Luftfoto av St. Olavs Hospital i 2013.
Artikler / Plan

St. Olavs Hospital

- fra idékonkurranse til bysykehus

Planleggingen og byggingen av St. Olavs Hospital har vært en lang prosess, fra den første bygningen sto ferdig i 1902. Ragnhild Aslaksen oppsummerer arbeidet og prioriteringene fra den siste arkitektkonkurransen og fram til i dag, og beskriver de viktigste strategiske punktene: sentermodellen, kvartalsstrukturen og landskapsgrepene.

St. Olavs Hospital er lokalisert ved en elveslynge tett på Trondheim midtby. Anlegget ligger mellom to boligområder bestående av karakteristiske firemannsboliger mot nord og syd, NTNU-Gløshaugen i øst og Nidelva og Jernbanen i vest. Det eldste hovedbygget er fra 1902. Sentralblokka fra 70-tallet, som nå er revet, lå som en barriere i landskapsrommet, og lukket for visuell kontakt mellom Nidelva og Byåsen i vest og NTNU-Gløshaugen i øst. På begynnelsen av 90-tallet var sykehusområdet preget av en sammensatt bygningsmasse av enkelutbygginger, med nedslitte bygg, uoversiktlighet og lite effektiv logistikk. 

I 1995 gjennomførte derfor Sør-Trøndelag Fylkeskommune en internasjonal idékonkurranse om organisering og utbygging av nytt regionsykehus (RIT) i Trondheim. Forut for konkurransen var det foretatt en rekke vurderinger av lokalisering som resulterte i en tverrpolitisk enighet om å etablere det nye regionssykehuset på den eksisterende sykehustomten på Øya. Trondheim kommunes planavdeling var tidlig ute med samordnet areal- og transportplanlegging, og støttet forslaget om lokalisering nær bykjerne, offentlige transportkorridorer og NTNU- Gløshaugen som det mest allment tilgjengelige og bærekraftige alternativet. 

Seks søkerteam bestående av arkitekter og sykehusplanleggere ble prekvalifisert til å delta i idékonkurransen.1 Konkurranseprogrammet var ikke basert på detaljerte krav til funksjon og dimensjonering, men inviterte til nytenkning og utforsking av ulike scenarier for organisasjonsform og fysisk utviklingsplan for sykehusområdet i et langtidsperspektiv. Hvordan organisere fremtidens pasientorienterte, integrerte universitetssykehus? Og hvordan utnytte og utvikle det eksisterende sykehusområdet og bygningsmassen best mulig? 

Oversiktsperspektiv fra “RIT-LÆKKERT”, vinnerforslaget i konkurransen i 1995.  Foto: Frisk Arkitekter / NAK 333

Oversiktsperspektiv fra “RIT-LÆKKERT”, vinnerforslaget i konkurransen i 1995. 

Perspective from the competition winning project “RIT-LÆKKERT” from 1995.

Foto: Frisk Arkitekter / NAK 333
Luftfoto av St. Olavs Hospital i 2013.

Luftfoto av St. Olavs Hospital i 2013.

Aerial view of St. Olav’s Hospital, 2013.

Vinnerprosjekt og bystruktur

Vinnerprosjektet “RIT-LÆKKERT”, av Frisk Arkitekter, transformerte den sentraliserte bygningsstrukturen til et nettverk av kvartaler bundet sammen av broer og kulverter. Kvartalsmønsteret, slik det ble realisert, forlenger den eksisterende vei- og gatestrukturen og binder området sammen. De åpne kvartalene definerer halv-private hager, takhager og atrier til glede for sykehusets brukere og folk flest. Hovedaksen Olav Kyrres gate åpner for visuell kontakt mellom høydedragene i øst og vest, og leder inn til sykehusets sentrale plass der alle publikumsinnganger er lokalisert. Betydelige deler av den eksisterende bygningsmassen er integrert i det nye anlegget, blant annet hovedbygget fra 1902, Kreftbygget (nå del av Gastro-senteret) og Teknisk  sentral (nå del av Forsyningssenteret). 

