Nysgjerrigheten gir nye muligheter

Den pågående boligdiskusjonen i Norge har slått fast at det er mye som er for dårlig, men det er lite diskusjon om hva som må til for at det skal bli bra. Einar Bjarki Malmquist har spurt Knut Hjeltnes, arkitekten bak en rekke nøkterne men nytenkende eneboliger, om hva han mener skal til for å oppnå kvalitet.

Det foregår en generell boligdiskusjon i Norge. I Oslo har boligbyggingen til og med blitt en valgsak, en viktig del av den politiske debatten. Den siste tiden har diskusjonen også på et vis kommet dypere enn før, og tatt opp i seg flere viktige momenter enn tidligere. For eksempel er det utbredt aksept for at infrastruktur i en større målestokk er like viktig som selve boligen og dens umiddelbare nærområde. Dermed må politikerne også tenke på disse utfordringene når de snakker om å bygge flere boliger.

Men noen inngående diskusjon om boligens egne kvaliteter har vi ikke fått. Arkitekt Knut Hjeltnes er særlig opptatt av dagslys og gode planløsninger i sine prosjekter, og studentene hans på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo tar også tak i de nye demografiske utviklingene i samfunnet, som veldig få ellers snakker om.

Einar Bjarki Malmquist: Hva er sammenhengen mellom det du arbeider med i din hverdag på kontoret og det studentene holder på med på kursene dine? Er det noe du synes er spesielt relevant i forhold til den boligdiskusjonen som foregår i offentligheten?

Knut Hjeltnes: Det ligger en viss felles tankegang bak det som gjøres her på kontoret og på skolen. Her på kontoret opplever vi veldig ofte at det er mange begrensninger for hva vi kan gjøre; restriksjoner på økonomi, eller tomtebegrensninger på grunn av reguleringsplaner. Så vi prøver å se på restriksjoner som noe positivt, og det er noe jeg liker å la studentene arbeide med. La dem erfare situasjoner som man kan kalle objektivt vanskelige på grunn av tomt eller andre krav. Oppgavene kan også være enkle og banale, og kanskje motsigende, som hvis man ber om eneboligkvaliteter i for eksempel en boligblokk. Da må man tenke på flere muligheter, og sammenligne behov og kvaliteter på annen måte. Studentene blir også utfordret til å finne nye måter å tenke bolig på, som har større muligheter til å møte det sammensatte samfunnet vi har i dag.

Barnestuen i toppetasjen. Villa Sømme
 

Barnestuen i toppetasjen. Villa Sømme

The children‘s playroom on the top floor. Villa Sømme

EBM: Snakker du om samfunnsstrukturelle ting? 

KH: Ja, samfunnsstrukturene er helt annerledes enn før.  På den ene siden har du for eksempel innvandrermiljøer hvor store familier bor sammen, på den andre siden er det nå veldig mange enslige. Og så har du varianter hvor barn bor til og fra – ”mine barn” og ”dine barn”. Ingenting av det som bygges av de kommersielle aktørene prøver å møte disse situasjonene. 

EBM: Så studentene er de eneste som arbeider med disse påtrengende oppgavene? Det er jo et paradoks. Det høres også nesten ut som om det ikke er noe ”hokus pokus” å finne løsninger, at det bare er å gjøre det?

KH: Det kommer an på. Det kan fort være behov for ”hokus pokus” hvis rammene ikke er gode nok. Fra det jeg har erfart er de man jobber sammen med i litt større prosjekter oftere motstandere enn medspillere. Entreprenører og meglere tenker på salg, på å treffe mange – og alle prøver å treffe det samme markedet. Ofte virker det som om arkitektene har lite spillerom. 

EBM: Hva kan man generelt si til politikere, arkitekter eller andre aktører for å åpne opp for flere relevante løsninger? 

