Sveitserstilens språk

Det er 150 år siden de første sveitserstilshusene ble reist i Norge, og stilen ble etter hvert svært utbredt. Sveitserstilens formspråk er konsekvent og særpreget, men budskapet husene sender til omgivelsene, er tvetydig og omskiftelig. Folk har aldri stilt seg likegyldige: Sveitser-husene har vært pene eller stygge, ekte eller falske, rasjonalistiske eller romantiske, koselige eller uhyggelige, norske eller unorske, og de har uttrykt framskritt eller forfall. Hensikten med artikkelen er – ved hjelp av denne spesielle stilen – å belyse en del konflikter og holdningsendringer i synet på estetikk under framveksten av det moderne samfunnet. 

Til venstre: Støren jernbanestasjon – prosjektert og bygget i 1860-årene, fotografert i 1883. I sveitserstilens første fase var dette den offisielle byggestilen i tre. Sveitserstilen symboliserte det moderne Norge, og ble ofte benyttet av arkitekter, i for eksempel hoteller, jernbanestasjoner og de nye tettstedene. Arkitekt: G.A. Bull. Foto: Axel Lindahl. Riksantikvaren.
Foto: Axel Lindahl. Riksantikvaren.

Til venstre: Støren jernbanestasjon – prosjektert og bygget i 1860-årene, fotografert i 1883. I sveitserstilens første fase var dette den offisielle byggestilen i tre. Sveitserstilen symboliserte det moderne Norge, og ble ofte benyttet av arkitekter, i for eksempel hoteller, jernbanestasjoner og de nye tettstedene. Arkitekt: G.A. Bull.

Sveitserstilen er den internasjonale trestilen som ble utviklet parallelt med – og som en del av – historismen på 1800-tallet. Det var den første av de internasjonale stilene som spredte seg til hele Norge og til alle sosiale lag. Sveitserstilen fikk spesielt stor betydning i vårt land, fordi vi i så stor grad bygger i tre, og fordi den dominerte i en økonomisk oppgangstid med stor byggevirksomhet. For den norske byggeskikken innebar sveitserstilen ikke bare en ny stil, men en ny måte å «tenke hus» på. Til tross for navnet er stilen primært skapt i Tyskland, inspirert av folkelig byggeskikk i blant annet Bayern og Sveits. Når stilen knyttes spesielt til Sveits, skyldes det romantikkens forestilling om dette landet med den ville fjellnaturen og de frie bøndene. 

Sveitserstilens estetiske logikk og sosiale program

Sveitserstilen har et konsekvent formspråk – en estetisk logikk, hvor poenget er å tydeliggjøre treets egenskaper. Eldre norsk panelarkitektur hadde hatt murhusene som forbilde. Ofte ble kvaderstein, søyler og pilastre omsorgsfullt etterlignet i treverk, så det på avstand så ut som murhus. Men omkring midten av forrige århundre vendte de moderne arkitektene seg mot denne holdningen, som de oppfattet som grunnleggende falsk. Gjennom sveitserstilen utviklet de et nytt syn på materialekthet og estetisk konsekvens. Murhuset skulle se ut som murhus og trehuset som trehus. Treets egenskaper skulle fram, både når det gjaldt konstruksjoner – som bindingsverk og taksperrer – og når det gjaldt bruken av panel. 

Formspråket avspeiler teknologien i industrialismens første fase. Typisk er serieproduksjonen og tidens krav til rasjonalitet og effektivitet. Å bygge et hus lå i grenselandet mellom industri og håndverk. Halvfabrikata ble i økende grad levert fra industrien, i form av ferdig høvlete materialer, dører, vinduer, takstein og så videre. Billig, fabrikkprodusert spiker var en forutsetning. Dekorasjoner ble utført med sag og sentrumsbor, og de ble sjablongmessig repetert, noe som gjorde at de kunne lages mye hurtigere enn om de var formet individuelt. Mesteparten av arbeidet ble likevel utført håndverksmessig. Ingen hus ble helt like. De første ferdighusene kom riktignok på markedet fra omkring 1880, men de var kostbare og spilte en underordnet rolle. 

