Tekstil som ­overgangsmateriale

Tekstil som ­overgangsmateriale

Kan man finne nye muligheter i arkitekturen ved å undersøke bruken av tekstiler i overgangsrom? Oscar Eriksson Furunes skriver om oppdagelser han gjorde i sin diplomoppgave Observing threshold textiles

Det ligger et stort potensiale i å planlegge threshold spaces, overgangsrom, som temporære sosiale møtesteder med flere mulige tilstander av åpenhet og lukkethet. Tekstil som arkitektonisk materiale har temporære kvaliteter som kan være med på å skape og artikulere slike threshold spaces, og presenterer et fleksibelt potensiale i møte med en mer fast og statisk arkitektur.

Denne artikkelen er basert på diplomoppgaven Observing threshold textiles (NTNU, 2017).1 Studien har et fenomenologisk utgangspunkt, hvor selve opplevelsen av arkitektonisk rom står mer i fokus enn en rasjonell og historiskempirisk beskrivelse av romlige proporsjoner og estetikkteori. Det arkitektoniske problemet oppgaven kommenterer er hvordan statisk arkitektur tar lite hensyn til det offentlige og delte bylivet – en arkitektur hvor threshold spaces i mindre grad artikuleres med tanke på tid og sosiale møter. 

Observasjoner viser at fleksible tekstiler har både praktiske, symbolske og visuelle bruksområder, de kan gi klimatisk beskyttelse og skape innbydende og skjermende romlige kvaliteter i byer og arkitektur. Oppgavens tema er å beskrive og observere tekstil som et overgangssmateriale, brukt for å artikulere overganger i tid og rom – mellom offentlig og privat, inne og ute, hellige og profane rom. Ved å etablere et slikt syn på tekstiler i arkitektur, kan man forestille seg nye former og bruk av moderne tekstiler i framtidens arkitektur. 

Fra masterutstillingen på Galleri KiT, Trondheim. Gardinen som minner om japanske noren-gardiner ble brukt aktivt som passasje i presentasjonen av oppgaven. Det kvadratiske gridet er brukt som visuelt mønster gjennom hele oppgaven og arkivet i boken, og kan minne om en vevstruktur. 
 

Fra masterutstillingen på Galleri KiT, Trondheim. Gardinen som minner om japanske noren-gardiner ble brukt aktivt som passasje i presentasjonen av oppgaven. Det kvadratiske gridet er brukt som visuelt mønster gjennom hele oppgaven og arkivet i boken, og kan minne om en vevstruktur. 

From the thesis exhibition at Galleri KiT, Trondheim. The curtain is reminiscent of Japanese noren-curtains and was used actively as a passage during the presentation of the thesis. The square, weave-like grid is used as a visual pattern throughout the thesis and in the archive in the book.

Thresholds og Threshold spaces

Som romlig konsept kan thresholds ses som del av de romlige avgrensingene som er med på å åpne opp og organisere bevegelse mellom rom.2 At noe kan sies å være en threshold er en gjenkjennelse av egenskaper som er felles for ulike fysiske objekter eller bygningsdeler. En threshold kan veksle mellom å være lukket og åpen, den kan være et hinder, men også en passasje. Thresholds uttrykker derfor potensielle tilstander av åpenhet og lukkethet, og kan gjenkjennes som mulige krysningspunkter. Ofte må man ha en invitasjon eller tillatelse for å krysse en threshold. Dette kan være regulert av uskrevne sosiale regler eller formelle åpningstider, avhengig av konteksten. For opplevelsen av romlige overganger er forståelsen av tid, sekvenser og bevegelse sentralt.

Thresholds space kan forstås som det rommet som ligger opptil thresholds og oppfattes som en del av passasjen. Andre ord og uttrykk som er knyttet til det å krysse over en threshold er ”overgang” og ”overgangssone”. Threshold space er en overgangssone som har ulike potensielle tilstander av åpenhet og lukkethet i sin utforming. På samme måte uttrykker begrepet ”overgang” en passasje, men det beskriver ikke overgangen mellom ulike tilstander på samme måte som threshold.