KH: Jeg er ikke god til å lage slagord. Men vi har en del erfaringer som jeg tror er relevante. I våre prosjekter ser vi ofte at det finnes muligheter som man overser hvis man er for lukket i tenkningen sin. Vi har for eksempel bygget et hus hvor toppetasjen skulle bygges på stedet som tradisjonelt tømrerarbeid. Men så fikk vi kniven på strupen. Det ble for dyrt. Da måtte vi tenke oss om, og så fant vi ut at vi kunne bygge toppetasjen i to prefabrikkerte enheter som spente i lengderetningen. Ved å betrakte huset på denne måten kunne vi utvikle en hybridkonstruksjon hvor vi benyttet innerveggene i 30mm kryssfiner, limtre og stenderverk i samvirke. Grepet fikk en stor effekt; mindre materialmengde og dermed bedre isolasjon, mer rasjonell og effektiv bygging ved å bygge innendørs i lagerhall uten stillaser, og det eliminerte behovet for overdekning av byggeplassen. Det ga til syvende og sist høyere kvalitet, kortere byggetid, bedre isolasjon og stor økonomisk gevinst. Å være nysgjerrig på hva man kan gjøre gir nye muligheter. Det er ikke noe vanskelig å tenke slik, men jeg har inntrykk av at det generelt er stor risikovegring i bransjen. Hele lovverket er basert på at alt er prøvd før, og det i seg selv er jo helt ulogisk i forhold til det vi snakker om her.

EBM: Tror du det er lovverket eller aktørenes holdninger som betyr mest her?

KH: Jeg tror det er begge deler. Jeg tror på en måte at denne tenkningen griper om seg, og det er veldig trist for landet som helhet. Det er innovasjon som skaper økonomiske gevinster. De ekstreme situasjonene i Nordsjøen har ført til at man har vært nødt til å være risikovillig – og det har gitt Norge et forsprang i mange teknologiske miljøer. Det er på en måte innlysende, men det blir glemt.

Fra enebolig Hoffstad, Sandefjord. Der elementmodulen ikke går opp med husets lengde kan dagslyset slippe inn. 
 

Fra enebolig Hoffstad, Sandefjord. Der elementmodulen ikke går opp med husets lengde kan dagslyset slippe inn. 

From Villa Hoffstad. Where the module of the structural elements does not fit the length of the house, daylight is allowed in.

EBM: Og det er en holdning som kunne aktiveres innenfor boligtenkning og utvikling? 

KH: Jeg tror at det ville vært mulig å få bedre løsninger hvis våkenheten var der. Det er ofte det vi gjør når vi jobber tett med byggherrene i våre prosjekter. Det kan hende at den som faktisk skal bruke prosjektet er mer risikovillig enn den som bare skal selge et bygg. Risikoviljen blir tydeligere når det er tettere dialog, hvor utfordringer og konfrontasjon kan gi direkte og positive resultater.

EBM: På mange andre felt skjer det mye. Og den teknologiske utviklingen imøtekommer stor variasjon: nye dingser, den ene smartere enn den andre…

KH: Du kan se det på mange områder. For eksempel hadde bilproduksjonen for femten år siden noen få store aktører. Nå blir det bare flere og flere nisjefabrikker som tilbyr forskjellige produkter. Reiselivet for tyve år siden ville ikke kunne holde liv i for eksempel landskapshotellet ved Gudbrandsjuvet, som Jensen og Skodvin har tegnet. Jeg tror verden holder på å bli mer og mer mangefasettert. 

EBM: Og da blir det vanskeligere å ha entydige normer?

KH: Ja, og det er rart at boligutviklingen ikke har svart mer på samfunnsendringene. Her er det jo et økonomisk potensial også.

EBM: Det er på skolene man ser prosjekter som er opptatt av sosiale sammenhenger og bærekraftspørsmål. I mye større grad enn hos aktørene som opererer i den virkelige byggebransjen og styrer dens fremtid. 

