Pavlina Lucas’ PhD-bok. Boken følger ikke standardformatet, men var en del av utstillingen etter at PhD-søknaden var godkjent.  Foto: Pavlina Lucas
Foto: Pavlina Lucas

Kunnskapsbygging

Doktorgradsavhandlinger i arkitektur har de siste 30 årene vært en kilde til kunnskap og kunnskapsutvikling i Norge. Et sentralt begrep i diskusjonen om kunnskapsbygging i arkitekturen har vært Research by Design, en tilnærming og metodikk som er spesifikk for de formgivende fagene. Hvor langt har denne utviklingen kommet?

Teori og praksis ses ofte som motpoler innenfor fag som arkitektur og design. Hvilket behov har praktiske eller utførende fag for teori, og hvordan kan vi bygge teori utfra og for utøvende fag? Hva må vi vite for å lage? Hva må vi lage for å vite? Og hvem er arkitekturforskningen for?

– Arkitekturforskningens utfordring i dag er å bedre praksis gjennom både tradisjonell og designbasert forskning, sier Halina Dunin-Woyseth, som i dag blant annet er professor emerita ved AHO. Dunin-Woyseth er en av de som har vært ansvarlig for å ha etablert arkitekturforskningen i Norge. – Utfordringen er å engasjere seg på en faglig og forskningsmessig kompetent måte med å løse samfunnsproblemer og bidra til generell kunnskapsutvikling.

Med andre ord skal forskningen både informere fagfeltet og bedre praksis, samtidig som arkitekturforskning også må ses på som noe som forandrer seg over tid.

Forskerkurs på AHO 1993. Christian Norberg-Schulz med en kopp kaffe.  Foto: Halina Dunin-Woyseth

Forskerkurs på AHO 1993. Christian Norberg-Schulz med en kopp kaffe. 

Research seminar at AHO in 1993. ­Christian Norberg-Schulz with coffee. 

Foto: Halina Dunin-Woyseth
Forskerkurs 1993.

Forskerkurs 1993.

Forskerkurs 1993.

Nye universitetslover, nye tanker

Med de nye universitets- og høgskolelovene åpnet det seg muligheter for en redefinisjon og avklaring av hva en doktorgrad kunne og skulle være. I de tidlige 1990-årene kom det også regelverk for norsk arkitekturforskning på PhD-nivå, og en større grad av profesjonalisering av arkitekturens forskerfelt. Frem til da hadde doktorgrader innen arkitektur ofte vært gjort på eget initiativ og finansiert individuelt på ulike måter. Det var ingen sjeldenhet i Norge at denne type forskning ofte var basert på et overblikk over egen praksis, som en slags monografi over egen yrkeskarriere. 

Men med den nye universitetsloven skulle en del ting endre seg. I 1990 ble dr.techn. Halina Dunin-Woyseth utnevnt til forskningsleder ved det som i dag er Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo. Det tilfalt henne å lede prosessen som førte til etablering av et rammeverk for hvordan oppbygningen av doktorgrader skulle være ved AHO. 

“– Det var ingen enkel oppgave å skulle etablere en doktorgrads­utdanning.”

– En av mine funksjoner som prorektor var å sitte i en forskningskomité ved det daværende Universitetsrådet, som fikk i oppgave å definere Norges første doktorgradsregelverk, forteller Dunin-Woyseth.

– Jeg ble utnevnt til leder for et ennå ikke-eksisterende doktorgradsprogram ved Arkitekthøgskolen. Jeg fikk i oppgave å etablere et slikt program og sette det i gang. 

Det var ingen enkel oppgave å skulle etablere en doktorgradsutdanning, forteller hun. Både praktikere og akademikere var i utgangspunktet lite positive til prosjektet. Men en av de største utfordringene var å formulere et kunnskapsgrunnlag for undervisning på doktorgradsprogrammet. 

– Vi måtte formulere et pensum for forskerutdanningen for at arkitektur skulle kunne diskuteres med de andre kunnskapsprodusentene ved universitetene, samtidig som forskningen måtte få aksept for innhold og form i eget fagmiljø.

