Stedets ånd og det flerkulturelle samfunn

– om hvordan Christian Norberg-Schulz utviklet ‘sted’ som arkitektonisk grunnbegrep og som nasjonalt, kulturpolitisk instrument

Begrepet ’sted’ har slått dype røtter i norsk arkitekturforståelse og byggesaksbehandling gjennom de siste 20–25 år. Hvordan bygger vi steder som ikke bare er gode, men også meningsfulle for mennesker? I denne artikkelen gjennomgår Ole Møystad det arbeidet Christian Norberg-Schulz gjorde med å definere ‘mening’ i arkitekturen, som for CNS endte i stedsbegrepet.

Men det er en motsetning mellom en stedsutvikling bygget på det hjemlige og et stadig mer flerkulturelt og mobilt samfunn. Møystad peker her på vesentlige uløste knuter i forlengelsen av CNS’ arbeid, som blir stående som sentrale teoretiske utfordringer for norsk arkitektur.

Styret i OAF for 2005 har som tittel på sin programerklæring: «Å bygge kultur». Arkitekturtriennalen 2006 planlegges under slagordet «Arkitektur som kulturbærer». Triennalens programkomite viser til det flerkulturelle samfunn, og spør «Hvordan skal man planlegge og bygge for å bevare og forsterke byens identitet, samtidig som man skaper rom for de ulike kulturene – og subkulturene?»

Når vi bygger vår arkitektoniske omverden, bygger vi vår kultur. Arkitekturen er en refleksjon av vår økonomi, vår politikk, våre drømmer, våre tanker, de verdier vi identifiserer oss med – vår arkitektur er med andre ord en refleksjon av hva vi som sivilisert samfunn oppfatter som meningsfylt her i verden.

Sandaker, Oslo. Foto: Ole Møystad

Sandaker, Oslo.

Sandaker, Oslo.

Foto: Ole Møystad

I 1993 utarbeidet Miljøverndepartementet en veileder i ‘Stedsananlyse’. supplert med fire eksempler på anvendt stedsanalyse. Veilederen og de fire analysene bygger på en fenomenologisk tilnærming, basert på stedsbegrepet slik Christian Norberg-Schulz utviklet og etablerte det som grunnbegrep i arkitekturfenomenologien. Veilederen anbefaler at stedsanalyse legges til grunn når norske kommuner utarbeider kommunedels-, regulerings- og bebyggelsesplaner, og den fastslår at «Stedsanalyse kan også brukes som grunnlag for politiske retningslinjer som skal anvendes ved senere vurdering av tiltak innenfor planområdet.» I det følgende vil jeg diskutere hvorfor og hvordan Christian Norberg-Schulz utviklet stedsbegrepet, og hvordan begrepet siden er blitt brukt. 

Bakgrunnen for stedsbegrepet var et spørsmål om mening: Hva er mening, og hvordan bygger vi meningsfulle omgivelser? Dette er et semiotisk spørsmål, et spørsmål om hvordan noe kan stå for noe annet. Hvordan kan et hus være et fysisk objekt og samtidig ha en kulturell betydning – og – hva er forbindelsen mellom dette objektet og den tilhørende kulturelle betydningen, hvis det overhodet finnes noen slik forbindelse? Har vi som arkitekter noen som helst kontroll over hvilken kulturell betydning vi produserer når vi bygger hus, byer og tettsteder?

For å forstå bakgrunnen for stedsbegrepet må vi med andre innom litt semiotikk. Med et par semiotiske grep kan vi vise hvordan CNS forsøkte å forbinde objekt og betydning, først ved hjelp av intensjonsbegrepet og deretter ved hjelp av sitt ‘arkimediske punkt’, før han introduserte ‘stedet’ som den eneste kilde til arkitektonisk mening – ‘stedets ånd’. Til slutt vil jeg forsøke å peke på noen sider ved begrepet ‘stedets ånd’ som meningsbærer for norsk arkitekturpolitikk.

Meningen som forsvant

Ned gjennom historien har religion og politikk sammen vært kilder til samfunnets meningsfylde. Med fremveksten av den moderne vitenskap ble imidlertid kirkens enerett på sannheten og meningen utfordret. Da Galileo rettet kikkerten mot himmelen, viste det seg snart at jorden verken var flat eller universets sentrum, slik kirken hevdet. Man spurte seg rimeligvis også hvordan Gud kunne ha skapt den i sitt bilde, hvis den bare var et støvkorn i universet.

Etter hvert viste vitenskapen sin overlegenhet over religionen når det gjaldt å forandre verden. Det var vitenskapen og ikke religionen som førte til den industrielle revolusjon. Og det var vitenskapen, ikke religionen, som ble påkalt som redskap for å løse de problemene den industrielle revolusjonen skapte. Da modernismen omsider nådde arkitekturen, var det ikke lenger guddommelige – eller kongelige – idealer, men moderne, vitenskapelige sannheter den skulle reflektere.

Vel halvveis i det 20. århundre sto Europa temmelig desillusjonert tilbake med to verdenskriger bak seg og en arkitektonisk fremtid foran seg som bare hadde ‘form follows function’ og ‘ny saklighet’ å bygge på – en filosofi som ikke hadde tjent til annet enn å redusere arkitekturen til et av den moderne kapitalismens industriprodukter. Hvilken ny fremtid kunne man bygge med en arkitektur som ikke hadde annen mening å formidle enn at ‘denne konstruksjonen er laget av betong’, eller at ‘dette er et boligområde, og det er planlagt og bygget med de mest moderne industrielle metoder’?

CNS med studenter i Telemark, 1984.  Foto: Anne Marit Vagstein

CNS med studenter i Telemark, 1984. 

CNS with students in Telemark, 1984.

