Foto: Mari Bergset og Aida Miron
Foto: Mari Bergset og Aida Miron

Snøens muligheter

– blå-grønn-hvit infrastruktur

Det nye masterkurset i arktisk landskapsarkitektur har sett på natursystemene i Tromsø og andre byer der snøen dominerer bybildet gjennom mye av året. Hvordan oppfattes og håndteres snøen, hva skjer når snødeponiene vokser og smelter, og hva ligger igjen i bylandskapet etter vinteren? Kan snøen bli en ressurs for det nære landskapet i byene i nord?

Arkitekthøgskolen i Oslo har i samarbeid med Norges Arktiske Universitet (UiT) gjennomført en pilot for et 2-årig masterstudium i landskapsarkitektur i Tromsø. Piloten ble lansert i 2013, og samarbeidet har resultert i bevilgninger til et 5-årig masterprogram i landskapsarkitektur, delt mellom de to institusjonene. Første kull starter høsten 2018. 

“Hvordan kan forvaltningen av urbant overflatevann, økt havnivå, vannveier og snølagring bli til romlige ressurser for den subarktiske byen?”

Piloten har vært organisert på samme måte som masterkursene på AHO: store studiokurs som fyller et helt semester. Det første semesteret har de siste to årene hatt ”Blå-grønn-hvit infrastruktur” som tittel, og Tromsø som utgangspunkt for prosjektene. Arbeidet har fokusert på å sette helheten i natursystemene på dagsorden, med et kaldt klima som ramme. Definisjonen kaldt klima omfatter ikke bare Tromsø, men alle norske byer og tettsteder som opplever frost og snødekke i løpet av vinteren. Arbeidet har nok likevel en særlig relevans for byer i nord som har lange vintre med mye snø. Det er i dag vanskelig å finne gode referanser for hvordan vi bør tenke utforming av bebyggelsesstruktur og fellesrom i møte med vintersituasjonen, og hvordan det igjen påvirker sommerforholdene. Det etter hvert vanlige begrepet ”blå-grønn infrastruktur” har etablert seg som et nyttig verktøy for å se sammenhenger mellom rekreasjon og funksjonalitet i felles uterom. Som landskapsarkitekt Ingrid Marie Ødegård skriver: ”(….) blågrønn infrastruktur snakker til en bredere faggruppe enn begrepet grøntstruktur. Begrepet aktiviserer en tverrfaglig forståelse og inviterer til økt tverrfaglig samarbeid for felles å kunne løse overvanns- og flomproblematikken vi står overfor.”1 I vårt studioarbeid har vi sett denne underliggende tverrfagligheten i begrepsbruken som en ressurs, men også en nødvendighet for å utvide begrepet ved å tilføre årstidsvariasjonen og klimaet (det hvite). Vi har også lagt stor vekt på strukturenes mangfoldighet og romlige kvaliteter, opplevelsesverdi. 

Hvordan kan forvaltningen av urbant overflatevann, økt havnivå, vannveier og snølagring bli til romlige ressurser for den subarktiske byen? Kan disse faktorene bidra til en multifunksjonell infrastruktur og en stedsspesifikk identitet? Gjennom studentenes arbeid har vi kartlagt utfordringer relatert til vann, snø og grønne arealer. Tromsø får generelt store mengder snø, og rydding og lagring av snøen byr på en rekke utfordringer. Studentene har hatt en veileder utarbeidet av Steinsvik Arkitektkontor AS for Tromsø kommune som ”lærebok” for å bli kjent med de lokale klimaforholdene. 

Hansjordnesbukta, Tromsø. Studentene undersøker den spontane vegetasjonen der snødeponiene har ligget. 

Hansjordnesbukta, Tromsø. Studentene undersøker den spontane vegetasjonen der snødeponiene har ligget. 

Hansjordnesbukta, Tromsø. Students investigating the spontaneous vegetation in the snow deposit areas.

Snødeponier, Hansjordnesbukta. 

Snødeponier, Hansjordnesbukta. 

Snow deposits.