”Terskel” (urnordisk þreskldr) kommer fra verbet ”å tre” (engelsk threshold fra to tread), som peker på handlingen å tre over, å passere. Opprinnelig har ”terskel” blitt brukt om dørterskelen eller dørsvillen, en opphøyd trestokk eller planke i bunnen av dørkarmen. Dørterskelen er et strukturelt element som hjelper å stenge bygningen, samt forhindre vind og kulde, dyr og insekter å komme inn. I norsk tale brukes det billedlige uttrykket høy eller lav terskel for å beskrive tilgjengeligheten til for eksempel et offentlig tilbud. Noen eksempler på fysiske thresholds kan være dører, vinduer, trapper, bruer, plattinger og endring av gulvmateriale. Dette er arkitektoniske elementer som både kan muliggjøre, men også hindre gjennomgang og bevegelse. Eksempler på threshold spaces er inngangspartier som kan befinne seg ute, mellom ute og inne eller helt inne. 

Liminalitet (fra latinsk limen, som betyr terskel) beskriver opplevelsen av tvetydighet eller det å befinne seg mellom noe, som kan oppstå underveis i ritualer eller ved romlige overganger innenfor threshold spaces. Arnold Van Gennep deler rituelle overganger inn i tre følgende faser i The Rites of Passage (Gennep, 1960, s. 15 – 25): rites of separation, rites of transition og rites of incorporation.3 I den første fasen trekker man seg fra sin nåværende status eller posisjon og forbereder seg på å flytte til en annen. I den andre fasen har man allerede forlatt den tidligere statusen eller posisjonen, men enda ikke trådd inn i den nye. I den tredje fasen fullfører man riten, og ”går inn i” en ny status eller identitet. Noen konkrete eksempler på dette er ritualene som finner sted ved bryllup, nattverd eller dåp. Till Boetger (2014, s. 122 – 130) har definert syv faser ved krysning av threshold spaces: recognition, approach, reaching, arrival, orientation and information, monitoring og til slutt exit. Sekvensen beskriver opplevelsen fra man oppfatter et threshold space som en passasje til man forlater den og går videre. 

I et historisk perspektiv har ulike bygningskulturer utviklet ulike konstruktive løsninger for detaljeringen av thresholds. Utformingen blir også påvirket av utviklingen av overgangsritualene. Symbolske overganger kommer til uttrykk og synliggjøres i arkitekturen. I tempelarkitektur i Øst-Asia, for eksempel, er dørtersklene høye for å holde onde ånder ute, og det betyr ulykke å tråkke på dørterskelen. 

En thresholds materialitet er vesentlig for den romlige sammenhengen, eller konteksten, som den oppfattes å være del av. Form, materiale, orientering og belysning kan lede oppmerksomheten mot eller skjule thresholds i threshold spaces. Disse fysiske faktorene medvirker også til opplevelsen av rommets atmosfære. I en arkitektonisk sammenheng kan atmosfære forstås som de sensoriske egenskapene et rom innehar, som en slags direkte form for fysisk oppfatning forstått gjennom kognitive prosesser og romlig sensitivitet. Vi reagerer instinktivt og emosjonelt på forskjellige stemninger på grunnlag av tidligere erfaringer og tilegnet kunnskap. Gjennom å overføre noe som tilhører en spesifikk kontekst til et nytt miljø, kan man gi rommet en annen karakter, som delvis refererer til et annet sted. Et eksempel på dette er at materialer, møbler og former som vanligvis finnes innendørs brukes for å gi uterom en innestemning, og motsatt. Klimatiske faktorer som høy eller lav temperatur, luftfuktighet, vind og direkte sollys kan påvirke om vi oppfatter et rom som ute eller inne. På denne måten kan man skape nye eller ”omvendte” threshold spaces, hvor det narrative aspektet og iscenesettingen av overgangen er viktig. 

