Foto: Vegard Kleven
Foto: Vegard Kleven

Livet mellom byene

Regionsplanlegging i Hedmark på 1960-tallet

I Norge er 1 % av landet urbant, samtidig som 99 % av planleggingen dreier seg om tettbygde strøk. Røyne Kyllingstad regner de siste 50 årene som en sammenhengende rasering av distrikts-Norge.

Levd liv: Røyne Kyllingstad var sjef for regionplanlegging på 60-tallet, med bakgrunn som sjømann og en videre karriere som professor på AHO. Slik han ser det er både politikere og private uegnede som drivere av planfaget, fordi horisontene deres nødvendigvis er for korte. Foto: Vegard Kleven

Levd liv: Røyne Kyllingstad var sjef for regionplanlegging på 60-tallet, med bakgrunn som sjømann og en videre karriere som professor på AHO. Slik han ser det er både politikere og private uegnede som drivere av planfaget, fordi horisontene deres nødvendigvis er for korte.

Foto: Vegard Kleven

Jeg blir alltid like overrasket over hvor liten høydeforskjell som skal til for å få fantastisk utsikt. Hvordan jeg kan kjøre langs en tilsynelatende flat vei, dypt inne landet, bare for å uforvarende snu meg til høyre og se storslagne landskapstablåer åpne seg opp, nærmest ut av ingen ting, med jorder og plantefelt, grender og kirker, veier og gårdsbruk.

Og det er akkurat på et slikt sted, nærmere bestemt Bjørgegutua 60 i Furnes i Ringsaker, at Røyne Kyllingstad siden midten av 60-tallet har holdt hus. På kartet ser det ut som en bakevje. Vel fremme i huset ved skogbrynet er det jeg tok for å være en avkrok tvert imot et vidstrakt landbruksområde, åpent og innbydende.

Dette var også utsikten som møtte Røyne da han tiltrådte som regionplansjef i Hamar og Hedmarksbygdene for over femti år siden. Og det er det perspektivet som har fulgt ham siden, både rent konkret utenfor kjøkkenvinduet og i overført betydning. For i en mannsalder har Røyne arbeidet, skrevet og tenkt med ett underliggende mål, nemlig at vi må planlegge for hele Norge og skape livskraft og bærekraft ikke bare i den ene prosenten av Norge som kan kalles urbant, men for de resterende 99.

– Men hvordan man skal planlegge bygda? Haha, nei, det kan jo ikke jeg svare på alene. Uansett hva slags geni jeg hadde vært, sier det seg selv at det er et for stort spørsmål for én person, ler Røyne. – Det jeg prøver å forklare er at man burde bry seg om dette også.

Røyne sitter i kroken i sofaen, i busserull, med korslagte armer og bordet foran seg dekket av kart, planer, veiledere og bøker. «Spredt boligbebyggelse», er tittelen på den av dem, rapport 28/76 fra NIBR (Norsk institutt for by- og regionsforskning). Forsiden viser et sorthvitt-bilde av små trehus i et typisk norsk landskap med fjell, vann og skog. Og for min generasjon, eller i alle fall for meg, er bærekraftig utvikling av slike steder uløselig knyttet til hytter og rekreasjon.

Slik tenker ikke Røyne.

– Hvis vi ser på bygda på denne måten, som et sted for hytter, da blir alt en del av byen. Og slik vi planlegger nå, er det det som skjer. Byene, veiene ut av dem og bruken av distriktene: Det er på byfolkenes premisser alt sammen. Disse motorveiene, de letner kanskje trafikken mellom byene, men vi som bor mellom dem får jo ikke lov til å koble oss på en gang.

Ekte 68’er: Denne utgivelsen fra 1968 er fortsatt det Røyne regner som den beste innføringen til planfaget. Foto: Kommunal- og arbeidsdepartementet, Planlegging - hvordan planlegger vi arealbruk og utbygging?

Ekte 68’er: Denne utgivelsen fra 1968 er fortsatt det Røyne regner som den beste innføringen til planfaget.