Mer eller mindre tilfeldig snølagring tar sjelden hensyn til grunnforholdene. Snødepotene er ofte også lekeplasser, parker, idrettsbaner – steder man ønsker å ta i bruk tidlig om våren. Hvordan og hvor bør man lagre snø for både å heve kvaliteten på vinterlandskapet, samt gi syklister og fotgjengere best mulig forhold gjennom vinteren og våren? 

“Rennende smeltevann og kraftig høstregn på frossen mark medfører dårligere fremkommelighet, frosne sluk og skade på bygninger og fortau.”

Skiftende vintervær som resultat av klimaendringer fører til at snøen smelter og fryser i uregelmessige intervaller. Rennende smeltevann og kraftig høstregn på frossen mark er noe vi ser stadig oftere. Dette medfører reduksjon i arealenes brukbarhet, dårligere fremkommelighet, frosne sluk og skade på bygninger og fortau, med resulterende høye vedlikeholdskostnader.

I varmere klimasoner forsterker fortettingspresset utfordringene med håndtering av urbant overflatevann. Slik er det også i kaldt klima, men her er det snøen og smeltevannet som må stå i fokus. Løsningene må tilpasses utfordringen med rennende vann på frossen mark i større grad enn de kraftige regnskurene. I situasjoner med snøsmelting på frossen mark er det i praksis bare den landskapsmessige arronderingen av terrenget som gir sikker avvanning og som danner en pålitelig infrastruktur. Dette forutsetter imidlertid at den er planmessig koordinert med snøryddingen. Forholdet mellom vann og grønne områder som arealressurs og avgjørende del av infrastrukturen blir dermed tett, også med kaldt klima som forståelsesramme.

Regnhagepilot og gjenåpning av Prestvannsbekken

Studiokurset ”Reopening Prestvannbekken” høsten 2015 satte særlig fokus på vannets løp, i tett samarbeid med Vann- og avløpsetaten (VA) i Tromsø Kommune. I begynnelsen av semesteret bygget studentene et regnbed, for å erfare helt konkret hva et slikt bed er og hvordan det skal konstrueres. Jan Stenersen fra VA definerte den tekniske oppbyggingen av bedet, men ønsket at vi skulle tilføre konseptet ”prydverdi”. 

Rennende vann på frossen mark er en utfordring i byer i nord. Bildet viser en velfungerende eksisterende regnhage.

Rennende vann på frossen mark er en utfordring i byer i nord. Bildet viser en velfungerende eksisterende regnhage.

Running water on frozen ground is a particular challenge for Arctic cities in the spring. Pictured an existing successful rain garden. 

Studiokurset “Reopening Prestvannsbekken” høsten 2015 satte særlig fokus på vannets løp. Studentene bygget et spesialutformet regnbed, med ekstra fordrøynings­kapasitet og prydplanter på toppen.

Studiokurset “Reopening Prestvannsbekken” høsten 2015 satte særlig fokus på vannets løp. Studentene bygget et spesialutformet regnbed, med ekstra fordrøynings­kapasitet og prydplanter på toppen.

One studio course focused on the construction of a rain water bed with extra absorption capacity, topped by decorative planting.

Gjennom studentprosjektet ønsket også Vann- og avløpsetaten å undersøke om bygging av disse regnbedene kunne gjøres av privatpersoner uten tunge maskiner og spesialutstyr, og om det dermed kunne bli et krav til slike bed i boligområder der det offentlige rørnettet er overbelastet. Oppbygningen er på mange måter lik et tradisjonelt regnbed, med fordrøyning i dypere lag, og vekstjord og planter på toppen.2 Vekstjord har stor kapasitet til å holde på vann, og vil derfor fryse og bli tett. For å sikre infiltrasjon av vann også ved frost, ble det lagt inn striper med grov naturstein som ikke holder på vannet og ikke fryser, men som leder vannet ned i fordrøyningsmediet/filtermediet også ved lave temperaturer. For å øke vinterfunksjonaliteten av regnbedet er det også lagt inn glasopor som del av fordrøyningmediet. Tromsø kommune, ved Vann- og avløpsetaten, har lenge jobbet med glasopor som del av et forskningsprosjekt for overvannsgrøfter for å øke ytelsen vinterstid.3 Glasopor er et granulat produsert av resirkulert emballasjeglass, med gode drens- og isolasjonsegenskaper, slik at det både gir fordrøyningsmediet noe høyere temperatur vinterstid og lar vannet fylle mellomrommene også når grunnen forøvrig er frossen. 

