Fra Sykehusparken. Landskapsarkitekter: Asplan Viak AS. Foto: Stein Risstad Larssen, Røe Kommunikasjon AS
Foto: Stein Risstad Larssen, Røe Kommunikasjon AS

Nesten som en by

St. Olavs Hospital representerer en ny måte å tenke sykehus på i Norge, sier Erling Dokk Holm. Det er åpenbart tenkt grundig på de bymessige prinsippene som ligger til grunn for utbyggingen, og det er tenkt godt. Ting flyter, uten å flyte ut.

Jeg sitter på en benk på torget på St. Olavs Hospital i Trondheim. Menneskene haster forbi, og selv om dette ikke er Bakklandet eller Karl Johan, så er det liv – det livet som et sykehus plassert inne i en by både kan skape og speile. Sammenlignet med en tradisjonell norsk bydel er det åpenbart at ikke alle som haster forbi er helt normale byvandrere, men likevel: jeg sammenligner helt spontant St. Olavs med en bydel, ikke med et sykehus. 

Fra Olav Kyrres plass, sentrum i St. Olavs Hospital. Hovedfasaden på plassen er Kunnskapssenteret, tegnet av Nordic Office of Architecture/Ratio Arkitekter, 2013. Foto: Ivan Brodey

Fra Olav Kyrres plass, sentrum i St. Olavs Hospital. Hovedfasaden på plassen er Kunnskapssenteret, tegnet av Nordic Office of Architecture/Ratio Arkitekter, 2013.

From Olav Kyrres plass, the heart of St. Olav’s Hospital, with the new Knowledge Centre, designed by Nordic Office of Architecture/Ratio Arkitekter, 2013.

Foto: Ivan Brodey

Det trengte ikke å være slik. Jeg har et ferskt bilde i hodet: Sommeren er over, jeg sitter i en bil på vei gjennom Østfolds rolige landskap. Et sted står det ”Avkjøring til Sentralsykehuset i Østfold”. Det stedet er ikke en by, ikke et tettsted, men et nytt kryss laget ene og alene for å kunne legge en vei fram til et stort nytt sykehus, plassert midt i fylket, men helt isolert fra all annen sivilisasjon. Det kunne blitt slik i Trondheim også. Det er det som er normalen. Men Trondheims store, nye, fine sykehus er ikke bare vellykket for trøndernes del – det representerer en annen måte å tenke på enn det som er gjengs i nesten all annen norsk sykehusbygging.

Lokaliseringen 

Jeg kom meg til St. Olavs Hospital til fots. Akkurat ti minutter fra Olav Trygvason-statuen på torget tar det, og så beveget jeg meg inn i et bygningslandskap som har klare referanser til klassisk kvartalsstruktur; ordet ”sykehus” ligger ikke oppe i den mentale dagen. En slik bydel oppstår ikke av ingenting. Nye bydeler oppstår som regel etter lange politiske kamper eller etter omregulering av døde arealer. Nydalen i Oslo er bygget på ruinene av tekstil- og stål­industri. Aker Brygge på ruinene av et nedlagt verft. St. Olavs Hospital er bygget mest av alt på en idé om at et sykehus ikke trenger å ligge ute på et jorde. Nå er ikke denne nye bydelen egentlig helt ny, den har grodd fram sakte, men svært sikkert. Ikke bare fra byggeprosjektet startet i 2005 og til det stod mer eller mindre ferdig i 2013, men helt tilbake fra 1902, da de syv bygningene i det som den gangen het Nye Trondhjem Sykehus stod ferdig på Øya. Fra 1902 og i årene frem til dagens sykehus ble en realitet, var det stadige utvidelser, og gradvis ble Øya stedet for Trondheims sykehus. Det var ingen selvsagt lokalisering – det så lenge ut til at det nye sentralsykehuset skulle lokaliseres til Dragvoll, et godt stykke utenfor sentrum av byen. Legeforeningen ville det slik, mange av de tunge offentlige aktørene ville det slik. Men kommunen og mange av fylkespolitikerne så Øya som et opplagt valg. Fylkes­politikerne gikk inn i konfliktene og tok i tu med all den motviljen som fantes, ikke minst i Adresse­avisen. Under Stoltenberg 1-regjeringen (2000-2001) ble eierskapet flyttet fra Fylkeskommunen til et sykehusforetak, men heller ikke det gikk bort fra Øya.

