Sikkerhetsrådssalen etter restaureringen i 2013. Foto: Foto: UD
Foto: Foto: UD

“Det viktigste rommet i verden”

Restaureringen av Sikkerhetsrådssalen i FN-bygningen i New York. Sikkerhetsrådssalen var en gave fra Norge til det nyopprettede FN i 1952. Rommet ble restaurert i 2013 – et lite stykke Norge som er ramme for noen av verdenssamfunnets viktigste beslutninger.

Sikkerhetsrådet er FNs mektigste organ. Rådet er det eneste organet i FN som kan benytte militær makt, og alle FNs medlemsstater har plikt til å etterleve rådets beslutninger. Sikkerhetsrådet, som har fem faste og ti valgte medlemmer, har ifølge FN-pakten som sitt mandat ”å bevare fred og sikkerhet i verden”, og vedtar utsendelse av FNs fredsbevarende styrker. Et kort blikk på listen over sikkerhetsrådets resolusjoner bare det siste tiåret gjør det åpenbart hvorfor salen der rådet har sitt faste møtested har fått tilnavnet ”det viktigste rommet i verden”.1

“FNs Sikkerhetsråd har som sitt mandat å bevare fred og sikkerhet i verden.”

Sikkerhetsrådssalen er en av tre møtesaler i konferansedelen av FNs hovedkvarter i New York, som sto ferdig i 1952, da Trygve Lie var FN-sambandets første generalsekretær. Antakelig var det Lie som sørget for at de skandinaviske landene var representert i prosjekteringsgruppen for FN-bygningene, og for at de tre rådssalene – møtestedene for Sikkerhetsrådet, FNs økonomiske og sosiale råd og Tilsynsrådet – ble innredet av tre skandinaviske arkitekter: henholdsvis Arnstein Arneberg, Sven Markelius og Finn Juhl. ”Det er sannsynlig at FNs generalsekretær Trygve Lie ønsket at Norge skulle få ansvar for interiøret i den viktigste salen”, sier designhistoriker Ingeborg Glambek, som har forsket på innredningsprosjektets historie.2 ”Lie så helt fra starten at Sikkerhetsrådet var det mest prestisjefylte, og som den strategen han var, så han nok også at dette rådet ville tiltrekke seg mer offentlig oppmerksomhet enn de andre.” Trygve Lie og Arnstein Arneberg var i tillegg nære venner, og ifølge Glambek var Arneberg allerede involvert i prosjektet da de øvrige oppdragene ble utlyst.

Sikkerhetsrådet møtes, 2016. De grønne setene er for presse og publikum, de røde for møtedeltakere og rådgivere, og de blå rundt bordet for delegater og sekretærer.   Foto: Foto: UN
Foto: Foto: UN

Sikkerhetsrådet møtes, 2016. De grønne setene er for presse og publikum, de røde for møtedeltakere og rådgivere, og de blå rundt bordet for delegater og sekretærer.  

The Security Council in session, 2016.

 
Fra Byggekunst (nå Arkitektur N) nr. 1, 1951. Nederst på planen er Hovedforsamlingens hus.

Fra Byggekunst (nå Arkitektur N) nr. 1, 1951. Nederst på planen er Hovedforsamlingens hus.

From Byggekunst no. 1, 1951. Arnstein Arneberg describes the UN headquarters in New York.

Sikkerhetsrådssalen er den minste av de tre rådssalene (nr. 12).

Sikkerhetsrådssalen er den minste av de tre rådssalene (nr. 12).

The Security Council Chamber is the smallest of the three chambers.

Sikkerhetsrådssalen før og under restaurering. Sekretærene satt på et eget bord på et nedsenket gulv midt i sirkelen.  Foto: UN/UD

Sikkerhetsrådssalen før og under restaurering. Sekretærene satt på et eget bord på et nedsenket gulv midt i sirkelen

The Security Council Chamber before restoration. The secretaries were seated at a table in the middle of the circle.