Foto: Kommunal- og arbeidsdepartementet, Planlegging - hvordan planlegger vi arealbruk og utbygging?
Bruket: Utfordringer tilknyttet norsk landbruk må ha sitt planfaglige tilsvar. Foto: NIBR arbeidsrapport 28/76, Spredt boligbebyggelse - forslag til planleggings. og behandlingsprosedyre

Bruket: Utfordringer tilknyttet norsk landbruk må ha sitt planfaglige tilsvar.

Foto: NIBR arbeidsrapport 28/76, Spredt boligbebyggelse - forslag til planleggings. og behandlingsprosedyre
Faglig fundert: Slik Røyne ser det, er det ikke overgangen fra offentlig til privat planlegging, men fra faglig fundert til politisk styrt, som er det største skillet i norsk planlegging. Foto: Kommunal- og arbeidsdepartementet, Planlegging - hvordan planlegger vi arealbruk og utbygging?

Faglig fundert: Slik Røyne ser det, er det ikke overgangen fra offentlig til privat planlegging, men fra faglig fundert til politisk styrt, som er det største skillet i norsk planlegging.

Foto: Kommunal- og arbeidsdepartementet, Planlegging - hvordan planlegger vi arealbruk og utbygging?
Pendling: Planfaget handler mindre om form, mer om samfunn og næring. Foto: Kommunal- og arbeidsdepartementet, Planlegging - hvordan planlegger vi arealbruk og utbygging?

Pendling: Planfaget handler mindre om form, mer om samfunn og næring.

Foto: Kommunal- og arbeidsdepartementet, Planlegging - hvordan planlegger vi arealbruk og utbygging?

En mangslungen vei til planfaget

– Og dette, det er fortsatt den beste læreboken i planlegging, sier Røyne og klapper på en pent holdt utgave av «PLANLEGGING – Hvordan planlegger vi arealbruk og utbygging?», publisert av Kommunal- og Arbeidsdepartementet i 1966.

– Yngvar Johnsen lagde den, trolig med hjelp fra Erik Lorange og Gunvald Husa. Yngvar og jeg vi ble så gode venner, ja, han gav jo opp jobben i departementet for å flytte hjem og ta seg av kona som ble syk med MS, så han var teknisk rådmann i Kristiansand, men nå ligger han på pleiehjem, det nytter ikke å snakke mer, men jeg sendte en julehilsen – og fikk svar fra dattera.

En dag med Røyne er slik, der de personlige anekdotene fra et langt liv ligger så tett på det faglige at de to ikke alltid er til å skille fra hverandre. Og selve livshistorien hans er så mangslungen at den hadde rettferdiggjort en artikkel uavhengig av planfaglige ståsteder.

Røyne Kyllingstad ble født i 1933, og som sønn av kunstner og billedhugger Ståle Kyllingstad var de første leveårene preget av mye flytting før han endte opp på Hadeland der faren ble kunstnerisk leder på Glassverket. For Røyne startet det virkelige arbeidslivet og utdannelsen da han som 18-åring mønstret på M/S Carina på Sør-Amerika-linjen som messegutt i 1951.

Men til tross for en imponerende mengde småjobber og avstikkere var Røyne allerede i 1959 ferdig utdannet arkitekt fra NTH. Og som nyutdannet rakk han akkurat å få med seg den siste delen av gjenoppbyggingsperioden etter krigen, da han i 1962 begynte på Regionplankontoret for Kristiansand og omland, med Gunvald Husa som «inspirerende læremester». Her kom Røyne også under vingene til Erik Lorange, Kristiansands svært synlige byplansjef fra 1950 til 1965. Lorange hadde kommet til Sørlandet fra Finnmark som leder for Brente steders regulering i årene 1947–50, og var på mange måter selve legemliggjøringen av den rådende planideologien i årene rett etter krigen.

– Og han var primus motor bak Plan- og bygningsloven, da den prinsipielt skulle ta seg av «by og land» i etterkant av den store plankonferansen i Alta i 1947!

Dette grunnprinsippet, by og land som like viktige størrelser, skulle forfølge Røyne i hans senere karriere. Men før han bosatte seg på den norske bygda, gikk turen til Afrika.

”– Jeg hadde så dårlig rygg og måtte søke før miljøet fant ut hvor skral jeg var, men jeg fikk jobben!”