Transport og bevegelse

Det som slår meg her jeg sitter på benken, er at det nå er en egen selvsagthet ved lokaliseringen. Det er noe overbevisende i selve utformingen av sykehuset som reduserer lokaliseringskritikken, og gjør at den i dag blir sett på som den eneste riktige. Det er ikke bare fordi den isolert sett er bedre enn Dragvoll – det er noe med selve arkitekturen og byplanen som overbeviser, og noe med det livet som spiller seg ut her. Syklene, for eksempel – jeg har nesten aldri sett så mange sykler på noe sted i dette landet. Selvsagt sykler ikke alle på sykehuset til jobb, men det virker slik. Sykkelen er med sine humane kvaliteter en betydelig indikator på det gode livet, det livet som leves ved hjelp av egen energi og som ikke er basert på at transport av en enkelt sjel får ta en uendelighet av plass. At St. Olavs også er plassert ved en jernbanestasjon – eller rettere sagt at man flyttet stasjonen for å legge den inn til sykehuset – er også overbevisende, selv om det egentlig ikke er synlig. Det som er synlig er menneskenes bevegelsesmønstre – selv når været er elendig, går de ut av bygningene og strener over gater og plasser, selv når de kunne ha valgt regntrygge indre traseer. Det er også synlig det tilnærmet urbane kafélivet som leves her. Om det er pasienter, ansatte eller besøkende som befolker de ulike spisestedene vet jeg ikke, men det ser uansett ut som om det ikke betyr noe. Ting flyter. På en god måte. Nesten som i en by.

Kvartalsstrukturen

Arkitektene har også vært gode. Ikke fordi de har skapt unike, visuelt utagerende og oppsikts­vekkende bygninger, men snarere fordi de har skapt en urban-lignende struktur. De har klart å forene de tekniske og medisinsk-faglige krav som finnes til sykehus, med byplanidealer som er hentet fra de bedre av våre byer. Det er der prestasjonen ligger.

“Arkitektene har klart å forene de tekniske og medisinsk-faglige krav som finnes til sykehus, med by­planidealer som er hentet fra de bedre av våre byer. Det er der prestasjonen ligger.”

Kvartalsstrukturen produserer gode uterom. Noe så enkelt, men ofte totalt neglisjert som siktlinjer er også tatt vare på. Her jeg sitter kan jeg la blikket falle gjennom et landskapsrom som har dette urbane mylderet samtidig som det leder over i en park. Når jeg reiser meg fra benken og går gjennom kvartalene blir opplevelsen av et variert landskap stadig sterkere. Det er mulig at landskapet også har funksjoner av praktisk art, det er mulig at det først og fremst er utformet med tanke på pasientene, men det spiller egentlig ingen rolle akkurat her og nå. Det som fungerer er det som vanligvis fungerer når et landskap er interessant: at det forandres og at det opprettholdes. At det ikke flyter ut, men at det gror fram gjennom de klare grensene det har for sin utfoldelse. 

Når jeg går inn i det som heter “Sykehusparken” er det som å komme inn i et landskapsrom der alle klisjeer om skjønnhet og ro kan benyttes. ”En oase” blir med ett en presis beskrivelse og ikke en utarmet klisjé. For dette er virkelig et nydelig rom, stille, intimt og samtidig raust. Dette svært vakre landskapsrommet er tilsynelatende vilt, tilsynelatende frittgroende, selv om det selvsagt er gjennomtenkt. Landskapsarkitektene fra Asplan Viak har skapt en organisk helhet man ikke finner så mange andre steder i dette landets menneskeskapte parker og plasser.

Fra Sykehusparken. Landskapsarkitekter: Asplan Viak AS. Foto: Stein Risstad Larssen, Røe Kommunikasjon AS

Fra Sykehusparken. Landskapsarkitekter: Asplan Viak AS.

From the Hospital Park. Landscape architects: Asplan Viak AS.

Foto: Stein Risstad Larssen, Røe Kommunikasjon AS
Fra Olav Kyrres gate, med skulptur av Kåre Groven. Landskapsarkitekter: Asplan Viak AS. Foto: Stein Risstad Larssen, Røe Kommunikasjon

Fra Olav Kyrres gate, med skulptur av Kåre Groven. Landskapsarkitekter: Asplan Viak AS.

