Menneskenes bolig

I en landsby sør i Tunisia i kanten av Sa­hara, «le grand erg, oriental» ligger landsbyens hus mellom sanddynene. Mennes­kene som bor her, er gjestfrie, barnerike og fattige. Alle har andeler i en felles hage med daddelpalmer og noe grønnsaker og frukt. De har kameler, esler, høner, kaniner, sauer, geiter, gjess og kalkuner som går fritt omkring mellom husene på leting etter mat. Vannet kan heldigvis hentes opp av jorda med pumpe.

Menneskenes bolig
Menneskenes bolig
Menneskenes bolig
Menneskenes bolig

Tidligere vandret familiene med sine dyr og sorte telt til sommerbeite ved kysten. Men nomadetiden er slutt, de sorte teltene ligger i en bunt bak huset og settes bare opp ved store begivenheter som bryllup, omskjæringsfest for guttebarn og begravelse.

De enkelte husene er lange og smale med to eller tre rom på rad. De er bygget av bløt sandsten og pusset, med flate tak av trebjelker, sivmatter og puss. Oriente­ringen er øst/vest, slik at alle åpninger vender mot syd. 

Midt på husets langside og vinkelrett på står en vegg laget av lokalt siv, stukket ned i sanden. Denne enkle konstruksjonen er svært nyttig. Klesplagg kan henges opp til tørk, og redskaper og kjøkkentøy kan lagres så ikke geitene spiser det opp. Ved måltider med gjester, eller under fester, skiller veggen mellom menn og kvinner. Den skaper samtidig ly for vind og skygge for sola. 

Maten til familiens elleve medlemmer og eventuelle gjester lages på gassbluss på gulvet i kjøkkenrommet. Brød bakes i ovn ute, eller i sanden. Vann hentes med esel og kjerre fra felles vannpost. Papir- og plast­avfall spises av geitene. Duene og hønene spiser geitemøkka. Det lille som er av organisk avfall, gis til dyra, sammen med gress fra hagen. De sanitære forholdene er enkle. Den tørre sanden gjør at det ikke er fluer og vond lukt.

Menneskenes bolig
Menneskenes bolig

Huset har tre rom: et kjøkken, et opphold-/soverom og et rom til lager for dadler i kasser. Oppholdsrommet har ingen møb­ler, gulvet er delvis sementpusset. Mad­ras­ser og tepper er stablet i den ene enden, sammen med sekker med tøy. TV-apparatet er ødelagt av sand. Om kvelden legges matter ut, og familien på elleve går til ro. Gjestfriheten er stor, enhver fremmed er en velkommen gjest. Fra den lille moskeen kalles de troende til bønn. Ramadan overholdes av alle. Alle barn går på skolen, men arbeidsledigheten er høy.

Sanden i dette området har farge og konsistens som kanel. Den oppfører seg som fokksnø rundt husene. Den trenger inn overalt og må feies, børstes eller skuffes vekk. Skavlene er hardpakket på vindsiden og pudderaktige på lesiden. Sanden er glødende varm om sommeren og hvit av rim en vintermorgen. Kamelenes føtter utvider seg til store puter når den trår i sanden. Avtrykk fra insekter i alle størrelser, fugler og en og annen rev gjør en vandring over sanddynene til en fortelling.

Under omskjæringsfesten tar moren sin lille sønn på skuldrene, begge er kledd i fine klær. Fulgt av kvinner og barn bæres gutten ut i sanddynene og vises forfedre­nes gamle hus, deres gravsteder og gravkapellet til en marabut (hellig mann). Teltet blir satt opp av kvinnene på den glovarme sanden. Matter blir lagt ut, og mennene går inn og setter seg i skyggen. To av de ti mennene er lærere i Koranen og kan boken utenat.

Alkohol finnes ikke, nytelsen er sterk te med mye sukker. En geit blir drept og flådd til festmat. Flåingen foregår ved at skinnet blir løsnet fra kjøttet med hånden og vrengt av som en genser. Etterpå kan bena og halsen knyttes tett så du får en sekk for transport av vann. Vannet tas godt vare på. Redskaper og gryter skylles av, og vannet drikkes eller gis til dyrene. 

Menneskenes bolig
Menneskenes bolig
Menneskenes bolig
Menneskenes bolig
Menneskenes bolig
Menneskenes bolig
Menneskenes bolig
Publisert på nett 29. august 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 3 – 2003. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.