Den sjablongmessige repetisjonen av dekorative former ble begrunnet rasjonelt, i og med at arbeidet dermed kunne utføres hurtigere. Men bak dette lå også en ny estetisk holdning. Gjentakelsen ble ikke oppfattet som triviell, den uttrykte tvert imot en moderne ordenssans. Dekoren skulle være rik og festlig, men ikke nødvendigvis variert. Her skiller sveitserstilen seg i vesentlig grad fra de førindustrielle bygningene, hvor man hadde hentet mange av forbildene. I en middelaldersk stavkirke kan for eksempel hvert av kapitelene ha ulik form, i motsetning til sveitserstilens bygninger hvor det dekorative utstyret er forutsigbart. Har man sett én dekorativ detalj, har man sett dem alle! Sitter man i Ole Bulls festlige musikkhall på Lysøen ved Bergen og betrakter takstolene, legger man merke til at den ene er nøyaktig lik den andre. Takstolene er så like at man kunne tenkt seg at de var spydd ut av en maskin. Men det fantes ingen maskin som kunne spy ut takstoler! Takstolene var tvert imot nøyaktig formet for hånd, en etter en. 

Fenomenet «stil» oppfattes gjerne som et overflatefenomen, knyttet til selve formgivningen. Men i likhet med funksjonalismen, må sveitserstilen betraktes som mer enn en stil, i snever forstand. Sveitserstilen er det stilmessige svaret på det moderne gjennombruddet i Norge i siste halvdel av forrige århundre. Selve stiluttrykket må sees i sammenheng med et nytt sosialt program, nye livsmønstre og en ny måte å planlegge rommene og husene på. Parallelt med innføringen av sveitserstilen økte boligstandarden. Det ble for eksempel vanlig å ha kjeller under hele huset, og andre forbedringer var større vinduer, mer takhøyde og mer lys og luft. I en svensk opplysningsbok fra 1865 står det at man må planlegge bygningen innenfra og ut, at husets grunnplan må svare til de behovene man har, og at man deretter kan la den ytre formen enkelt og utvungent utvikle seg av dette. Dette er jo som å høre funksjonalistenes argumentasjon 70 år senere!

Likheten i argumentasjon hos sveitserstilens og funksjonalismens forkjempere kan virke overraskende. Kravene til det funksjonelle og til konsekvensen og ektheten i materialbruk i sveitserperioden er enkelte ganger til forveksling lik funksjonalistenes krav. Det samme gjelder kravene til sammenheng mellom teknologi og formspråk. Likevel kan vi vanskelig tenke oss to hus som er mer forskjellige i det ytre – funkishuset og sveitserhuset. Men selv om stiluttrykket er forskjellig, er begge stilenes formspråk basert på en moderne, vitenskapsbasert tenkemåte, og begge stilartene springer ut av de mulighetene som ligger i en rasjonalisert byggeprosess. 

Fase 1: 

Arkitektenes stil – 1840-1890

Sveitserstilen oppsto som nevnt i Tyskland som en romantisk stil, men det romantiske og nostalgiske preget kan i liten grad ha vært uttrykk for en antiindustriell holdning. Sveitserstilens opprinnelse må – i likhet med historismens – forstås som et ønske om å dempe uroen over de stadige forandringene, ved å ikle de moderne husene en gammel drakt. Forbildene søkte man i det «gammeldagse», det «folkelige» og det «eksotiske». Og gjennom arkitektenes innsats skulle det folkelige formspråket kultiveres.

De første sveitserhusene som ble bygd i Norge, hadde et lite nasjonalt preg. Bygningenes form og dekorative utsmykning ble langt på vei overtatt direkte fra de utenlandske forbildene. Mange av husene var tegnet av arkitekter med nære kontakter til Tyskland. Det kan virke som et paradoks at sveitserstilen – som kom til Norge under nasjonalromantikken – ble importert ferdig fra utlandet. Hvorfor lot ikke arkitektene seg inspirere av den norske, folkelige bygge-skikken? Trolig var arkitektmiljøet i den første tiden for lite i vårt land. Men kritikken mot sveitserhusene, om at de ikke var nasjonale, ble reist på et tidlig tidspunkt.

1800-tallets sveitserstil var eventyrlig og fantastisk, og den var optimistisk og knyttet til det moderne livet. Det begynte med byborgernes lysthus, løkkehus og villaer hvor de kunne tilbringe sin fritid i sommermånedene i landlige omgivelser, og det fortsatte med jernbanestasjonene og stasjonsbyene, butikkene og turisthotellene. For turistene som i økende grad strømmet til vårt land, var nok jernbanestasjonene og hotellene gammeldagse og «typisk norske», fordi de var av tre og på grunn av deres annerledeshet. Samtidig var disse husene tilstrekkelig komfortable for tidens borgerskap. 