Snøens muligheter
Snøens muligheter
Snøens muligheter
Snøens muligheter

Regnhagen er nå en integrert del av den lokale overvannshåndteringen i nye Charlottenlund aktivitets- og friluftspark. Som bildene viser holder den vann i den kalde årstiden som planlagt. Registreringer på stedet viser at vannet trekker videre ut i grunnen og forsvinner fra overflaten etter et par dager også ved frost, men dette er ikke systematisk dokumentert. Plantene i prosjektet ble donert av Dragland Planteskole og bestod av ulike herdige stauder. Vi ser at etter et drøyt års drift er det ikke alle som tåler det ekstreme miljøet som spenner fra ca. 50 cm kaldt vann til helt tørt om sommeren. De plantene som ser ut til å klare seg best er Iris Sibirica og Phalaris arundinacea. Det må imidlertid påpekes at tidspunkt for planting (september) også kan ha hatt betydning. For å kunne si noe sikkert, må det flere testfelt til. 

Etter bygging av regnbed og omfattende registreringer i terrenget, begynte det individuelle prosjektarbeidet. Studentene fikk i oppgave å utforme forslag til gjenåpning av en rørlagt bekk, Prestvannsbekken. Vann- og avløpsetaten jobbet parallelt med å få skilt bekken ut av sitt ledningsnett, fordi den gikk sammen med kloakken til renseanlegget og overbelastet dette. De hadde imidlertid ikke funnet noen mulig trasé på terreng, og arbeidet i stedet med å etablere en ny rørføring som et separat system ned til fjorden. Fokus i studentprosjektene ble å finne alternative løsninger på overflaten, slik at bekken kunne bli en åpen infrastruktur som fungerte teknisk, men også ga opplevelser for folk i området. Åsgård psykiatriske sykehus var en del av prosjektområdet, og ble en særlig motivasjon for å bruke bekkeåpningen til å tilby landskapsopplevelser til en sårbar brukergruppe. Professor Emeritus Reinhardt Mook ved UiT foreleste om kaldt klima, og studentene arbeidet mye med å kartlegge vannets ulike tilstander og rytme gjennom året; fra en flomsituasjon med 800 l/s i snøsmeltingen til nærmest uttørket om sommeren. Fordamping og frost var også forhold de utforsket som kvaliteter for sine prosjekter. Det var et krav til studentene at de aktivt jobbet med forslag som ble en robust infrastruktur for vannet, samtidig som det tilførte nye romlige opplevelser i landskapet.

Skisse av snittet gjennom regnbedet eller regnhagen. Planteliste: Iris Sibirica (blå, hvit, gul), Phalaris arundinacea, Astrantia major (ulike farger), Calamagrostis x acutiflora ‘Overdam’, Stachys grandiflora, Ligularia przewalskii

Skisse av snittet gjennom regnbedet eller regnhagen. Planteliste: Iris Sibirica (blå, hvit, gul), Phalaris arundinacea, Astrantia major (ulike farger), Calamagrostis x acutiflora ‘Overdam’, Stachys grandiflora, Ligularia przewalskii

Sketch section through the rain bed or rain garden.

Nordbyen – bytransformasjon 2016

Høsten 2016 tok studioet for seg et transformasjonsområde i Tromsø, Nordbyen, hvor kommunen nylig hadde gjennomført et parallelloppdrag med fire leverte prosjekter fra prekvalifiserte arkitektteam. Disse hadde et relativt overordnet fokus, og vi ønsket at studentprosjektene kunne bruke dette som grunnlag for å gjøre seg kjent med situasjonen, men at de skulle finne mer konkrete situasjoner å studere innenfor denne rammen. Nordbyen er en bydel som tradisjonelt har huset mye industri, særlig maritime funksjoner som Skipsverftet og Agnforsyningen. Det var opprinnelig to bekker som kom ned gjennom området, men begge er rørlagt. Industrien skal nå i stor grad flyttes ut til fordel for byfortetting og nye programmer. Vi ønsket å se på hvordan denne transformasjonen kunne romme en blå-grønn-hvit infrastruktur, og håpet å kunne eksperimentere med nyskapende bymotiver tilpasset kaldt klima. I september gjennomførte studentene markvandringer gjennom området for å kartlegge vann, økologi og de klimatiske forholdene. Bydelen har hatt en tradisjon for forhager utenfor arbeiderboligene, men disse er i dag i stor grad uflidde og preget av ugress. 