Ved å bevisst bruke materialenes assosiative egenskaper kan man skape threshold spaces av ulik karakter: inkluderende, segregerende, åpne, lukkede, inviterende eller avvisende. Rom kan forstås forskjellig av ulike grupper mennesker og individer, ettersom man opplever å være del av fellesskapet eller ikke. Dette kan være på grunnlag av økonomisk situasjon, funksjonshemninger eller sosiale normer og regler. 

1-3. Sekvenser som viser en gjennomgående artikulering med tekstiler mot det hellige rommet i et tibetansk buddhistisk tempel i Tagong, Garzë, Kina. Juli 2014. 4. Skjermer ved Daniels Pub i Trondheim, Norge. Mai 2016. 5. Bakgårdssituasjon i et gjestehus i Yazd, Iran. Januar 2014. 6. Markiser i en kommersiell passasje kalt Mummotunneli, Helsinki, Finland. Juni 2016. 7. Åpne vinduer og markiser i Moskva, Russland. Juli 2016. 8. Scenetak på sakse-arm konstruksjon i stål, som kan bevege seg inn og ut i bakgården av Strelka Instituttet i Moskva, Russland. Juli 2016. 9. Toldo i bakgate i Hanoi, Vietnam. Juli 2014. 10. Toldos (seilduker) skaper skygge i denne gaten i Sevilla, Spania. August 2012. 11. Seilduker over bakgården til Cafe Engel i Helsinki, Finland. Juni 2016. 12. Horisontale bannere, eller ’”streamer”,  skaper en visuell sammenheng langs denne gaten i Stockholm, Sverige. Juli 2016.
 

1-3. Sekvenser som viser en gjennomgående artikulering med tekstiler mot det hellige rommet i et tibetansk buddhistisk tempel i Tagong, Garzë, Kina. Juli 2014. 4. Skjermer ved Daniels Pub i Trondheim, Norge. Mai 2016. 5. Bakgårdssituasjon i et gjestehus i Yazd, Iran. Januar 2014. 6. Markiser i en kommersiell passasje kalt Mummotunneli, Helsinki, Finland. Juni 2016. 7. Åpne vinduer og markiser i Moskva, Russland. Juli 2016. 8. Scenetak på sakse-arm konstruksjon i stål, som kan bevege seg inn og ut i bakgården av Strelka Instituttet i Moskva, Russland. Juli 2016. 9. Toldo i bakgate i Hanoi, Vietnam. Juli 2014. 10. Toldos (seilduker) skaper skygge i denne gaten i Sevilla, Spania. August 2012. 11. Seilduker over bakgården til Cafe Engel i Helsinki, Finland. Juni 2016. 12. Horisontale bannere, eller ’”streamer”,  skaper en visuell sammenheng langs denne gaten i Stockholm, Sverige. Juli 2016.

Threshold Space som Common Space

Når man diskuterer threshold spaces er det nødvendig å rette fokus mot forståelsen av sosiale romlige konsepter som private og offentlige rom samt common spaces.4 Stavrides (2016, s. 54) beskriver common space som en relasjon mellom en sosial gruppe og gruppens vilje til å skape et rom som er delt mellom medlemmene av gruppen.5 Gruppens medlemmer lager selv reglene og betingelsene for bruken av rommet. Det er gjennom såkalte commoning practices, samhandlinger, at enkelte urbane byrom kan kalles common spaces. Commoning practices skaper nye relasjoner mellom mennesker, men også nye former for sosialt liv. Hovedtrekket ved slike aktiviteter er at de kan deles, og de kan ta mange former: demonstrasjoner, fester, lokale aktiviteter eller debatter. Samhandling er derfor en viktig del av commoning, i det man skaper common spaces som en delt eller felles handling. Dette betyr ikke at alle deltakerne må være av samme oppfatning. 