Sentermodell og bykvartaler

Kvartalsmønsterets oppdeling av sykehusanlegget i enkeltavsnitt la til rette for en organisering av sykehuset i spesialiserte kliniske sentre. “Sentermodellen” var bygget opp av tverrfaglige kliniske enheter som inneholdt de viktigste delfunksjonene i en klynge av beslektede medisinske spesialiteter. Ideen er å minimalisere transportavstander for pasienter og helsepersonell, da pasienten får både diagnostikk og behandling i den enheten der de er innlagt. Organiseringen i spesialistsentre var samtidig en god løsning for Universitetet, som ønsket en fullintegrert universitetsklinikk der legestudenter i sin problembaserte læringsmodell (all undervisning foregår i og nær det kliniske miljø) beveget seg fra senter til senter gjennom studiet. Akutte funksjoner er samlet i et eget senter sammen med kommunens legevakt. Hvert kvartal/ senter har en lik etasjeoppbygging, noe som binder sykehusanlegget sammen horisontalt. Kliniske funksjoner med store haste- og nærhetsbehov er samlet i en “indre ring”, støttefunksjoner med mindre nærhetsbehov er plassert i “ytre ring”. Publikums- og dagfunksjoner er lokalisert i første etasje, inkludert spisesteder og utleielokaler.

Planleggingen av St. Olavs Hospital bygger på to hovedprinsipper: Sentermodellen for organiseringen av sykehusets aktiviteter, og kvartalsstrukturen for den fysiske organiseringen. Foto: Ivan Brodey

Planleggingen av St. Olavs Hospital bygger på to hovedprinsipper: Sentermodellen for organiseringen av sykehusets aktiviteter, og kvartalsstrukturen for den fysiske organiseringen.

The planning of St. Olav’s Hospital is built on two main principles: The Centre model for the organisation of the activities, and the urban block structure for the physical organisation.

Foto: Ivan Brodey
Planleggingen av St. Olavs Hospital bygger på to hovedprinsipper: Sentermodellen for organiseringen av sykehusets aktiviteter, og kvartalsstrukturen for den fysiske organiseringen. Foto: Ivan Brodey

Planleggingen av St. Olavs Hospital bygger på to hovedprinsipper: Sentermodellen for organiseringen av sykehusets aktiviteter, og kvartalsstrukturen for den fysiske organiseringen.

The planning of St. Olav’s Hospital is built on two main principles: The Centre model for the organisation of the activities, and the urban block structure for the physical organisation.

Foto: Ivan Brodey

Byggetrinn, rive-bygge-drive

Hvordan er det mulig å bygge et nytt sykehus i og ved det gamle, samtidig som sykehuset er i full drift? Sentermodellen og kvartalsmønsteret gjorde det mulig å dele utbyggingen opp i byggetrinn med relativt selvstendige enheter, slik at det gamle sykehuset gradvis kunne byttes ut med nye bygninger. For å få i gang utbyggings- og utskiftningsprosessen ble først halvparten av det nye sykehuset bygget ved siden av det eksisterende sentralanlegget (Byggefase 1 – Nevrosenter, Pasienthotell, Kvinne-Barn-senter og Laboratoriesenter). Flytting til nye bygg frigjorde bygningsmassen mot Nidelva, som ble revet og ga plass til Byggefase 2 (Bevegelsesenteret, rehabilitert 1902-bygg og Forsyningssenteret, Akutten, Hjerte – Lunge senteret og Gastrosenteret). Etter at høyblokka ble revet i 2010 ble ringen sluttet i siste byggetrinn – Kunnskapssenteret og Olav Kyrres plass ble etablert som hjertet i det nye sykehusanlegget. Rivingen av det gamle sykehuset frigjorde store reservearealer i sykehusets randsoner, som er blitt anlagt som grøntområder inn mot tilgrensende boligområder. Planer for videre utvikling er i gang, blant annet et akuttbygg for psykiatri nord på sykehusområdet. 

