på 2000-tallet gjorde de en utreding av hva vi i Stjørdal egentlig vil med sentrumet vårt. De så med en gang behovet for aktivitet og kulturelt innhold. Det førte til at politikerne ble presset til å utlyse en konkurranse for ny sentrumsplan, som ble vunnet av Narud Stokke Wiig – Gudmund Stokke kommer jo omtrent herfra. Vinnerforslaget pekte ut noen sentrale punkter, valg av tomt og parken og det hele. Og slik ble det.

– Og så gikk alt på skinner?

– Haha, nei, så ble det en vanvittig krangel.

Etrsgaard beskriver en mangeårig politisk knokkelkamp, der mange vedtak gikk gjennom med bare én fattig stemmes overvekt.

En situasjon Ola Morten Teigen kjenner seg godt igjen i.

– Vi hadde en stabil blokk med senterpartiordfører over fire perioder, og det var en forutsetning. Men samtidig befant vi oss konstant på et nivå der balansen var helt hårfin. Vi hadde kommunestyremøter der én representant var syk. Og så ble hele prosjektet stemt ned og frosset frem til neste styremøte. Med betydelige kostnadsøkninger, akkurat det kulturhusmotstanderne fryktet mest, paradoksalt nok.

– Hvem var mot, da? Og hvorfor?

– Det var litt omvendte roller enn man pleier å ha, kan du si. Arbeiderpartiet agerte veldig populistisk fra sin opposisjonsrolle, slik FrP kanskje ofte gjør, og gav kulturhuset skylden så fort noe annet ikke fikk penger. Men realiteten var jo at det hadde kommet kostnader til kultur uansett. Og det var nok derfor jeg og Frp gikk inn for det i utgangspunktet.

Teigen forteller at musikk- og kulturskolen levde på overtid i nedslitte lokaler. Biblioteket fungerte ikke. For små dansesaler ble leid dyrt fra private. Samfunnshuset var direkte uegnet for forestillinger. 

– Dette kunne vært løst separat. Men da hadde man hatt null synergi. Så Kimen var en pragmatisk og praktisk løsning.

– Jeg skjønner det. Men allikevel kunne dere jo gjort dette mye billigere. Jeg har sett flere kulturhus med langt lavere standard enn det dere har fått til her. Var det et øyeblikk da du og dere fikk en slags arkitektonisk oppvåkning?

– Ja, jeg må si at resultatene fra arkitektkonkurransen åpnet øynene våre for mulighetene. Vi fikk flere gode forslag, men da Reiulf og gjengen presenterte sine visjoner og dette med å ta noe så jordnært som et trønderlån og sette sammen flere lån til et stort kulturhus, ja så fikk jeg et nytt perspektiv på hva dette kunne være. Og det er ting jeg er stolt av at vi har fått til her, selv når budsjettene begynte å bli stramme på slutten. Som bruken av betong, med plasstøpte vegger med smale treplanker i forskalingene. Det gjør en forskjell.

– Du snakker jo som en durkdreven arkitekt!

– Haha, det kom underveis! Du må huske at dette huset var en stor del av min hverdag i mange år. Jeg snakket om Kimen alle steder fra Stortinget til grendehus. Og noe av det sitter i.

“Funksjonene kunne vært løst separat. Men da hadde man hatt null synergi. Så Kimen var en pragmatisk og praktisk løsning.” 
 

“Funksjonene kunne vært løst separat. Men da hadde man hatt null synergi. Så Kimen var en pragmatisk og praktisk løsning.” 

“The functions could have been solved separately. But that would have given zero synergy.”

En stedstilpasset storstue

Og det er ikke så vanskelig å forstå entusiasmen til Teigen, for mens han viser meg rundt vokser Kimen frem som et flott hus. Ikke bare i kraft av å inneholde de riktige funksjonene, eller en påvist suksess ved at storsalen trekker fulle hus eller at kinoen nesten firedoblet besøkstallet det første året. Men også som offentlig arkitektur: det er flere av de grepene Ertsgaard peker ut som fremstår som både nøkternt stedstilpassede og formalt innovative på en og samme tid.

Som nevnt er huset organisert med en kjerne av betong der alle rom som krever lite lys og god lydisolasjon er plassert: konsertsaler, kinosaler, kirke og tekniske rom.

Rundt denne kjernen er det arealer som fungerer som sirkulasjon, og i disse åpne planene er det lagt inn noen mer fritt plasserte bokser som huser spesialfunksjoner som øvingsrom og dansesaler. Det som er mest slående, i tillegg til rom med gode egenkvaliteter, er hvordan alle særfunksjonene er bundet sammen helt uten trange arealer og korridorer.