– I 1964 hørte jeg om en jobb i Norconsult i Tanzania og planleggingen av et landbruksområde der. Jeg hadde så dårlig rygg og måtte søke før miljøet fant ut hvor skral jeg var, men jeg fikk jobben!

Alt før avreisen, mistet imidlertid Norconsult kontrakten, så Røyne havnet i stedet i Etiopia, hvor de også trengte en arkitekt, nærmere bestemt i hovedstaden Addis Ababa med byggekontroll på det som i dag heter Black Lion hospital, med jugoslavisk hovedentreprenør og underentreprenører fra alle verdenshjørner.

– Men så gikk kontrakten ut, vi ventet barn nummer to, og etter at den nye bygningsloven kom i 1965 var det mye ledige stillinger i Norge. Jeg søkte flere, men det var bare en plass som garanterte meg husrom, nemlig Hamar. Derfor var valget lett. Men innen jeg ankom, hadde kommunen gitt bort leiligheten til en husløs lærer, og jeg måtte finne noe selv. Slik havnet jeg, egentlig mot min vilje, på bygda. Og det var jo et lykketreff!

Grafikk og soner: Fargekoder og funksjonsdeling fra 60-tallet. Foto: Kommunal- og arbeidsdepartementet, Planlegging - hvordan planlegger vi arealbruk og utbygging?

Grafikk og soner: Fargekoder og funksjonsdeling fra 60-tallet.

Foto: Kommunal- og arbeidsdepartementet, Planlegging - hvordan planlegger vi arealbruk og utbygging?
Raster: Grafikken, de klare skillene og den toppstyrte planleggingen står ofte igjen som bildet på norsk planlegging frem til 1980-tallet. Foto: NIBR arbeidsrapport 28/76, Spredt boligbebyggelse - forslag til planleggings. og behandlingsprosedyre

Raster: Grafikken, de klare skillene og den toppstyrte planleggingen står ofte igjen som bildet på norsk planlegging frem til 1980-tallet.

Foto: NIBR arbeidsrapport 28/76, Spredt boligbebyggelse - forslag til planleggings. og behandlingsprosedyre
Porsgrunn: Eksempel på gammel generalplan. For oppdaterte tanker om utvikling og planlegging av Grenlands-området, se egen sak lenger bak i bladet! Foto: Kommunal- og arbeidsdepartementet, Planlegging - hvordan planlegger vi arealbruk og utbygging?

Porsgrunn: Eksempel på gammel generalplan. For oppdaterte tanker om utvikling og planlegging av Grenlands-området, se egen sak lenger bak i bladet!

Foto: Kommunal- og arbeidsdepartementet, Planlegging - hvordan planlegger vi arealbruk og utbygging?

Eksperter, politikere eller private

Røyne Kyllingstad var ansatt som regionplansjef for Hamar og Hedmarksbygdene fra 1966 til 1979. Siden virket han på flere felter, blant annet som professor på AHO (Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo). Men når jeg kommer til ham med den vante forestillingen om at den store endringen i planfaget skjedde med åpningen for private aktører på slutten av 80-tallet, vil han heller snakke om det han mener er den virkelige katastrofen i norsk planlegging, nemlig dreiningen fra ekspertvelde til et politisk styrt felt allerede på slutten av 1960-årene.

– Før var jo bygningsrådet og skjønnhetsrådet og alle disse selvstendige og fagbaserte. Og dermed fikk du en dialog mellom fagfolk og politikere. Men så ble de politisert. Så fagrådene etter 1965, de er jo politiske.

– For meg er dette nesten vanskelig å relatere til, har man i det hele tatt noe «bygningsråd» i dag?

– Ja, de har sikkert skiftet navn, og ingen bryr seg vel om dem. Poenget er politiseringen. Du må huske på at i Kristiansand var Erik Lorange oftere i avisen enn ordføreren. Den tradisjonen levde videre, og jeg ble en veldig offentlig person da jeg flyttet hit. Noe som førte til at folk var både sterkt for og sterkt mot meg … 

Røyne rister på hodet.

