Reclaim Women’s Space

Masteroppgave AHO

I 2020 vant Eva Storrusten DOGA-merket nykommer med masteroppgaven «Reclaim Women’s Space – a garden at Hurumzi Square, Old Stone Town». Prosjektet tar for seg arkitekturens rolle i kvinners og sivilsamfunnets liv i den UNESCO-listede byen Old Stone Town på Zanzibar. Her forteller hun selv om prosjektet.

I prosjektet gjorde jeg både en arkitektonisk og en sosiokulturell analyse. Ettersom jeg ville få et mer nyansert bilde av kvinnenes posisjon i kulturen, hadde jeg flere åpne møter med gruppa Reclaim Women’s Space, i tillegg til dybdeintervjuer med kvinner fra ulike sosioøkonomiske bakgrunner. Kvinnene ved møtebordet er Munira Saidi og Inger Lise Syversen. Foto: Eva Storrusten, Jesper Lagerman. Illustrasjon: FNs bærekraftmål.​

I prosjektet gjorde jeg både en arkitektonisk og en sosiokulturell analyse. Ettersom jeg ville få et mer nyansert bilde av kvinnenes posisjon i kulturen, hadde jeg flere åpne møter med gruppa Reclaim Women’s Space, i tillegg til dybdeintervjuer med kvinner fra ulike sosioøkonomiske bakgrunner. Kvinnene ved møtebordet er Munira Saidi og Inger Lise Syversen.

Foto: Eva Storrusten, Jesper Lagerman. Illustrasjon: FNs bærekraftmål.​
Ifølge Project Drawdown, som er en sammenstilling av ulike klimatiltak for å snu den destruktive utviklingen av klimagassutslipp, er utdanning av jenter og familieplanlegging for kvinner på henholdsvis 6. og 7. plass blant de mest effektive tiltakene. Sammenlagt er disse to tiltakene det viktigste for å nå to-graders-målet, ifølge Paul Hawken, en av initiativtakerne til prosjektet.  Foto: Project Drawdown.​

Ifølge Project Drawdown, som er en sammenstilling av ulike klimatiltak for å snu den destruktive utviklingen av klimagassutslipp, er utdanning av jenter og familieplanlegging for kvinner på henholdsvis 6. og 7. plass blant de mest effektive tiltakene. Sammenlagt er disse to tiltakene det viktigste for å nå to-graders-målet, ifølge Paul Hawken, en av initiativtakerne til prosjektet. 

Foto: Project Drawdown.​

Motivasjonen for dette prosjektet var å bidra til et utsatt sivilsamfunn og sette fokus på et viktig tema, nemlig styrking av kvinners posisjon. Selve ideen fikk jeg da jeg i 2016 var på en UN Habitat-konferanse i New York, hvor det ble sagt: «Public spaces for all, become public spaces for men. Public spaces for women, become public spaces for all.» 

Inspirert av den amerikanske journalisten og aktivisten Jane Jacobs ville jeg utforske om jeg kunne bidra med et bottom-up-prosjekt i en byutviklingsdebatt. Målet var å forene interesse­feltene kvinner og medvirkning, byrom og arkitektur. Jeg ønsket å utforske det kulturelle og sosiale aspektet ved arkitektur i en utfordrende urban kontekst – og bidra med løsninger gjennom inkluderende arkitektur. 

Gjennom Project Drawdown begynte jeg å forstå at styrking av kvinner globalt er en viktig del av løsningen for å bremse global oppvarming og den økologiske krisen – og slik ble også bærekraft et viktig tema i oppgaven.

Til Zanzibar. 

Jeg var nysgjerrig på hvordan norske arkitekter praktiserte i utlandet, og var i kontakt med flere arkitekter som hadde gått en litt annen vei, enten gjennom forskning, arbeid i humanitære organisasjoner eller andre former for arkitektpraksis. Jeg hadde også noen familiemedlemmer som jobbet i Tanzania, og jeg hadde vært på besøk hos dem og fått litt innblikk i kulturen. Som en del av forskningsprosjektet «Frictions, Fractures and Cultural Resilience in a Swahili Urban Context», finansiert av SIDA, ble jeg på slutten av 2017 invitert av ass. prof. ved Chalmers Arkitektur, Inger Lise Syversen, til å jobbe med en infill-tomt i den gamle bydelen på Zanzibar. Inger Lise hadde i sin doktorgrad arbeidet med bevaring i den UNESCO-listede gamlebyen Old Stone Town, og kjente både den formelle og uformelle strukturen svært godt. 