Foto: Anne Marit Vagstein

Dette er i korte trekk bakgrunnen for at man i arkitekturen fra 1950-tallet og fremover begynte å stille spørsmålet om arkitekturens kulturelle og filosofiske betydning igjen. Da Christian Norberg-Schulz publiserte sin doktoravhandling Intentions in Architecture i 1963, traff den et skrikende behov for ny tenkning og ny forståelse av hva som er mening i arkitekturen.

Intensjoner

Med sin doktoravhandling Intentions in Architecture startet CNS sitt livslange arbeid med problemet ‘mening’ i arkitekturen. Problemet springer ut av det forhold at noe (arkitektur), utover å ‘være noe’ også kan ‘bety noe’ – for noen. Det samme stykke arkitektur kan til og med bety noe for noen – og noe annet for noen andre. Problemet er semiotisk – ikke språksemiotisk, men arkitektursemiotisk1.

Litt enkelt kan vi si at spørsmålet om ‘hvordan noe kan bety noe’ er et semiotisk problem, mens spørsmålet om ‘hva noe er’ er et fenomenologisk problem. En semiotiker vil her hevde at svaret på det fenomenologiske problem bare kan nås via det semiotiske. Semiotikeren vil således hevde at når fenomenologen spør hva for eksempel et sted er, spør han ikke bare om det er et veikryss, et tettsted eller et byrom. Han spør ikke bare om hva stedet er, men også hva det betyr – hvilken mening det gir den som oppholder seg der. Og dette, vil semiotikeren si, er ganske nøyaktig hva arkitektursemiotikk handler om: nemlig trekantforholdet mellom betydningen/meningen, det objekt (stedet) som representerer meningen, og det subjekt (brukeren) som opplever eller erfarer den.

Fenomenologen på sin side vil nå hevde at den semiotiske analysen stenger for den fenomenologiske erfaring. Han vil si at semiotikeren fratar subjektet (brukeren) den sanne og umiddelbare opplevelse ved å legge et slør av vitenskapelig logikk over fenomenet. På denne måten vil fenomenologen hevde, tildekker semiotikeren sannheten om hvordan tingene virkelig er. 

I sitt doktorarbeid leser CNS arkitekturens klassikere, men han arbeider seg også gjennom tidens fremste nye vitenskapelige områder: semiotikk2(C. Morris), persepsjonspsykologi (Piaget, Brunswick), gestaltteori (Wertheimer, Bollnow) og sosiologi (Parsons) og kombinerer dem med filosofi (Cassirer, Wittgenstein) og med kunsthistorie (Panovski, Gombrich, Sedlmayr).

Han leter etter de strukturer og modeller som formidler meningsinnhold, eller betydning, mellom oss og våre arkitektoniske omgivelser. Han er klar over semiotikkens studier av tegnbegrepet, av språket som betydningsbærer og av kommunikasjonsteorien. Han leser den semiotiske klassikeren Charles Morris3. Språktegnet har en uttrykksside: det betydende (ordet), og en innholdsside: den betydning som uttrykkssiden henviser til (tanken/ideen). Svakheten ved denne tegnstrukturen er imidlertid at den ikke har noen sterk forbindelse mellom ordlyden ‘hus’ og konseptet ‘hus’ i form av en iboende referanse til det fysiske fenomenet ‘hus’. 

“Med sin doktoravhandling Intentions in Architecture startet CNS sitt livslange arbeid med problemet ‘mening’ i arkitekturen.”

Etter Intentions søkte CNS derfor en vei utenom det semiotiske problem og spørsmålet om ‘hvordan’ arkitekturen kan bety noe. Han satset alt på at fenomenologien ville bringe ham rett til meningen ved å avdekke ‘hva’ arkitekturen er.

CNS ser tidlig den lingvistiske semiotikkens og semantikkens begrensede brukbarhet i en konkret arkitekturanalyse. I gestaltteorien finner han figuren ‘hus’, og i persepsjonspsykologien en forbindelse mellom huset og det persiperende subjekt.

Det semiotiske problemet, ‘hvordan noe kan bety noe’, forutsetter imidlertid en formidling av betydningen: et tegn. Hos Brunswick finner CNS begrepet ‘mellomgjenstand’. Mellom-gjenstanden er et begrep for en gjenstand slik den oppfattes av et subjekt. Det vil si at den er en virkelig persepsjon av en virkelig gjenstand, men altså uten å være selve gjenstanden. Ved å analysere mellomgjenstanden ved hjelp av persepsjonspsykologi og å sammenholde denne analysen med den virkelige gjenstanden, ville man altså – i teorien – kunne nærme seg det semiotiske problem uten å gå seg vill i alle språktegnets mulige tolkninger. ‘Intensjonen’ knytter seg til den intenderte oppfatning (mellomgjenstand) av det virkelige objekt4. Jeg skal komme tilbake til intensjonsbegrepet og hvor CNS hentet det fra.

I sitt doktorarbeid var CNS tett på den logiske, stabile og fenomenbaserte tegnstrukturen som Charles Sanders Peirce hadde utarbeidet et halvt århundre tidligere, og som siden har vist seg å levere et solid svar på det meningsproblemet CNS kjempet med5. Dessverre var Peirces Collected Papers I-VIII lite kjent da CNS skrev sin Intentions6. De ble utgitt utover femtiårene og ble alminnelig kjent ti til tjue år senere. Historiens ironi er imidlertid at Peirces etterlatte papirer var arkivert nettopp på Harvard, der CNS satt og skrev, og der Peirces elev Charles Morris underviste i 1950 årene. Hvordan ville CNS’ arbeid ha utviklet seg hvis han, mens han satt på Harvard og leste Morris’ Foundations of the Theory of Signs, hadde gått ned i kjelleren på biblioteket og sjekket primærkilden?7

Det gjorde han ikke, og jakten på meningen gikk seg fast i det tilfeldige språktegnet. Et ord kan som kjent brukes og misbrukes som bærer av nesten en hvilken som helst betydning. CNS innså tidlig – når vi sammenligner med Charles Jencks og de andre som kastet seg på den lingvistiske vendingen rundt 1970 – at hus ikke oppfører seg som ord. Dermed valgte han å forkaste hele representasjonen. Han kan ha tenkt noe slikt: Arkitektur er ting, og hus representeres ikke, de presenterer seg for oss – som hus. Etter Intentions søkte CNS derfor en vei utenom det semiotiske problem og spørsmålet om ‘hvordan’ arkitekturen kan bety noe. Han satset alt på at fenomenologien ville bringe ham rett til meningen ved å avdekke ‘hva’ arkitekturen er.