Sveitserstilen fant sin mest markante uttrykksform i den borgerlige villaen, og i villaens sommerlige utgave – landstedet. Villaen, omgitt av den store hagen og plassert langt vekk fra industri og støyende byliv, var den ideelle rammen omkring kjernefamilien, som nå ble framhevet som den ideelle livsformen. De arkitekttegnete villaene var individuelt utformet. Dermed uttrykte de både arkitektens – den skapende kunstnerens – og byggherrens individuelle markeringsbehov. Særlig fra omkring 1870 ble villaidealet – blant annet etter engelske forbilder – en sammensatt, gjerne usymmetrisk, bygningskropp. 

Fram til 1880-90 fortsatte den norske sveitserstilen i hovedsak å være en arkitektstil. Sveitserstilen var borgerskapets stil og det offisielle Norges stil, for hus som ble bygd i tre. 

En typisk borgerlig villa fra omkring 1890. Arkitektene var på denne tiden i ferd med å forlate sveitserstilen. Det var byggmestrene som overtok, og det innebar blant annet at man gikk over til mer standardiserte former, som her i den store, symmetriske villaen med veranda. Sveitserstilens særtrekk ble beholdt, med blant annet: de store takene med synlige sperrer, bruken av gavlmotivet og sjablongpreget, utsaget dekor.  Foto: Arthur Sand, IKS, Universitetet i Oslo.
Foto: Arthur Sand, IKS, Universitetet i Oslo.

En typisk borgerlig villa fra omkring 1890. Arkitektene var på denne tiden i ferd med å forlate sveitserstilen. Det var byggmestrene som overtok, og det innebar blant annet at man gikk over til mer standardiserte former, som her i den store, symmetriske villaen med veranda. Sveitserstilens særtrekk ble beholdt, med blant annet: de store takene med synlige sperrer, bruken av gavlmotivet og sjablongpreget, utsaget dekor. 

Fase 2: 

Konfliktene skjerpes – 1890-1940

I årene omkring 1890 skjedde det flere ting som virket inn på sveitserstilen og holdningene til den. Først ble det skapt en nasjonal variant av sveitserstilen, nemlig den såkalte dragestilen. Omsider var de arkitekttegnete sveitserhusene blitt «norske». Men ikke lenge etter ble alt som minnet om sveitserstil, lagt for hat innenfor det intellektuelle borgerskapet, og erklært for vulgært og unasjonalt. Hatet til sveitserstilen oppsto uheldigvis på samme tid som sveitserstilen ble «demokratisert», det vil si at den ble trukket inn i den alminnelige, folkelige byggeskikken. Blant folk flest ble stilen fra nå av uhyre populær, og den ble i en viss forstand norskere enn kanskje noen annen stil, både før og senere! Her var det duket for konflikt. La oss ta en ting av gangen:

Dragestilen var en tilstrebet nasjonal og middelalderpreget byggestil. Gjennom dragestilen manifesterte det offisielle Norge seg i det internasjonale kulturmiljøet og det internasjonale markedet, blant annet ved deltakelse i verdensutstillinger og ved eksport av «typisk norske» ferdighus. Dragestilen kom også til å prege borgerskapets hytter og landsteder, særlig omkring de store byene, og ofte i form av arkitekttegnete ferdighus. Men stilen ble aldri populær i det brede lag av folket. Et godt eksempel er det mest berømte dragestilsmiljøet i landet, kunstnervillaene i Balestrand ved Sognefjorden. Nettopp i Balestrand kan vi den dag i dag observere hvor liten «smitteeffekt» dragestilshusene må ha hatt, sammenlignet med sveitserhusene. Blant lokalbefolkningen var det ytterst få – om noen – som kopierte dragestilshusene, mens derimot sveitserhusene ble spredd over hele bygda, med blant annet det store hotellet som forbilde. 