Med andre ord skulle det fastlegges et utgangspunkt for forskning som kunne diskuteres og aksepteres både utover faget og innad på Arkitekthøgskolen. Samtidig var det viktig for Dunin-Woyseth at man utviklet feltspesifikk forskning, altså at man drev forskning på fagfeltets egne premisser.

– Det måtte være et forskningsperspektiv utviklet inne fra feltet, ikke ovenfra og ned, sier hun.

Halina Dunin-Woyseth

Halina Dunin-Woyseth

Nigel Cross’ første introduksjon til Research by Design-begrepet: boken Developments in Design Methodology fra 1984. 

Nigel Cross’ første introduksjon til Research by Design-begrepet: boken Developments in Design Methodology fra 1984. 

Nigel Cross’ introduction to RbD from 1984.

Forskning med design

Utover i 90-årene ble det satt fokus på hvordan arkitektur-forskning kunne initieres og utvikles innenfor arkitekturfeltet.

Allerede i 1995 ble Arkitekthøgskolen det eneste lærestedet i Norge hvor kunstnere og designere kunne søke opptak til et doktorgradsstudium. Frem til da hadde man måttet gå gjennom universitetet for å bli doktor innen arkitekturfagene, og da på de akademiske premisser som var lagt for den kunnskapsdisiplin man valgte å studere innen – kunsthistorie, sosiologi, idéhistorie osv.

– I 2000 ble det holdt en konferanse i Delft i Nederland som i ettertid kan sees på som etablerende for begrepene Research by Art og Research by Design, forteller Dunin-Woyseth. – Vi var i en situasjon der vi måtte finne en felles plattform, ikke bare for arkitektur, men for flere skapende fag, forklarer Dunin-Woyseth.

– Det var ikke bare arkitekter det gjaldt, det var også designere, industridesignere, kunstnere, klesdesign og lignende profesjoner, som begynte å bli opptatt av å utvikle fagspesifikk forskning. 

Begrepet Research by design ble formulert av den britiske designprofessoren Nigel Cross allerede i 1980-årene. På Arkitekthøgskolen forsto de at Research by Design var en attraktiv metodikk for praktikere, og ønsket å inkludere den som en av flere forskningsmetoder i doktorprogrammet.

– Folk ønsket at deres praksiserfaring, deres designerly way of thinking and knowing, skulle brukes til å formulere problemstillinger, utvikle fagspesifikke forskningsmetoder og levere praksisrelevante forskningsresultater, sier Dunin-Woyseth. 

– Jeg fikk en del kritikk i forskningsmiljøet på AHO da jeg begynte å fremme behovet for å utvikle en mer feltspesifikk akademisk tilnærming, forteller Dunin-Woyseth.

– Dette skjedde særlig etter at jeg som leder av doktorprogrammet inviterte fagutøvere inn for å diskutere med studentene, for å nærme seg en forståelse av blant annet fagenes ”tause kunnskap”, og hvordan den kunne deles og læres.

En av Dunin-Woyseths kolleger på denne tiden var designer Birger Sevaldson, som ble ansatt ved AHO i 1991, og i dag er professor ved AHOs institutt for design, der han både leder forskningsprosjekter og overser doktorgradsstipendiater.

– Vi hadde mange diskusjoner rundt år 2000 for å få til Research by Designforskning, forteller Sevaldson. 

– Det har vært en del motstand, også her på huset, fra folk som ikke kommer fra arkitekturfaget, men som er teoretikere. Det har vært veldig fremmed for dem å tenke i disse banene.

Selv disputerte Sevaldson i 2005, med en avhandling med tittelen ”Developing Digital Design Techniques – Investigations on creative design computing”. På spørsmål om hvordan han vil beskrive RbD-forskning forklarer han det som forskning der kunnskap genereres gjennom egen praksis, og der man ikke nødvendigvis starter med en hypotese. Kunnskapen dreier seg mer om hvordan ting kan og bør være, enn hvordan de er.

