Artikler / Leder

Likhetens pris

Noe av det mest forstemmende som finnes, er å møte mennesker som har Ayn Rands bok Kildens utspring som en av sine favoritter. Ikke fordi jeg ikke kan tåle en uttalt høyreradikaler; man skal respektere folk for standpunktene sine. Nei, det triste er at de som synes denne boken er så god, ofte er ganske vanlige nordmenn med et politisk standpunkt et godt stykke ut på den venstre fløyen, og som rett og slett ikke skjønner at de har lest et ideologisk frontalangrep på sosialdemokratiet og alle verdier det norske samfunnet står for.

For de av dere som ikke har lest boken, er den skrevet i 1943 og handler om enkeltmenneskets suverene rett til å gjøre som man vil, gjerne på bekostning av alt og alle. Og for å finne den ultimate legemliggjøringen av dette poenget, lar Rand romanens helt være en ung arkitekt, Howard Roark, som sloss for å få bygge modernistisk arkitektur i en tradisjonsbunden verden.

”Den egenrådige, solitære arkitekten er en kulturell klisjé som har solide røtter i virkeligheten.”

Det er et opplagt valg av hovedperson. Den egenrådige, solitære arkitekten er en kulturell klisjé som i likhet med andre klisjeer har solide røtter i virkeligheten. Vi kjenner alle nok av arkitekter som er, for å si det litt pent, veldig opptatte av å få ting på akkurat sin måte.

Dette kan kanskje virke som en merkelig innledning for å etterlyse mer individualisme i norsk arkitektur. Men la meg understreke et par poenger: For det første er ikke hovedproblemet at mange Ayn Rand-fans har feil politisk ideologi, men at de ikke har tenkt nok til å kjenne igjen en høyreradikal ekstremist når de møter en. Og for det andre: Det er stor forskjell på den individualismen som ligger i å på død og liv skulle få det som man vil og det å tenke annerledes.

Sagt på en annen måte: I mitt yrkesliv har jeg snakket med veldig mange norske arkitekter, det vil si, jeg har i stor grad lyttet til det de har hatt å si. Noe som har ført til et par observasjoner. Én er at mange norske arkitekter ser på seg selv som, om ikke radikale, så i alle fall ganske nytenkende. En annen er at de aller fleste likevel står for omtrent akkurat de samme verdiene og den samme tilnærmingen til arkitektfaget.

“Det er stor forskjell på det å på død og liv skulle få det som man vil og det å tenke annerledes.”

På bakgrunn av dette kan jeg ikke beskrive det som noe annet enn en intellektuell befrielse å få Mirza Mujezinovic på kontorbesøk. Jeg skal ikke gå i detalj for å fortelle hvorfor her, den historien får dere i bladet. Men la meg heller antyde at han på mange måter fremstår som den direkte motsatsen til den normen jeg beskrev i avsnittet over: lite selvhevdende, men med desto mer distinkt faglig egenart.

Jeg tror de færreste ønsker seg flere Howard Roark’er i norsk arkitektur. Men i en verden der det store volumet av kommersiell bolig- og næringsutvikling blir likere og likere og arkitektens rolle marginaliseres mer og mer, tror jeg genuin egenart vil være et av de fremste våpnene vi har for å ikke bare skape, men også få gjennomført bedre arkitektur.

Gaute Brochmann, Redaktør
 

Gaute Brochmann, Redaktør

Likhetens pris
Gaute Brochmann
Gaute Brochmann er arkitekt MNAL og ansvarlig redaktør for Arkitektur N fra desember 2017. 
Likhetens pris
Publisert på nett 01. oktober 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 4 – 2018. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.