Foto: UN/UD
Det nye tekstiltapetet er på vei opp. Foto: UN/UD

Det nye tekstiltapetet er på vei opp.

Hanging the new wall covering.

Foto: UN/UD
Else Poulssons damasktapet med symbolene for håp, tro og nestekjærlighet.  Foto: UN/UD

Else Poulssons damasktapet med symbolene for håp, tro og nestekjærlighet. 

Else Poulssons damask wall covering with the symbols for hope, faith and charity.

Foto: UN/UD
Biritapet i halm på Sikkerhetsrådssalens bakvegg. Tapetet produseres fremdeles, og nytt tapet ble satt opp under restaureringen. Foto: IHA

Biritapet i halm på Sikkerhetsrådssalens bakvegg. Tapetet produseres fremdeles, og nytt tapet ble satt opp under restaureringen.

Straw wall covering from Biri in Norway on the rear wall.

Foto: IHA
Inngangsdør med intarsia i tinn. Foto: UN/UD

Inngangsdør med intarsia i tinn.

Entrance door with pewter marquetry.

Foto: UN/UD

Sikkerhetsrådssalen i 1952

Sikkerhetsrådssalen og de andre to salene sto ferdige til åpningen av FN-bygningen i oktober 1952. Alle tre rom har i hovedsak samme planløsning: delegatene sitter samlet i den ene halvdelen av det rektangulære rommet, med presse og andre tilhørere i den andre. Men mens endeveggen av de to andre salene består av store glassfelt med utsikt over East River, er endeveggen i Sikkerhetsrådssalen dekket av et fem meter høyt maleri av Per Krogh på et felt av Gjellebekkmarmor, som viser fugl Føniks som stiger opp av asken av en ødelagt verden. Arnebergs utforming av rommet for øvrig hadde som mål å være moderne men tilbakeholdent, basert på norske kvalitetsmaterialer og håndverk. Veggene ble dekket av damasktapeter utformet av den norske tekstilkunstneren Else Poulsson, mens bakveggen i publikumsdelen ble dekket med halmtapet fra Biri. Dørene inn til salen var av ask med små motiver i intarsia i tinn, laget av norske Håkon Wollan, og stolene i salen var av alm og mahogni, laget i Norge av snekkermester Johan Fr. Monrad.

Arnebergs interiørarkitektur fikk blandet mottakelse da bygningen åpnet. ”While rich and consistent, the Security Council Room seems curiously antique”, sa Architectural Records skribent Henry Stern Churchill.3 Den vestlige verden ellers var preget av en stadig mer abstrakt international style, og sammenlignet med Markelius’ og Juhls verdensvante eleganse kan Arnebergs og Kroghs symbolisme virke overtydelig. – På samme måte som Rådhuset i Oslo ble nok Sikkerhetsrådssalen oppfattet som litt utdatert, sier antikvar og seniorrådgiver Linda Veiby, som var den norske Riksantikvarens representant i arbeidet med restaureringen av salen. – Men i dag elsker FN det; det er sterke følelser knyttet til dette rommet.

Rehabiliteringen 

Restaureringen er en del av rehabiliteringen av hele FN-hovedkvarteret, som startet i 2008. Arbeidet med Sikkerhetsrådssalen begynte i 2010 og var ferdig i 2013. Hovedutfordringen i rehabiliteringen av Sikkerhetsrådssalen var at asbesten i veggene skulle fjernes.

Per Kroghs maleri, fugl Føniks reiser seg fra asken. Foto: UN/UD

Per Kroghs maleri, fugl Føniks reiser seg fra asken.

Per Kroghs painting, Phoenix rising from the ashes.

Foto: UN/UD
Presidentskapet i Sikkerhetsrådet går på omgang. En av endringene i det runde bordet er at det nå er datauttak der det tidligere var askebegre. Foto: UN/UD

Presidentskapet i Sikkerhetsrådet går på omgang. En av endringene i det runde bordet er at det nå er datauttak der det tidligere var askebegre.

The restored round table has data jacks instead of ashtrays.