KH: Absolutt. Noe jeg synes er en interessant utvikling på skolene er at studentene på en måte er trøtte av ekspressiv arkitektur og det som har dominert tidsskriftsverden de siste årene. Og det er jo ikke fordi de ikke er interessert i arkitektur, men fordi de er interesserte i andre ting. De siste årene er det for eksempel en del studenter som har blitt interessert i boligproblematikken.  De ser et felt hvor arkitekturen kunne kommet med et vesentlig bidrag. De ser at det som lages ikke er tilfredsstillende, og da synes de det er interessant å jobbe med det. Det er ikke basert på en forutinntatt mening om hvordan dette skal uttrykkes, det er noe de ønsker å undersøke. Og ut av den undersøkelsen kommer det prosjekter som du ikke kunne forutse. Innovasjon, med andre ord.

Enebolig Hoffstad, modell som viser plass for garasje 
og uteopphold mellom betongdelen og tredelen.
 

Enebolig Hoffstad, modell som viser plass for garasje og uteopphold mellom betongdelen og tredelen.

Villa Hoffstad, model.

EBM: Det høres jo ut som om vi kunne komme langt hvis de som har innflytelse på boligutviklingen hadde hatt de samme holdningene som studentene. Og det er jo litt paradoksalt når det er boliger vi snakker om. Alle mener og vet masse om boliger. Alle har boligkompetanse. Likevel ser det ut som om det er mye upløyd mark?

KH: Dette har også mye å gjøre med noen politiske avgjørelser som ble tatt på åttitallet. I 1982 ble oppløsningsretten for borettslag vedtatt.  Så lenge vi hadde en sosial boligbygging, fikk man ikke solgt en privat bolig som hadde dårligere kvaliteter enn det den sosiale boligbyggingen kunne tilby. Den sosiale boligbyggingen var ikke interessert i å tjene penger – den var interessert i å få mest mulig kvalitet for pengene. Så lenge det systemet fungerte holdt den sosiale boligbyggingen det private markedet i øret. Da man innførte oppløsningsrett for borettslagene endret dette seg raskt. Nå finnes det ikke noen vaktbikkje i boligutviklingen lenger. Det er ingen som lager boliger uten primært å være interessert i å tjene penger. Dermed er man logisk sett interessert i å senke kvaliteten mest mulig for å maksimere profitten. For eksempel har den gjennomsnittlige husdybden økt dramatisk fra ca. 1990. Og før 1982 fantes det nesten ikke svalgangsløsninger. Jeg er helt sikker på at hvis vi ser på fasadelengde per kvadratmeter så er den dramatisk dårligere i 2012 enn i 1985. Og dette er objektive kvaliteter som har blitt dårligere. Det har ikke så mye å gjøre med om selve arkitekturen byggeteknisk er god eller dårlig. Det har å gjøre med hvor godt dagslys man får og hvor anvendelig en leilighet kan være. Med de korte fasadelengdene i leilighetsbygg er ”kjøkken i stua” den enerådende løsningen, fordi det er den eneste måten du kan få kjøkken med dagslys på. Men dagslysforhold, den korte fasadelengden og svalgangsløsningene er noe man kunne valgt å regulere i lovverk og i reguleringsplaner.

EBM: Vi kan ikke snu klokka tilbake, men vi må på et vis få de viktige parameterne for kvalitet tilbake? Uten å regulere oss i hjel?

KH: Hva er den prinsipielle forskjellen på å snakke om rullestolsirkler og å snakke om dagslyskrav? Vi dropper dagslyset, men vi regulerer rullestolplass og håndløperstørrelser!

Enebolig Hoffstad, dagslysinnslipp.
 

Enebolig Hoffstad, dagslysinnslipp.

Villa Hoffstad, daylight openings.