Birger Sevaldson

Birger Sevaldson

“Ambient Amplifiers”, rapid prototyingmodell fra Birger Sevaldsons doktorgradsarbeid.  Foto: Birger Sevaldson/OCEAN North

“Ambient Amplifiers”, rapid prototyingmodell fra Birger Sevaldsons doktorgradsarbeid. 

From “Ambient Amplifiers, model from Birger Sevaldson’s PhD project.

Foto: Birger Sevaldson/OCEAN North
Fra “Ambient Amplifiers”. 

Fra “Ambient Amplifiers”. 

From “Ambient Amplifiers”. 

World Center for Human Concerns, New York, av Ocean North. Fra Birger Sevaldsons doktorgradsarbeid. Foto: Birger Sevaldson/OCEAN North

World Center for Human Concerns, New York, av Ocean North. Fra Birger Sevaldsons doktorgradsarbeid.

World Center for Human Concerns, New York, by Ocean North. From Birger Sevaldson’s PhD project.

Foto: Birger Sevaldson/OCEAN North

RbD på AHO

For semesteret 2007/2008 ble en gruppe på rundt ti doktorgradsstipendiater som skulle jobbe med Research by Design ønsket velkommen til AHO. Dette skulle vise seg å by på flere problemer, både for skolen, men også for studentene. 

“– Det fantes ikke forbilder for hvordan man kunne lykkes i å ­gjennomføre doktorgradsprosjekter innen den nye forskningsretningen...”

– Det fantes ikke veiledere i Norge med relevant erfaring på denne tiden. Det fantes ikke forbilder for hvordan man kunne lykkes i å gjennomføre doktorgradsprosjekter innen den nye forskningsretningen for skapende fag, forteller Dunin-Woyseth.

Sammen med Andrew Morrison, som i dag er leder for Centre for Design Research på AHO, stod Sevaldson i 2010 bak et nummer av journalen Formakademisk med tittelen ”Research by Design”.1

– Jeg tror det nummeret gjorde mye for å underbygge RbD. Det er blitt et mye diskutert tema i designforskingen internasjonalt, forteller Sevaldson. – Utfordringene den gang var filosofiske. Det var noen som mente dette ikke var ordentlig forskning, fordi prosjektene ikke var bygget opp på en tradisjonell måte. Vi studerte jo ikke eksisterende fenomener, men designet vårt eget forskningsobjekt. 

Med det mener han at RbD har som delpremiss at man ikke bare skal lage et spørsmål og finne et svar. I stedet tar man for seg et område, kartlegger det og derfra identifiserer man problemstillinger. Samtidig skal man være klar over tidligere forskning på feltet, og hvordan man posisjonerer sin egen forskning i forhold til den. 

– Vi kalte det Research by Design for å lage en nyanse til Research through Design. I England dekker through Design-begrepet ideen om at kunst i seg selv kan være forskning, forteller Sevaldsson.

– Jeg mener ikke at design automatisk er forskning. Formgivende arbeid kan skape kunnskap for de som driver med det, men det er ikke forskning så lenge du ikke systematiserer, deler og publiserer det. 

Pavlina Lucas

Pavlina Lucas

Pavlina Lucas’ PhD-bok. Boken følger ikke standardformatet, men var en del av utstillingen etter at PhD-søknaden var godkjent.  Foto: Pavlina Lucas

Pavlina Lucas’ PhD-bok. Boken følger ikke standardformatet, men var en del av utstillingen etter at PhD-søknaden var godkjent. 

Pavlina Lucas’ PhD book. Diverts from standard format, part of the exhibition after her PhD application was approved.

Foto: Pavlina Lucas

Utenfor fakultetet

En av doktorgradsstipendiatene som ble tatt opp som en del av AHOs satsning på RbD var Pavlina Lucas. Hun hadde sin master i arkitektur fra Harvard Graduate School of Design, samt utdannelse i fotografi. 

– Etter åtte år i arkitekturpraksis trengte jeg tid til å reflektere over hva jeg hadde lært, forteller hun.

Hennes forskning hadde som mål å finne måter å fremme intuisjon i arkitekturprosessen på. Gjennom fotografiet eksperimenterte og forsket hun på de spørsmålene som dukket opp i formgivningsprosessen.

