Artikler / Leder

Natur og kultur

Det virker så opplagt. Natur og kultur. To aspekter av verden, to ulike arenaer for menneskelig utfoldelse: Naturen der ute, med sin uforutsigbarhet, sitt ufattelige mangfold og sin yrende detaljrikdom; og kulturen her hjemme, alt menneskene former og foretar seg, som vi bygger, produserer og kontrollerer. Natur og kultur: to aspekter av menneskelivet, vevd sammen i språket, i samfunnets kollektive selvbilde og i dagliglivets små og store handlinger. ”Menneskenaturen”, sier vi for eksempel, og ordet klinger både av tidligere århundrers kamp mot sine egne instinkter og av dagens forskning innen biologi eller psykologi. ”Ut i naturen”, sier vi i Norge, ”vi må jo ut i naturen”, og så forbereder vi oss på å forlate noe, hjemmet, det byggede, og gå inn i noe annet, et annet rom, andre omgivelser som krever noe annet av oss. Turklær. Sportsutstyr. Men selv om natur og kultur henger sammen i de flestes liv, vil begrepene ”naturmenneske” og ”kulturmenneske” for de aller fleste kalle fram svært forskjellige bilder.

Den romantiske naturen. Caspar David Friedrich: “Vandreren”, 1818.

Den romantiske naturen. Caspar David Friedrich: “Vandreren”, 1818.

Det er mange grunner til at dette skillet har oppstått, historisk og, vel, kulturelt, særlig i vestlige samfunn. En hovedårsak er antakelig byenes reduserte kontakt med landbrukets ”naturlige prosesser”. Hvis du ikke er direkte avhengig av jorda lenger, som en konkret fysisk substans som skal fø deg og din familie, øker avstanden til klodens grunnleggende biologiske miljø. Du retter ryggen, går inn, setter deg i en vakker stol og ser ut av vinduet. Og så en dag er åkeren og skogen blitt et landskap. Kanskje fylles du, som Caspar David Friedrichs vandrer, av en ubestemmelig lengsel etter noe der du ser utover tåkeheimen. En avstand til noe. Noe som tidligere satt fast på støvlene dine og under neglene dine og fulgte med deg inn, blir igjen der ute. Du kaller det der ute for ”naturen”, og når du kommer inn er det bare bildet av det du tar med deg. Bildene har du fått tid til å tenke på, de bearbeides i din store, aldri hvilende hjerne. Kanskje blir de til et vakkert maleri. Eller en artig fortelling. Og skillet mellom natur og kultur vokser, og fester seg i tankene dine som en sannhet.

Men så er det jo ikke sånn.

Selv om de fleste i vesten er mindre møkkete enn før, er biologien den samme, i oss og rundt oss. Vi er like avhengige av klodens matjordlag som vi alltid har vært, selv om vi ikke graver i det selv. Og med den globale befolkningsøkningen og ressursknapphet på mange områder, har vi igjen fått vår biologiske virkelighet bokstavelig talt tett innpå livet. Naturen rykker nærmere. Klimaendringer og villere vær bringer naturen inn i stua vår igjen. Muggen vokser for eksempel oppetter veggene i de mange, veldig mange, husene i New York som ble oversvømmet av stormfloen til orkanen Sandy. Vi har flere bakterieceller enn egne celler i kroppene våre, minner forskeren Rachel Armstrong oss på.  Det betyr ikke at vi er syke, eller invadert av fremmedelementer: Det er sånn vi er. Det er dette som er oss. 

“Naturen er ikke et ”sted” du kan besøke. Naturen er noe som finner sted, overalt. Naturen er noe som skjer.”

Naturen er ikke der ute. Naturen er ikke et ”sted” du kan besøke. Naturen er noe som finner sted, overalt. Naturen er noe som skjer, i alle klodens biologiske prosesser. Hittil har vi hatt råd til å konstruere et bilde av virkeligheten der skillet mellom natur og kultur gjorde oss tilsynelatende uavhengige av våre biologiske omgivelser og sammenhenger. Den arkitekturen vi hittil har produsert, har vært en del av dette. Bygningene våre har vært konstruert for å stoppe biologien, de har vært statiske redskaper for å skape og opprettholde grenser. En vegg er et skille. Konseptuelt har vi tenkt veggen som en evig ting: når regnet og sola bryter veggen ned, er den ødelagt og eksisterer ikke lenger for oss. Det har tjent oss godt å tenke slik, og vi har bygget riktig pene og solide vegger.

Men nå står vi i en ny situasjon. Det vi kaller ”klimautfordringene” er intet mindre enn den byråkratiske betegnelsen på en ny fase i menneskehetens historie. Og dagens påtrengende problemer må løses med nye måter å tenke på. Rachel Armstrongs ”våte teknologi”, der konstruksjoner og elementer bygger seg selv, åpner et lite vindu inn i en ny verden.

Den biologiske naturen. Rachel Armstrongs algeboblesuppe.

Den biologiske naturen. Rachel Armstrongs algeboblesuppe.

Foto: Tommy Ellingsen
Ingerid Helsing Almaas
Ingerid Helsing Almaas er arkitekt MNAL og var redaktør for Arkitektur N 2004-2017.
Natur og kultur
Publisert på nett 23. januar 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 2012. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.