Foto: UN/UD
De grønne presse- og publikumsbenkene. Foto: UN/UD

De grønne presse- og publikumsbenkene.

Seating for press and public.

Foto: UN/UD

– Alt måtte ned, forteller Linda Veiby. – Asbest er jo ikke noe problem så lenge den får ligge i fred, men FN hadde bestemt at den skulle vekk. Så hele interiøret måtte ut I tillegg skulle det gjøres tekniske oppgraderinger, og noen mindre endringer – blant annet var bordoppsettet med sekretærene sittende i et nedsenket område midt i det runde bordet, ikke lenger hensiktsmessig. FNs hovedsamarbeidspartner i oppgraderingen av ”det norske rommet” var det norske Utenriksdepartementet, som ga ca. 47 millioner kroner til restaureringsarbeidene, og var bestiller og beslutningstaker for eksempel når det gjaldt leverandører av det som kom fra Norge. Riksantikvaren var involvert hele veien. Hovedintensjonen i prosjektet var å bevare mest mulig.  Beslutningsprosesser blir kompliserte når alle skal være enige, for eksempel i FN-sammenheng. Men en positiv konsekvens av dette, sett fra et antikvarisk synspunkt, var at det omtrent ikke hadde vært gjort noe med Sikkerhetsrådssalen siden 1952. Riksantikvarens hovedprioritet var at dette bevaringsarbeidet skulle gjøres ordentlig, av folk med konservatorkompetanse.

Tapetene

Veiby er godt fornøyd med arbeidet FN har gjort. Særlig tekstiltapetet har fått mye oppmerksomhet. Det tekstiltapetet som hang der var en grov ullvev, som ble hengt opp på 1990-tallet. Dette gamle tapetet er tatt vare på for mulig gjenbruk andre steder. Under fant de et tapet av rayon. – Dette midterste tapetlaget var så tjæret av sigarettrøyk at det sto av seg selv, forteller Veiby. Men så, under arbeidene i 2012, fant de enda et lag, også dette rayon, men mye klarere i fargen enn det man hadde trodd var det opprinnelige. Ettersom målet var å sette rommet i stand slik det hadde stått da det var nytt måtte man starte rekonstruksjonen av tapetet fra grunnen av, og man hadde dårlig tid. Men resultatet ble bra. – Tekstiltapetet er ikke eksakt likt det opprinnelige, grunnet en annen produksjonsmetodikk, sier Veiby. – Det nye tekstilet har derfor en litt annen trådtetthet. Men visuelt fremstår den opprinnelige tapeten og den nye som svært like. Og halmtapetet fra Biri, som også er skiftet ut, er helt likt. Det lages på samme måten fremdeles.

“– Vi kom veldig langt i bevaringsarbeidet. Salens opplevelsesverdier er opprettholdt og kopiert. Dette er fremdeles et norsk rom.”

Det nye gulvteppet er ikke norsk, selv om farger og materialkvalitet er så nær det opprinnelige som mulig. Men understellet på alle de faste stolene, og alt av panelte overflater og steinarbeider, ble satt i stand og montert tilbake på plass etter at asbesten var fjernet og de nødvendige tekniske utbedringer gjort. Ny ventilasjon er installert, hele den tekniske oppbyggingen av veggene er ny. Det nye tapetet er lagt på et nytt underlag, som ikke har den myke bomullsputen 90-tallstapetet ble lagt på. Veiby synes dette har gitt rommet tilbake noe av sin opprinnelige stramhet. Ved gjenåpningen overrakte daværende utenriksminister Espen Barth Eide FNs generalsekretær Ban Ki-Moon et slips laget av en bit av det blå tapet, med motiver i gult som symboliserer håp, tro og nestekjærlighet.

Understellet på de fastmonterte stolene er beholdt, men stolene er trukket om og utstyrt med ny teknologi. Foto: UN/UD

Understellet på de fastmonterte stolene er beholdt, men stolene er trukket om og utstyrt med ny teknologi.

Re-upholstered fixed seating.