Fleksibilitet og utviklingsevne

Sykehus er bygningsanlegg som er i kontinuerlig forandring. Utbyggingen i kvartaler har vist seg å tåle store endringer i program, organisering og dimensjonering uten å tape sine kvaliteter eller gjøre det nødvendig med endring av grunnkonseptet. I etterkant av konkurranseutkastet er arealet blitt doblet fra 120 000 kvm til 225 000 kvm, bygningene har i gjennomsnitt fått to etasjer til, funksjoner og funksjonsinndelinger er endret og har byttet plass, byplanen er blitt mer kompakt, antall broer er økt og sykehuset har endret sin organisering og klinikkstruktur flere ganger siden utbyggingen startet. 

“I etterkant av konkurranseutkastet er arealet blitt doblet fra 120 000 kvm til 225 000 kvm.”

Bebyggelsesmønsteret har vært fleksibelt nok til å innarbeide alle disse endringene uten å tape sine kvaliteter. Kvartalsinndelingen har også gjort det enkelt å fordele oppdrag til flere arkitektgrupper.

Landskapsgrepene

Det var et ønske om å videreutvikle konkurranseutkastets intensjon om et kraftfullt landskapsgrep, som kunne stå seg sammen med det kompakte byggeprogrammet og markere sykehuset som grøntområde. Oppdelingen i flere arkitektoppdrag gjorde det hensiktsmessig å engasjere en landskapsarkitekt organisert direkte under byggherren. Etter en omfattende konkurranseprosess ble Asplan Viak engasjert til utforming av sykehusområdet utenfor byggelinjene. Det ble utarbeidet en prinsipplan for landskapsutforming i området, som strakte seg fra prinsipper for utforming av gater og infrastruktur, belysningsplan, bevaring og nyplanting av trær, tilgang for pasienter og publikum til elvekorridoren, rehabilitering av eksisterende sykehuspark til terapeutisk hage og utforming av planens hovedelementer – Olav Kyrres gate med sin dominerende grønne allmenning og Olav Kyrres plass som sentralt offentlig plassrom. I utbyggingen ble gaterom og grøntstruktur som en regel etablert før sykehusbygningene, slik at grøntanleggene var fullt utviklet da de første kliniske sentrene åpnet i 2006 og 2007. 

Godt hjulpet av forskning på dagslys og grøntarealers positive virkning på fysisk og psykisk helse, er grøntarealene og de offentlige uterommene gitt høy prioritet både i utstrekning og utforming.2 

Byplankontorets rolle 

Etter idékonkurransen etablerte Trondheim kommune et eget prosjektapparat for sykehuset som sikret høy faglig kvalitet og et effektivt samarbeid gjennom hele planfasen. Dette var til stor hjelp for prosjektet både med hensyn til kvalitet og fremdrift. Det er ofte vegring mot å lokalisere store sykehusprosjekter nær bykjernene fordi det her er større bindinger i form av eksisterende infrastruktur og bebyggelse, og et mer detaljert planverk. Man frykter at prosessen og prosjektet blir vanskelig å styre under stort økonomisk, funksjonelt og tidsmessig press. Her kan kommunene gjøre en veldig viktig jobb med å legge til rette for sentral lokalisering av store transportintensive prosjekter ved å tilby gode tomtealternativer og et effektivt planarbeid, og planmyndighetene kan være med på å “ta støyten” i gjennomføring av fortettingsprosjekter som ofte er upopulære.

Motstand og stans

Underveis og fram til ferdigstillingen har St. Olav-prosjektet vakt stor interesse internasjonalt, beskjeden interesse nasjonalt og har til tider møtt negativ kritikk og motstand lokalt. Sentermodellen og den sterke pasientorienteringen utfordret sykehusets organisering og hierarki, og ble fra starten av ikke ordentlig forankret i drifts-organisasjonen. Lokaliseringen av sykehuset i byen ble ikke forstått eller kommunisert som et bærekraftig byplangrep, hverken av arkitektstanden, de grønne politiske partiene, eller av det sykehusfaglige miljøet, som var bekymret for ulempene ved samtidig bygging og drift og uheldige føringer for sykehusets interne struktur. Publikum var også bekymret for sykehusets sengekapasitet og mangel på parkeringsplasser i sentrum. 

