På markedet
Artikler / Leder

På markedet

Innen dette nummeret av Arkitektur N går i posten har finanskomiteen levert sin innstilling til Oslo bystyre om hvorvidt eiendommene i Hauskvartalet skal selges. Til sak nr. 39/16 på komiteens saksliste ligger det i skrivende stund 47 saksunderlag, inkludert salgskontrakten med Urbanium AS, som med sine 30 millioner fikk tilslaget på den attraktive sentrumstomten, og er først i kjøperkøen. De alternative budene, blant dem budet fra Anthon B. Nilsen Eiendom basert på forprosjektet til Eriksen Skajaa Arkitekter, er ikke inkludert i sakspapirene.

Reguleringsplanen for Hauskvartalet, som ble enstemmig vedtatt i 2008 og regulerer kvartalet til ”spesialområde – byøkologisk kulturkvartal”, er unik. ”Målet er å legge til rette for bevaring og utvikling av Hauskvartalet som et levende lokalsamfunn og kulturhus”, står det i plandokumentet. 

Deler av Hauskvartalet har vært bebodd av husokkupanter siden 1999. I andre deler av kvartalet har det utviklet seg et aktivt kunst-, musikk- og teatermiljø. Dette er det levende lokalmiljøet reguleringsplanen refererer til, og som planen vil sikre ved å kreve ”stor grad av brukermedvirkning” og ”enkel standard og gunstige rammevilkår for nyetablering av kunstrelaterte virksomheter og bolig”. Den kontinuiteten som ligger i disse enkle formuleringene legger grunnlaget for sosial urban bærekraft. Alt annet er nødt til å bli gentrifisering, uansett hvor mange gråvannsanlegg og takhager som inkluderes.

“Det tar tid å bygge samarbeid. Det tar tid å knytte forbindelser. Det er ikke nok å skrive under på en salgskontrakt.”

Gjennom flere tiår med et blått bystyre er både vi, hovedstadens borgere, og våre valgte politikere blitt vant til å tenke at byutviklingen styres av pengene. Byutviklingens hardware, fysiske bygninger og infrastruktur, er selvsagt avhengig av investeringer – store investeringer. Men pengestrømmen skal også styres: av lovverk, av forbrukermakt, og av politiske valg og beslutninger. I 2008 stemte altså et blått bystyre enstemmig for at det skulle være rom for et byøkologisk eksperiment i Osloplanen. To år senere instruerte de Eby om å legge Hauskvartalet ut for salg, og nå ser det ut til at et rødgrønt bystyre følger opp og er i ferd med å annullere prosjektet. Hva har skjedd?

Oslo kommune hevder det blir for dyrt for dem å sitte med ansvaret for oppgradering og drift av eiendommene. Men blant sakspapirene til finanskomiteens møte 28. april 2016 finner vi også et brev fra styreleder i Hausmania, som i samarbeid med Cultura Bank og Husbanken har forslag til alternativ finansiering.1 Det er altså ikke bare pengene det går på. Og hvis det ikke bare er pengene, så må det være ideologi.

Spørsmålet er selvsagt hvordan reguleringsplanens formuleringer tolkes. For hva betyr egentlig medvirkning? Hvem skal inkluderes i det ”lokalsamfunnet” det refereres til? Fremtidige boligkunder, eller tolererte, men illegale husokkupanter? Asplan Viak har i en rapport om medvirkning i byutviklingsprosjekter slått fast at ingen steder har medvirkningsprosessene fungert så bra som i Hauskvartalet.2 Men det betyr vel ikke at ikke Urbanium kan få til noe like bra? Eller hva?

Stikkordet må være kontinuitet. Byens hardware krever kraftige grep, hard cash, kraner og valser og vei i vellinga. Men byens software, de sosiale sammenhengene, er skjøre saker. ”Selger fraskriver seg alt ansvar for de som oppholder seg i gården” står det i Oslo kommunes kjøpekontrakt med Urbanium, med referanse til den okkuperte Hausmannsgate 40.

I mange deler av vårt forbruksstyrte samfunn kan man kanskje spore byens sosiale liv ved å følge pengene – vi lever jo gjennom våre små og store økonomiske transaksjoner, en stor del av livet etterlater seg en strøm av kvitteringer som er lette å følge. Men byen er mye mer enn det. Og det er disse andre foranderlige forbindelsene av lokale tiltak og sosiale og praktiske initiativer Eriksen Skajaa har tatt på alvor, både i de mange møtene og samtalene de har vært med på, og i det forprosjektet for fellesboliger som ble resultatet, som vi presenterer i dette nummeret av Arkitektur N.

Det tar tid å bygge samarbeid. Det tar tid å knytte forbindelser. Det er ikke nok å skrive under på en salgskontrakt. Bærekraftige løsninger er langsiktig arbeid, og langsiktighet krever kontinuitet. Så mye av Oslo blir til som et resultat av de kjappe løsningene. Til og med Boligprodusentenes Forening er enige i at rammene for dagens boligbygging i byene er for trange. Ett sted, bare ett sted i byen må det være rom for å la den kraften som ligger i en alternativ plan få gi håndfaste og varige resultater.

Brukergruppen i Hauskvartalet diskuterer framtidige boligløsninger, og konsekvensene de har for byen. Foto: Foto: Eriksen Skajaa Arkitekter

Brukergruppen i Hauskvartalet diskuterer framtidige boligløsninger, og konsekvensene de har for byen.

The user group at Hauskvartalet discusses future housing solutions.

Foto: Foto: Eriksen Skajaa Arkitekter
Noter
  1. www.oslo.kommune.no/sru/rightf...
  2. Rapport “Virker medvirkning virkelig? Evaluering av planmedvirkning i storbyene”. Asplan Viak 23. februar 2007.
Foto: Tommy Ellingsen
Ingerid Helsing Almaas
Ingerid Helsing Almaas er arkitekt MNAL og ansvarlig redaktør for Arkitektur N siden 2004.
På markedet
Publisert på nett 29. mai 2016. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 3 – 2016. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Stikkord Hauskvartalet