EBM: I dag er det kanskje bare store offentlige aktører som er opptatt av drift og vedlikehold: Statsbygg og Entra tenker i slike baner. Men alle er enige om at bærekraft er viktig. Og den kvalitetsendringen fra 80-tallet som du beskriver innebærer jo også at bærekraft, i form av langsiktighet og  anvendelighet, forsvinner ut av regnestykkene. Samtidig sier man at man er mer bærekraftig i dag. Men det man har gjort er å lage tykkere vegger og redusere dagslys. Generalitet og diversitet som kan imøtekomme nye samfunnsstrukturer er for eksempel fraværende i hvordan de aller fleste boligutviklere tenker bærekraft. Slik kan man egentlig hevde at det ikke er noen interesse for bærekraft i boligutviklingen?

KH: Man definerer bærekraft veldig smalt. Det er nødvendig å gjenerobre det man kan kalle objektive kvaliteter: godt dagslys, gode uteområder og boligplaner som kan ta i mot oss i ulike livsfaser. Men da må det også gjøres noe med rammene. I dagens boliger får du automatisk masse gangarealer, på grunn av dype planer og svalganger. Det er nesten umulig å unngå. Det lages masse ubrukelige arealer fordi forutsetningene er som de er. Bygårdene i Oslo som er fra 1850 til 1899 er jo egentlig et kroneksempel på bærekraft. Mange av dem har stått i 150 år, og er fortsatt populære boliger. De har hatt kapasitet til å tilpasse seg endringene i livsmønster, fordi de er generelle, og dermed kan brukes på forskjellige måter.

EBM: Den arkitekturen som i dag fokuserer på energiforbruk er kanskje den mest konseptuelle vi noen gang har hatt, fordi den tillater seg å tenke så eksklusivt på energi. Energispørsmålet er jo selvfølgelig viktig, men har svarene blitt for ensidige?

KH: Det som er interessant med arkitektur er at den er så utrolig sammensatt. Det er ikke noe interessant å tegne et hus som er fantastisk energiøkonomisk, hvis det ikke har noen andre kvaliteter. Da har du på en måte tapt.  Jeg tenker at energiøkonomi må være et utgangspunkt for å heve kvaliteten på arkitekturen. Man må prøve å snu det til sin fordel på en eller annen måte – til arkitekturens fordel. Hvis man blir ensidig i sånne krav mister man jo helheten av syne. Da blir jo det optimale en kule uten vinduer. Det er jo lett å svare hvis man reduserer spørsmålet, men det har ikke noe særlig med arkitektur å gjøre. Arkitektur er en sammensatt disiplin. Den er jo ikke til for seg selv, den er et redskap for livet – og man arbeider med den fordi man tror at det man gjør har stor betydning for dem som skal bruke husene og leve i dem.

Fra enebolig Hoffstad. Langsnitt som viser overlys mellom massivtrelementer i tak. 
 

Fra enebolig Hoffstad. Langsnitt som viser overlys mellom massivtrelementer i tak. 

From Villa Hoffstad. Long section showing skylight slots between the timber roof elements. 

English Summary
– Curiosity opens possibilities

An interview with Knut Hjeltnes

By Einar Bjarki Malmquist

– You have to be curious, says Knut Hjeltnes. An architect with an impressive portfolio of innovative, modest single-family houses, he also teaches at the Oslo School of Architecture and Design, and he is impressed with his students’ willingness to grapple with difficult challenges, social as well as typological. – The current housing debate focuses on restrictions. But restrictions can foster innovation.

Hjeltnes and Malmquist discuss the current failure of housing developers to cater for changing demographics, despite the obvious economic possibilities. – There is a real potential for architectonic quality in environmental challenges, too, says Hjeltnes. – But through all this, architecture must retain its multifarious nature. There is no single answer. Architecture reflects and is a tool for life itself.

Foto: Tommy Ellingsen
Einar Bjarki Malmquist
Einar Bjarki Malmquist er arkitekt MNAL og var fagredaktør i Arkitektur N frem til 2017.
Nysgjerrigheten gir nye muligheter
Publisert på nett 23. januar 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 2012. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.