Når sveitserstilen likevel etter hvert ble tatt i bruk av vanlige folk, og i den forstand ble norsk, var det ikke resultat av bevisste nasjonale bestrebelser, snarere tvert imot. Det som skjedde, var at den «unasjonale» sveitserstilen ble demokratisert. Byggmestrene overtok og sveitserstilen gikk gradvis over fra å være arkitektenes stil til å bli en del av den folkelige byggeskikken. Demokratiseringen innebar en holdningsendring. Hver bygning fikk et mindre individuelt preg. Det å skape et «personlig» og «særpreget» hjem sto ikke på denne tiden like sterkt blant vanlige folk som blant byborgerne. For en vanlig norsk bonde ville det nærmest vært utenkelig å bygge våningshuset i en fri og usymmetrisk plan, slik de arkitekttegnete villaene ofte var. Dette ville uttrykt en individualistisk holdning som var uforenlig med bondens selvbilde! Byggmester-sveitserhusets hovedform ble vanligvis variasjoner over visse enkle grunnformer. Det var halvannen etasjes hus, med midtpipehuset med fire- eller femdelt plan som den lille varianten og det symmetriske midtgangshuset som den større varianten. De fleste husene var enklere enn det vi i dag forbinder med sveitserstilen, men det var også plass til frodige dekorasjoner, gjerne i forbindelse med bislag, verandaer og gavler. 

Parallelt med demokratiseringen av sveitserhusene ble de lokale og regionale trekkene i byggeskikken gradvis mindre framtredende, til fordel for mer landsomfattende former. På en rekke områder ble den norske felleskulturen styrket, blant annet som følge av endrete kommunikasjoner og utbygging av skolevesenet. De nye fellesnorske hustypene ble skapt i vekselvirkningen mellom offentlig opplysningsvirksomhet og folkelig tradisjon. Det hadde altså utviklet seg noen enkle, elementære former innenfor småhusbebyggelsen i tre, og disse viste seg å være fleksible og derfor levedyktige. De kunne prege større områder, både på landsbygda og i tettsteder. I dagens debatt kunne disse husene vært karakterisert som eksempler på «det gode, alminnelige».

Etter første verdenskrig gikk sveitserstilen inn i en lang, folkelig etterblomstring, som mange steder i landet varte helt fram til annen verdenskrig – muligens enda lenger. Sveitserstilen gikk over fra å være den offisielle trestilen til å bli uoffisiell. Dette er i liten grad omtalt i den bygningshistoriske litteraturen. For å sette det på spissen: Offisielt varte sveitserstilen i femti år, uoffisielt varte den i hundre! Sveitserhusene ble nå enklere, med mindre dekorativ rikdom. Samtidig ble stilens viktigste kjennetegn beholdt. Men nettopp da det brede lag av folket for alvor fikk grep på stilen, vendte som nevnt den toneangivende delen av befolkningen ryggen til sveitserstilen, som blant annet ble betegnet som unorsk. 

Hatet mot sveitserstilen tok for alvor form i 1890-åra, og dette betegner et viktig kulturskille. Det intellektuelle borgerskapets felttog mot sveitserstilen tok til. Sveitser-stilen ble oppfattet som uttrykk for et kulturelt forfall og beskrevet som en slags farsott som hadde spredt seg over landet. Den var en del av det billige industrielle krammet som hadde spredt seg fra utlandet og fra byene, og som hadde ødelagt den sunne, norske kulturen. Det er i og for seg ikke noe nytt at toneangivende krefter ved innføringen av en ny stil angriper den foregående. Det spesielle i dette tilfelle er at hatet mot det foregående var så intenst og varte så lenge – helt fram til ca. 1970. Felttoget tok arrogante former og hadde en utpreget klassekarakter, selv om formålet var aldri så idealistisk. Felttoget var ikke bare rettet mot 1800-tallets bygningsstiler – historismen og sveitserstilen – men på mange måter mot vesentlige trekk ved selve industrialismen og masseproduksjonen. 

En rekke nye internasjonale stiler passerte revy, som jugend, barokk, klassisisme og funksjonalisme. Den mest karakteristiske norske stilen som ble formet på 1900-tallet, var vel den nasjonale nybarokken, representert ved bl.a. Arnstein Arneberg. Det ble skapt stor arkitektur gjennom disse nye retningene, men samtidig var de mer akademiske og eksklusive i sin karakter, deres «estetiske logikk» var vanskeligere å oppfatte og vanskeligere å overta av folk uten bygningshistorisk utdannelse. Dessuten var de nye stilene på mange måter i mindre grad i samsvar med tidens teknologi enn sveitserstilen. Her finner vi noe av forklaringen på at sveitserstilstradisjonen ble videreført i store deler av landet gjennom hele mellomkrigstiden. 