– Akkurat her kunne det blitt vanskelig, sier Ertsgaard, og tar meg med inn i gangarealene foran dansesalene. 

– Men Reiulf fikk rett her også, selv om jeg ikke hadde tro på det. Og resultatet er at dette er noe mer enn en trang tarm hvor man venter på ungene sine, det kan også brukes til aktivitet.

Ertsgaard viser til stor takhøyde og vegger som skråner markant utover, slik at rommet åpnes oppover, samtidig som et stort vindu i enden og slisser ned til etasjen under besørger lys og luft.

– Vi ville jo være en god bestiller. Og for noen rom kom vi med helt detaljerte kravspesifikasjoner, som storsalen vår. Men allikevel er det utrolig hva som har blitt til i møte med arkitektene.

En presisjon i bestillingene som Ramstad selv sier han opplevde som en helt klar ressurs fremfor en begrensing:

– Jeg har sjelden vært borti et stort prosjekt der så mange spredte interesser har vært så godt samlet. Og problemet for oss som arkitekter oppstår ikke her, med presise spesifikasjoner, men i prosjekter der sterke brukergrupper ikke er koordinert og fritt har fått diktere ditt og datt. Det fører ofte til en veldig naiv programmering. Og så må vi som arkitekter starte på nytt.

– Så faste parametere er en fordel om de bare er de riktige parameterne?

– Ja. Jomar jobbet med dette på en samfunnsmessig særdeles god måte, prosjektet var tungt forankret i stedet og konkrete behov, og vi ble veldig inspirert av det. Du kan si at det var som å komme til en harpe som var helt ferdig stemt. Slik at vi kunne bruke tiden på å lage ny musikk.

“Vi vurderer å ta ned de få skillene som er her i dag, og for eksempel la biblioteket stå åpent hele tiden. Hvis det viser seg at det ikke er noe svinn, ville det være en fantastisk ting.” 
 

“Vi vurderer å ta ned de få skillene som er her i dag, og for eksempel la biblioteket stå åpent hele tiden. Hvis det viser seg at det ikke er noe svinn, ville det være en fantastisk ting.” 

“We are considering removing the few separations that are still in place, and keep the library completely open, for example. If it turns out that nothing actually disappears, that would be fantastic.”

Bygget for byen rundt

Dermed kan man si at Stjørdal har fått en ny urban kjenningsmelodi. For etter at Ertsgaard har vist meg rundt i bygget, ender vi opp på den store balkongen på fasaden mot kjøpesenteret Torgkvartalet. Mellom det og der vi står ligger den nye byparken som formelt åpner til sommeren. På den andre siden står heisekraner og stillaser. Ertsgaard forteller at det er Torgkvartalet som utvider.

– Man kan like Torgkvartalet eller ikke, men det ligger i alle fall i sentrum. I Steinkjer og Levanger er kjøpesentrene plassert på utsiden, og de fine bysentraene ligger døde. Her i Stjørdal passerer tre millioner mennesker gjennom Torgkvartalet hvert år. Nå vil de bygge en ny del som er åpen mot parken og kulturhuset. 

Sammen med flere skoler i alle alderstrinn som ligger i umiddelbar nærhet, håper Ertsgaard at Kulturhuset slik ikke bare blir et aktivum i seg selv, men en generator for bedret sentrumsliv i Stjørdal. Og han vil nødig snakke om brukermedvirkning uten å nevne at eksterne aktører ikke bare utgjøres av husets brukere.

– Ta Gjensidige Brannkasse som er en viktig næringslivsaktør i Stjørdal. Vi klarte å få lederen der til å bli en del av styret i Stjørdal Kulturutvikling AS. Og da var mye gjort, da kom resten av næringslivet på banen. Slike ting er utrolig viktige på et lite sted som dette.

Lederen Ertsgaard snakker om er Margrete Mære Husby, nå pensjonert fra jobben i Brannkassen, men fortsatt aktiv i Kimen etter at hun overtok som styreleder i Stjørdal Kulturhusutvikling etter Ola Morten Teigen.

Hun forteller at Kimen lenge delte befolkningen så vel som politikerne på midten. Men selv om prosessen ikke nødvendigvis skapte full konsens, involverte den lokalbefolkningen på en direkte måte.

