Rampen i borggården, Hedmarksmuseet, Hamar, 1967-2005. Arkitekt: Sverre Fehn. Rampen vakte sterke reaksjoner da museet først åpnet. –Den ødelegger rommet, hevdet noen.  Foto: Helene Binet for Arkitektur N
Foto: Helene Binet for Arkitektur N

Likegyldigheten er det verste

Arkitekt Sverre Fehn (1924-2009) arbeidet aktivt med historiene både i og rundt sine prosjekter. I 1989 snakket han med Ragnar Pedersen og Kirsti Krekling på Maihaugen om forskjellige måter å forholde seg til historien på. – Likegyldighet er det verste, sier Fehn.

Hedmarksmuseet på Domkirkeodden i Hamar åpnet i 1974, men Fehn arbeidet videre med anlegget gjennom flere etapper til de siste delene i borggården sto ferdig i 2005.

I et intervju med Ragnar Pedersen og Kirsti Krekling på Maihaugen i 1989 diskuterte Fehn sitt arbeid med middelalderruinene og Storhamarlåven. Deler av intervjuet ble trykket i Museumsnytt samme år, men deler av samtalen har aldri vært publisert.1 

Sverre Fehns tese om at man må "manifestere nuet for å få fortiden i tale" er velkjent blant arkitekter, men settes kanskje oftest i sammenheng med for eksempel Venezia-charterets åpning for kontrast heller enn kopiering i omgangen med bevaringsverdige bygninger. Vi har lett for å anta at Fehn med "å manifestere nuet" først og fremst mener at en modernistisk arkitektur bør få eksistere side om side med det gamle.

Men Fehn går lenger, mye lenger, i denne samtalen, og snakker om aggresjon, nødvendig aggresjon, i omgangen med fortiden. Arkitektur N er glade for å kunne bringe Fehns tanker på banen i diskusjonen om Regjeringskvartalet og Høyblokka. Diskusjonen om Storhamarlåven er fremdeles aktuell.

Ingerid Helsing Almaas og Einar Bjarki Malmquist

....

Ragnar Pedersen: Det er ett av dine elementer i Storhamarlåven som virker provoserende på mange: Den store rampen som svinger seg ute i gården. Mange ser det som at den ødelegger et rom. … Vi er veldig glad i rampen, for med den tilstede kan ikke ruinene betegnes som tegninger fra fortiden. Men enkelte antikvarer sier at du skjærer inn i det opprinnelige.

Sverre Fehn: Hvis du i din fantasi bygger opp bygningene, så skjærer rampen opp hele den imaginære verden de står og forestiller. Sånn kan du si at den er brutal eller aggressiv.

RP: Det er et interessant uttrykk du bruker der, og det er også et filosofisk spørsmål: Om aggresjon er noe negativt. Skal alt i museet være i harmoni? Kan det tenkes at et museum er aggressivt?

Militærhistorisk museum, Dresden, 2011. Arkitekt: Architekt Daniel Libeskind AG (ADL) med Studio Daniel Libeskind (SDL).  Foto: Hufton+Crow Photography / SDL

Militærhistorisk museum, Dresden, 2011. Arkitekt: Architekt Daniel Libeskind AG (ADL) med Studio Daniel Libeskind (SDL). 

Military History Museum, Dresden, 2011.

Foto: Hufton+Crow Photography / SDL

SF: Det, eller aktivt, kan man si. Det er å sette det på spissen, men jeg ser museer som en aggresjon i nuet, eller fortiden satt opp mot nuet. Det er ingen harmoni. Dette er en voldsom ting som vi sliter med. Jo større aggresjon du kan ha mot det, jo mer harmoniserer du deg med fortiden. Det er å si det absurd. Men det har noe med det kreative menneske å gjøre. Likegyldighet er det verste, harmoni er det nest verste. Du kan ikke egentlig få en harmoni. Museene bør ha en større aggresjon, kan man si. Et aggressivt angrep på lovene og på alt sammen. Dermed får man dialogen i gang, og man får også visualisert ruinen, og du får den som en verdi, altså. Noe du kan ta stilling til, for å si det sånn.

SF: Du går ikke inn på et museum for å få harmoni; du går inn for å kunne protestere mot dårlige malerier. Du synes det er motbydelig, mange ganger. Men du kommer i posisjon, blir et levende menneske av det og kan ta stilling til deg selv. Ved objektets prestasjon begynner du å oppdage deg selv, og det er vesentlig. Din egen verdi på grunn av avvisninger og på grunn av kjærlighet. Det er jo ikke bare kjærlighet, det er voldsomme ting som skjer i et kjærlighetsforhold.

RP: Der mener jeg egentlig vi er kommet til kjernen ved det et museum er. Veldig mange museumsfolk oppfatter museet som harmoni. Og de som ikke oppfatter det slik, de oppfatter det som en mulighet for direkte påvirkning, som politikk. Det blir veldig fort uaktuelt. Det blir bare påvirkning og opinionsdannelse. Men noen dialog med deg selv blir det ikke.