En kan i denne sammenhengen spekulere på hva som er mest norsk innenfor den norske byggevirksomheten. For 150 år siden ble innlandets laftete trehus i blant annet Setesdal og Telemark samt stavkirkene – i motsetning til husene langs kysten og i flatbygdene – oppfattet som spesielt norske. Omkring århundreskiftet ble altså dragestilen definert som typisk norsk, selv om den ble lite populær i det brede lag av befolkningen. På samme tid tok folk flest sveitserstilen i bruk og gjorde den til norsk, i den forstand at den ble den alminnelige stilen. Og da var det altså at arkitektene igjen grep taket i det norske og formet en ny norsk, barokkpreget stil. I den debatten som her tok til – for omkring hundre år siden – finner vi opprinnelsen til den velkjente og mislykkete debatten om hvorfor folk flest bygger så stygge hus. Vi bør ta lærdom av dette, og innse at alle disse fire variantene av det norske fortjener sin plass, som viktige bidrag til den norske bygningshistorien. 

Vestlandsgård fra 1920-30-åra. I byggmesterhusene levde sveitserstilen videre i forenklete former. Dette er det populære midtpipehuset, med solid kjeller og i halvannen etasje, som slo an i brede lag av folket over hele landet. Den opprinnelig romantiske stilen som kom i bruk i borgerlige miljøer fra 1840-åra, var i mellomkrigstidens bygdenorge blitt det folkelige svaret på en rasjonell, moderne bolig.  Foto: Pål Mork
Foto: Pål Mork

Vestlandsgård fra 1920-30-åra. I byggmesterhusene levde sveitserstilen videre i forenklete former. Dette er det populære midtpipehuset, med solid kjeller og i halvannen etasje, som slo an i brede lag av folket over hele landet. Den opprinnelig romantiske stilen som kom i bruk i borgerlige miljøer fra 1840-åra, var i mellomkrigstidens bygdenorge blitt det folkelige svaret på en rasjonell, moderne bolig. 

Fase 3: 

Mislikt av alle – 1940-1970

Etter annen verdenskrig var det definitivt slutt på å bygge hus i sveitserstil. Dette falt til en viss grad sammen med at produksjonsforholdene ble endret. Husbygging fikk mer preg av masseproduksjon, og byggmestrenes rolle ble redusert. I de første etterkrigsårene var det ingen plass for sveitserstilens halvgamle kråkeslott, verken innenfor arkitektstanden eller blant folk flest. Det negative bildet som var skapt av sveitserstilen av forrige generasjons intellektuelle, ble i denne perioden opprettholdt og spredt til flertallet av befolkningen. Mange sveitserhus ble revet, men en god del levde tross alt videre, i mer eller mindre ombygd stand. Nå som før var det knyttet sterke følelser til sveitserstilen, men denne gang med ensidig negativt fortegn. 

De ombyggingene som de enkelte sveitserhusene gjennomgikk, spesielt i 1950- og 60-årene, vitner om at de må ha stått lavt i kurs. Endringene viser også hvor spesiell, og dermed sårbar, sveitserstilens estetikk er, i og med at det nye så lett kolliderer med det gamle. Som vi har sett, er sveitserstilen konsekvent i sitt formspråk, men også ekstrem, både når det gjelder proporsjoner og detaljering. Husene preges av vertikale – «gotiske» – linjer, materialene er relativt spinkle og glatthøvlete, og alle detaljer og sammenføyninger skal tåle å bli gransket på nært hold. Nå ble husene forsøkt nøytralisert ved at spir, profilerte lister og annen dekor ble fjernet og fyllingsdører ble påspikret glatte plater og så videre. Det vertikale formspråket ble brutt, ved at høye og smale vinduer ble erstattet med lave og brede, eventuelt kvadratiske, sprosseløse vinduer. Videre ser vi hvordan uhøvlete – ofte brunbeisete – materialer ble tatt i bruk og nærmest skriker mot det gamle. Endelig fikk mange av de gamle husene tilbygg i et helt fremmed språk. 

På samme måte som i forrige fase fulgte de antikvariske myndighetene opp den offisielle holdningen. Selv ikke for dem ble sveitserstilens og historismens bygninger mer interessante og verneverdige, til tross for at mange av husene på denne tiden var i ferd med å bli gamle. 

I en lang periode etter annen verdenskrig ble sveitserstilen mislikt av alle. De mange om- og påbygningene gir et klart uttrykk for slike holdninger. Sveitserstilen er på mange måter ekstrem i sine virkemidler, derfor er den også spesielt sårbar ved slike ombygninger.  Foto: Arthur Sand, IKS, Universitetet i Oslo.
Foto: Arthur Sand, IKS, Universitetet i Oslo.