– I min opprinnelige søknad sa jeg at jeg skulle jobbe med installasjoner, men det var ikke mulig fordi vi ikke hadde fasiliteter eller støtte til det. Derfor brukte jeg fotografering og refleksjon. 

Da Lucas disputerte var det med en utstilling, en performance og en bok satt sammen av mindre publikasjoner. I tillegg kom en tradisjonell prøveforelesning og disputas. 

Selv anser hun at prosjektet hun valgte å gjøre lå veldig tett opp mot en kunstnerisk praksis. Det skulle vise seg å bli en utfordring, også innenfor miljøet på AHO. 

– Jeg ble møtt med skepsis både fra ansatte på det vitenskapelig orienterte instituttet, som ikke så ut til å forstå hva jeg gjorde, men også fra ansatte på det teoriorienterte instituttet. De så kanskje på denne måten å forske på som en trussel mot kredibiliteten til den tradisjonelle akademiske arkitekturforskningen. 

Det var flere ting som trykket imot for gruppen med RbD-stipendiater. 

– Tradisjonell forskning og praksisbasert forskning er totalt forskjellige både i prosess og produkt, sier Lucas.

– Ideelt sett skulle vi hatt et stort studio der vi kunne sittet og jobbet i nærheten av hverandre. I stedet ble vi delegert inn i forskjellige avdelinger på skolen, i små kontorer, og bort fra den kollektive søken.

Pavlina Lucas lager en “portable horizon”, en bærbar horisont, på et keramikkverksted utenfor AHO som en del av forskningsarbeidet.  Foto: Pavlina Lucas
Foto: Pavlina Lucas

Pavlina Lucas lager en “portable horizon”, en bærbar horisont, på et keramikkverksted utenfor AHO som en del av forskningsarbeidet. 

Pavlina Lucas making “portable horizon” – element from the research, in a ceramics studio outside AHO

Sjeldent overlappende kongeriker

På AHO opprettet Dunin-Woyseth etter hvert en PhD-skole, som også er i gang i dag. Birger Sevaldson forteller at den akademiske tilhørigheten alltid har vært en utfordring. For studentene skal ikke bare lære seg å forske, de må også lære å skrive, helst på engelsk. Doktorskolen har som formål å ta tak i det rent håndverksmessige ved forskningen. Men Lucas forteller at møtet mellom praksis og akademia bød på flere utfordringer enn kun å skulle lære å skrive akademisk.

– Jeg følte at jeg som fagutøver ikke forstod all etiketten som var i bruk innen akademia, sier hun.

Også Sevaldson innrømmer at det byr på problemer å koble praksis og teori. 

– Man må se i øynene at det er ressursproblemer i mange RbD-prosjekter. De er ofte små prosjekter og tiden er begrenset, samtidig som man skal utvikle kunnskap både gjennom en praksis og gjennom teoretiske standpunkter, sier han.

– Det er en ny balanse, som nødvendigvis må gå ut over noe, i dette tilfelle kanskje tydeligheten i teoretisering og metode. Det er kanskje der kritikken kommer fra. Hvis man ser på de praksisbaserte prosjektene med for eksempel ortodokse humaniora-briller, så vil de ikke ha sjans, sier han.

Den endelige utstillingen/installasjonen var en del av presentasjonen av forskningsarbeidet. Foto: Pavlina Lucas
Foto: Pavlina Lucas

Den endelige utstillingen/installasjonen var en del av presentasjonen av forskningsarbeidet.

The exhibition/installation that accompanied final PhD presentation.

Mangler kritisk masse

Utover AHO er også NTNU en viktig bidragsyter til den norske arkitekturforskningen. Prodekan for forskning ved Fakultet for arkitektur og billedkunst (FAB), Annemie Wyckmans, begynte selv på doktorgradsprogrammet på NTNU i 2000. – I begynnelsen var det bare noen få stipendiater. Da jeg tok min PhD var vi tre stykker på kullet. Nå har vi rundt førti stipendiater og postdoktoratforskere på avdelingen.