Zanzibar er en øygruppe utenfor Tanzania, hvor majoriteten av befolkningen tilhører muslimsk kulturell praksis, i motsetning til fastlands-Tanzania, der majoriteten er kristen. På grunn av Zanzibars beliggenhet har den i over et millennium vært et strategisk sted for handel, og et møtested for både indisk, arabisk, europeisk og øst-afrikansk kultur. Mye av Old Stone Towns historie, byplan og arkitektur er unik, noe som har gitt den UNESCO-­status, men byen utfordres også ettersom så mye av økonomien er bygget rundt turistindustrien.

 
Noen av stedene for kvinner som tidligere eksisterte var Lady’s Club (venstre bilde), en klubb for kvinner med ulik kulturell bakgrunn, som blant annet hadde kinovisninger for kvinner til midten av 1980-tallet. I tillegg hadde kvinner også tilgang til et innendørs persisk bad (midtre og høyre bilde), en badestrand der lokale kvinner og barn kunne svømme, og en egen del av en park. Foto: Eva Storrusten.​

Noen av stedene for kvinner som tidligere eksisterte var Lady’s Club (venstre bilde), en klubb for kvinner med ulik kulturell bakgrunn, som blant annet hadde kinovisninger for kvinner til midten av 1980-tallet. I tillegg hadde kvinner også tilgang til et innendørs persisk bad (midtre og høyre bilde), en badestrand der lokale kvinner og barn kunne svømme, og en egen del av en park.

Foto: Eva Storrusten.​

I starten av 2018 dro jeg på en researchtur med Inger Lise, som ble min eksterne veileder og mentor gjennom prosessen. Gjennom hennes nettverk kom jeg kjapt i kontakt med lokalsamfunnet, og etter møter på plankontoret og det lokale UNESCO-kontoret, ble jeg introdusert for Munira Saidi, lederen av den lokale organisasjonen Reclaim Women´s Space, en kvinnegruppe som ble dannet gjennom samarbeid med Riksantikvaren i Sverige i 1998. Reclaim-gruppen er en organisasjon som i dag drives på eget initiativ med blant annet å gjenskape og øke bevisstheten om de urbane rom som har forsvunnet i byutviklingen og i utviklingen av turismen i den gamle bydelen på Zanzibar. (Gruppen har ikke en formell medlemsbase, men består av cirka 40 kvinner.) Da jeg hørte Munira fortelle om stedene for lokale kvinner som hadde eksistert, men som nå var forsvunnet, skjønte jeg at dette var en case jeg måtte jobbe videre med. 

Old Stone Town, som mange andre steder med muslimsk kultur, har tradisjonelt et tydelig skille mellom kvinner og menn. Dette speiles i kulturen og kan sees spesielt i det offentlige rom. Det finnes imidlertid organisasjoner som jobber med å minimere dette skillet. Noen av stedene som tidligere eksisterte var for eksempel Lady´s Club, en klubb for kvinner med ulik kulturell bakgrunn, en badestrand for lokale kvinner og deres barn. I tillegg til dette hadde de hatt tilgang til et innendørs persisk bad og en egen del av en park. På grunn av turistindustrien og kommersialisering av byrommet, har imidlertid stedene som tidligere var forbeholdt kvinner gradvis blitt reprogrammert for kommersiell virksomhet. 

Maida Thabit (22) er en engasjert ung kvinne, som bidrar til menneskene rundt seg, både gjennom Reclaim Women´s Space og veldedige organisasjoner. Foto: Eva Storrusten.​

Maida Thabit (22) er en engasjert ung kvinne, som bidrar til menneskene rundt seg, både gjennom Reclaim Women´s Space og veldedige organisasjoner.

Foto: Eva Storrusten.​

Forarbeid med lokal forankring. 

Som innledning til arbeidet hadde jeg flere åpne møter med gruppa Reclaim Women´s Space, i tillegg til dybdeintervjuer med kvinner fra ulike sosioøkonomiske bakgrunner. Kun 16 prosent av kvinnene på Zanzibar disponerer egen bankkonto, mens 22 prosent gifter seg før de er 18 år. Ifølge Demographic and Health Surveys (DHS) får kvinner i Tanzania i snitt 5.7 barn hver, selv om kvinner i urbane strøk generelt får færre barn enn kvinner i rurale strøk.