“Aktiviteten på sykehuset har økt med ca 35% (uten økning i bemanning) siden ferdigstillelsen i 2010.”

Motstanden fikk en foreløpig topp i 2000-2001, da staten overtok sykehusene. Prosjektet ble stoppet i ett år mens det ble utredet en alternativ lokalisering som “makebytte” med eksisterende NTNU-Dragvoll. Utredningen konkluderte med fortsatt sykehuslokalisering på Øya, og byggingen startet for fullt igjen i 2002. Misnøye med både lokalisering og løsninger har primært vært framsatt av Adresse-avisen. Den største kampanjen kom etter fullføringen av byggefase 1 i 2007 og gikk over til sammen 40 helsider.3 Blant annet ble St. Olavs elegante arkitektur, frodige uterom og generøse kunstutsmykking framstilt som et uttrykk for manglende forståelse og prioritering av sykehusets primære funksjonelle behov. Den negative fremstillingen i Adresseavisen førte til flere mytedannelser om prosjektet, men kritikken fikk ingen praktiske konsekvenser i form av offentlige granskninger -eller pålegg. Prosjektet ble gjennomført uten kostnads eller tidsoverskridelser, og St. Olavs Hospital har i dag omdømme som et funksjonelt og økonomisk veldrevet universitetssykehus med mange gode innovative driftsløsninger. Et uttrykk for dette er at aktiviteten på sykehuset har økt med ca 35% (uten økning i bemanning) siden byggefase 2 ble ferdigstilt i 2010. 

Sykehusplanen har gjennom programmering, prosjektering, bygging og drift bevist sin funksjonalitet og fleksibilitet og framstår i 2016 som en karakterfull og levende bydel i Trondheim. 

Sykehuset er blitt en del av byen. Foto: Ivan Brodey
Foto: Ivan Brodey

Sykehuset er blitt en del av byen.

The hospital is a part of the city.

Noter
  1. Prosjektorganisasjonen RIT2000 ved utviklingssjef Asmund Myrbostad og sivilark. Per Bonesmo utformet programmet for idekonkurransen.
  2. Prosjektet Nye St. Olavs Hospital har vært nominert og blitt tildelt flere priser hvor byplan og landskapsarkitektur har spilt en viktig rolle: Trondheim Kommunes byggeskikkspris (2007), Norsk Forms hederspris (2007), Design & Health international Academy Award (2014) – 7 av totalt 10 priser ble tildelt St. Olavs Hospital blant annet pris for beste sykehusprosjekt over 40.000 kvm og beste “salutogenic design”, Bolig- og byplanprisen (2014), Innovasjonsprisen for Universell Utforming – Hovedvinner og kategorivinner Arkitektur og Landskapsarkitektur (2015), “Attraktiv by” Trondheim med St. Olav Hospital (2015)
  3. Se bl.a. Adresseavisen 14.04.2007 s.14-17, 16.04.2007 s.16-17, 20.04.2007 s.14-17 og 30.04.2007 s.12-15.
English Summary
St. Olav’s Hospital – Trondheim University Hospital
From ideas competition to urban hospital

By Ragnhild Aslaksen

St. Olav’s Hospital, founded on its present site in 1902 and extended through many phases through the previous century, was finally reorganised in the mid-1990’s after an ideas competition in 1995. In this article, head architect Ragnhild Aslaksen describes the considerations and processes that led to the innovative organisation that governs the hospital today: a patient-oriented, densely urban university hospital, closely connected with the surrounding city.

St. Olavs Hospital
Ragnhild Aslaksen
Ragnhild Aslaksen er Sjefarkitekt ved Sykehusbygg HF og tidligere Sjefarkitekt i Helsebygg Midt-Norge.
St. Olavs Hospital
Publisert på nett 02. mai 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 5 – 2016. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.