”Jeg hørte Ellen de Vibe på radioen, og det hun sa gjorde meg så sint at jeg rygget rett i porten.”

– Det var lettere før, som da Harald Hals satt som Reguleringssjef i Oslo fra 1926 til 1947. Men se på vår tid og en mann som Svein W. Meinich. Jeg tror han bare gav opp å være byplansjef i Oslo, og grunnen til det er, tror jeg, at alt ble politisert. Og hun som er byplansjef i Oslo, Ellen de Vibe, jeg hørte henne på radioen: «Dette er jo god byplan fordi det er vedtatt av bystyret», sa hun. Jeg husker det ekstra godt fordi jeg ble stående å lytte mens jeg hadde dårlig tid. Og etterpå var jeg så sint at jeg løp rett inn i garasjen uten å legge merke til at porten stod åpen, så jeg trykket på knotten og rygget rett i porten. Det var selve argumentasjonen hennes, det er helt nytt.

– Så du sier at planarbeid burde være både offentlig og fagdrevet?

– I dag skjer planlegging internt i politiske fora, planleggerne får diktert hva de skal gjøre. Bare snille opportunister holder ut i planfaget i dag, det er et kjempeproblem. Før la man frem planer som grunnlag for diskusjon, og det var jo ikke alltid at de fikk det som de ville, men argumentet var aldri at planen var god fordi det var en politisk enighet som var grunnlaget.

Spredt bebyggelse: Røynes egen utgivelse, publisert av NIBR i 1976. Foto: NIBR arbeidsrapport 28/76, Spredt boligbebyggelse - forslag til planleggings. og behandlingsprosedyre

Spredt bebyggelse: Røynes egen utgivelse, publisert av NIBR i 1976.

Foto: NIBR arbeidsrapport 28/76, Spredt boligbebyggelse - forslag til planleggings. og behandlingsprosedyre
Store områder, lite folk: Den norske bygda er preget av store avstander og lite bebyggelse. Røynes frykt er at dette skal reduseres til rekreasjonsområder for byfolk på bekostning av bygdefolket. Foto: NIBR arbeidsrapport 28/76, Spredt boligbebyggelse - forslag til planleggings. og behandlingsprosedyre

Store områder, lite folk: Den norske bygda er preget av store avstander og lite bebyggelse. Røynes frykt er at dette skal reduseres til rekreasjonsområder for byfolk på bekostning av bygdefolket.

Foto: NIBR arbeidsrapport 28/76, Spredt boligbebyggelse - forslag til planleggings. og behandlingsprosedyre
Røynes eget Ringsaker: Ringsaker har Hamar som nærmeste by. Men dagens utvikling av sentrum, E6 og jernbane gjør at Hamar vender ryggen til regionen og nærmest blir en del av Oslo, mener Røyne. Foto: NIBR arbeidsrapport 28/76, Spredt boligbebyggelse - forslag til planleggings. og behandlingsprosedyre

Røynes eget Ringsaker: Ringsaker har Hamar som nærmeste by. Men dagens utvikling av sentrum, E6 og jernbane gjør at Hamar vender ryggen til regionen og nærmest blir en del av Oslo, mener Røyne.

Foto: NIBR arbeidsrapport 28/76, Spredt boligbebyggelse - forslag til planleggings. og behandlingsprosedyre
Planprosedyre for spredt boligbebyggelse. Foto: NIBR arbeidsrapport 28/76, Spredt boligbebyggelse - forslag til planleggings. og behandlingsprosedyre

Planprosedyre for spredt boligbebyggelse.

Foto: NIBR arbeidsrapport 28/76, Spredt boligbebyggelse - forslag til planleggings. og behandlingsprosedyre

By og bygd

For Røyne er planlegging noe som handler om de lange linjene og store perspektivene. Siden konsekvensene av hvordan man bygger er på minst et halvt århundre, er politikere og private utvikleres interesser knyttet til gjenvalg etter fire år eller profitt på helt kort sikt, håpløse drivere for utviklingen.

”Siden konsekvensene av hvordan man bygger er på minst et halvt århundre, er politikere og private utvikleres interesser helt håpløse drivere for utvikling.”