Et viktig funn var at det er stor forskjell på kvinnenes opplevelse av seg selv, sin posisjon i det urbane nærmiljøet og i hvor stor grad de har mulighet til å påvirke eget liv. Kvinnene som hadde høyere utdanning og/eller sosioøkonomisk status virket generelt å ha større påvirkningskraft i sitt nærmiljø. Mange av kvinnene jeg snakket med var ressurssterke og snakket godt engelsk. Andre hadde mindre heldige forutsetninger. En kvinne som bodde rett ved tomta jeg senere jobbet med, hadde seks barn og som så mange andre forsørget hun seg med å selge suvenirer. Hennes mann hadde to koner, men ikke økonomisk kapasitet til å forsørge kvinnene og barna, slik mannen tradisjonelt skal i polygame forhold. Dermed ble kvinnen og hennes barn mer utsatt, og nødt til å støtte seg på familie og annet sosialt nettverk. Selv om noen kvinner tar ut skilsmisse er det fortsatt delvis tabubelagt og vanskelig å forsørge seg selv. For kvinner i en slik posisjon ville et sosialt møtested med barna i trygg nærhet være utrolig viktig. Et urbant rom som tilbyr trygghet med mulighet for skjerming. 

Diagrammet viser hvordan de urbane stedene for kvinner i Old Stone Town har forsvunnet, mens stedene for menn fortsetter å eksistere. 

Diagrammet viser hvordan de urbane stedene for kvinner i Old Stone Town har forsvunnet, mens stedene for menn fortsetter å eksistere. 

Diagram – Urban laginndeling. Kvinnene kan selv velge ulik grad av skjerming og eksponering i hvordan de bruker bygningen. 

Diagram – Urban laginndeling. Kvinnene kan selv velge ulik grad av skjerming og eksponering i hvordan de bruker bygningen. 

På bakgrunn av denne erkjennelsen valgte jeg en infill-tomt som var et uprogrammert offentlig rom i den tette Stenbyen. Tomten har kvaliteter, f. eks. at den ligger sentralt med høy sirkulasjon av fotgjengere og syklister, samt to trær som gir skygge i et tropisk klima. Nattestid er stedet brukt av folk som bruker og selger narkotika. Men plassen blir også brukt til kulturelle aktiviteter, slik at lokalbefolkningen har en eksisterende tilknytning. 

I samarbeid med Zanzibar International Film Festival og det kulturhistoriske nabohotellet Emerson on Hurumzi, arrangerte vi i august 2018 pop-up kino med filmer av regional opprinnelse. Med noen tepper på bakken og filmvisning på lerret ble plassen forvandlet, og ga en tydelig indikator på potensialet for en kulturell møteplass. 

Snitt gjennom atrium. Målestokk 1:200. Den åpne strukturen står i kontrast til den tunge og tette arkitekturen i Old Stone Town. Arkitekten bruker naturlig kjøling med et atrium i midten, slik at det kan sirkulere kald luft nedenifra. Konstruksjonen er hovedsakelig tegnet med et lokalt treslag, inspirert av lokal kultur og arkitektur.

Snitt gjennom atrium. Målestokk 1:200. Den åpne strukturen står i kontrast til den tunge og tette arkitekturen i Old Stone Town. Arkitekten bruker naturlig kjøling med et atrium i midten, slik at det kan sirkulere kald luft nedenifra. Konstruksjonen er hovedsakelig tegnet med et lokalt treslag, inspirert av lokal kultur og arkitektur.

Plan første etasje. 0. Hurumzi Street - smal gate med handel og boliger, 1. Hurumzi Square med eksisterende baraza og mkongo-tre, 2. Lagringsplass for aktiviteter på bakkeplan, 3. Fontene, 4. Belysning, 5. Lekeareal og søppelkasse, 6. Vanntank, 7. Semi-offentlig byrom for ulike kulturelle funksjoner for kvinner; 7.1. Formidlingsareal for fortellerstunder, musikk-formidling og pop-up kino, 7.2. Areal for handel, innovasjon og økonomisk styrking av kvinner - i delen av strukturen som henvender seg til gata. 7.3 Semi-offentlig rom, som kan lukkes av til kulturelle aktiviteter for kvinner, 8. Atrium , 9. Kjøkken, 10. Bougainvillea og krydderhage, 11. Bakinngang til nabo, 12. Inngang til sirkulasjonsarealer og kjøkken.