“Forhagene representerer egentlig en hagetradisjon som har stor verdi i en vinterby som Tromsø, men som omtales lite i dagens diskusjoner.”

Forhagene representerer egentlig en hagetradisjon som har stor verdi i en vinterby som Tromsø, men som omtales lite i dagens diskusjoner. Vegetasjonen i forhagene kan utnytte litt ekstra varme fra husveggene og nyte godt av den lave solvinkelen og varmen som siver ut innenfra. Langs husveggene er også faren for å bli knust av brøyteskjæret under snøbrøytingen minimal. Dette manifesterer også ugresset i sommerbyen Tromsø, der det strutter frem mellom asfalten og husveggene som spontane forhager. I vår definisjon av forhage inkluderte vi derfor også disse uformelle grønne ”bedene” som representanter for en nøkkel til en hagetyplogi og bymorfologi som faktisk fungerer i en vinterby. Det hadde vært en gave for byen om det ble blåst liv i den tilsynelatende tapte tradisjonen for forhager, da kunne frodige staudefelt by på fest i sommergatene uten å ta skade av eller være til hinder for vinterdrift av byen.

De mer eller mindre spontane “forhagene” i Nordbyen i Tromsø dokumenterer at dette er en hagetyplogi og bymorfologi som faktisk fungerer i en vinterby.  Foto: Mari Bergset og Aida Miron

De mer eller mindre spontane “forhagene” i Nordbyen i Tromsø dokumenterer at dette er en hagetyplogi og bymorfologi som faktisk fungerer i en vinterby. 

Spontaneous “front gardens” in the Nordbyen area of Tromsø.

Foto: Mari Bergset og Aida Miron
Foto: Mari Bergset og Aida Miron
Foto: Mari Bergset og Aida Miron
Foto: Mari Bergset og Aida Miron
Foto: Mari Bergset og Aida Miron
Foto: Mari Bergset og Aida Miron
Foto: Mari Bergset og Aida Miron

Studentene startet studioarbeidet sitt i september, og for å skjønne hvordan snøen påvirker byen intervjuet de en av kommunens brøytesjåfører om hvordan gatene ryddes for snø om vinteren.  

Vi fikk professor emeritus Reinhardt Mook til å regne ut en faktor som vi kunne bruke for å anslå hvor mange kubikk snø vi måtte regne med kunne falle innenfor prosjektområdet. Dette ville ikke gi oss noe eksakt tall, det krever en mer omfattende konkret beregning, men det ga oss en skjematisk pekepinn som vi kunne bruke for å realitetsorientere prosjektene studentene jobbet med.

“Deponering av snø krever frie arealer og vi så dem dermed som en potensiell arealressurs.”

For å få større forståelse for sammenhengen mellom vintersituasjonen med all snøen og den byen som viser seg om sommeren, inviterte vi med oss Kari Anne Bråthen, professor i økologi ved universitetet i Tromsø, Arktisk og marin biologi, og hennes masterstudent Eva Breitschopf for å gjøre vegetasjonskartlegginger på snødepoter i bydelen. Vi ønsket å se hvordan deponering av snø påvirker vegetasjonen, da dette vil være førende for hva vi kan få til å blomstre om sommeren. Vi vet fra økologien at områder som er snødekte lenge får en egen sammensetning med vegetasjon som klassifiseres som snøleie-planter. Hvordan er dette i et bymiljø, og hvordan kan vi ta hensyn til det i planleggingen av byrommene? Deponering av snø krever frie arealer og vi så dem dermed som en potensiell arealressurs også for sommeropplevelser i byer med mye snø. I dag utnyttes ikke snødepotene slik, de fremstår hovedsakelig som restarealer med svært lav estetisk verdi i barmarksesongen.