“Threshold spatiality may host and express practices of commoning that are not limited to secluded worlds shared by secluded communities of commoners. Thresholds explicitly symbolize the potentiality of sharing by establishing intermediary areas of crossing, by opening the inside to the outside. As mechanisms which regulate and give meaning to acts of passage, thresholds may become powerful tools in the construction of spaces which escape the normalizing urban ordering of the city of enclaves.” (Stavrides, 2016, s. 56)

“Det mest interessante skjer ofte ved grenser, langs kanter og ved porter. ”

Stavrides (2016, s. 72 – 76) refererer til Michel Foucault når han skriver at common spaces kan forstås som heterotopier, steder hvor forskjellige identiteter kan møtes og bli gjensidig oppmerksomme på hverandre. Ifølge Michel Foucault er det seks prinsipper som beskriver heterotopier. Det femte av disse prinsippene beskriver heterotopier som lukkede eller åpne, noe som gjør dem gjennomsiktige og isolerte på samme tid. Det mest interessante skjer ofte ved grenser, langs kanter og ved porter. I det heterotopiske øyeblikket når man passerer en threshold, oppstår en tilstand av otherness (annerledeshet) som forstyrrer og blander tilsynelatende definerte identiteter. Passasjen skaper betingelsene for en threshold experience, som et slags midlertidig opphør av en tidligere identitet med forberedelsen til en ny identitet eller posisjon (Gennep, 1960, s. 15 – 25). I mellomrommet, på en threshold eller langs liminale grenser og marginale rom, er vi likestilte, fristilt fra vår selvbevisste posisjon, om ikke mer enn for et øyeblikk. Threshold spaces kan på denne måten skape nye forbindelser og relasjoner mellom mennesker som er midlertidig satt utenfor, eller mellom strenge maktforhold og regler for offentlige og private rom. Atferder innenfor threshold spaces kan ses som threshold behaviours av heterotopisk karakter, samtidig som de er ikke-hegemoniske i sin maktstruktur. Denne erkjennelsen viser det sosiale potensialet i threshold spaces som kan skape nye common spaces i våre stadig mer kommersialiserte og privatiserte byrom. 

Kjetil Trædal Thorsen, partner i arkitektfirmaet Snøhetta, har skrevet et essay med tittelen ”Opinion: The Next Great Public Spaces Will Be Indoors” (2016).6 I essayet skriver han: “With the exception of railway stations, public space is today most often understood as outdoor space. Privatizing everything that is indoors seems to be the predetermined tendency, even though we increasingly seek to improve access to public spaces outdoors.” Sammenhengen mellom private rom som innvendige og offentlig rom som utvendige er en interessant idé å utfordre. Gjennom å fokusere på threshold spaces, kan man kanskje finne nye svar og muligheter, da threshold spaces kan bli gitt mer programmatisk og sosial verdi ved siden av deres grunnleggende funksjon, som er å skape en passasje. Porøsitet er et nøkkelord her, og kan gi nye former av threshold spaces som også tilbyr nye relasjoner og muligheter for folk til å møtes mellom inne/ute og privat/offentlig. Det å kunne tilbringe tid i threshold spaces, er en viktig del av dette. Et inngangsparti kan på denne måten være mer enn bare en dør, og for eksempel tilby steder å sitte.

Sekvensen fra det profane åpne rom til det hellige lukkede rommet i et tibetansk tempel. Illustrasjonen viser et typisk eksempel og er modellert etter et munkekloster i Tagong, Garzê, Kina. Juli 2014.
 

Sekvensen fra det profane åpne rom til det hellige lukkede rommet i et tibetansk tempel. Illustrasjonen viser et typisk eksempel og er modellert etter et munkekloster i Tagong, Garzê, Kina. Juli 2014.

The sequence from the profane open space to the sacred closed space of a Tibetan temple. The illustration shows a typical example modelled on a monastery in Tagong, Garzê, China. July 2014.

Fra det profane åpne rom på vei til det hellige lukkede rommet i et ­tibetansk tempel. Se tegning på motsatt side.
 

Fra det profane åpne rom på vei til det hellige lukkede rommet i et ­tibetansk tempel. Se tegning på motsatt side.

From the profane open space to the sacred closed space in a Tibetan temple.