Plan første etasje. 0. Hurumzi Street - smal gate med handel og boliger, 1. Hurumzi Square med eksisterende baraza og mkongo-tre, 2. Lagringsplass for aktiviteter på bakkeplan, 3. Fontene, 4. Belysning, 5. Lekeareal og søppelkasse, 6. Vanntank, 7. Semi-offentlig byrom for ulike kulturelle funksjoner for kvinner; 7.1. Formidlingsareal for fortellerstunder, musikk-formidling og pop-up kino, 7.2. Areal for handel, innovasjon og økonomisk styrking av kvinner - i delen av strukturen som henvender seg til gata. 7.3 Semi-offentlig rom, som kan lukkes av til kulturelle aktiviteter for kvinner, 8. Atrium , 9. Kjøkken, 10. Bougainvillea og krydderhage, 11. Bakinngang til nabo, 12. Inngang til sirkulasjonsarealer og kjøkken.

Arkitekturprosjektet. 

Neste steg var å jobbe frem et arkitektonisk svar på de problemstillingene jeg hadde identifisert. Jeg jobbet frem et urbant prinsipp som tar for seg ulike lag av skjerming i det offentlige rom, fra offentlig til mer privat. Prosjektet er stedsspesifikt, men det urbane prinsippet kan være relevant også for andre kontekster. 

Det arkitektoniske resultatet ble en urban hage, en møteplass for kvinner og sivilsamfunn. Kvinnene kan selv velge ulik grad av eksponering. Plassen på bakkeplan er åpen for alle med kulturelle aktiviteter, mens det i etasjene over er tilrettelagt for kurs som skal støtte lokale kvinner. Konstruksjonen er hovedsakelig tegnet med et lokalt treslag, inspirert av lokal kultur og arkitektur i møtet med min egen nordiske kultur og form­forståelse.

I samarbeid med Zanzibar International Film Festival og det kulturhistoriske nabohotellet Emerson on Hurumzi, arrangerte vi pop-up kino med gratis popcorn og filmer av regional opprinnelse. Foto: Eva Storrusten

I samarbeid med Zanzibar International Film Festival og det kulturhistoriske nabohotellet Emerson on Hurumzi, arrangerte vi pop-up kino med gratis popcorn og filmer av regional opprinnelse.

Foto: Eva Storrusten
Tourism pushed women out of Zanzibar’s public spaces - but now they’re taking them back. Denne artikkelen fra The Guardian refererer til samme problematikk jeg jobbet med. En undersøkelse det refereres til der sier at kun 16 prosent av kvinnene på Zanzibar disponerer egen bankkonto, og at 22 prosent gifter seg før de er 18 år.

Tourism pushed women out of Zanzibar’s public spaces - but now they’re taking them back. Denne artikkelen fra The Guardian refererer til samme problematikk jeg jobbet med. En undersøkelse det refereres til der sier at kun 16 prosent av kvinnene på Zanzibar disponerer egen bankkonto, og at 22 prosent gifter seg før de er 18 år.

Trekonstruksjonen har fleksible løsninger, som skyvedører i de ulike etasjene. Dette gjør at bakkeplanet inne i konstruksjonen kan avgrenses, men at det fortsatt er siktlinjer, som bidrar til trygghet.

Målet var å tegne et prosjekt som baserte seg på lokal kultur og arkitekturforståelse, men som allikevel tilførte noe nytt, og løftet frem kvinnene i bybildet, som en kontrast til steder hvor kvinner hadde vært mer skjult. Prosjektet ble tegnet for å skulle driftes av Reclaim Women´s Space, i samarbeid med lokale aktører og ulike FN-­organisasjoner. 

Modellbilder 1:20. Trekonstruksjonen har mange fleksible løsninger som gjør at funksjonen kan variere, f. eks. ulike skyvedører i de ulike etasjene. Foto: Eva Storrusten. ​

Modellbilder 1:20. Trekonstruksjonen har mange fleksible løsninger som gjør at funksjonen kan variere, f. eks. ulike skyvedører i de ulike etasjene.

Foto: Eva Storrusten. ​

Etter å ha ferdigstilt masterprosjektet i januar 2019 fikk jeg et reisestipend fra UD/DOGA og ­mulighet til å presentere prosjektet for byplan­sjefen på Zanzibar, Reclaim Women’s Space samt UN Women, UNESCO og den norske ambassaden i Dar es Salam. På grunn av politiske og strukturelle årsaker har jeg ennå ikke funnet noen som kan ta prosjektet videre lokalt. Mye av utfordringen i Old Stone Town er at de få tomrommene i den tette byveven fylles av restauranter eller kommersiell aktivitet som henvender seg til turistene. Det vil være relevant å se hvordan redusert turisme i forbindelse med dagens pandemi, vil påvirke sivilbefolkningens og særdeles kvinners plass i byen på sikt.