Vegetasjonskartleggingen ble gjennomført systematisk etter økologenes metode for inventering av et felt i naturen. Vi la ut triangler i et regelmessig rutenett og registrerte alt innenfor hvert triangel. 

Vegetasjonskartlegging i snødeponiområder og inventering av snødepot ved Aida Miron og Marta Kováčová. 
 

Vegetasjonskartlegging i snødeponiområder og inventering av snødepot ved Aida Miron og Marta Kováčová. 

 Registering the vegetation in a snow deposit area.

Vegetasjonskartlegging i snødeponiområder og inventering av snødepot ved Aida Miron og Marta Kováčová. 

Vegetasjonskartlegging i snødeponiområder og inventering av snødepot ved Aida Miron og Marta Kováčová. 

 Registering the vegetation in a snow deposit area.

To felt ble registrert sammen, deretter tok en mindre gruppe studenter for seg referansefelter der det ikke ble deponert snø, samt et felt utenfor bykjernen for å gi ytterligere sammenligningsgrunnlag og mulighet for å diskutere hvordan ulike faktorer påvirker vegetasjonen. Dette begrensede studiet ga interessante resultater og ble til stor inspirasjon for arbeidet videre. Vi fant overraskende nok ut at det var et større biologisk mangfold på snødepotene enn i referansefeltene! Fra et økologisk perspektiv kunne stress fra snødeponering være en mulig forklaring på dette – det større mangfoldet kan være en overlevelsesstrategi for vegetasjonssamfunnet på stedet. For oss som landskapsarkitekter er dette interessant, fordi det indikerer at det er mulig å etablere vegetasjon på områder for snødeponering og bruke dette bevisst for å skape prydverdi for sommerbyen. Det ville være svært interessant å følge opp dette, og ta prøver fra mange nok felt til at det fikk vitenskapelig verdi som basis for generalisering og dokumenterte vegetasjonspotensialet på snødepot.

I sitt individuelle prosjektarbeid kunne studentene velge om de ville fokusere på vannet, snøen/klimaet eller det grønne som tema for sine prosjekter. To av studentene valgte å jobbe med snøen og hvordan vi offensivt kunne jobbe med dette som ressurs for byen. 

Kristina Masyte så på snødepotene som ble identifisert gjennom intervju med brøytemannskaper, og utforsket hvordan ulike program kunne bidra til å gi dem en estetisk verdi om sommeren. 

Kristina Masyte så på snødepotene som ble identifisert gjennom intervju med brøytemannskaper, og utforsket hvordan ulike program kunne bidra til å gi dem en estetisk verdi om sommeren. 

Life cycle of snow deposit by Kristina Masyte.

Kristina Masyte så på snødepotene som ble identifisert gjennom intervju med brøytemannskap, og jobbet med hvordan disse arealene kunne bli steder som også hadde en positiv verdi i byveven om sommeren. Hun fordypet seg i snødepotet vi kartla i Hansjordnesbukta, og i sin oppgave utforsket hun hvordan ulike program kunne bidra til å gi det en estetisk verdi om sommeren.  

Nick Gulick foreslo å etablere en park ved sjøkanten i Nordbyen, lagt til rette for å bli en sentral for snølagring og rensing av smeltevann for hele bydelen om vinteren, for så å folde seg ut som et attraktivt rekreasjonsområde i barmark-sesongen/sommeren. Det er i dagens situasjon få muligheter for å komme helt ned til sjøen i bydelen, og det store felles grøntområdet på toppen av øya, Tromsømarka, er ikke så tilgjengelig. Det vil også kunne ligge gevinster for vinterdriften i å kunne lagre snø tett på de nye boligområdene ved fortetting av Nordbyen; snøen kan i hans skjema ligge der den blir deponert, og ressursene kan brukes på rydding av gater og fortau. Parkstrukturen legger også opp til at smeltevannet renses før det går ut i fjorden.

Prinsipp for snørydding. Fra skisseboken til Lin Costa. 
 

Prinsipp for snørydding. Fra skisseboken til Lin Costa. 

System for snow clearance. From the sketchbook of Lin Costa.