From Olav Kyrres gate with sculpture by Kåre Groven. Landscape ­architects: Asplan Viak AS.

Foto: Stein Risstad Larssen, Røe Kommunikasjon

Kunsten

Inne i bygningene er det lurt å legge til side de mest spente forventningene. Det er kanskje slik det er i moderne, store, offentlige og godt finansierte velferdsstatsbygninger: nøkternt for det meste, fest i det små. Det nøkterne sees både i den gjerrige bruken av prangende materialer, og en arkitektur som premierer det funksjonelle. Festen står kunsten for. Her er Harald Fenn, Josefine Lyche, Per Formo og mange, mange flere. Det er som om St. Olavs delvis er et kunstgalleri.

Fra Kvinne-Barn-senteret, med skulpturen “Taktil” av Gunn Harbitz og fotokunst av Mikkel McAlinden. Arkitekter: Medplan AS og Madsø & Sveen Sivilarkitekter AS. Foto: Ivan Brodey

Fra Kvinne-Barn-senteret, med skulpturen “Taktil” av Gunn Harbitz og fotokunst av Mikkel McAlinden. Arkitekter: Medplan AS og Madsø & Sveen Sivilarkitekter AS.

From the Women and Children’s Centre, with the sculpture “Taktil” by Gunn Harbitz. The photo on the wall is “Fluen” by Mikkel McAlinden. Architects: Medplan AS og Madsø & Sveen Sivilarkitekter AS.

Foto: Ivan Brodey

Interessante bilder og skulpturer, signert gode kunstnere, preger alle bygningene, og mange av de integrerte kunstverkene bringer frem refleksjon, mikro-stedstilpasset som de er. Like fullt: det kjennes som et savn at man ved et slikt sykehus ikke skaper et større og mer autoritativt kunstprosjekt. Dette sykehuset hadde egnet seg som arena for en eller flere store verk, som kunne ha preget hele stedet og gitt det en enda sterkere identitet. 

Det finnes en rekke eksempler fra det forrige århundret der store offentlige byggeprosjekter nettopp hadde en slik ambisjon, for eksempel Oslo Rådhus, eller regjeringskvartalet. Det er som om vår tid ikke lenger anerkjenner denne måten å veve kunst og arkitektur sammen på, som om det lukter for mye gammel-modernisme av en slik integrert framgangsmåte. Slik burde det ikke være – det grasiøse og humane byplangrepet som kjennetegner St. Olavs åpner nettopp for en slik tyngre og mer insisterende bruk av kunst. 

Det ligger et visst paradoks i forholdet mellom byplangrep, arkitektur og kunstsyn. Byplangrepet og arkitekturen skal lage et sted ut fra et sett retningslinjer som gjør at det kunne ha ligget nesten hvor som helst, her en modifisert versjon av den klassiske europeiske kvartalsstrukturen. Derimot er mange av kunstverkene kontekstuelle og skapt for å ha en spesifikk mening for den avdelingen de er plassert i. Slik sett eksemplifiserer St. Olavs Hospital en velkjent diskurs i norsk arkitektur, og her er kanskje sykehuset på sitt mest tradisjonelle. 

Det gjør imidlertid ingen skade på prosjektet, St. Olavs er et interessant, fint og tiltrekkende sted. Nettopp fordi det er et sted.

English Summary

Almost a city

Appraisal of St. Olav’s Hospital by Erling Dokk Holm

St. Olav’s Hospital represents a unique planning approach in the context of contemporary hospital building in Norway, says Erling Dokk Holm. Where most hospitals are self-sufficient complexes stranded in some lonely field, St. Olav’s is ten minutes on foot from the centre of Trondheim, simply a new quarter of the city, filled with normal city life.

Good architects and land­scape architects have also helped bring this urbanism to fruition, says Dokk Holm. Sight lines and connections at ground level and above are retained, and lead into and through the yards and parks between the buildings, knitting together an attractive urban fabric – almost a city.

Erling Dokk Holm is assistant professor at Kristiania University College.

Nesten som en by
Erling Dokk Holm
Erling Dokk Holm er 1.amanuensis og instituttleder ved Institutt for kreativitet og innvoasjon ved Høyskolen Kristiania.
Nesten som en by
Publisert på nett 15. november 2016. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 5 – 2016. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.