– Jeg fikk besøk av daværende statsråd i Kommunal- og arbeidsdepartementet Oddvar Nordli i 1971, han kom til kontoret mitt og var der ganske lenge. Og han var en fornuftig kar å prate med, jeg har ikke møtt noen andre politikere som var så interessert i samfunnet som han var. Jeg fikk siden kjøre med ham til en plankonferanse i Trysil, og han hadde lært sin planfilosofi av Olof Palme: «Å få vekst i folketall og kapital går nærmest av seg selv, men det er et problem og det er at alt areal i verden er tatt i bruk tl menneskelige formål. Derfor blir planegging først og fremst konfliktløsing». Og dette perspektivet har blitt borte, sier Røyne.

– Jeg og min generasjon har jo aldri opplevd annet enn private reguleringsplaner og mer eller mindre forpliktende kommunedelplaner. Hvordan var ting annerledes da du virket som regionplanlegger?

– Ha dette i bakhodet: Vi var to årsverk på kontoret. Jeg var faglig sekretær for komité for jord og skogbruk, for industri og for service. Jeg var faglig sekretær for kommunikasjonsutvalget, altså vei og jernbane. Og for vann og avløp. For friluft, og ansvarlig for boligprogram. Og tettstedsutvalg. Det var én stilling til én person.

– Hvordan fungerte dette i praksis?

– Det var som på Stortinget, vel, med faglige underkomiteer, som forbereder sakene for politikerne.

– Og alt var offentlig?

– Ja, og det har forandret seg ganske mye. Det var jo drømmen om «plan-staten» dette. Drømmen om at vi skulle lage planer og bli enige og så bygge ut utfra det. Du vet, dette er jo mer som å drive et gartneri eller en park, du har aldri full oversikt over hvordan nedbøren blir og hvordan ting vokser. Men du må ha en plan.

– Og nå er det annerledes?

– Ja, det første kommunene gjorde etter at den store planen for Hamar og omegn ble vedtatt i 1979, var å gi faen i planen.

Røyne holder fram et stort kart.

– Her har du plandokumentet, hovedplanen slik den ble. Du kan tenke deg, i 1966, da jeg ikke hadde vært her mer enn en uke, så kom Fylkesingeniøren inn og spurte: «Du, å skar folk bo henn i 2010?». «Aner ikke sa jeg, jeg har ikke blitt kjent her». «Jeg må ha det til i morgen tidlig, da skal jeg med 09.00-toget til Oslo, skal til NIVA og Østlands-komiteen og diskutere rensestasjoner og rensingen av Mjøsa».

”Den umiddelbare konsekvensen er 40 år. Er du politiker eller investor fra privat sektor så greier du ikke å tenke så langt.”

– Så jeg satt opp hele natten og strødde folk utover Hedmark, særlig i dette området, og resultatet er at det kom en rensestasjon her med hovedledninger oppigjennom. Det er ikke noe uforståelig at en ingeniør spør slik. For 40 år, det er jo bare den umiddelbare konsekvensen av det man setter i gang. Men er du politiker eller investor fra privat sektor så greier du som sagt ikke å tenke så langt.

– Hva er den største forskjellen på dette her og dagens kommunale arealplaner?

– Forskjellen ligger i hvem som har makta. Før hadde det offentlige makta, nå er det de private.

Fra: “Planlegging, hvordan
planlegger vi arealbruk og ut-bygging?” Kommunal og arbeidsdepartemementet, 1968. Foto: Kommunal- og arbeidsdepartementet, Planlegging - hvordan planlegger vi arealbruk og utbygging?
Foto: Kommunal- og arbeidsdepartementet, Planlegging - hvordan planlegger vi arealbruk og utbygging?

Fra: “Planlegging, hvordan planlegger vi arealbruk og ut-bygging?” Kommunal og arbeidsdepartemementet, 1968.

Bygda

Selve organiseringen av planleggingen er én ting. Hva man planlegger for, noe annet. Røyne mener at vi er i ferd med å aktivt avvikle all spredt bebyggelse gjennom manglende planlegging.

 Men Røyne, folk i 2018 vil jo ofte til byen. Hadde annerledes planlegging endret dette bildet?