I en lang periode etter annen verdenskrig ble sveitserstilen mislikt av alle. De mange om- og påbygningene gir et klart uttrykk for slike holdninger. Sveitserstilen er på mange måter ekstrem i sine virkemidler, derfor er den også spesielt sårbar ved slike ombygninger. 

Fase 4: 

Elsket av alle – etter 1970

Så snus utviklingen i slutten av 60-åra. I løpet av få år gikk tendensen i storparten av befolkningen i samme retning. Sveitserstilen ble igjen totalt omdefinert, og med ett var alle sveitserhusene blitt pene og sjarmerende. Antikvarisk interesserte mennesker, som før hadde erklært sveitserstilen som sin verste fiende, ble dens varmeste forsvarere. Arkitektene fulgte nølende etter. 

Sveitserstilen er igjen på vei inn i den norske trehusbyggingen. Og dette skjer på samme tid som byggevirksomheten nesten totalt preges av nostalgi. Ombygde sveitserhus blir tilbakeført, mer eller mindre til sin opprinnelige skikkelse. Det bygges også nye hus i en slags «ny-sveitserstil». Forretningsbygg og hoteller fra 1950- og 60-åra nostalgiseres, ved at de tilføres gavler, profilerte rekkverk og andre trekk fra sveitserstilen, for at de skal gi et mer hyggelig inntrykk. Ferdighuskatalogene gir uttrykk for den samme tendensen. Det samme gjør trevarefabrikkene som leverer profilerte lister, rekkverk og andre bygningsdetaljer i sveitserstilsinspirerte former. Rent generelt kan en si at 90-åras småhusbebyggelse ofte benytter seg av gavlmotivet og andre trekk fra sveitserstilen, og resultatet er blitt en stil som mange vil karakterisere som en tradisjonell norsk byggestil. 

Sveitserstilen har preget vårt land i så mange år at vi er blitt fortrolige med den. Vi må innse at denne mest «unorske» av alle stiler, for lengst er blitt den norskeste av dem alle. Sveitserstilen er lett å forstå og lett å ty til i vår nostalgiske tid. Forbildene finnes dessuten overalt, til tross for de iherdige forsøkene som tidligere generasjoner har gjort på å slakte dem. Det er nærliggende å trekke en sammenligning med den postmodernistiske arkitekturstilen. Den ble primært utformet ute i Europa, hvor man kunne finne forbilder i eldre murarkitektur, og gjerne i ulike varianter av klassisismen. I Norge har det vært langt færre slike hus, dessuten bygger vi våre hus i tre, nå som før, og for oss har sveitserstilens hus bokstavelig talt vært de mest nærliggende. 

Men den opprinnelige sveitserstilens glatthøvlete bord og håndverksmessige presisjon er det sjelden å se i de mer eller mindre «ny-sveitsiske» husene. Sveitserstilen tilhører fortiden. Den ble skapt og videreført under de produksjonsforholdene som dominerte i overgangen mellom håndverk og industri. I dag er situasjonen en annen.

Et kulturelt barometer

Sveitserhusene har gjennom sine 150 år vært både elsket og hatet, og i ettertid er det lett å se i hvor stor grad de estetiske argumentene har vært kulturelt betinget. Sveitserstilen har vandret fra Tyskland til Norge og fra borgerskap til vanlige folk, den har vært i sentrum for estetiske konflikter og propagandavirksomhet både for og mot, den har vært «slaktet» og til slutt er den blitt gjenstand for antikvariske restaureringer. I hele denne tiden har sveitsershusene fungert som et kulturelt barometer. De forvandlingene, motsetningene og holdningsendringene som sveitserstilen har vært gjennom, illustrerer mange av de kulturelle konfliktene som ligger i utviklingen av det moderne samfunnet fra midten av 1800-tallet til vår egen tid. Dermed kaster sveitserstilens skjebne et historisk lys over dagens estetikkdebatt, og viser hvor problematisk det kan være å drive estetisk rådgivning på tvers av kulturelle barrierer.

Arne Lie Christensen
Arne Lie Christensen, f. 1943, er førsteamanuensis i etnologi ved Universitetet i Oslo. Han har blant annet skrevet boka Den norske byggeskikken…les mer
Sveitserstilens språk
Publisert på nett 14. november 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 5 – 1998. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.