Oslo Børs ombygd

Tilbaketrukket – i Christianias eneste park, Grønningen – slik lå i sin tid Børsen. I løpet av de 175 år som er gått siden bygningen sto ferdig i 1828, har omgivelsene endret seg fra park og promenadestrøk til å være blant byens røffeste. Inne i selve Børsen har man i flere omganger prøvet å bøte på at plassen har blitt for knapp for virksomheten. Dette til tross for at den har endret karakter: fra handel ved fremmøte, rop og håndsopprekninger i en tettpakket sal til lynraske, elektroniske meldinger uavhengige av en felles møteplass. Børsens fortsatte virksomhet i den bygningen vi kjenner, hang lenge i en tynn tråd.

Den aktuelle ombyggingen er altså ikke den første. Børsen som Chr. H. Grosch tegnet for aksjeselskapet Christiania Børs, hadde fasaden med de fire inntrukne søylene mot Tollbugata på plass. Men denne bygningen var «stutt», fasaden var den gang langt bredere enn bygningens utstrekning i dybden.

Utvidelsen i 1910 ble tegnet av arkitekt Carl Michaelsen. Utformingen var i Grosch’ ånd, i pakt med forbildene fra den dansknorske overbyggmester C. F. Hansens tunge københavnerklassisisme som Grosch i sin tid hadde modellert etter. Som en konsekvens av det økte bygningsvolumet la dessuten Michaelsen til rette for nye og romsligere inngangsforhold fra sør og Rådhusgatas forlengelse.

I 1988 var det på nytt blitt nødvendig med endringer. Meglerne gikk over til elektronisk handel, og en ny og større børssal ble skapt ved at arkitekt Harald Hille utformet et glasstak over den indre haven. Siden den gang har meglerne flyttet ut fra Børsen og handler i dag fra sine respektive meglerhus, mens Børsens virksomheter som kontroll- og overvåkingsorgan og meget mer har steget i takt med vår handlelyst. 

Oslo Børs ombygd
 

I 2000 fikk arkitekt Niels Torp i oppdrag å bringe Børsbygningen i takt med dagens behov. Det er innenfor Grosch’, Michaelsens og Hilles ytre rammer at endringene nå er gjennomført.

Børsens ansikt er fortsatt mot nord og mot sentrums travle gater. Det er motivet med Børsparken i forgrunnen, sett mot Grosch’ søylefront, som vi alle kjenner, og slik skal det fortsatt være. Børssalen er igjen blitt det store, levende og samlende rom etter en periode uten noen bestemt anvendelse. På begge langsidene er korridorer og enkeltmannskontorer avløst av kontorlandskaper som gir langt flere arbeidsplasser. 

Torps ominnredning er klart tenkt, formsikkert og delikat utført og følger bygningens ånd, slik den ble skapt av Grosch og stilsikkert videreutviklet i Michaelsens utvidelse. Det gode grep har vært å åpne interiørene og binde dem sammen. Det samlende er den nye bruken av Børssalen, hvor fire nye balkonger skyter inn i rommet. Balkongene er ikke hvileplasser med utsikt over kollegenes flid, slik en kunne tro, men ordinære arbeidsplasser. Børssalen ble i sin tid ødslig da den tapte sin funksjon som livlig handlerrom. Nå gjenskaper virksomhet på to plan en pulserende stemning. Balkongene gir intimitet og kompleksitet til et arkitekturskjema som ellers ville blitt for enkelt, for oversiktlig og for stivt. Balkongene er altså meget vellykkete, men konstruksjonene som bærer dem, virker mer inspirert av ingeniør Eiffel enn av murverket fra Børsens første tid, og fremstår slik sett som fremmede elementer. Men dette er en detalj. Det vesentlige er at rommet gir fornemmelser av den haven det en gang var.