Historiske og kulturelle thresholds

I løpet av det 20. århundre førte nye måter å bygge med glass, stål og betong på til oppløsningen av murarkitekturens strenge rominndelinger. Etterhvert har regional byggeskikk og den historiske artikuleringen av thresholds og overganger måttet vike for masseproduserte detaljer og ferdigproduserte byggeelementer. Dette historiske skiftet har hatt stor innvirkning på hvordan vi forstår og utformer thresholds i dag. Under modernismen endret arkitektene fokus fra å tegne mer eller mindre avgrensede additive rom, til mer sammenhengende romlige sekvenser. Den bærende konstruksjonen ble skilt fra fasaden og arkitekter som Mies van der Rohe og Corbusier tegnet bygg med store glassfasader som utvidet rommet ytterligere gjennom den visuelle kontakten med utsiden. Man kan kanskje stille spørsmål ved om glassfasadene virkelig brakte utsiden inn og omvendt, ettersom glass også speiler, forvrir og separerer rom. 

Fokuset på romlig kontinuum og fleksible, åpne planer er også en viktig del av det fjerne østens historiske byggeskikk, spesielt innenfor japansk tradisjonell arkitektur. Tradisjonelle elementer som shōji- og fusuma-skjermer kan åpne og lukke innvendige rom og samtidig åpnes mot utsiden. På denne måten kan det frittliggende japanske huset åpne og lukke seg i forhold til årstid, værforhold og sosiale eller rituelle aktiviteter. Tanken om threshold er derfor veldig sterkt tilstede i japansk arkitektur, som skifter mellom motsetninger av åpenhet og lukkethet, handling og passivitet, lyd og stillhet, lys og skygge. Det gradvise skiftet mellom dualiteter kan tenkes å komme fra buddhismens fokus på motstridende naturkrefter og balanse i naturen og i det menneskelige sinn. Opplevelsen av tid og ritualer er en integrert del av det å bo og leve i et japansk hus med dets flytende romlige kontinuum. 

“Et steds identitet og atmosfære er like mye i betrakterens forståelse av stedet som i dets fysiske egenskaper.”
Åpne vinduer og sitteplasser under markiser på restaurantene Severyane og OOO Shanti i Moskva, Russland. Juli 2016.
 

Åpne vinduer og sitteplasser under markiser på restaurantene Severyane og OOO Shanti i Moskva, Russland. Juli 2016.

Open windows and seating under awnings at the Severyane and OOO Shanti restaurants in Moscow, Russia. July 2016.

Det er videre interessant å koble threshold med begrepet ma i japansk arkitektur. Det romlige konseptet ma er nært knyttet til en fenomenologisk forståelse av romlige kvaliteter, hvor omgivelsene er opplevd som en sekvens av steder eller rom. På norsk kan man kanskje oversette ma til ”mellomrom”. Ma kan videre beskrives som en bevissthet om sted, i slekt med Christian Norberg Schulz’ genius loci – stedets ånd. Ma gjenspeiler at all opplevelse av rom er en tidsbasert prosess og all opplevelse av tid er en rombasert prosess, samtidig som både form og ikke-form setter fokus på intervaller og sekvenser. Forståelsen av et sted inkluderer ikke bare det fysiske rommet, men også den aktiviteten og de sosiale relasjonene som utspiller seg der. Ma er heller ikke noe som bare skapes av komposisjonelle elementer, men det er forståelsen av et sted som blir skapt av kognitive prosesser og subjektive oppfatninger. Et steds identitet og atmosfære er like mye i betrakterens forståelse av stedet som det er i dets fysiske egenskaper.  

Japanske arkitekter har som tradisjon jobbet med å ”skape en følelse av sted”, en slags stedsatmosfære. Begrepet ma-dori, et gammelt japansk ord for ”design”, kan oversettes til ”forståelse av sted” (Nitschke, 1988).7 I nyere tid har ma-dori blitt erstattet av det mer globale begrepet dizain (design). Ma er også tilstede i kunsten, det sosiale livet og samfunnet i Japan. 

Vertikale skjermer som beskytter uterommet og inngangen til Daniels Pub i Trondheim, Norge. Mai 2016. 
 