– For det første må vi ha klart for oss at flertallet av oss ikke er bønder eller på annen måte sysselsatte i jord- og skogbruk. Folk med håndverk, samferdsel og handel som hovednæring har like lange tradisjoner som bondebefolkningen – som igjen som oftest var mangesyslere. Som det står alt i Edda-kvadene så er bonde en kar som «pløyer, smir kjerrer og bygger hus». Senere finner du folk i møllene, sagbrukene, båtbyggeriene og en sann hærskare av det vi i dag ville kalle ufaglærte på den ene siden og militære av alle grader, prester, etter hvert skolelærere, glassblåsere, gruveslusker, teglverksarbeidere, sjøfolk og anleggsarbeidere. Etterkommerne av alle disse er også bygdefolk. Det holder ikke å late som om bygda bare er landbrukere.

”Det holder ikke å late som om bygda bare er landbrukere.”

Røyne peker også på turistnæringen og fritidsbefolkningen og det faktum at vi har over 450 000 fritidsboliger i Norge. Med en eierbefolkning på gjennomsnittlig tre pr. enhet, så snakker vi om noe nær halvannen million deltidsinnbyggere. En fersk undersøkelse på Sjusjøen, Norges største hyttefelt, viser at hytta brukes gjennomsnittlig hundre døgn i året.

– I tillegg kommer et gedigent antall turister som også stiller sine krav. Her snakker vi ikke bare om krav til areal og infrastruktur, men også om det økonomiske, politiske og sosiale samspillet mellom deltidsinnbyggere og fastboende. Vi kan da ikke bare overlate dette til markedskreftenes frie spill – og tro at det går godt?

I tillegg vektlegger Røyne spørsmålet om bosettings og bebyggelsesmønster. Bygdefolk bor på gardsbruk, i spredtliggende bolighus, i boligfelt, selvgrodde husklynger eller tettbebyggelser av varierende størrelse.

– Hvis vi mener noe med begreper som samfunnsplanlegging, arealplanlegging eller mer statuspregede ord som ‘distriktspolitikk’ og ‘regionalpolitikk’, så burde vi i det minste satse på å forstå den delen av Norge som ikke er by – og etter min mening også utvikle planredskaper for de endringsprosesser som foregår der.

Lokalt forankret med nasjonalt perspektiv: Fra huset på Furnes ser Røyne Kyllingstad hvordan bygde-Norge er i ferd med forvitre på grunn av det han ikke ser som dårlig, men snarere fraværende, planlegging. Foto: Vegard Kleven
Foto: Vegard Kleven

Lokalt forankret med nasjonalt perspektiv: Fra huset på Furnes ser Røyne Kyllingstad hvordan bygde-Norge er i ferd med forvitre på grunn av det han ikke ser som dårlig, men snarere fraværende, planlegging.

Fakta
Røyne Kyllingstad

Født 1933.

Tidligere professor ved AHO og regionplansjef for Hamar og Hedmarksbygdene.

Bosatt i Furnes, Hedmark de siste 50 årene.

I dette intervjuet snakker han om svekkelsen av planfaget, først ved politisering på 60-tallet, siden privatisering på 1990-tallet. Han er også sterkt kritisk til hvordan den norske landsbygda er systematisk underprioritert innen planleggingen.

English Summary
Life in between cities

Interview by Gaute Brochmann

– In Norway, only one percent of the country is urban, yet 99 percent of the planning focuses on high-density neighbourhoods, says Røyne Kyllingstad. In his opinion, the last fifty years have seen a continuous destruction of rural Norway. Kyllingstad was head of regional planning in the Hamar area between 1966 and 1979, and has also worked as a professor at the Oslo School of Architecture and Design.In this interview, he talks about how the status of planning as a subject has been weakened, first through politicization in the 60s and, later, privatization in the 90s. Kyllingstad thinks that the rural community has been forgotten throughout these years. 

Livet mellom byene
Gaute Brochmann
Gaute Brochmann er arkitekt MNAL og ansvarlig redaktør for Arkitektur N fra desember 2017. 
Livet mellom byene
Publisert på nett 12. desember 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 2 – 2018. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.