Under arbeidet med Intentions hadde Norberg-Schulz studert Hans Sedlmayrs verk. Han nevnes som spesielt viktig i forordet til Intentions, og han fortsetter å være sentral i CNS’ jakt på et stabilt fundament for den arkitektoniske mening. I årene etter Intentions kommer CNS seg ikke ut av det semiotiske problemet. Han søker en fast referanse utenfor forholdet mellom tegnet eller representasjonen på den ene side og det betegnede eller den representerte mening på den annen. Sedlmayrs tolkningsmetode i «Zu einer strengen Kunstwissenschaft» ser for CNS ut til å være et skritt i riktig retning. Ved å flytte fokus fra innhold (content) til intensjon (intent) introduserer Sedlmayr iverksetteren som referanse og sannhetsvitne. Iverksetteren må her ikke forståes personlig, som den individuelle kunstner. Med iverksetteren sikter Sedlmayr til kunsten som institusjon. Problemet med Sedlmayrs vending av fortolkningens referanse fra verk til iverksetter er at fortolkningens stabilitet blir avhengig av hvor stabil kunsten som institusjon er. Dette er igjen et spørsmål om hvor stabil den stat og den statsbærende ideologi er som kunsten er institusjon innenfor. I siste ende føres altså meningens problem tilbake til den statsbærende autoritet. 

Det eksistensielle rommets struktur. Foto: Fra Christian Norberg-Schulz:  The concept of dwelling, s. 23.

Det eksistensielle rommets struktur.

The structure of existential space.

Foto: Fra Christian Norberg-Schulz: The concept of dwelling, s. 23.

I teksten «The Fixation of Belief»8 beskriver C. S. Peirce fire metoder for å komme fra løs antagelse til fast overbevisning: vedholdenhet, autoritet, a priori sannheter og vitenskapelig undersøkelse. Peirce viser til at autoritet som grunnlag for ‘Fixation of Belief’ alltid vil følges av grusomheter, «… and when it (the method of authority) is consistently carried out, they become atrocities of the most horrible kind in the eyes of any rational man.»

Året etter at Sedlmayr hadde skrevet sin «strenge kunstvitenskap», meldte han seg i 1932 inn i det østerrikske nazipartiet. Han forble medlem av partiet til 1945 og gjorde en rask akademisk karriere i Wien. Der nøt han en av de høyeste profiler en kunsthistoriker kunne få i det tredje rike, mens han så flere av sine jødiske venner og kolleger tvunget på flukt fra regimet. I 1945 tvang de allierte ham til å forlate stillingen i Wien. Han flyttet da til Bayern, og i 1948 utgav han sitt teoretiske verk om moderne kunst: Verlust der Mitte. I dette verket, som CNS støtter seg sterkt på både i Intentions og sine påfølgende arbeider, kritiserer Sedlmayr den moderne kunsten for å oppløse og undergrave kunsten som institusjon, og å føre kulturen ut i kaos og meningsløshet. Dette verket ble av samtidige kritikere9 kalt for en «… structural reaction to what is still referred to as ‘degenerate’, in the same sense in which the Nazis used the term …». 

Punkt

Inspirert av Sedlmayr og skuffet over moderne vitenskap følger CNS sin egen vending fra betydning mot væren. Han leser persepsjonspsykologiske studier av hvordan vi oppfatter rommet. Han søker etter de punkter der denne oppfattelsen er forankret. Han leser gestaltfilosofen Otto Friedrich Bollnows studier av hvordan mennesket forstår rommet og gjør det meningsfylt ved å innta det gjennom bruk og bevegelse (gestaltning), og at det sentrale punkt i det persiperte rom («Nullpunkt des Sehraums») sitter et sted mellom øynene «… in der Gegend der Nasenwurtzel…»10.

Forbindelsen mellom arkitektur og ‘sted’ synes umiddelbart mer nærliggende enn mellom arkitektur og ‘punkt’. En naturlig følge av Heideggers fusjon av mening og væren er at CNS omarbeider den abstrakte, logiske størrelsen ‘punkt’ til det langt mer konkrete, fenomenologiske ‘sted’.

Det fenomenologiske problemet kan imidlertid ikke løses subjektivt. CNS så at spørsmålet om hva arkitektur ‘er’ må rettes mot noe utenfor subjektet og dets individuelle forhold til objektet. Hans søken etter faste referanser blir derfor en søken etter det arkimediske punkt. Det arkimediske punkt impliserer imidlertid en semiotisk logikk. På samme måte som et tegn er en formidler mellom betydningen og representasjonen av den, er vektstangen en formidler mellom det arkimediske punkt og det fenomen man søker å begripe eller å innvirke på. Da Arkimedes ropte: «Gi meg et fast punkt, så skal jeg bevege verden,» siktet han til at han med en vektstang teoretisk sett kunne løfte hva som helst – gitt at han hadde et fast punkt å legge den an mot. Han ville si noe om teknologiens muligheter og begrensninger.

I løpet av 1960-tallet, på veien fra Intentions til Existence, Space and Architecture (1971)leser CNS seg opp på Heidegger. Her finner han en fenomenologi som tilsynelatende smelter sammen det semiotiske problem med det fenomenologiske, eller mening med væren.