I swahili-kultur er baraza et urbant møbel, mellomrommet mellom privat og offentlig, der man ofte sitter, enten som en del av salg eller som en del av det sosiale byrommet. Bygningen tilbyr kvinnene deres egen baraza. 18. Korallstein-fundament, 19. Organisk materiale, diverse sten og jord, 20. Plasstøpt betongfundament, 21. Stenfliser, 22. Galvanisert stolpesko, 23. 20*20 cm trebjelke – lokalt treslaget brukt gjennomgående (mninga), 24. 20*20 cm trebjelke, 25. Tregulv, 9*2,1 cm, 26. Hengslet foldedør i tre. 

I swahili-kultur er baraza et urbant møbel, mellomrommet mellom privat og offentlig, der man ofte sitter, enten som en del av salg eller som en del av det sosiale byrommet. Bygningen tilbyr kvinnene deres egen baraza. 18. Korallstein-fundament, 19. Organisk materiale, diverse sten og jord, 20. Plasstøpt betongfundament, 21. Stenfliser, 22. Galvanisert stolpesko, 23. 20*20 cm trebjelke – lokalt treslaget brukt gjennomgående (mninga), 24. 20*20 cm trebjelke, 25. Tregulv, 9*2,1 cm, 26. Hengslet foldedør i tre. 

Fra juryuttalelsen: ”Storrusten har jobbet dypt og grundig med å analysere den lokale kulturen, noe det innsiktsfulle og veltegnede bidraget vitner om. Det er spennende hvordan lokal kultur og arkitektur er kombinert med det nordiske formspråket, og juryen synes arkitekten har lykkes med å skape en unik møteplass for kvinnene i Old Stone Town”. Foto: Eva Storrusten.​

Fra juryuttalelsen: ”Storrusten har jobbet dypt og grundig med å analysere den lokale kulturen, noe det innsiktsfulle og veltegnede bidraget vitner om. Det er spennende hvordan lokal kultur og arkitektur er kombinert med det nordiske formspråket, og juryen synes arkitekten har lykkes med å skape en unik møteplass for kvinnene i Old Stone Town”.

Foto: Eva Storrusten.​

Selv om arkitekturprosjektet ennå ikke er blitt realisert, har det skapt en tydelig interesse hos meg for å jobbe videre med å fremme disse temaene. Jeg er for tiden praktiserende arkitekt i Oslo, og ser hvordan dette kan være relevant også i en norsk kontekst. Etter jeg vant DOGA-merket nykommer, fikk jeg ny motivasjon til å jobbe med å spre bevissthet om temaet. Jeg er nå invitert inn i et nyoppstartet nordisk nettverk som skal styrke ­likestillingens sak i tenkning, forskning, praktisering relatert til utviklingen av nordiske byer og tettsteder. Ifølge sivilarkitekt Sissel Engblom i ­Urbaniq, som er initiativtakeren til dette nettverket, er hensikten «å skape en (r)evolusjon i premissene for byutvikling – hvem skaper vi framtiden for?» Det er mange verdensdeler som ser til vårt privilegerte hjørne av jordkloden, og vi som arkitekter og byutviklere har et spesielt ansvar for å vise vei ved å ha fokus på likestilling, mangfold og inkludering, også her hjemme.

Eva Storrusten mottar DOGA-merket nykommer. Foto: Sverre Chr. Jarild / DOGA. ​

Eva Storrusten mottar DOGA-merket nykommer.

Foto: Sverre Chr. Jarild / DOGA. ​
English Summary
Reclaim Women’s Space

Master Thesis by Eva Storrusten

In this master thesis the architect has interpreted the potential architecture of the lost women’s spaces to an infill-site in Old Stone Town, Zanzibar; how can inclusive architecture support female empowerment? Through a collaboration with local stakeholders and the organization Reclaim Women’s Space, this project considers women’s position in a Muslim context where there has been a distinct gender separation traditionally. When Old Stone Town became a UNESCO- World Heritage site in 2000, the tourist industry escalated and the commercialization of space diminished the previously allocated women’s spaces. Through an understanding of the social and cultural aspects in the public spaces and architecture of this historic context, the architect has interpreted the potential architecture of the lost women´s spaces. 

Reclaim Women’s Space
Eva Storrusten
Eva Storrusten er arkitekt MNAL, Architectopia AS. November 2020 begynte hun å jobbe for Norske arkitekters landsforbund.
Reclaim Women’s Space
Publisert på nett 04. august 2020. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 2 – 2020. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.