NTNU FAB driver både med tradisjonell vitenskapelig forskning og kunstnerisk forskning, for eksempel på Kunst-akademiet, KiT. Men fakultetet har også stipendiater som jobber med RbD og praksisbasert forskning. 

– Det er også mange av de som jobber med teoribasert forskning som bruker case fra virkeligheten. I tillegg har vi mange blandingsformer, og mye deltagende forskning, forteller Wyckmans. 

– En del av våre PhD-stipendiater jobber direkte med RbD gjennom å bygge eller utforme noe, og bruker det i sin doktorgrad. Men det er faktisk ganske store utfordringer ved det. Vi ser at det er mye vanskeligere å bli ferdig og få det omformet til en vitenskapelig relevant doktorgrad.

På NTNU FAB er de i kontakt med et internasjonalt program som skal hjelpe stipendiatene og veilederne som ønsker å jobbe med RbD og praksisbasert forskning.

– For å lykkes ser vi at man må ha et godt veiledermiljø og flere stipendiater som jobber på samme måte. Vi er ikke store nok til å tilby et slikt miljø alene. Vi har for få kandidater og miljøet er for lite. Det mangler en kritisk masse, sier Wyckmans.

For øyeblikket er NTNU inne i en fusjonsprosess. En omorganisering av fakultetene betyr at FAB fra 1. januar 2017 blir Fakultetet for arkitektur og design, og designavdelingen på NTNU settes sammen med arkitektur og billedkunst. 

– Da kommer vi til å satse på å utvikle hybride forskningsmetoder, forteller Wyckmans.

– Vi ønsker i mye større grad å jobbe med hele spennet fra kunst og arkitektonisk utviklingsarbeid til praksisbasert forskning slik som RbD, og se hvordan de kan bygge på hverandre.

Tommy Kleiven

Tommy Kleiven

GSW hovedkvarter i Berlin av Sauerbruch Hutton, 1999. Fra Tommy Kleivens PhD om naturlig ventilasjon. Foto: Tommy KleivenTommy Kleiven

GSW hovedkvarter i Berlin av Sauerbruch Hutton, 1999. Fra Tommy Kleivens PhD om naturlig ventilasjon.

GSW Headquarters, Berlin, Sauerbruch Hutton 1999. From Tommy Kleiven’s PhD on natural ventilation.

Foto: Tommy KleivenTommy Kleiven

Behov for kunnskap

En av de ferdige doktorandene fra NTNU er arkitekt Tommy Kleiven, som disputerte i 2003. I forskningen sin så han på arkitektoniske muligheter og konsekvenser av å utnytte naturlig ventilasjon. Kleiven ble tatt opp på PhD-studiet bare ett år etter fullført mastergrad. På NTNU ble han del av en tverrfaglig doktorgruppe som også besto av en maskiningeniør og en bygningsingeniør. Utover det tverrfaglige aspektet, som spilte en stor rolle i Kleivens forskning, var oppbygningen mer tradisjonell, med et vitenskapelig fokus. 

“Kleivens PhD-avhandling om naturlig ventilasjon og passiv energi­design er blant de mest nedlastede avhandlingene på NTNU.”

Selve årsaken til at han valgte å gå tilbake til NTNU etter mastergraden var et behov for mer kunnskap. 

– Jeg hadde vært ute i praksis en kort periode og hadde hatt et lite år på et arkitektkontor, men jeg kjente behovet for å fordype meg i et område innen feltet, sier Kleiven.

Å komme tilbake til NTNU var ikke en veldig stor overgang, forteller han. 

– Jeg vil si det var uproblematisk. De veilederne jeg hadde på masterløpet var også veiledere på doktornivå. 

Etter endt PhD-studium gikk han videre til en forskerstilling ved SINTEF. Her ble Kleiven i åtte år før han vendte tilbake til arkitekturpraksis i kontoret Tegn 3, som avdelingsleder med ansvar for temaområdet energi og miljø. Fra selve PhD-studiet mener Kleiven han fikk med seg kunnskap om metode, og betydningen av en grundig analytisk tilnærming. 