Heideggers begrep ‘das Gevierte’ viser til krysningspunktet mellom to eksistensielle akser; nemlig den mellom menneske og væren, eller dødelig/guddommelig, og den mellom jord og himmel. Krysningspunktet mellom disse to aksene danner ifølge Heidegger sentrum (‘die Mitte’) i det eksistensielle rom. ‘das Gevierte’ symboliseres med en sirkel gjennomskåret av en horisontal og en vertikal linje; som det gamle norrøne solhjulet. 

Forbindelsen mellom arkitektur og ‘sted’ synes umiddelbart mer nærliggende enn mellom arkitektur og ‘punkt’. En naturlig følge av Heideggers fusjon av mening og væren er at CNS omarbeider den abstrakte, logiske størrelsen ‘punkt’ til det langt mer konkrete, fenomenologiske ‘sted’.

 
CNS i Telemark 1989. Foto: Anne Marit Vagstein

CNS i Telemark 1989.

CNS in Telemark 1989.

Foto: Anne Marit Vagstein

Sted

I 1969 publiserer CNS artikkelen «The Concept of Place» første gang.11 I denne artikkelen viser CNS til Arkimedes og hans faste punkt. To år senere utgir han boken Existence, Space and Architecture. Her trekker han de første grunnleggende konsekvensene av sin Heidegger-lesning og gjennomfører den teoretiske sammensmeltningen av arkitekturens betydning og dens væren. Han redegjør for den fenomenologiske sammensmeltningen av punkt og sted, og han etablerer sitt grunnbegrep om det eksistensielle rom basert på stedsbegrepet. Og som for å understreke sin vending fra tegn til ting, viser han igjen til Arkimedes, men denne gangen roper CNS’ Arkimedes: «Gi meg et sted å stå, og jeg skal bevege verden!12» Vektstangen er ute av historien, og med den teknologien og formidlingen. Tilbake står fenomenet (verden) og stedet. Mellom sted og verden finnes bare ‘jeg’. Spørsmålet om hvilke midler eller krefter som skal sette ‘jeg’ i stand til å bevege verden er lagt stille.

CNS viser også gjerne til språkbildet om at når livet leves, sier vi at «livet finner sted». Problemet med denne tankekonstruksjonen er at den også impliserer at den som behersker et sted, behersker meningen.

Stedsbegrepet kommer med andre ord inn i CNS’ vitenskapelige forfatterskap allerede etter hans første bok. ‘Stedet’ er fra og med artikkelen «The Concept of Place» fra 1969 et grunn-begrep i resten av CNS’ forfatterskap. Alt han senere bygger av begreper og teori, er basert på stedsbegrepet.

En logisk følge av denne operasjonen er at mening er noe som kan inntas, eller finnes, slik et sted kan det. CNS viser også gjerne til språkbildet om at når livet leves, sier vi at «livet finner sted.» Problemet med denne tankekonstruksjonen er at den også impliserer at den som behersker et sted, behersker meningen. 

Denne heideggerske tenkemåten har mye til felles med den Sedlmayr baserte sitt meningsbegrep på, og Heidegger var, som Sedlmayr, medlem av nazipartiet fra tidlig på 30-tallet (1933). Man kan spørre seg om det er relevant å grave frem slikt i en diskusjon av arkitektur-teori. Til det vil jeg si at Sedlmayr og Heidegger er filosofer. De arbeidet ikke med rakettmotorer, som Werner von Braun gjorde. De arbeidet med tanker om hva en meningsfull tilværelse er, og hvordan den kan erobres, formes og bygges, og de tok aldri avstand fra sin støtte til nazismen. Det er vanskelig å ikke trekke noen forbindelse mellom deres ideer og deres politiske engasjement. Og det er vanskelig å se bort fra dette tankegodset når det legges til grunn for aktuell norsk arkitektur og planlegging. Diskusjonen om Heidegger og hans forhold til nazismen levde i Europa i alle år etter krigen, og den blusset voldsomt opp da Victor Farias kom med boken Heidegger et le nazisme i 1987. I Norge nådde diskusjonen aldri utover det filosofiske miljøet og et særnummer av tidsskriftet Agora i 1988/8913, og fire år senere lå Miljøvern-departementets veileder i stedsanalyse på bordet i norske kommuner landet rundt.

Konsistens

Norberg-Schulz fulgte i alle år våkent med i sin samtids arkitektur, og han anskueliggjorde alltid sine tekster ved å vise til både historiske og aktuelle eksempler. Da bølgene rundt postmodernismen gikk høyt, og CNS kastet seg inn i striden til støtte for det han så som ‘en figurativ arkitektur’, ble den gamle modernist beskyldt for å være en værhane som knirker høyt hver gang vinden snur. Dette var en uberettiget kritikk. Tankene om det figurative har CNS hatt med seg fra figurbegrepet i gestalts- og persepsjonspsykologien via Kevin Lynch’ The Image of the City og Venturis Complexity and Contradiction til Charles Jencks’ The Language of post-modern Architecture. Når CNS på åttitallet interesserer seg for postmodernistisk arkitektur, er dette ikke opportunisme. CNS hadde aldri bekjent seg til noen isme. Han fulgte bare våkent med. Han så noe interessant i det meste, men det hindret aldri at stedsbegrepet i hans arbeid forble grunnlaget for all mening i arkitekturen fra og med artikkelen «The Concept of Place».

Innvandrerkultur nevnes for eksempel ikke som verken problem, som fenomen eller som relevant ‘stedskunnskap’ i noen av stedsanalysene, til tross for at for eksempel Brumunddal i 1990–91 opplevde en bølge av rasistiske opptøyer.

Meaning in Western Architecture (1975) prøvet han ut stedsbegrepet sitt som analyseredskap på den europeiske arkitekturhistorien. I Genius Loci (1979) utdyper han stedsbegrepet videre og etablerer en arkitekturfenomenologi på det. Med basis i denne fenomenologien hamrer han så ut en arkitektonisk bearbeidelse av Heideggers begrep ‘wohnen’ i boken The Concept of Dwelling, som kom ut i 1984. 