– Gjennom Stjørdal Kulturutvikling arbeidet vi for å få til finansiering med bidrag fra foreninger og enkeltpersoner. Det er så basalt som å selge stoler i storsalen, og det er klart at det å betale tusenvis av kroner for en privatperson sitter langt inne. Men arbeidet gjorde at vi møtte alle, både de som var for og mot. Ikke minst bedrifter, der det å ha kontakt ansikt til ansikt var veldig positivt.

– Så det brede lag av befolkningen er positive nå?

– Ja. Og du må ta med at Stjørdal har rike kulturelle røtter. Vi har sterke tradisjoner for dans, og en av Norges viktigste distriktsoperaer har lenge holdt til her. Kimen handlet mer om å føre eksisterende krefter sammen enn å skape nye behov.

“Men allerede da jeg går ut av bilen, endrer bildet seg. Tydelige tråkk skjærer over den frosne bakken foran inngangen, et uterom som ikke er enda en parkeringsplass slik jeg først trodde, men en slags nyetablert park.” 
 

“Men allerede da jeg går ut av bilen, endrer bildet seg. Tydelige tråkk skjærer over den frosne bakken foran inngangen, et uterom som ikke er enda en parkeringsplass slik jeg først trodde, men en slags nyetablert park.” 

“Clear paths have been trodden across the frozen ground in front of the entrance, a space which is not, as I first thought, a parking lot, but rather a freshly established park.”

Regionsutvikling

Det er umulig å bruke begeistrede kulturbyråkrater eller stolte politikere som bevis for at Kimen er vellykket stedsutvikling. Men det som blir tydelig når man nøster i bakgrunnen for huset, er at det ligger en lenge modnet strategi og tungt lokalt forankret historikk bak prosjektet. Med sin nærhet til Trondheim og ekstremt gunstige infrastruktur knyttet opp til flyplassen og E6 er Stjørdal allerede en vekstkommune.

Ertsgaard forteller at selv om huset er tenkt lokalt er det flere av tilbudene, som kino eller forestillinger med Riksteateret, som trekker folk fra hele omlandet, også Trondheim. Og at det som politisk sees som den største utfordringen nå ikke er bruken av huset, men behovet for å etablere støttefunksjoner innen servering for å betjene et publikum som ikke bare er sultne på kultur.

– Det er klart at vi tenker slik. Men først og fremst er dette et hus som skal gjøre at befolkningen – hele befolkningen – i Stjørdal får det bedre i hjembyen sin. Skriv det.

Arkitekt Reiulf Ramstad. 

Arkitekt Reiulf Ramstad. 

Architect Reiulf Ramstad.

“Først og fremst er dette et hus som skal gjøre at befolkningen – hele befolkningen – i Stjørdal får det bedre i hjembyen sin.” 

“Først og fremst er dette et hus som skal gjøre at befolkningen – hele befolkningen – i Stjørdal får det bedre i hjembyen sin.” 

“First and foremost this is a building that should make Stjørdal a better place for the people who live here. For everyone who lives here.”

Fakta

Kimen Kulturhus er tegnet av Lusparken Arkitekter, Reiulf Ramstad Arkitekter og JSTArkitekter. Les også arkitektens omtale av Kimen Kulturhus.

English Summary

The Culture Behind the Cultural Centre

By Gaute Brochmann

This article was supposed to have placed Kimen within the story of the long row of cultural centres that have sprung up in small town centres all over Norway in recent years. But the story turned out to be a different one, says Gaute Brochmann. Far from being a satellite of central cultural policy, this building is the final embodiment of half a century of local engagement, across political divides.

Brochmann has talked to some of the people central to the effort – local politicians and culture workers with a practical focus on local needs. The result is a huge complex, with recognisably general functions – concert hall, library, youth club, cinemas etc. – but singular in its inception and the process that has led to its realisation. The process involved consulting a long list of local interest groups. Not the conventional “user groups” of the people who were going to occupy the building, but local associations, clubs and societies, who all had hopes for what a new cultural centre might have to offer. As a result, the final structure has the backing of pretty much the whole local community.

– This building has grown from local DNA, says architect Reiulf Ramstad. And surrounded by a foyer full of people young and old, using the centre for all it’s worth, Brochmann has to agree. The building combines its multitude of functions with surprising openness. They are even considering leaving the library open 24-7.

Gaute Brochmann is an architect and freelance architecture critic.

Kulturen bak kulturhuset
Gaute Brochmann
Gaute Brochmann (f. 1980) er arkitekt MNAL og redaktør for Arkitektur N (fra desember 2017). 
Kulturen bak kulturhuset
Publisert på nett 28. oktober 2020. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 3 – 2017. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.