En lysning i skogen, Vitruvius' eksempel på et tilfeldig oppstått møtested, utspringet for både arkitekturen og menneskenes språk. Fra Ceahlau-massivet i Romania. Foto: Foto: freebigpictures.com
Foto: Foto: freebigpictures.com

Samtaler i det demokratiske rom

I det gamle Athen hørte administrasjonen – de mektige som styrte – og agora – markedsplassen og forumet for byens borgere – sammen. Makthaverne ble synlige og var en del av offentligheten. Einar Bjarki Malmquist diskuterer det tilfeldige politiske rommet i Eidsvollsbygningen, og det demokratiske potensialet i Regjeringskvartalet i Oslo.

Samtalene om Regjeringskvartalets fremtid har til tider handlet om offentlig deltagelse, om fri bevegelse i det urbane rom og om mulige møteplasser. Andre ganger handler samtalene mer om bygg, om mulighetene for bruk av Høyblokka eller Y-blokka og om forslag til bygningsmessig utvikling. Det diskuteres forskjellige handlinger og tiltak som kan formidle det som har skjedd. For noen trer byggene, og særlig Høyblokka, frem som et symbol på fortiden, med referanse til demokratiets utvikling i Norge. 

Det klassiske agora i Athen, ca. 400 f.kr.  Foto: fra J.M. Camp: The Athenian Agora
Foto: fra J.M. Camp: The Athenian Agora

Det klassiske agora i Athen, ca. 400 f.kr. 

The Classical Athenian Agora, approx. 400 B.C.E.

Sokrates. Romersk kopi fra ca. 1. el 2. årh. e.kr., etter en gresk original fra ca. 350 f.kr.  Foto: Foto: commons.wikimedia.org

Sokrates. Romersk kopi fra ca. 1. el 2. årh. e.kr., etter en gresk original fra ca. 350 f.kr. 

Socrates. Roman copy approx. AD 1st–2nd century after a Greek original of ca. 350 BC.

Foto: Foto: commons.wikimedia.org

Men kanskje oppstår de mest spennende ideene når disse forskjellige diskusjonene nettopp blandes – når overordnede ideer om samfunn møter mer detaljerte forslag til hvordan området og bygningsmassen kan transformeres for å tilrettelegge for bruk. For eksempel til hvordan det offentlige rommet kan veves sammen med administrasjonen, slik at den besøkende kan få et glimt av innsiden, av dem som jobber der med forvaltningen av samfunnets valg. I det gamle Athen hørte administrasjonen – de mektige som styrte – og agora – markedsplassen og forumet for byens borgere – sammen. Rommene sto side ved side og gled inn i hverandre. Makthaverne ble synlige og var en del av offentligheten. 

Tenk deg for eksempel at en skoleklasse på en hverdag kan komme på innsiden av sikkerhetsanleggene til kontorkomplekset og få fortellingen om hvordan det moderne Norge forvaltes i et samarbeid mellom administrasjon og folkevalgte. Og på lørdag, når sikkerhetsbehovet er mindre, kan kanskje alle byens borgere komme på innsiden, ta i bruk noen fellesrom, kanskje bevege seg opp til taket av kvartalet og se utover byen som de er en del av. Ville det gitt en følelse av tilhørighet, av sameksistens mellom folk og forvaltning? 

Slike samtaler blottlegger nye muligheter og er et skritt i retning av å introdusere nye programmer i regjeringskvartalet, hvor ideer om offentlighet ikke utelukkes, slik regjeringens tidligere konseptutredninger – som bare handler om administrasjonens kontorer – har gjort. Samtaler som handler om forholdet mellom samfunnet og en arkitektur som kan være av fundamental betydning for alle i byen.

Politikk – polis – og byen

Arkitekturteoretikeren Gregory Paul Caicco påpeker at det var i Athens agora at filosofen Sokrates, som ville bidra til menneskets selvforståelse fremfor å preke sitt eget verdensbilde, fant sitt sted. På markedsplassen utvekslet han ideer på samme måte som andre utvekslet varer.1 Og som filosofen Hannah Arendt påpeker, ønsket Sokrates gjennom denne idé- og kunnskapsutvekslingen å gjøre borgerne til venner. Det er forståelig som en motreaksjon til et samfunn hvor alle kjemper mot alle om penger og eiendom og makt, sier Arendt.Vennskap kan blant annet gi dem som ellers ikke er økonomisk jevnbyrdige en likeverdighet. Vennskap blir den politiske motsatsen til penger. Arendts resonnement er at det egentlige målet med politikk i polis, byen, er å bringe folk sammen. Og når byens murer og lovens grenser skiller folk fra hverandre, så trenger de nettopp det: et felles sted som bringer dem sammen. For Sokrates var utvekslingen av ideer en måte å bygge både kunnskap og vennskap på, og arenaen var den offentlige plassen – Athens agora. Filosofen Aristoteles bygget videre på disse tankene da han sa at vennskap står høyere enn lovstyrt rettferdighet, fordi vennskap ikke har behov for lovverk.3 

“Vitruvius mente at denne tilfeldige arkitekturen viste at arkitektur var forutsetningen for menneskenes kommunikasjon og språk. At arkitekturen så å si kom før språket.”