Vi skal fortsette utforskningen av den blå-grønne-hvite infrastrukturen til høsten med et nytt studio med dette temaet som overbygning. Gjennom praksis i kaldt klima ser vi stort behov for både å produsere kunnskap om avhengighetene på tvers av årstidene, samt for å bidra med eksempler og eksperimenter som kan være med på å utvikle urbane motiver og typologier tilpasset byer i kaldt klima. Det er lett å konsentrere seg om de frodige sommerstundene og glemme at premissene for at sommerstedene skal gi gode opplevelser ofte ligger i hvordan vi møter vinteren og legger til rette for den kalde årstiden. Det handler også om å utforske hva som gjør byarealene mest mulig tilgjengelige og brukbare om vinteren – og hvordan snøen kan jobbe for oss som infrastruktur sammen med vannet og grøntområdene. Uteliv er viktig også når temperaturene er under 10 grader, både for å få fysisk aktivitet, men også frisk luft og påfyll av dagslys. I soner med mørketid er dette avgjørende for døgnrytme, søvn og generell livskvalitet. Det er, slik vi ser det, ikke bare Tromsø og subarktiske/arktiske byer som har nytte av å eksperimentere mer aktivt med dette gjennom kreative designarbeid, men alle byer som har snø og frost som del av sin årssyklus.

Nick Gulicks forslag til en park ved sjøkanten i Nordbyen som er sentral for snølagring og rensing av smeltevann for hele bydelen om vinteren, og folder seg ut som et attraktivt rekreasjonsområde i barmarksesongen/sommeren. 
 

Nick Gulicks forslag til en park ved sjøkanten i Nordbyen som er sentral for snølagring og rensing av smeltevann for hele bydelen om vinteren, og folder seg ut som et attraktivt rekreasjonsområde i barmarksesongen/sommeren. 

Nick Gulick’s proposal for a park in Tromsø that can be used for snow deposits and water purification in the winter, and as a recreational area in the summer

Noter
  1. Ødegård, I. M. (2011): http://www.umb.no/statisk/ilp/...
  2. REGNBED Faktaark versjon 1.0 April 2013. FLOMDEMPING I SMÅ URBANE NEDBØRFELT, Bent C. Braskerud, NVE og Kim H. Paus, NTNU
  3. Stenersen, J. (2013): “Åpen isolert overvannsgrøft’”, Norsk Vann Bullentin, 2. s. 27
Fakta

Mari Bergset, Marianne Lucie Skuncke og Alf Haukeland har vært lærere på kurset Elemental Concepts for the Subarctic City som er et samarbeid mellom Universitetet i Tromsø og AHO.

English Summary
The potential of snow – Blue-green-white infrastructure

By Mari Bergset, Marianne Lucie Skuncke and Alf Haukeland

As part of a new master course in Arctic landscape architecture in Tromsø, a group of students have been researching the particular challenges and opportunities of northern cities, with long winters and heavy snowfall. How does the handling of snow affect the city? And what are the consequences of snow handling for the summer season? The clearing and storing of large amounts of snow affect urban life in Tromsø during the long winter. This project has charted how snow deposits develop, what happens as they melt, and what they leave behind. Snowmelt entails the risk of local flooding, but the students also found that snow deposit areas often had a higher vegetation diversity in the summer, which suggests that careful planning and handling across the seasons can make snow deposits a positive resource for the city.

Mari Bergset, Marianne Lucie Skuncke and Alf Haukeland have been teaching the course Elemental Concepts for the Subarctic City as part of the joint master pilot program shared between the University of Tromsø and the Oslo School of Architecture and Design.

Mari Bergset
Mari Bergset er landskapsarkitekt MNLA og eier av Lo:Le Landskap og plan. 
Marianne Lucie Skunke
Marianne Lucie Skuncke er arkitekt med egen praksis.
Snøens muligheter
Alf Haukeland
Alf Haukeland er landskapsarkitekt MNLA og ansatt i Asplan Viak hvor han er gruppeleder for landskapsarkitektene i Sandvika og Oslo. Han er…les mer
Snøens muligheter
Publisert på nett 10. juli 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 4 – 2017. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.