Fra stedets ånd til stedskunst

CNS forble tro mot sitt prosjekt, nemlig å etablere en arkitekturfenomenologi så konkret og så anvendbar at den nærmest kunne brukes som håndbok i hvordan vi skal bygge meningsfylte omgivelser. Han utvidet begrepsapparatet med ord som ‘stedsforståelse’, ‘stedsanalyse’ og ‘stedstap’. Det siste er en tilpasning av Sedlmayrs slagord ‘Verlust der Mitte’. ‘Stedstap’ betegner selvfølgelig ikke at man taper et sted slik man i krig kan tape en høyde eller et brohode. Det betyr at et sted, gjerne et tettsted eller en småby, gjennom vettløs modernisering eller veibygging har fått ødelagt sammenhengen, helheten og skjønnheten i sine arkitektoniske omgivelser slik at de ikke lenger oppleves som meningsfulle. Med andre ord: Stedstap betyr altså meningstap. ‘Mening’ er med andre ord erstattet med ‘sted’.

CNS i Oslo 1997. Foto: Anne Marit Vagstein

CNS i Oslo 1997.

CNS in Oslo 1997.

Foto: Anne Marit Vagstein

Norberg-Schulz formidlet sitt budskap om arkitekturens grunnleggende kulturelle betydning så samvittighetsfullt, så vedholdende og så tydelig at han nådde helt inn i Kulturdepartementet. Estetisk kvalitet ble satt på den politiske dagsorden, og ved begynnelsen av 1990-tallet nedsatte KD en arbeidsgruppe for å utarbeide et notat om hva norsk omgivelsesestetikk skulle være. I notatet skriver gruppen bl.a. at «opplevelsen av våre fellesrom er mer og mer forbundet med en følelse av fremmedhet forstått som en trussel…». Gruppen peker videre på at stedene er viktige fordi de er «våre orienteringsrom», og at det er viktig «å se stedet ut fra et sosialt innhold som for eksempel ‘hjemsted’, ‘et sted å være’, ‘åsted’ eller ‘tilstedeværelse’ …). Slik ser vi stedsbegrepet bære den nye departementale estetiske interesse og orientering frem til den innsikt at «Stedskrisen er en forvaltningsmessig utfordring»14. For å tydeliggjøre dybden i denne innsikten minner jeg om at ‘sted’ i denne terminologien har erstattet ‘mening’.

I forlengelsen av denne politiske interesse for estetikk ble Norsk Form opprettet (1992) som nasjonal spydspiss for å ‘gi retning’ til arbeidet med den estetiske oppgradering og utvikling av norske tettsteder og småbyer, heretter kalt ‘stedsutvikling’. Denne ambisjonen ble konkretisert ved at Miljøverndepartementet i 1993 utga heftet Stedsanalyse – innhold og gjennomføring. Veileder. Veilederen ble supplert med fire eksempler på stedsanalyse: Hokksund, Halden, Sykkylven og Brumunddal. Eksemplene representerer en viss variasjon i de konkrete analysemetoder, men de er alle basert på veilederens retningslinjer. Alle fire eksempler på stedsanalyse er basert på ‘stedet’ som grunnlag for relevant forståelse både av historiske forutsetninger og anbefalte retningslinjer for fremtidig utvikling. Innvandrerkultur nevnes for eksempel ikke som verken problem, som fenomen eller som relevant ‘stedskunnskap’ i noen av stedsanalysene, til tross for at for eksempel Brumunddal i 1990–91 opplevde en bølge av rasistiske opptøyer.

I 1997 følges stedsanalysen opp med Estetisk veileder, rettet mer direkte mot hvordan det enkelte byggverk best og mest meningsfylt kan tilpasses stedet.

Forbindelseslinjene fra Sedlmayrs ‘strenge kunstvitenskap’ til CNS’ ‘stedstap’ er ikke til å overse.15

Mens Kulturdepartementet stiftet Norsk Form, og Miljøverndepartementet skrev veiledning om stedsanalyse, skrev CNS Nattlandene (1993). I dette verket trekker CNS på mange måter den logiske konsekvens av sin fenomenologiske insistering på å betrakte liv og sted som én helhet. Fra å bruke hele den europeiske kulturarv som empirisk materiale i utviklingen av stedsbegrepet og arkitekturfenomenologien, ‘hjemliggjør’ han den i Nattlandene. Nattlandene handler om nordisk landskap og byggekunst. Her presiserer CNS at ‘stedet’ er en geografisk størrelse. Mening/sted er én ting i Norden og én annen i Syden. Spørsmålet man kan stille seg er hva som skjer med meningen når man flytter fra Norden til Syden, slik mange nordmenn gjør for tiden, eller den andre veien, slik mange innvandrere til Norge har gjort16.

Nå har CNS altså etablert stedsbegrepet. På det har han bygget sin arkitekturfenomenologi, som han så har anskueliggjort med den europeiske arkitekturhistorie i Meaning in Western Architecture, utdypet med The Concept of Dwelling og hjemmeliggjort i Nattlandene. Med Stedskunst (1995) la Norberg-Schulz siste hånd på verket. Her oppsummerer han tanker og begreper fra sitt arbeid og finsliper dem en siste gang, før han tar frem språkanalogien igjen. Men nå er den renset for semiotiske spørsmål. CNS gjør et forsøk på å beskrive hva arkitekturens elementer er, så presist at man ikke lenger trenger å tolke dem. Han kaller resultatet ‘grunnspråket’.

Problemet

Både politikere og byggherrer er nå innforstått med at arkitektur ikke er en sær og privat interesse. Arkitekter mistenkes ikke lenger automatisk for å ville mele sin egen kake når de argumenterer for at arkitektonisk kvalitet er viktig. Det kan være liten tvil om at Norberg-Schulz har gjort en helt grunnleggende innsats for å etablere denne forståelsen og den politiske viljen til arkitektonisk kvalitet som har nedfelt seg blant annet i institusjonen Norsk Form, og i Miljøverndepartementets veiledere i stedsforming og estetikk.