Vertikale skjermer som beskytter uterommet og inngangen til Daniels Pub i Trondheim, Norge. Mai 2016. 

Vertical screens protecting the outdoor space and the entrance of Daniels Pub in Trondheim, Norway. May 2016.

Tekstil som overgangssmateriale

Vi har et langt og nært forhold til tekstiler. Vi kler oss selv, våre hjem og byrom med ulike tekstiler, av både praktiske og symbolske grunner. Likevel er tekstil et materiale som i en arkitektonisk sammenheng ofte oppfattes som additivt, overflødig og ”uten funksjonell betydning”. Tekstiler er imidlertid ekstra interessante i threshold spaces på grunn av sine fleksible egenskaper, som gjør at de raskt kan endre den romlige og klimatiske opplevelsen. Markiser og tekstiltak kan enkelt dras inn og ut for å beskytte mot regn og sterk sol. Gardiner skjuler innsyn, men brukes også som dramaturgiske elementer i teater eller som stemningsgivende og symbolske slør eller skjermer i det tibetanske templet eller foran kirkerommets tabernakel. Religiøse gardiner skjuler det aller helligste og skaper en overgang eller gradering mellom profane og hellige rom. Samtidig er tekstiler en viktig del av ritualer og rituell bekledning, for å markere overganger – både individuelle og kollektive. I en kulturhistorisk sammenheng har tekstiler en viktig symbolsk verdi. 

Tekstilenes historiske betydning er synlig i språklige uttrykk og myter i de fleste kulturer, språk og religioner. Begrepene ”tekst” og ”tekstil” stammer begge fra det latinske ordet textilis, som betyr ”vevd”. Likedan kommer begrepet ”kontekst” fra det latinske contextus, som betyr ”sammenveving”. Et vanlig uttrykk er ”samfunnets vev”, som en metafor for samfunnets ordning og oppbygning. Tekstilene knyttes også gjerne til ekteskapet og det feminine, og videre til det hjemlige. Av denne grunn ligger det også en implisitt kjønnsforståelse knyttet til tekstilene og tekstilhåndverket. Historisk sett har kvinner vært engasjert i større grad enn menn i behandlingen av tekstiler. 

Seilduker over bakgård i Cafe Engel hvor filmvisning arrangeres hver fredag om sommeren, Helsinki, Finland. Juni 2016.
 

Seilduker over bakgård i Cafe Engel hvor filmvisning arrangeres hver fredag om sommeren, Helsinki, Finland. Juni 2016.

Sails above the yard of Café Engel, where films are screened on Fridays in the summer. Helsinki, Finland. June 2016.

Tekstilproduksjon og konsumpsjon har på mange måter vært en viktig drivkraft i samfunnet og for utviklingen av sivilisasjoner. Gjennom de gamle handelsrutene fra Øst-Asia til Europa, kjent som Silkeveien, har silke og bearbeidede tekstilprodukter som eksklusive handelsvarer vært med på å utvikle og utveksle historisk tekstilkultur og håndverk. Tekstilindustrien var en av de fire grunnpillarene i den industrielle revolusjon fra midten av 1800-tallet, ved siden av produksjon av støpejern, dampmaskinen og billig arbeidskraft i byene. Økt produksjon førte til større konsumpsjon. I nyere tid har tekstilproduksjonen blitt nærmest fullstendig flyttet ut av Europa til Sørøst-Asia og Kina, med de etiske spørsmålene det har medført. Vi i Vesten har ikke lenger den samme forståelsen av tekstil som et verdifullt og tidkrevende håndverk. Når noe er ødelagt kaster vi det, og store mengder tekstilmateriale graves ned i deponi for å råtne. Det er lett å forstå at dette ikke er bærekraftig. 