Rom for kommunikasjon

I en av de første tekstene hvor arkitektur blir sett på som et samlet kunnskapsfelt, fra ca. år 25 f.Kr, skriver Vitruvius blant annet om det han kaller ”arkitekturens opprinnelse”.Han forteller en historie om hvordan et lynnedslag i skogen hadde skapt et nytt rom, en lysning som tiltrakk seg flere mennesker, som dermed begynte å snakke sammen. Vitruvius mente at denne tilfeldige arkitekturen eksemplifiserte at arkitektur var forutsetningen for menneskenes kommunikasjon og deres språk. At arkitekturen så å si kom før språket. 

Gjennom arkitekturhistorien har forståelsen av arkitektur som viktig for kommunikasjon mellom mennesker vært med i bevisstheten hele tiden, både hos lekfolk og arkitekturkyndige. Det er klart at vi må ha et sted å møtes. Da grunnloven skulle skrives i Norge i 1814 måtte man velge et sted for arbeidet. Et hus på Eidsvoll ble handlingenes og tankenes fysiske ramme. Og det er som en følge av det som ble skrevet da at den moderne velferdsstaten og demokratiet i Norge har utviklet seg. Kanskje er ikke Eidsvoll et helt tilfeldig sted, ikke så tilfeldig som lysningen i skogen i fortellingen til Vitruvius, men allikevel er det et sted som ble funnet og ikke skapt til formålet. Vi både finner og lager steder for å møtes, diskutere og være sammen.

En lysning i skogen, Vitruvius' eksempel på et tilfeldig oppstått møtested, utspringet for både arkitekturen og menneskenes språk. Fra Ceahlau-massivet i Romania. Foto: Foto: freebigpictures.com
Foto: Foto: freebigpictures.com

En lysning i skogen, Vitruvius' eksempel på et tilfeldig oppstått møtested, utspringet for både arkitekturen og menneskenes språk. Fra Ceahlau-massivet i Romania.

A clearing in the forest, Vitruvius' example of an accidental meeting place, and the origin of both architecture and human language. From the Ceahlau Massif, Romania.

Åpen for bruk

Når det bygges et rådhus eller et offentlig anlegg av betydning er det gjerne i forbindelse med en plass; et rom for både formelle ritualer og fri utfoldelse. Slik er rådhuset i Oslo og rådhusplassen et anlegg som ikke er funnet, men laget for formålet. Og det brukes både formelt og uformelt, til 17. maitog, konserter og møter av betydning, som etter 22. juli 2011, da rådhusplassen ble omgjort til en plass for demokrati og omsorg, roser og tårer. Også området rundt domkirken i Oslo ble sommeren 2011 til et sted for handling, medfølelse og roser. Rosene foran domkirken ble flere og flere, til det ikke var nok plass. Sorgen var større enn plassen. Rosene fylte gaten, ble satt på gjerder, takrenner og hull i domkirkens mursteinsvegg. Alt hardt ble så å si myknet opp. Empatien og fellesskapsfølelsen vokste. Vi har kanskje forskjellig bakgrunn og forskjellig livssyn, men da var vi ett samfunn og vi sørget sammen. I dagene etter 22. juli fant vi hverandre. Sorgen kjentes like fysisk ut som domkirkens granittsokkel og trærne rundt – med roser og medfølende hilsener ved stammen, og ikke minst menneskene, som rolig og behersket gikk rundt, hilste på hverandre og felte tårer. Vi hadde forskjellige farger, tilhørte forskjellige generasjoner, noe gikk, noen haltet, noen satt i rullestol, men vi var der alle sammen. Vi var i et "her". Men hvor begynte det og hvor sluttet det? I hvilket rom fant egentlig alt dette sted? Det vandret rundt i verden via sms og mms. Over internett. Gjennom nyhetene. Sorgen hadde ingen grenser. Fortau og gate ble til samfunnets rom for deltagelse, som stadig utvidet seg.

“Slik er offentlige rom. På den ene siden kan de være laget for regisserte hendelser, eller formelle ritualer. Andre ganger er arkitekturen mer åpen for bruk.”