– Samtidig ga det en økt kunnskap på et område innenfor arkitekturfeltet som er veldig bra å ha med seg, sier han.

– Det gir større tyngde på ett felt, og det er lettere å gå inn i andre områder innen arkitekturfaget og stille spørsmål til hvordan ting gjøres.

Fremme kunnskap

De siste årene er det blitt mer vanlig for PhD-studenter å gå videre til utøvende praksis, i stedet for å fortsette innenfor akademia. Halina Dunin-Woyseth forteller at statistikker i Europa og i USA viser at de fleste doktoralumni for tiden velger å returnere til praksis. Wyckmans meddeler at de på NTNU ser at flere PhD-studenter går videre til å søke jobber i det offentlige. 

– Tidligere var det slik at de fleste studentene herfra hadde lyst å starte sin egen bedrift eller jobbe på arkitektkontor, forteller hun.

– Nå ser vi også at en rekke bedrifter har sine egne forskningsenheter, eller faktisk satser på å ansette eksperter som har en forskningsutdanning. 

Sevaldson har lignende erfaringer, og peker på en økt vilje til å involvere forskerne i fagfeltets diskusjoner generelt. 

– Innen design er det et kjempebehov for folk med topputdannelse. Man skjønner at vi skal konkurrere på kunnskap. Bedriftene er ute etter kunnskap og forskning, de står i kø for å jobbe med oss her på instituttet. 

Nettopp dette med å få ut kunnskapen, også utover selve institusjonen, er et viktig punkt i forskningen. På NTNU forteller Annemie Wyckmans at de har lagt merke til at selv om det produseres mye kunnskap, så når den ikke alltid ut.

– Vi skaper mye kunnskap og erfaring, men vi bruker ikke nok tid på å få den ut til samfunnet, innrømmer hun.

Også i politiske prosesser forsøker NTNU være synlige, blant annet i utviklingen av nye regler og forskrifter. Mye av forskningen som skjer på fakultet dreier seg om utslippsreduksjon og arkitektonisk kvalitet, nye bærekraftige løsninger, og positive muligheter innen miljø og energi. Kunnskapen formidles for sakte hvis man skal jobbe tradisjonelt akademisk, mener de på NTNU.

– De siste to årene har vi forsøkt å få større gjennomslagskraft, forteller Wyckmans. 

– Altså å ikke bare publisere ett sted og håpe noen oppdager det, men i mye større grad bli mer aktive på nettverksaktivitet, og ved å ta del i utredninger både nasjonalt og internasjonalt der vi kan fremme kunnskapen direkte.

Annemie Wyckmans

Annemie Wyckmans

Kunnskap i praksis

Men for de som skaper denne nye kunnskapen er det også et spørsmål hva forskningen tilfører dem. Er en doktorgrad verdt det? På spørsmål om hvilken status han mener en PhD har i det norske arkitekturfeltet, svarer Tommy Kleiven at han ikke anser den som spesielt høy. 

– Men jeg tror kunnskapen er nyttig. Kanskje ikke primært når det kommer til prosjektering, men for å være med i konseptfaser og kunne jobbe mer overordnet. Å ha den kunnskapen på arkitektkontoret er nyttig, forteller arkitekten.

Kleivens PhD-avhandling om naturlig ventilasjon og passiv energidesign er også blant en av de mest nedlastede avhandlingene på NTNU. I skrivende stund har den blitt lastet ned 84 769 ganger i fullversjon. 

Pavlina Lucas beskriver PhDen sin som en ”personlig meditasjon”.

– I fem år jobbet jeg med et tema som virkelig interesserte meg. Det var fantastisk å bruke den tiden til å tenke og reflektere rundt fundamentale spørsmål innen arkitektur. Nå ser jeg at kunnskapen jeg bygget opp begynner å sige inn i praksisen min.

Men samtidig forteller doktoren at hun ikke alltid ønsker å fortelle alle samarbeidspartnere eller oppdragsgivere om sin forskningsbakgrunn, av frykt for å bli stemplet som en som jobber i en teoretisk sfære.