I en arkitekturhistorisk sammenheng oppfattet Gottfried Semper i The Four Elements of Architecture (1851) tekstilene som opprinnelsen til veggen.8 Hans revolusjonerende teori om bekledning (bekleidungstheorie) gikk ut på at de elementære håndverksdisiplinene snekring, veving, keramikk og steinlegging kan knyttes til fire grunnleggende elementer i arkitekturen, henholdsvis taket, veggen, ildstedet og fundamentet. Som en slags forløper til tektoniske ideer i arkitekturen, knyttes dermed materialet og håndverket til uttrykket som disse gir når de bearbeides. I Style in the Technical and Tectonic Arts; or Practical Aesthetics (Semper, 1863) forklarer han videre at motiver av rituell betydning er overført fra de første håndverksmetodene gjennom nye materialer, teknikker og kontekster, inn i arkitektoniske ornamenter. 9 Fra flettede skjermvegger av kvister og grener til jurter og telt, over til motiver i tre, stein og mur. På denne måten knytter Gottfried Semper tekstilens tektoniske uttrykk til ornamenter i arkitekturen og veggen som ble sett på som ikke-bærende i sin mest originale form. 

Fleksibel toldo installert over en trang bakgate med sittemuligheter for gaterestaurant, Hanoi, Vietnam. Juli 2014.
 

Fleksibel toldo installert over en trang bakgate med sittemuligheter for gaterestaurant, Hanoi, Vietnam. Juli 2014.

Flexible toldo installed above a narrow back street with street restaurant seating, Hanoi, Vietnam. July 2014.

Modernister som Le Corbusier, Eileen Gray, Mies van der Rohe og Adolf Loos benyttet seg av tekstiler som skjermende elementer, som ga fargeinnslag i ellers hvite rom. Ved Bauhaus’ tekstilverksted eksperimenterte studentene med nye materialer og nye sammensetninger av materialer i vevens struktur. Selv om modernismens tekstiler tok opp datidens rådende stilistiske uttrykk, med kubistiske former og sterke fargekontraster, var tekstilene allikevel basert på materialets kvaliteter og håndverk. Selv i dag, når store mekaniske vevemaskiner produserer døgnet rundt, er det samme prinsipp som gjelder: renningen, de langsgående trådene, og de tverrgående islettstrådene – som strammes en etter en og sammen utgjør tekstilens vevstruktur. Såkalte ”smarte tekstiler” med fiberoptikk og ulike teknologiske muligheter, kan åpne nye bruksområder for tekstilene som fleksible og funksjonelle arkitektoniske elementer integrert både i arkitekturen og bygningenes energikretsløp. For eksempel har Sheila Kennedy, arkitekt og professor ved MIT, utviklet tekstiler som samler solenergi. Det fremtidige potensialet er stort og kan ta mange former. Kanskje kan man finne inspirasjon i tekstilens sosiale og fleksible karakter, for å skape threshold spaces som inkluderer heller enn ekskluderer.

Arkitekt Sheila Kennedy har utviklet tekstiler som også samler solenergi. Her fra Soft House IBA, Kennedy & Violich Architecture.  Foto: Michael Moser

Arkitekt Sheila Kennedy har utviklet tekstiler som også samler solenergi. Her fra Soft House IBA, Kennedy & Violich Architecture. 

Architect Sheila Kennedy has developed textiles that also collect solar energy. Here at Soft House IBA, Kennedy & Violich Architecture. 

Foto: Michael Moser
Bildet fra Storefront for Art and Architecture i New York viser en delvis åpen situasjon, hvor galleriet “inviterer” forbipasserende til å gå gjennom de åpne panelene. Prosjektet, av kunstner Vito Acconci og arkitekt Steven Holl, viser tydelig potensialet ved å kunne fokusere på threshold spaces i offentlig arkitektur. Juli 2017. 

Bildet fra Storefront for Art and Architecture i New York viser en delvis åpen situasjon, hvor galleriet “inviterer” forbipasserende til å gå gjennom de åpne panelene. Prosjektet, av kunstner Vito Acconci og arkitekt Steven Holl, viser tydelig potensialet ved å kunne fokusere på threshold spaces i offentlig arkitektur. Juli 2017. 

This image from Storefront for Art and Architecture in New York shows a partly open situation, inviting passers-by to enter the “open” panels. Artist Vito Acconci and architect Steven Holl. July 2017.