Foto: UN/UD
Understellet på de fastmonterte stolene er beholdt, men stolene er trukket om og utstyrt med ny teknologi. Foto: UN/UD

Understellet på de fastmonterte stolene er beholdt, men stolene er trukket om og utstyrt med ny teknologi.

Re-upholstered fixed seating.

Foto: UN/UD

Vern er styrt endring

– Vi kom veldig langt i bevaringsarbeidet, sier Linda Veiby. –Salens opplevelsesverdier er opprettholdt og kopiert. Vi er veldig fornøyde med prosessen, og dette er fremdeles et norsk rom. Vi har også fått større innsikt i 50-tallets teknologi og leveranser, som kan bli viktig for andre bygninger fra samme tid, selv om dette er et unikt prosjekt.

Riksantikvaren har vært opptatt av å bevare mest mulig, men samtidig legge til rette for ny bruk. – Vern er styrt endring. Dette synes jeg alle involverte i dette prosjektet har løst på en god måte.

– Arneberg var særlig opptatt av kunsten, at kunsten skulle stå i sentrum, og ha en rolle i den settingen. Han hadde Trygve Lie med seg på dette. I tillegg skulle rommet både være moderne og ha symbolske kvaliteter. Og det skulle stå seg over tid, tåle tidens tann og beholde sin verdighet. De sterke følelsene mange som arbeider i FN i dag har for dette rommet, viser vel at de lykkes med det.

Noter
  1. www.fn.no; www.un.org/en/sc/documents/res...
  2. Glambek, Ingeborg: “The Council Chambers in the UN Building in New York”, i Scandinavian Journal of Design History, vol. 15, 2005, pp. 8-39. Sitatene er oversatt fra engelsk av IHA.
  3. Ibid.
Fakta

FN-bygningen i New York er tegnet av et internasjonalt arkitektteam under ledelse av den amerikanske planleggeren Wallace K. Harrison. Øvrige deltakere var Nikolai Bassov (Sovjetunionen), Gaston Brunfaut (Belgia), Ernest Cormier (Canada), Le Corbusier (Frankrike), Liang Seu-cheng (Kina), Sven Markelius (Sverige), Oscar Niemeyer (Brasil), Howard Robertson (Storbritannia), G. A. Soilleux (Australia) og Julio Vilamajo (Uruguay). Bygningen var ferdigstilt 9. oktober 1952.

Sikkerhetsrådssalen ble tegnet av Arnstein Arneberg, og åpnet i 1952. Restaureringen sto ferdig i 2013. Arbeidene ble gjennomført under ledelse av Kathy Farbod, arkitekt fra FNs Department of Management og prosjektleder for rehabiliteringsprosjektet.

English Summary

“The most important room in the world”

The restoration of the UN Security Council Chamber

By Ingerid Helsing Almaas

The interior of the Security Council Chamber in the UN building in New York was a gift from Norway to the UN in 1952. The Chamber was designed by Norwegian architect Arnstein Arneberg, who had close ties to Trygve Lie, the first UN Secretary General. Arneberg and Lie agreed that art was to play an important part in the room, so in addition to the high quality tapestries and fittings that were shipped from Norway, the room is dominated by a five metre high painting by Per Krogh, showing a Phoenix rising from the ashes of the world.

The restoration of the chamber was completed in 2013, as part of the general plan for reconstruction of the UN headquarters. – Our aim was for the conservation work to be done professionally, says Linda Veiby from the Norwegian Directorate of Cultural Heritage, who were involved from the start, as the restoration work was also financed with Norwegian donations. Else Poulsson’s woven wall coverings have been remade, but all the timber and stone elements that were taken down to remove the asbestos underneath, have been restored and remounted. – The experience values of the room have been retained. This is still a Norwegian room.

Foto: Tommy Ellingsen
Ingerid Helsing Almaas
Ingerid Helsing Almaas er arkitekt MNAL og ansvarlig redaktør for Arkitektur N siden 2004.
“Det viktigste rommet i verden”
Publisert på nett 15. juni 2016. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 4 – 2016. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.