De nye store rommene som fyller langsidene, får sitt preg fra Børsbygningens regelmessige vinduer, satt i tykke vegger som danner dype nisjer. Vår tids bidrag er nedsenkede himlinger som skjuler nødvendige installasjoner på vanlig måte, og belysningsarmaturer fra dagens sortiment. I tillegg er en rekke med vindusnisjer hvitmalt, et fin detalj som bringer mer lys inn i rommet, og som er med på å vitne om at her er det gjort inngrep. Ett av disse store rommene hadde en dekorert himling som har fått stå, og som fremtrer enda tydeligere og rikere enn tidligere i kontrast til enkelheten og renheten i de nye interiørene. En nødvendig oppdeling av dette rommet er skapt ved hjelp av en glassvegg med elegante dører. Løsningen er i pakt med vår tid: Vi unngår å ta standpunkt ved å bruke materialer som tilsynelatende ikke er til stede. Dette er ikke et virkemiddel som Grosch eller Michaelsen kunne brukt. Det er en akseptabel løsning fordi den rører ved så lite som mulig, men presenterer likevel et dilemma, fordi den ikke er et arkitektonisk svar. Det er en løsning for vår tid og i tråd med anerkjente restaureringsprinsipper, ikke med klassisismens stilidealer. Det er særdeles lekkert utført, men etterlater samtidig det ufullendtes ubehag.

I den delen av bygningen som hører til Grosch’ opprinnelige byggverk, er endringene beskjedne. Trappegangen, hvor det for øvrig er vanskelig å vite hvor store inngrep Michaelsen gjorde, er uendret. På disse veggene ble i sin tid børskurser slått opp. Nå er området oppfinnsomt benyttet til spiseplasser med kafé-preg. Den gamle Børssalen står urørt med sin jugendpregete dekor. I det nordvestre hjørnet ligger en konferansesal som ikke er berørt av denne ombygningen, mens det er innredet kombinerte lunsjstuer og møterom i det nordøstre. Her dukker igjen elegante og praktiske, men stilfremmede glassvegger opp og deler inn rommet, men de forholder seg distansert til selve rommets karakter. Torp har valgt en blekt gul veggfarge mot takets dekor. Det virker for blekt sett mot tidens idealer, som var særdeles fargesterke og forlangte «kanarigult».

Kort summert: Oslo Børs har fått nytt liv, kan igjen romme alle Børsens ansatte, og er blitt en elegant og etter alt å dømme meget vellykket arbeidsplass. Vår tids arkitektur, og Niels Torps som en del av den, forholder seg distansert og litt ubevisst til det historiske materialet som bearbeides. Carl Michaelsen hadde den fordel at han arbeidet med denne byggeoppgaven i en tid da klassisismens arkitekturidealer sto høyt i kurs. Teknologien hadde heller ikke endret seg avgjørende siden 1830-tallet, verken når det gjaldt byggemåte eller handel på børs. I dag vil vi sette nye elementer inntil og markere avstand, ikke være del av en kontinuerlig prosess, men dette er et allment arkitektonisk problem og ikke Børsens alene.

Oslo Børs ombygd
 
Fakta

Les arkitektens beskrivelse her: Ombygging av Oslo Børs

English Summary
Oslo Stock Exchange

Commentary by Elisabeth Seip

The Oslo Stock Exchange, designed by the architect Chr. H. Grosch and completed in 1828, has been refurbished several times, dictated by the changes in trading practice. The most extensive remodelling was done by the architect Carl Michaelsen in 1910, in a heavy «Copenhagen classicism» that shared the ideals of the original design. Harald Hille designed the glazed roof 

above the inner garden in 1988 to create a larger trading hall, but since then traders have moved out and the most important function of the exchange is to control and monitor trading.

Niels Torp’s present refurbishment is the last of many adjustments. The interiors have been opened and brought together: The trading hall volume is reinstated with an increased number of workspaces on two levels. The alterations are clearly thought out and delicately detailed, within the spirit of the building. New suspended panels hiding up-to-date services and technical installations contrast the old decorated ceilings, and new glass partitions allow the separation of new functions without altering the original volumes. This approach is characteristic for our time: We avoid taking a stand by using materials that are, seemingly, not there – an acceptable solution because it touches as little as possible, elegant and practical, but it nonetheless leaves you with the uncomfortable feeling that it is not complete.

The Oslo Stock Exchange has been given a new lease of life; it can finally house all the exchange employees, and seems to be an elegant and very successful place to work. However, the architecture of our time, including the work of Niels Torp, takes a somewhat distant and unengaged view of the present historic material. Carl Michaelsen had the advantage of working in a time when the architectural ideals of classicism were still highly valued, and the original technology was still current practice. Today we work by adding new elements that mark a distance, rather than being part of a continuous process. This is, however, not specific to the stock exchange, but a general architectonic problem.

Oslo Børs ombygd
Elisabeth Seip
Elisabeth Seip er arkitekt og professor II ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, hvor hun underviser i arkitekturhistorie og arkitekturbevaring.
Oslo Børs ombygd
Publisert på nett 28. august 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 2 – 2003. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.