Noter
  1. Diplomoppgaven ble presentert i bokformat og er opprinnelig skrevet på engelsk. Boken beskriver en personlig reise og dokumenterer et omfattende arkiv av tekstiler i threshold spaces. Etter praksis hos Atelier Bow-Wow i Tokyo, har jeg reist i Øst-Asia og som det kommer til uttrykk i artikkelen, funnet stor interesse i deres byggeskikk og tradisjoner. Utvalgte aksonometriske tegninger og fotografisk materiale fra diplomoppgaven er presentert for å vise studiene av tekstil som et overgangsmateriale. Alle situasjonene er dokumentert og basert på egne opplevelser.
  2. Till Boetgers bok Threshold spaces (2014) utdyper thresholds som et romlig konsept og den videre forståelsen av threshold spaces. Threshold kan oversettes som ”terskel” og threshold space som ”terskelrom”. Bøkene Common Space: The City as Commons (2016) og Towards the City of Threshold (2010) av Stavros Stavrides har gitt dypere innsikt i og refleksjon rundt det sosiale aspektet ved thresholds i arkitektur og urbanisme.
  3. Gennep, Av (1960) The Rites of Passage. 2013 Edition. Florence GB: Routledge. Ebrary [Online]. Available from: http://site.ebrary.com/lib/ntn... (Accessed: 20 August 2016).
  4. På norsk kan man bruke uttrykket ”felleskapets rom”.
  5. Stavrides, S (2016) Common Space: The City as Commons. London UK: Zed Books Ltd.
  6. Thorsen, KT (2016) Opinion: The Next Great Public Spaces Will Be Indoors in Metropolis Magazine [Online] Available from: http://www.metropolismag.com/i... (Accessed: 20 November 2016)
  7. Nitschke, G (1988) Ma: Place, Space & Void in Kyoto Journal 8 [Online]. Available from: http://www.kyotojournal.org/th... (Accessed: 27 September 2016).
  8. Semper, G (1851) The Four Elements of Architecture in The Four Elements of Architecture and Other Writings. 1989 Edition. (English) trans. H.F. Mallgrave, W. Herrmann. Cambridge UK: Cambridge University Press
  9. Semper, G (1862) Style in the Technical and Tectonic Arts; or Practical Aesthetics. 2004 Edition. (English) trans. H.F. Mallgrave, W. Herrmann. Los Angeles* USA: Getty Research Institute.
English Summary
Observing Theshold Textiles

By Oscar Eriksson Furunes

There is great potential in the planning of threshold spaces as temporary social meeting places with several possible conditions of openness and closure. The use of textiles as architectonic material allows the necessary flexibility to articulate such spaces, says Oscar Eriksson Furunes.

Furunes has examined threshold spaces as they occur in cities, in opposition to the solid and static buildings that ignore the social possibilities of these zones of transition. He describes and catalogues examples of how these places are constructed, their spatial characteristics and their shifting place in language. Thresholds or liminal conditions are also a part of our psychological makeup and social interactions, and we are capable of navigating ambiguity to a much greater extent than most solid built architecture allows, says Furunes, and it is precisely this capability which gives threshold spaces an important social role to play in urban situations.

At the moment when we face the ambiguity of a threshold, we experience a condition of otherness that disturbs defined identities and frees us from preconceptions. This allows for new connections between people as well as between physical spaces, for new common or commoning practices. The potential of textiles to frame such flexible social spaces may hold the key to creating threshold spaces that are inclusive rather than exclusive.

Based on the author’s Master’s at the NTNU Faculty of Architecture and Design, 2017.

Oscar Eriksson Furunes is an architect. He is currently studying theatre and theatre design at the Oslo National Academy of the Arts.

Tekstil som ­overgangsmateriale
Oscar Eriksson Furunes
Oscar Eriksson Furunes er arkitekt med utdannelse fra NTNU og Aalto- Universitetet i Helsinki, Finland.
Tekstil som ­overgangsmateriale
Publisert på nett 05. desember 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 6 – 2017. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.