– På en måte kan det diskreditere deg som fagutøver, fordi folk ikke tror du kan noe om materialer, at du ikke kan være på byggeplassen, eller si fra til håndverkere, altså at du ikke får arbeidet gjort.

I den virkelige verdenen

På spørsmål om hvilke kriterier som bør ligge til grunn for forskningen på PhD-nivå, svarer Tommy Kleiven at den bør være nyttig i den virkelige verden. 

Flere av intervjuobjektene nevner avstanden mellom den virkelige verdenen og PhD-forskningen. For praktiske utøvere kan det som skjer på det akademiske feltet ofte virke søkt, i beste fall verdifullt, men uhåndgripelig.

“– Er det egentlig nødvendig for alle som vil dykke dypere ned i praksis innen arkitektur- og designfeltet å ta en PhD?.”

I produksjonen av praksisbaserte PhDer, i motsetning til en rent kunstnerisk praksis, er spørsmålet også om man går på akkord med både praksis og akademia i et forsøk på å gripe over begge. Og er det egentlig nødvendig for alle som vil dykke dypere ned i praksis innen arkitektur- og designfeltet å ta en PhD?

– Spørsmålet er kanskje om man bør innføre en ”Master Master” eller ”Golden Master”, sier Dunin-Woyseth.

– Arkitekturprofessor ved Zurich University of Applied Studies, Oya Atalay Franck, spør hvorfor vi kaller personer som har gjennomført denne type studier for ”doktor”. Hun spør seg om man ikke bare kunne ha en tittel som sier at man er blitt bedre kvalifisert som reflekterende praktiker. 

Et ønske om samfunnsendring og om å produsere nyttig kunnskap preger mye av den norske PhD-forskningen. Samtidig er diskusjonen om hvordan forskningen skal foregå, og hvordan teori og praksis ideelt sett skal påvirke hverandre, fremdeles langt fra avsluttet. 

Nordisk Arkitekturforskning, en felles nordisk akademisk kanal for publisering av arkitekturforskningen i Norden. 

Nordisk Arkitekturforskning, en felles nordisk akademisk kanal for publisering av arkitekturforskningen i Norden. 

The Nordic Journal of Architectural ­Research, a joint Nordic channel for publishing architectural research from the Nordic countries.

Nordisk Arkitekturforskning

Nordisk Arkitekturforskning

The Nordic Journal of Architectural ­Researc

Nordisk Arkitekturforskning

Nordisk Arkitekturforskning

The Nordic Journal of Architectural ­Researc

Noter
  1. Formakademisk, Vol. 3, nr. 1, (2010). https://journals.hioa.no/index...
English Summary
Building knowledge. The development of architectural research in Norway

By Kristina Ketola Bore

For three decades, Norwegian research projects and PhDs have been a source of knowledge in the discipline of architecture. Traditionally, there has been a certain polarity between theory and practice in architecture. What do we need to know in order to make? Or to make in order to know? And who is architectural research for?

In this article, Kristina Ketola Bore traces parts of the short history of design research in Norway since its inception in the 1980’s and -90’s. Changes in university legislation in Norway redefined the doctoral degree, and spurred a local debate about the possibilities of “research by design” – RbD. With this field-specific methodology as a main focus, Ketola Bore discusses the developing research priorities of the two main schools of architecture. With contributions from both early and more recent PhD scholars, she describes some of the main challenges of RbD, both in the definition of research projects and in the reception of RbD projects within a university context. 

The schools of architecture represent different approaches to these challenges. Are RbD projects mainly a tool for developing insight within the individual, or can they contribute to a common pool of accumulating knowledge? The discussion of what constitutes useful architectural research, is set to continue, Ketola Bore concludes.

Kristina Ketola Bore is a design writer and has a Master’s degree in design criticism.

Kunnskapsbygging
Kristina Ketola Bore
Kristina Ketola Bore har en master i Design Writing Criticism fra London College of Communication, og jobber som designkritiker, redaktør og foreleser…les mer
Kunnskapsbygging
Publisert på nett 28. mars 2019. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 1 – 2017. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.