SF: Nei, det er det det ikke blir. Det er den dialogen som er museenes verdi. Jeg er jo en museumsmann, jeg lever i museer når jeg er ute og reiser. Har ingen andre steder. Ikke går jeg i nattklubber. Jeg mener, det er der du er. Og på museene får du jo veldig mye samtaler med deg selv.

RP: Det vi må unngå i museumsteknikken, det er i hvert fall at du er likegyldig?

SF: Likegyldigheten er det verste. Man kan si estetiseringen. Det er et farlig ord å bruke, men at det blir for pent, kan man si. At det ikke har noe uttrykk i seg selv. 

Militærhistorisk museum, Dresden, 2011. Fra utstillingen.  Foto: Hufton+Crow Photography / SDL

Militærhistorisk museum, Dresden, 2011. Fra utstillingen. 

Military History Museum, Dresden, 2011. Inside the exhibition.

Foto: Hufton+Crow Photography / SDL


RP: Det du sier nå, har vært forklart av to ting. Gjennom museet får du noe du mangler i vår tid, i en tid hvor verdiene skifter. Du får noe som er tidløst og noe som er aggressivt.

SF: Du bevisstgjør deg selv. Du får et eget verd fordi du møter en harmoni eller aggresjon.

RP: Kanskje det er derfor museene er interessante?

SF: Kanskje. Du får ikke det i en religiøs situasjon.

“Du går ikke inn på et museum for å få harmoni. Du synes det er motbydelig, mange ganger. Men du kommer i posisjon, blir et levende menneske av det og kan ta stilling til deg selv.”

RP: Religionen er svekket. Det eneste stedet som blir igjen i samfunnet hvor du kan møte deg selv, er museet. Derfor må det ikke være likegyldig, men aggressivt.

SF: Det er der den moderne arkitektur har utfoldelse. Vi har jo med det å skape omgivelser for menneskene å gjøre. De rom du skaper rundt objektene, tiltrekker menneskene. Hvis du har et objekt, skaper du et rom du mener det objektet trenger. Det tiltrekker menneskene, hvis det er vellykket skal de inn der og se. Menneskene kommer for å se og oppleve harmoni eller aggresjon i den historien. 

Det er som å gå inn i en verden hvor en stor fortelling fortelles. Du tenker jo krig når du har en kule. Men går du til kulen eller våpenet sånn, så har vi jo skaffet oss et våpen som eliminerer alt liv. Det er materialismens seier, den rører ikke objektene. Hvis den bomben, som er så vellykket, eksploderer, blir kloden bare full av objekter. Uten liv, hvis du skjønner. Gjenstanden i seg selv greier seg, du får et materialistisk univers som farer videre.

Det store museum er i grunnen kloden selv. Den beste konservator er kloden selv. Praktfullt. Men nå har vi plutselig muligheten til å gjøre den om til et totalmuseum, bare uten besøk. Det er perspektiver.

Teksten er utdrag av en transkripsjon av det opprinnelige intervjuet. Redaksjonens få redigeringer er godkjent av Kirsti Krekling.

 
Rampen i borggården, Hedmarksmuseet, Hamar, 1967-2005. Arkitekt: Sverre Fehn. Rampen vakte sterke reaksjoner da museet først åpnet. –Den ødelegger rommet, hevdet noen.  Foto: Helene Binet for Arkitektur N

Rampen i borggården, Hedmarksmuseet, Hamar, 1967-2005. Arkitekt: Sverre Fehn. Rampen vakte sterke reaksjoner da museet først åpnet. –Den ødelegger rommet, hevdet noen. 

Ramp across the court, archbishop's castle, Hamar, 1967-2005. Architect: Sverre Fehn. The ramp provoked strong reactions when the museum first opened.

Foto: Helene Binet for Arkitektur N
Noter
  1. Ragnar Pedersen: "Storhamarlåven : et bygningshistorisk konglomerat". Museumsnytt, nr. 1/2 1989, s. 26-29.
English Summary
The worst thing is indifference

By Ragnar Pedersen and Kirsti Krekling

– I see museums as an aggression in the present, or a posing of the past against the present. There is no harmony, says Sverre Fehn. In this partly unpublished interview from 1989, Fehn expands on his famous tenet that “you can only speak with the past by manifesting the present”. Fehn argues that aggression is necessary, that harmony is not an aim. –The worst thing is indifference, he says. –Harmony is the second worst. But this aggression that you meet when you enter a museum puts you in position as a live human being, so you can discover yourself. That is the significant thing.

This interview was conducted in March 1989. Parts were published in issue no. 1-2 of Museumsnytt, 1989. Read the whole interview in English at www.architecturenorway.no.

Likegyldigheten er det verste
Ragnar Pedersen
Ragnar Pedersen er konservator ved Hedmarksmuseet og professor i etnologi ved universitetet i Oslo.
Likegyldigheten er det verste
Kirsti Krekling
Kirsti Krekling er konservator på Maihaugen, Lillehammer.
Likegyldigheten er det verste
Publisert på nett 19. januar 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 4 – 2014. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Stikkord Sverre Fehn