Broen i Mostar, viktig for byens og innbyggernes identitet, angrepet og  bombet i 1993.  

Broen i Mostar, viktig for byens og innbyggernes identitet, angrepet og  bombet i 1993.  

The bridge in Mostar, important for the identity of the city and its inhabitants, attacked and bombed in 1993.

Kjernen i denne forståelsen er at arkitektur er en grunnleggende refleksjon av vår kultur og ikke bare en pynt utenpå. Det vil si at arkitektur ikke bare er noe vi lager, arkitektur er også noe som lager oss. Når vi bygger arkitektur, bygger vi også vår egen kultur – som mennesker. Da former vi oss selv, vårt samfunn, hvem vi er og hva vi blir til. Derfor er det viktig hvilket tankegods vi baserer vår arkitektur på. Og her er vi ved det punkt som vi kanskje burde vende tilbake til og diskutere nå når veilederne i stedsanalyse og i estetisk utforming ligger på kontorpultene i alle landets kommuner.

Til grunn for dette som nå er i ferd med å bli en felles norsk kulturarv, ligger den oppfatning at meningsfulle omgivelser bare kan formes ut fra stedet: at problemet er stedstapet, og at løsningen er stedsutvikling basert på stedsanalyse, stedskunnskap og stedsforståelse.

I Genius Loci (stedets ånd) understreker CNS at menneskets identitet kommer fra stedets identitet. Det er stedet som en geografisk størrelse, som gir menneskene identitet. Ens identitet er en gjenspeiling av den man anser seg for å være og den posisjon man anser seg for å ha i sin tilværelse. Når en meningsfylt tilværelse baserer seg på et sted, vil man, som CNS peker på i Stedskunst, kunne identifisere seg som for eksempel ‘trønder’: «Jeg er trønder». Da vil, ifølge stedsteorien, tilværelsen oppleves som meningsfylt når trønderen er hjemme i Trøndelag og omgir seg med trøndersk arkitektur og – implisitt – med andre trøndere.

Mens CNS skrev Genius Loci og The Concept of Dwelling, pågikk borgerkrigen i Libanon. I den krigen kjempet opptil 17 ulike etniske og religiøse grupper mot hverandre, og kampene gikk ut på å rense egne territorier for mennesker med annen identitet. Etter krigen var hundretusener drept; hundretusener i diaspora og 60 % av de som overlevde i Libanon, var flyktninger i eget land – alt som følge av at identitet og sted ble knyttet til hverandre. I boken Identitet som dreper skriver forfatteren Amin Maalouf om sin egen bakgrunn. Han vokste opp som kristen og araber i Libanon. Etter å ha opplevd å bli bombardert fra nabolandsbyen i Chouffjellene, tok han sin familie med til Frankrike for å unnslippe den etniske rensing som fulgte. I Frankrike etablerte Maalouf seg som fransk forfatter. Hans språklige identitet er arabisk. Denne identiteten deler han med en milliard muslimer. Hans religiøse identitet er kristen. Den deler han med den vestlige verden. Hans identitet som forfatter er fransk. Og fortsatt, forteller han, begynner han å skjelve når folk spør ham hvor han egentlig føler seg hjemme. «For meg avslører de (spørsmålene om en dyptliggende, egentlig identitet) et svært utbredt menneskesyn som i mine øyne er farlig.»17 Maalouf viser til Rwanda, Balkan, til den spanske historien, til det belgiske spørsmål, til Nord-Irland, til sikher, hinduer, tyskere, tyrkere, etc.: «Hvis de opplever at ‘de andre’ utgjør en trussel mot deres opprinnelse, tro eller nasjon, opplever de også alt som kan gjøres for å fjerne denne trusselen, som absolutt legitimt,» skriver han.

Det er en innebygget motsetning mellom en stedsutvikling bygget på det hjemlige (Heimat), og på geografisk bestemt identitet som grunnlag for lokalt stedstilpassede omgivelser på den ene side, og et stadig mer flerkulturelt og mobilt samfunn på den annen.

Også i Norge har vi problemer knyttet til samiske krav om eiendomsrett til land og vann, og selv kan vi jo tenke på Kulturdepartementets arbeidsgruppe, som var bekymret over at «opplevelsen av våre fellesrom er mer og mer forbundet med en følelse av fremmedhet forstått som en trussel…».

I Mensch und Raum stiller Bollnow forholdet mellom sted, mening og det eksistensielle rom opp slik:»Den ene kan bare vinne rommet (Raum), ved å ta det fra den annen. Kampen for livsrom (Lebensraum) stammer fra den generelle kamp for tilværelsen hvorved man kun kan seire på den annens bekostning.»18

Mens Europa diskuterte Heideggers forhold til nazismen og CNS skrev Nattlandene, tok Balkan fyr, og samtidig med utgivelsen av Stedskunst renset Radko Mladic den bosnisk-serbiske byen Srebrenica for muslimer (1995).

Kanskje er det melodramatisk å sammenstille fremveksten av en norsk stedbasert arkitekturforståelse og etableringen av en nasjonal institusjon som spydspiss og retningsgiver for stedsutviklingen med begivenhetene i Midtøsten og på Balkan. Men vi skal også huske at i løpet av de samme årene vokste innvandringen til Norge kraftig. Mange var flyktninger fordi de var ofre for etnisk rensning i sine hjemland, og mange kom på jakt etter et bedre og mer meningsfylt liv. Når fremtidens arkitektoniske omgivelser skal formes her i landet, er det et flerkulturelt samfunn som skal bygges. En telling fra i sommer (2005) viser at Oslo nå beboes av 22,3 % innvandrere. Det er en innebygget motsetning mellom en stedsutvikling bygget på det hjemlige (Heimat), og på geografisk bestemt identitet som grunnlag for lokalt stedstilpassede omgivelser på den ene side, og et stadig mer flerkulturelt og mobilt samfunn på den annen.