Slik er offentlige rom. På den ene siden kan de være laget for regisserte hendelser, noen ganger formelle ritualer, hvor plassen eller adkomsten til et viktig bygg er en tydelig ramme for det som skal skje. Andre ganger er arkitekturen mer åpen for bruk. Et sted hvor menneskene kan markere sine synspunkter og endre steder, skape dem om for en ny dialog eller fest. Som i fortidens agora. 

Selv om vi mener at dagens demokrati i Norge, i velferdsstaten som fremdeles skal bevares og utvikles, er det beste som har eksistert i menneskets historie, bør vi ikke glemme at demokratiet også må utøves. At demokratiet ikke bare er retten til å stemme, ikke bare noe som nedfelles i skrift og lovverk og utøves av et tilrettelagt byråkrati. Transparens til tenkningen og utøvelsen er viktig. Like viktig er det å kunne møtes i offentlige rom, som på operataket i Oslo, som er blitt kjent internasjonalt som et moderne demokratisk rom, åpent for alle, uten kjøpepress. Det snakkes like mye om å væreoperaen som om å være i operaen. Og det er nok enda viktigere at ”vi”, dagens pluralistiske ”vi”, kan møtes som i fortidens Hellas, i et byrom ved statsadministrasjonen, slik vi kan ved rådhuset i Oslo, og forhåpentligvis også vil kunne i det fremtidige regjeringskvartalet. Et slikt urbant rom gir en ramme for både formelle ritualer og frie demokratiske utfoldelser i dialog med den utøvende makt i kontorene – og kanskje for å etablere vennskap, for å drømme litt med Sokrates.

Stortorget, Oslo, 25. juli 2011. Folk har samlet seg foran domkirken i Oslo for å markere sorgen etter terrorangrepet 22. juli, og blomsterhavet vokser. Foto: Markus Aaarstad / VG / NTB scanpix
Foto: Markus Aaarstad / VG / NTB scanpix

Stortorget, Oslo, 25. juli 2011. Folk har samlet seg foran domkirken i Oslo for å markere sorgen etter terrorangrepet 22. juli, og blomsterhavet vokser.

Stortorget -Square, Oslo, 25th July 2011. People have gathered in front of Oslo Cathedral to mourn the victims of the 22nd July terrorist attacks, and the sea of flowers is growing.

Noter
  1. Gregory Paul Caicco, ”Socrates in the Agora”, i Chora no. 2, (McGill Queen’s, 1996).
  2. Hannah Arendt, The Promise of Politics, (Random House, 2005), kapittel 1, ”Socrates”, s. 5-17.
  3. Ibid., s. 17.
  4. Selv om hovedhensikten hos Vitruvius antagelig var å skaffe seg jobb hos den første romerske keiseren, via sine ti bøker, forteller han at arkitekturens historie tilhører alle, uansett status, fra den tiden da menneskenes forfedre begynte å kommunisere. Vitruvius, Ten Books on Architecture, oversatt av Ingerid D. Rowland, red. Rowland og Thomas Noble Howe (Cambridge University Press, 1999), bok 2 kapittel 1. For videre lesning om Vitriuvius, om språk, kultur og arkitektur, se Alberto Pérez-Gómez, Built upon Love, (MIT Press 2006), s. 125-136.
English Summary
Conversations in Democratic Space

By Einar Bjarki Malmquist

The conversations about the future of the government buildings in Oslo, damaged by a terrorist bomb blast in 2011, have circled around both the buildings themselves and the urban spaces in the city centre, says Einar Bjarki Malmquist. The proximity of the political admini-stration and the people of the capital is an opportunity to demonstrate how democracy works, not unlike the agora of ancient Athens.

The agora was a marketplace of ideas as much as of goods, and Malmquist refers to Hannah Arendt, who pointed out that Socrates’ aim was to get the citizens to make friends. The aim of the polis, the city, is to bring people together, and provide spaces for planned as well as unplanned human communication.

Historically, the assembly room at Eidsvoll House is an accidental space. It is the ballroom of a wealthy merchant, never intended to be a political forum. Other political spaces like town halls and other public buildings are highly intentional, but still give room for both orchestrated ritual and spontaneous uses. And with reference to Eidsvoll and the bicentenary of the Norwegian constitution, we must not forget that democracy has to be performed, not just delegated to a bureaucracy. Democracy needs space, public space, to unfold, Malmquist concludes.

Foto: Tommy Ellingsen
Einar Bjarki Malmquist
Einar Bjarki Malmquist er arkitekt MNAL og var fagredaktør i Arkitektur N frem til 2017.
Samtaler i det demokratiske rom
Publisert på nett 06. oktober 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 3 – 2014. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.