I en mobil og multikulturell verden vil tamiler i Balsfjord og pakistanere på Tøyen med andre ord true den hjemlige og meningsfylte tilværelsen til balsfjordingen, og (den innfødte?) tøyenbeboeren. Tenk på protestene mot imamens rop fra minareten i Åkebergveien i Oslo. Kanskje kan man kreve at pakistaneren, tamilen eller dansken lærer seg norsk, men kan man også kreve at de bygger på norsk, bor på norsk, at de blir ‘etnisk’ norske og identifiserer seg ved å si «Æ e trønder»? Og hva hvis de ikke vil, eller ikke kan19? Er vi villige til å la sikhene i Holmestrand importere sine arkitektoniske vaner? Skal vi kreve av spanske myndigheter at nordmenn i Marbella får bygge det de opplever som meningsfulle omgivelser, basert på sin stedsforståelse fra Hokksund?

Når CNS insisterer på stedet og identiteten, virker det mot slutten av forfatterskapet som om verden har løpt litt fra ham. I sine iakttakelser og beskrivelser derimot er Norberg-Schulz lynskarp og til dels fremadskuende. Hans mål har selvsagt aldri vært å forfekte noen Blut und Boden-ideologi, hva han også selv skriver i innledningen til Nattlandene. Han ønsket aldri å sitte i et elfenbenstårn med sine opphøyede innsikter. Tvert imot arbeidet han i alle år for at vi alle, også tamiler, somaliere, pakistanere og dansker, asylsøkere så vel som immigranter på jakt etter et bedre liv, skulle være velkomne og finne gode omgivelser for et meningsfylt liv. Jeg tror CNS ville nikke anerkjennende om vi nå tenkte på nytt igjennom hvordan vi kan utvikle arkitekturen som kulturbærer for et flerkulturelt og mobilt samfunn, og hvilke begreper og forståelsesformer vi baserer vår arkitektur på.

Noter
  1. Intentions in Architecture listes fortsatt opp i arkitektursemiotiske bibliografier og regnes som et av arkitektursemiotikkens mest banebrytende verker. På dette området erobret CNS en betydning som på mange måter er underkjent.
  2. Lingvistisk semiotikk var den eneste allment kjente semiotikken på den tiden.
  3. Mens han satt på Harvard, har han antakelig også hatt anledning til å treffe Morris personlig.
  4. Begrepet ‘intensjon’ hos CNS er inspirert av Sedlmayrs teoretiske manifest «Zu einer strengen Kunstwissenschaft». Dette manifestet skrev Sedlmayr i 1931 – året før han meldte seg inn i det Østerrikske nazipartiet. I manifestet fremlegger Sedlmayr en fortolkningsmetode rettet mot å utlede verkets estetiske intensjoner. Ifølge Sedlmayr var det ikke i verkets innhold, men i dets intensjoner nøkkelen lå til å forstå kunstens betydning og forhold til samfunnet. CNS utvikler så Sedlmayrs intensjonsbegrep videre ved hjelp av perspsjonspsykologien og getstaltteorien.
  5. Den franske oversettelsen av Intentions in Architecture heter sogar Système logique de l’architecture.
  6. Riktignok kom den klassiske innføringen Philosophical Writings of C.S. Peirce, redigert av Justus Buchler, i 1950, mens Collected Papers I-VIII kom på Harvard University Press fra 1931 til 1958.
  7. I dette semiotiske hovedverket tilegnet Morris seg mange av Peirces ideer og tilpasset dem til sitt eget arbeid. Peirces betydning for Morris' tanker er fortsatt lite anerkjent. Se for eksempel: http://www.nd.edu/~ehalton/Pei...
  8. Philosophical Writings of C. S. Peirce, 1955, s. 13.
  9. Friedrich Stadler. Se artikkel i også kunstbiblioteket ved Duke University Libraries. Lastet ned fra: http://www.lib.duke.edu/lilly/...
  10. Otto Friedrich Bollnow, Mensch und Raum, Stuttgart 1963, s. 56.
  11. Den kommer først på italiensk i tidsskriftet Controspazio nr. 1, 1969. I 1988 kommer den på engelsk i samlingen Architecture, Meaning and Place på Electa/Rizzoli.
  12. Norberg-Schulz, Existence, Space and Architecture, 1971, s. 19.
  13. Agora nr. 4–88/1–89: «Heidegger og nazismen».
  14. Pløger 2003, s. 30.
  15. NFs rolle ligger nær en institusjonell sikring av normer for estetisk kvalitet, eller i John Pløgers ord: «… en praktisk iscenesettelse av diskursiv makt». Pløgers notat for NIBR kan lastes ned fra: http://www.google.com/search?q... 15 Se OMs anmeldelse av Nattlandene i Arkitektnytt, nov. 1993.
  16. Amin Maalouf, Identitet som dreper, Pax 1999, s. 8.
  17. Bollnow, Mensch und Raum, 1963, s. 257: «Der eine kann nur Raum gewinnen, indem er diesen dem andern wegnimmt. Im Zusammenhang des allgemeinen Kampfs ums Dasein entsteht der Kampf um den Lebensraum, bei dem der eine nur auf Kosten des andern gewinnen kann.»
  18. Mange vil sikkert huske passkontrollen på Fornebu der det var identifikasjon god nok å si «norsjk».
English Summary
The spirit of place in a multicultural society

Ole Møystad

– How Christian Norberg-Schulz developed ‘place’ as a basic term in architecture and the use of that term as an instrument of national cultural policy

When we build our architectonic surroundings, we build our culture. Architecture is a reflection of our economy, our politics, our dreams, thoughts, the values we identify with – in other words, a reflection of what we, as a civilised society, consider to be meaningful in this world.

In 1993, the Norwegian Ministry of the Environment developed a set of guidelines for «Place analysis», based on a phenomenological approach and on the concept of place as established by Christian Norberg-Schulz. The guidelines recommend that an analysis of the local sense of place is the basis for developing local area plans, and is also used in the consideration of subsequent development proposals. This article discusses how Norberg-Schulz developed his concept of place, and how this concept has come to be used.

The background of the concept of place was the question of meaning. What is meaning, and how do we build meaningful surroundings? This article discusses the possible semiotic connections between object and significance, and how Christian Norberg-Schulz tried to construct such a connection – first by the introduction of a concept of intention, and then by his ‘Archimedean point’, before landing on the concept of ‘place’ as the only source of architectonic meaning – the Genius Loci.

Norberg Schulz’s life-long labour was concerned with the problem of meaning in architecture. How can architecture not only ‘be something’, but also ‘mean something’, to someone? In working on his doctoral thesis, CNS looked for the structures that convey a meaning between us and our architectonic environment. He realises the limited usefulness of semiotics and semantics in a concrete analysis of architecture – houses do not behave like words – and he discarded the idea of linguistic representation as a way forward, turning instead to phenomenology to find meaning in the answer to the question of what architecture is. With reference to the works of Hans Sedlmayr, CNS is able to shift the focus from content to intent, bringing in the idea of the initiator. The interpretation of Seldmayr’s initiator, however, depends on a fixed external ideology for its stability – the kind of authority that, according to C.S. Peirce, results in acts that «…become atrocities of the most horrible kind in the eyes of any rational man». Sedlmayr joined the Austrian Nazi party in 1932, and after the war he went on to write his theoretical work on modern art, Verlust der Mitte, a central reference for CNS both in Intentions and in later works.

However, CNS realised that the question of what architecture ‘is’ has to be directed at something outside of the subject and its individual relation to the object. His search for fixed references becomes a search for the Archimedean point, the fixed point from which one can, in the words of Archimedes, «move the entire world». During the 1960’s, CNS reads Heidegger, finding in Heidegger’s work a phenomenology which seemingly manages to unite meaning with being, allowing CNS to move from the abstract idea of a logical ‘point’, to a concrete, phenomenological ‘place’. And between the place and the world, there is only the ‘I’. From the moment CNS’ article ‘The Concept of Place’ is published in 1969, this becomes the basis of all his later works.

A logical conclusion of this operation is that meaning is something that can be occupied, or found, like a place can be occupied. In CNS’ words, «life takes place». The problem of this construction is, however, the implication that whoever dominates a place, dominates its meaning.

Pointing to the Nazi connections of both Sedlmayr and Heidegger may seem irrelevant to an architectural discussion, but it is difficult to disregard the connection between their ideas and their political engagements when these thoughts become the basis of contemporary Norwegian architecture and planning. The discussion of Heidegger’s Nazi sympathies never reached beyond the philosophical academia and a special issue of the magazine Agora in 1988/89, and four years later the guidelines on analysis of place from the Ministry of the Environment were issued to municipal planners all around the country.

Throughout his long line of works, CNS remained faithful to his project, namely to the idea of establishing a phenomenology of architecture so useable that it could almost become a handbook for how to build meaningful environments. He increased his conceptual vocabulary to include ‘understanding of place’, ‘analysis of place’ and ‘loss of place’, which is what happens when a village or small town has been developed beyond all recognition and lost all sense of coherence, unity and beauty, its architectonic meaning. In other words: Loss of place means loss of meaning. ‘Meaning’ has been replaced by ‘place’. His argumentation penetrated national bureaucracy to the extent that the Ministry of Culture appointed a working group to define good environmental aesthetics. In its report, this group states that «the experience of our communal spaces is increasingly associated with a sense of alienation, understood as a threat…». This newfound political interest in aesthetics led to the founding of Norsk Form in 1992 to promote the aesthetic improvement of Norwegian towns and cities, and the guidelines formulated by the Ministry of the Environment in 1993. These guidelines never once mention the immigrant culture as a factor in establishing an understanding of place.

In Nattlandene (1993), CNS reiterates that a ‘place’ is a geographical entity. Meaning varies from the North to the South. What happens, then, when Norwegian move South, as many are doing? Or move North to Norway, as many immigrants have done?

There can be no doubt that Christian Norberg-Schulz have made a decisive effort in establishing a public understanding and a political will to achieve and improve the architectonic quality of the Norwegian built environment, and understanding that architecture is an expression of our culture. And this leads us to a question that needs to be discussed: Current opinion is based on the understanding that meaningful environments can only be based on the specifics of the place.

In Genius Loci, CNS emphasises that human identity springs from the identity of a place, and existence is only truly meaningful when you are at home. While CNS wrote Genius Loci, there was civil war in Lebanon, a war where up to 17 ethnic and religious groups fought to clear their own territories of people with differing identities. Reference the report from the Ministry of culture working group, who were worried that a sense of the alien posed a threat to our experience of communal space…

Perhaps the comparison is melodramatic. But the fture of Norway is multicultural. Immigrants make up 22,3% of the population of Oslo. This fact is not compatible with a definition of architectural meaning as something defined by a geographically determined identity, where Tamils in Balsfjord and Pakistanis at Tøyen will pose a threat to the identity of the indigenous population.

It seems as if the world has somehow left the late CNS somewhat behind. His aim has obviously never been to promote any Blut und Bodenideology, but for everybody in search of a better life to be welcome and find good surroundings for a meaningful life. And I believe that he would approve the rethinking of how architecture can be developed as the cultural expression of a multicultural and mobile society.

Stedets ånd  og det flerkulturelle samfunn
Ole Møystad
Ole Møystad er post doktor-stipendiat ved senter for eiendomsutvikling og -forvaltning ved NTNU. han har tidligere undervist på AUB i Beirut og underviser…les mer
Stedets ånd  og det flerkulturelle samfunn
Publisert på nett 19. januar 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 6 – 2005. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.